FOSTERBARN: Ninja mener hun og fostermoren kommer godt overens fordi de innerst inne er litt like: 
– Du var litt rebelsk selv da du var ungdom, sier hun til Bjørg. FOTO: Astrid Waller
FOSTERBARN: Ninja mener hun og fostermoren kommer godt overens fordi de innerst inne er litt like: – Du var litt rebelsk selv da du var ungdom, sier hun til Bjørg. FOTO: Astrid Waller
Fosterbarn:

- Den harde ungen ble fort borte da hun kom til oss

Det første 14 år gamle Ninja gjorde da hun kom i fosterhjem hos Bjørg, var å stirre på henne med røde kontaktlinser og slamre døren hardt igjen.

Nordland på 2000-tallet. Ting er ikke som de skal hjemme hos Ninjas familie. Den 11 år gamle jenta bor med mor, stefar og søsken, og opplever et hjem der mor ikke setter tydelige grenser. Ninja gjør snart som hun selv vil – og bekymringsmeldingene begynner å komme til barnevernet. Det er moren selv, Tove Sissel, som til slutt ber barnevernet om å få plassert Ninja i fosterhjem. Hun greier ikke å håndtere datteren lenger, sier hun.

En 11 år gammel jente med sterk vilje, men også med stor omsorg for dem omkring seg. I tre år bor Ninja på ulike institusjoner. Flytter rundt og plukker opp historiene til de andre barna på barnehjemmene. Legger dem til sin egen allerede trøblete bagasje. Og hver gang hun kommer til en ny institusjon, tenker hun: «Er jeg framme nå? Er dette siste holdeplass?» Men så en dag får Ninja vite at hun skal få hilse på Bjørg og hennes mann. Hun skal få et hjem.

– Min daværende mann og jeg ønsket å ta til oss et fosterbarn, og etter hvert kontaktet Bufetat oss om Ninja, forteller Bjørg Hansdatter Tinnan (59).

– De beskrev henne som en «tøff og stri jente med egne meninger og utfordringer», og jeg tenkte at det var en spennende utfordring. Jeg er lærer i videregående skole og tåler det meste, og da vi fikk tilbud om Ninja, tenkte jeg: «Dette går vi for.»

Historien om Ninja er historien om en 14 år gammel jente som kunne endt opp på dystre statistikker. Men det er like mye historien om fostermor Bjørg, som plutselig kom inn i livet hennes og forandret det for alltid. Som hadde plass og tid – og ikke minst hjerte for en til. De to kvinnene sitter i sofaen hjemme hos Ninja i Mosjøen. Bjørg er kommet på besøk fra Glomfjord, for å fortelle om hvordan de to skulle komme til å bety så mye for hverandre. Minnet av det første møtet er like skarpt som hakepiercingen Ninja hadde på den tiden:

– Siden det passet at alle skulle til Bodø samme dag, avtalte vi et kort møte på City Nord, forteller Bjørg.

– Akkurat da vi kom inn hoveddøra, gikk det en jente med kullsvart, kort hår, knallrøde lepper og svarte klær forbi oss, og jeg tenkte for meg selv: «Skal tru om ikkje det der e ho Ninja?» Og det var det. Da vi hadde hilst på hverandre, spurte jeg hva slags musikk hun likte. Hun svarte «Heavy metal», og jeg tenkte: «Ja, ja. Her skal vi få rabalder.»

Ninja ler. Så godt at det lyse, lange håret faller i uorden. Husker så inderlig godt hva hun selv tenkte da hun så det som i hennes øyne var et kjedelig par, stå der i rulletrappen.

– Å herregud, jeg skjønte med en gang at det var dem! sier Ninja Storjord (25).

Bjørg ser vaktsomt opp.

– Det har jeg aldri hørt før … He-he.

Ninja sender fostermoren et spøkefullt blikk:

– Jeg skjønte jo på klærne at dere ikke var fra byen. Det tok noen år før du forsto hvordan man kler seg i byen.

Bjørg smiler:

– Hun har vært oppdragende på meg også. Absolutt!

LES OGSÅ: Line (25) var 9 måneder da hun ble hjertesyk: - Jeg håper jeg har 20 gode år til å leve

- Det ble for vanskelig for mamma å sette grenser for meg

Tre år før møtet med Bjørg. Hva var årsaken til problemene hjemme hos Ninja? Hvorfor gikk moren til det skritt å gi henne fra seg? Ifølge Ninja var det verken rus eller psykiatri inne i bildet. Hun fikk både stell og kos, men mener selv at hun ble fort voksen og tok altfor mye ansvar hjemme.

