Kultur

Demonisk dans

Dødsdansen er et isnende kammerspill fra kjærlighetens avgrunn.

Publisert
Sist oppdatert
"Det er synd på menneskene," skrev den svenske dramatikeren August Strindberg, og få borrer så dypt i den menneskelig elendighet som ham. I helgen var det premiere på hans ekteskapsdrama DødsdansenNationaltheatrets amfiscene.

Anne Krigsvoll og Jan Grønlie spiller ekteparet Alice og Edgar. De nærmer seg sølvbryllupsfeiring for et ekteskap som aldri burde vært inngått, og som de begge oppfatter som den evige pine. Edgar og Alice har murt seg inne i et helvete på jord - på en fjern festningsøy har de isolert seg, med forakt som eneste drivkraft. De forakter naboer, gamle venner, slektninger, hverandre og ikke minst seg selv. Replikkene er svartere enn natten, giften ligger tykt i veggene og sarkasmen på ektefellens vegne er regelen heller enn unntaket.

Inn på denne iskalde scenen trår slektningen Kurt, godt spilt av Henrik Mestad. Uforvarende tråkker han inn i en krig han nesten ikke kommer ut av, og blir raskt fanget av det infame ekteparet. Langsomt dras Edgar og Alice nærmere avgrunnen - de ødelegger hverandre med overlegg, men er ute av stand til å rive seg løs. De har gitt opp seg selv, gitt opp livet, gitt opp håpet om at noe noensinne kan endre seg.

Kammerspillet på Amfiscenen er glimrende. Det forferdelige alvoret balanseres utmerket av humor av aller svarteste slag - man ler, helt til latteren sitter fast i halsen og man heller får lyst til å gråte.

Skuespillerene er meget gode: Anne Krigsvoll freser ut forakten for ektemannen, og serverer replikkene med perfekt timing. Jan Grønlie er rett og slett helt fantastisk som den tyranniske, destruktive kapteinen Edgar. Det er lenge siden jeg har sett slik uttrykksevne på en norsk teaterscene. Både Grønlie og Krigsvoll viser oss menneskets nattside på særs ubehagelig og troverdig vis.

Det er et ekteskaps dødsralling vi er vitne til. Den demoniske dødsdansen mellom Edgar og Alice etablerer en angst hos tilskueren: "Slik vil jeg ikke leve, slik vil jeg aldri ha det!" Strindberg viser oss hvor trist det kan se ut når regnskapet skal gjøres opp. Døden setter alt i relieff, og viser nådeløst tragedien i et bortkastet liv. Det er rått, gripende og tankevekkende.

Dødsdansen er stygt, nådeløst teater. Gå ikke glipp av det.

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer