Vinterhimmelen henger tung og blygrå over Sørlandet. Men i Kjerstis hus lyser det varmgult fra kjøkkenvinduene, og der står hun og Frida på trappen. Kjersti vinker, Frida logrer. Kjersti vet noe om hvordan gjøre det beste ut av dagene. Hun har kjent såpass mye på mørket at hun vet å verdsette lyset. Det merkes idet du kommer inn; varmen fra peisen, lukten av kaffe og sjokolade, velvære som går rett i sjelen. Eller i skuldrene. For de synker i takt med at vi synker ned i lenestolen med hageutsikt. Kjersti, med mastergrad i strikking, skjenker kaffe. Leter etter fyrstikkene for å tenne lys og sier:

– Livet blir sjelden som vi har tenkt. Jeg kunne ikke forestille meg at jeg skulle oppleve to samlivsbrudd. Få kreft. Miste mamma altfor tidlig. Slite med panikkangst. I ettertid ser jeg at det gir mening å skape noe som kan berøre andre. Forvandle det vonde til noe annet. Men det er hardt arbeid, sier hun tankefullt over det mer enn 300 år gamle spisebordet.

– Heldigvis var ikke kreften så alvorlig som legene trodde. Jeg fikk en klump på nesen som de mente var alvorlig og som de fryktet kunne ha spredd seg. Jeg fikk telefon fra sykehuset om at jeg måtte opereres dagen etter. En uke senere fant de ut at kreften var en «snill type», og jeg slapp med operasjon og oppfølging i noen år. Jeg har vært heldig, men det var tøft mens det sto på.