– Jeg var veldig egen og sta, og det ble for vanskelig for mamma å sette grenser for meg. Hun var litt for myk for meg, sier Ninja.

Hun kom hjem når det passet henne. Gjorde lekser når det passet henne. Samtidig var hun gløgg og gikk ut av videregående skole med en del seksere, nesten uten å løfte en finger. Fostermor Bjørg forteller en historie hun mener oppsummerer:

– Ninja var tamburmajor i ulike korps fra hun var rundt 12 år, og på hennes første 17. mai i Glomfjord var hun i to ulike korps. Jeg satt inne i kirka og hørte på «oppvarmingsrabalderet» til Glomfjord Skolekorps/Hornmusikkforening på utsiden. Plutselig ble det helt stille.

- I etterkant fikk jeg fortalt at Ninja var ankommet fra det forrige oppdraget, blåst hardt i fløyta og slått tre ganger i bakken med tamburstokken, og på et øyeblikk sto hele korpset musestille i to rette rekker. Da var hun 14 år.

Bjørg rister på hodet. Mest i beundring:

– Den styrken og autoriteten har hun hatt siden hun var liten. Jeg tror moren hennes har hatt noe å bryne seg på. Det tror jeg nok.

LES OGSÅ: Anna var 17 år da hun ble vitne til drapet på Olof Palme i 1986. I 30 år har hun holdt munn om dette - helt fram til nå

- Bjørg har vært en fantastisk person for Ninja

Hun forteller om julen i Glomfjord da Ninja var 16 år, og Tove Sissel, Ninjas biologiske mor, var invitert:

– Da jeg observerte relasjonen dem imellom, skjønte jeg bedre hvorfor det hadde gått som det hadde gått.

Tove Sissel er også på besøk i dag. Er i kjellerstuen og leker med Ninjas tre døtre. Nå kommer hun opp. Forteller at hun husker Ninja som en jente alle beundret og alle ville være som. Den fødte leder, med omsorg for alle omkring seg. På spørsmål om hva som gjorde at hun ba om å få datteren plassert i fosterhjem, svarer hun:

– På den tiden var det kaos med alt i livet mitt. Jeg hadde nok med å tenke på meg selv. Livssituasjonen min gjorde at hun ikke kunne bo hjemme. Men Ninja og jeg holdt kontakten, også etter at hun kom til Bjørg, sier Tove Sissel Forbergskog (58).

En annen kvinne skulle være «mor» for barnet hennes. Og hun hadde selv bedt om det. Hvordan opplevde hun det da dagen først kom?

– Bjørg og jeg har hatt god kontakt hele tiden. For ungen sin skyld må man jo samarbeide. Bjørg har vært en fantastisk person for Ninja, og hun er det ennå.

Tove Sissel holder om kaffekoppen.

Det er klart at det var vanskelig og trist også, men det måtte bli sånn, for vi hadde ikke en normal livssituasjon. Men jeg var veldig spent på hvordan det ville gå. Man hører jo om skrekkeksempler fra barnevernet. Men i ettertid så ser jeg jo at det var det beste som kunne skjedd, at Ninja kom i fosterhjem.

LES OGSÅ: Eva Weel Skram om mobbingen: - Jeg har lurt mye på hvorfor det ble akkurat meg

Ninja var en opprørsk tenåring da hun kom til Bjørg (til venstre), og skilte seg ut i bygda: – Jeg spilte Hellbillies når livet var ok, og metal når det var dårlig, sier Ninja. Til høyre hennes biologiske mor, Tove Sissel. FOTO: Astrid Waller
Ninja var en opprørsk tenåring da hun kom til Bjørg (til venstre), og skilte seg ut i bygda: – Jeg spilte Hellbillies når livet var ok, og metal når det var dårlig, sier Ninja. Til høyre hennes biologiske mor, Tove Sissel. FOTO: Astrid Waller Vis mer

– Ninja kjeftet på meg, og klaget på meg til barnevernet

Bjørg minnes først helg Ninja kom på besøk, da de skulle bli kjent. Hun snur seg mot fosterdatteren:

– Du hadde på deg røde kontaktlinser. Vi kommenterte det ikke, men etter en stund spurte mannen min: «Har du flere linser, i flere farger?» Du svarte: «Nei da. De var så dyre, så jeg hadde bare råd til ett par.»

Bjørg ble fort klar over at hun hadde fått en tenåring – og ikke en hvilken som helst tenåring.

– Du får en 14-åring i huset som har med seg Rød Mix-tobakk ut på verandaen for å ta seg en ettermiddagsrøyk. Det ble til at jeg henviste henne til en egen plass, men jeg varslet barnevernet om det med røykingen.

Nå fulgte en tid med slamring i dørene, og Bjørg sto ved siden av og nektet å la seg overkjøre:

– Ninja kjeftet på meg, og klaget på meg til barnevernet. Bufetat spurte hvorfor hun var så sint på meg, men det var jo fordi jeg satte grenser.

Hun husker da Ninja stakk av. Hvordan de kjørte rundt om kvelden og lette. Kontaktet både politi og skole.

– Til slutt fant vi henne på et turistsenter, langt vekk fra Glomfjord.

Ei jente med blodrøde kontaktlinser, hvordan ble hun tatt imot, i ei lita bygd med 1000 innbyggere like under Svartisen? Ninja himler med øynene:

– De så jo litt rart på meg til å begynne med. Jeg skilte meg ganske mye ut.

Bjørg minnes:

– Det var mange som syntes du var litt skummel. Første dag i niende åpnet du klasseromsdøra og sa: «Her var det jammen mange småunga.»

LES OGSÅ: Som 47-åring måtte Linda Johansen flytte hjem til foreldrene: - Det var det største nederlaget jeg kunne forestilt meg

Hadde to andre jenter hos seg da Ninja kom

Bjørg er utdannet ingeniør, og jobber som lærer. Hun har en sønn, eldre enn Ninja. Da Ninja kom til henne, hadde hun og hennes daværende mann to jenter til hos seg, en funksjonshemmet jente fra India og en ukrainsk jente, som var au pair, med en tøffere fortid enn Ninjas.

– Barnevernet krever ofte at det ikke skal være flere barn i huset, men der tror jeg at de noen ganger tar feil, sier Bjørg.

– Jeg sto på mitt. De andre to skulle fortsette å bo hos oss. Jeg har tenkt mye på hvordan det ville vært om Ninja skulle kommet til oss og det bare hadde vært oss tre.

– Det ville vært veldig kjedelig, sier Ninja.

– Det må jo skje noe!

Når Ninja ikke har hatt noen å ta seg av, har hun gjerne funnet noen å passe på. Som den sju år gamle russiske jenta på barnehjemmet som ikke kunne norsk og som Ninja lærte å snakke norsk, mens hun selv lærte seg russisk tilbake. Likevel, da Ninja skulle velge yrke, ble det ikke innen omsorg. Hun er utdannet og har fagbrev som cnc-operatør og har fast jobb i firmaet Bilfinger, tilknyttet aluminiumsverket i Mosjøen.

– Det var Bjørg som mente at jeg passet bedre til å bli mekaniker, forklarer Ninja.

Bjørg nikker:

– I undervisningssituasjonen på Helse- og oppvekstfag ville hun møte seg selv og sine egne erfaringer. Og hun har jo mer erfaring enn mange, og det ville blitt konflikter. Jeg tenkte mekaniker, det blir bra.

LES OGSÅ: Une (26) slet med angst: - Den tunge klumpen i magen slapp da jeg kom meg ut i naturen

Bestemte seg tidlig for at hun ville ha barn

Ninja fikk sitt første barn da hun var 18 år med ungdomskjæresten fra Glomfjord. Siden kom det to barn til. Leonore, Ellinor og Josefine er åtte, seks og tre år. Med en lang historikk fra barnevernet var hun noen gang i tvil om hun ville ha barn?

– Nei, sier Ninja med ettertrykk.

– Jeg bestemte meg tidlig for at jeg ville ha barn mens jeg fortsatt var ung og hadde overskudd. Jeg ville ha en stabil hverdag, og alt var så på stell, så det var ingenting å snakke om.

Bjørg skyter inn:

– Ninja hadde så mange muligheter, hun kunne litt russisk og var flink på skolen, men alt hun ønsket, var å få seg et hjem og en familie. Hun var ferdig med friheten som andre søker i den alderen.

«Lost but not forgotten» står det tatovert i snirklete bokstaver nedover Ninjas overarm. I ungdommen ble hun utredet for ADHD, men fikk ingen diagnose.

– Atferdsvansker kan ofte komme av omsorgssvikt, og dette blandes ofte med ADHD, sier Ninja.

Som voksen har hun gått til psykolog og fått hjelp til å bearbeide. Hvordan har opplevelsene fra barndommen og barnevernet påvirket henne i morsrollen?

– Det jeg har opplevd, har gjort meg til en bedre mor, mener Ninja.

– Jeg har tatt det positive ut av det. Jeg er opptatt av å se barna mine og imøtekomme behovene deres. Jeg har mye energi og bruker den på barna, men jeg er også veldig streng. Når Leonore, min eldste, sier «alle andre får lov», da tenker jeg at jeg har gjort noe rett.

LES OGSÅ: Naja Maries sønn døde i en fallulykke fra femte etasje: - Det var fullstendig ubegripelig

Ninja har tre døtre, Leonore, Josefine og Ellinor, og hun venter sitt fjerde. Hun bestemte seg tidlig for at hun ville bli mor, og fikk sitt første da hun var 18 år. FOTO: Astrid Waller
Ninja har tre døtre, Leonore, Josefine og Ellinor, og hun venter sitt fjerde. Hun bestemte seg tidlig for at hun ville bli mor, og fikk sitt første da hun var 18 år. FOTO: Astrid Waller Vis mer

Håper flere våger å åpne hjemmet sitt for andres barn

Hos Bjørg kom Ninja til et statlig fosterhjem i regi av Bufdir. Det ble satt inn store ressurser, og Bjørgs mann ble frikjøpt fra jobben. Ninja og Bjørg håper at deres historie kan bidra til at flere våger å åpne hjemmet sitt for andres barn. Bjørg mener mange kvalifiserer til å bli fosterforeldre, men at man selv må stille krav og sette rammene i forkant. Hun snakker varmt om kursing, veiledning, samlinger og jevnlige hjemmebesøk fra Bufdir, og roser hvordan Bufetat, kommunalt barnevern og lærere på ungdomsskole og videregående fulgte Ninja tett.

– Jeg er utdannet ingeniør og pedagog, men tror aldri jeg har lært så mye som i de årene Ninja bodde hos oss. Men man er nødt til å gi av seg selv, jobbe med hjertet.

Tove Sissel skyter inn:

– Og man må ikke bare bry seg om pengene. Man har hørt skrekkeksemplene om fosterhjemsbarn som går rundt i dårlige klær, mens familien selv har god råd.

Hun sender Bjørg et varm blikk:

– Hos Bjørg fikk Ninja kun det flotteste.

Bjørg utdyper:

– Samtidig må folk ha råd til å ha fosterbarn, for det koster å ta til seg en til. Det er viktig med gode ordninger og pensjonspoeng. Man skal jo ha inntekt, for du gjør jo en jobb for samfunnet.

– Men ikke en ni til fire-jobb, påpeker Ninja.

– Du er på jobb 24 timer i døgnet.

Ninja bruker sine erfaringer til å delta på forberedende fosterhjemskurs i regi av Bufdir.

– Det viktigste jeg lærer bort, er at barnet ikke skal tilpasse seg fosterhjemmet, og heller ikke motsatt. De skal tilpasse seg hverandre. Når jeg møter ungdommene, sier jeg: «Ingen kommer til å sy puter under armene på deg. Du må finne ut hva du vil, og virkelig jobbe for det!»

LES OGSÅ: Simone ba bestefar fortelle om krigen. Da kom historien om 11 åringen som ble stuet ned i et lasteskip, og tyske soldater som satte fyr på huset hans

Tove Sissel har vært dagmamma for Ninjas barn

Selv venter Ninja sitt fjerde barn, denne gang med en ny mann. Til tross for at nettopp en familie var det hun hadde jobbet for. Hva slags tanker gjorde hun seg da hun sto overfor et samlivsbrudd?

– Jeg følte jo at jeg hadde mislyktes, innrømmer hun.

– Men vi hadde vært sammen siden jeg var 15, og det vi hadde sammen som ungdommer, var ikke det samme da vi ble voksne.

Tove Sissel har vært dagmamma for Ninjas barn, og var med på fødselen til et av dem. Hun har gått så inn for oppgaven at Ninja spøkefullt har måttet minne henne på hvem som egentlig er mor til barna. Ninja forteller at hun er glad for at moren tok valget om å gi henne fra seg den gangen:

– Jeg er stolt av at mamma kontaktet barnevernet. Det krever mye mot å gjøre noe slik, og det gjorde noe med vårt liv. Folk ser jo ofte ikke selv at de trenger hjelp, men moren min gikk til barnevernet og sa: «Jeg trenger hjelp. Jeg klarer det ikke.»

– Har du vært lei deg for at hun ga deg opp?

Ninja rister på hodet:

– Nei. Vi var i tottene på hverandre hele tiden, så det var til det beste. Det var selvsagt et nederlag for henne, men hun ville det beste for meg.

Om hun hadde dårlig samvittighet for at hun bodde hos en annen, og til og med trivdes der? Nei, sier Ninja:

– Jeg følte ikke noe rundt det at jeg skulle bo hos en annen kvinne. Fram til jeg ble mor og fikk egne barn som 18-åring, hadde jeg et avstandsforhold til min mor, med lite kontakt.

Hva med Tove Sissel, har hun følt seg mislykket som mor, som ga fra seg Ninja? Svaret kommer med det samme:

– Nei. Men jeg følte at barnevernet gjorde en dårlig jobb som ikke fant fosterhjem til henne tidligere, sier hun og legger til at hun flere ganger henvendte seg til barnevernet for å få datteren plassert i fosterhjem.

Ninja er enig i at hun burde kommet i fosterhjem tidligere:

– Det er ikke noe liv, institusjonslivet. Kun en mellomlagring av barn og ungdom, og det er ikke bra. Man blir så påvirket av de andre ungdommene. Det er derfor vi må ha flere fosterhjem, slik at barn slipper å komme på barnehjem.

Hun mener deler av kritikken som er kommet mot barnevernsinstitusjoner den siste tiden, er berettiget.

– Barnevernet gjør mye bra, men mye dårlig også. Jeg har vært borti folk i barnevernet som absolutt ikke skulle hatt noe med ungdom å gjøre. Foreldrehjemmet kan mange ganger være bedre enn kommunale barnehjem, dersom man bare får rett oppfølging, mener Ninja.

Hun viser til statistikk. At barn som ikke får et fosterhjem, ofte blir boende på institusjon til de blir voksne, og at mange ikke klarer seg så bra i livet.

– Det som har satt dypest spor i meg, er ikke hvordan jeg hadde det hos mamma, men alt som hendte på institusjonene. Mange kommer seg aldri etter livet på barnehjem.

LES OGSÅ: Faren fikk frontallappdemens og endret seg drastisk: - Han løy, sa stygge ting og foretok horrible valg

- Den harde ungen ble fort borte da hun kom til oss

Om vi blar tilbake i kalenderen, når skjedde egentlig forandringen? Når ble det svarte og taggete borte i Ninja? Når begynte Bjørg å se en endring?

– Hun farget håret lyst i januar, noen måneder etter at hun kom til oss. Jeg betalte tusen kroner for det hos frisøren. Men så kom det en venninne fra der hun hadde bodd på ungdomshjemmet på besøk, og da farget de det tilbake til svart.

Bjørg ler. Ser bort på fosterdatteren:

– Men den harde ungen ble fort borte da hun kom til oss.

Ninja nikker.

– Det var ikke miljø for det i Glomfjord.

Hva fostermor Bjørg har betydd for henne? Vanskelig å sette ord på, mener Ninja. Men kanskje holder det å se seg rundt, at hun sitter her med tre døtre, et barn i magen, mann, fast jobb og eget hus.

– Jeg kunne godt tenke meg å bli fostermor selv. For en baby, sier Ninja.

– De venter altfor lenge med å plassere barna, og det er synd at de små skal måtte flyttes rundt på. Hvorfor ikke legge til rette for at flere kan komme i fosterhjem med en gang? Da kan man komme i et normalt hjem med søsken å vokse opp med.

En ting er Bjørg helt sikker på: Hun har aldri angret på at hun tok til seg Ninja.

– Nei! Det kan jeg med hånden på hjertet si. Og jeg har kjent etter mange ganger! Det var en rik erfaring å få en jente i huset som ga meg litt utfordring. Når jeg ser tilbake var det noen fantastiske år som jeg ikke ville vært foruten.

Hun ser bort på Ninjas døtre, som toger rundt i stua og slår hjul i jevne dønninger over parketten.

– Jeg har fått en veldig stor flokk gjennom det.

Da vi spør henne hva Ninja har betydd for henne, smiler Bjørg.

– Det er ikke mange som kjenner meg like godt som Ninja. Hun er datteren jeg har fått som jeg ikke har født selv. Barna hennes er mine barnebarn på lik linje med mine biologiske barnebarn. Det er ingen forskjell.

Ninja smiler, med en gnist innerst i øyekroken. Trekker enkelt på skuldrene:

– Det er jo sånn det skal være.

LES OGSÅ: Da datteren flyttet ut ble det så sterkt for Maise at hun skrev bok om det: - Jeg var redd vi ville gli fra hverandre

undefined
Til forsiden