CECILIE SKOG: – Dette med å være singel … Jeg har liksom ikke kjent så mye på den følelsen, sier Cecilie. Kjole fra By Timo og øredobber fra Hasla. FOTO: Truls Qvale
CECILIE SKOG: – Dette med å være singel … Jeg har liksom ikke kjent så mye på den følelsen, sier Cecilie. Kjole fra By Timo og øredobber fra Hasla. FOTO: Truls Qvale Vis mer

Cecilie Skog:

- Den største overgangen er å være den eneste voksne i hverdagen

Cecilie Skog er ferdig med isødet. Nå håper hun på litt mer fest og fjas, og litt mindre bålpanne i skogen. For er det ikke det singellivet bør by på?

Jeg begriper ikke hvordan de får det til, jeg. De som får med seg tre unger ut døra om morgenen og er på jobb klokka ni.

Det er Cecilie Skog som forsøker å bli trodd på at hun, polfareren, fjellklatreren og ekspedisjonslederen, kan bli overmannet over hvor krevende det kan være å få barnehagebarn korrekt antrukket og klare for avreise en helt vanlig tirsdag. Hun som er første og eneste norske kvinne som har nådd både Sydpolen, Nordpolen og toppen av Mount Everest. Som henger i klatreveggen når andre henger på kjøpesenteret. Og som har klart å få med seg Truls Svendsen på toppen av Argentinas høyeste fjell, for å nevne noe. Da har man jo en viss evne til å folk i bevegelse, har man ikke? Vel, Cecilie påstår altså at morgenlogistikken med to jenter på fem og tre år kan være mer krevende enn strabasiøse villmarkseventyr. Mener hun det virkelig?

– Enkelte ganger krever det helt vanvittig mye, synes jeg. Og det er ikke alle dager jeg får det til, heller. Jeg som er vant til å ha en viss gjennomføringsevne på prosjektene mine, må bare innse at det ikke alltid går å holde klokka. Og noen ganger bare gir jeg opp, sier kvinnen som framstår som en som aldri har gitt opp noe som helst.

Så da setter hun seg ned med hodet mellom hendene og sier til jentene at «nå må mamma samle seg litt». Som når det blåser stiv kuling fra alle retninger samtidig og det eneste lure er å legge seg tilbake i soveposen og vente på at det skal gå over. Et sånt øyeblikk. Og så klarner det opp like etterpå, og ekspedisjonen mot Sydpolen eller barnehagen kan fortsette som planlagt.

Jeg må være en mamma med følelser, hvis ikke blir jeg en stein. Jeg blir en dårlig utgave av meg selv når jeg blir stresset. Derfor prøver jeg å organisere meg sånn at jeg ikke har avtaler før klokka ti. Jeg elsker når vi får til å gå på ski og spise frokost i skogen, sier Cecilie.

– Det har på et vis vært overraskende for meg også. At redebyggingsfølelsen skulle bli så intens, sier Cecilie Skog. Kjole fra Johanna Ortiz x H&M og sandaler fra Ganni. FOTO: Truls Qvale
– Det har på et vis vært overraskende for meg også. At redebyggingsfølelsen skulle bli så intens, sier Cecilie Skog. Kjole fra Johanna Ortiz x H&M og sandaler fra Ganni. FOTO: Truls Qvale Vis mer

Og hun snakker altså om skigåing og frokost i skogen – før barnehagen. Tre skogstroll, med roser i kinnene og lyse krøller i litt ekstra uorden, som stavtak for stavtak nærmer seg dagens destinasjon, mens naboen halsende stapper barna i hvert sitt bilsete.

– Ikke alle dager er sånn. Men jeg tror ikke at barn skjønner begreper som dårlig tid og at mamma må rekke ditt og datt. Så jeg forsøker så godt det lar seg gjøre, å få til de fine dagene. Hvor vi har god tid og koser oss med starten på dagen. Det føles godt, sier Cecilie, som siden sist vi snakket med henne, er eneste voksne hjemme i morgenrushet. Det merkes det òg.

Denne saken er hentet fra KK nr. 7 som er i salg fra fredag 27. mars.
Denne saken er hentet fra KK nr. 7 som er i salg fra fredag 27. mars. Vis mer

Det er over et år siden nå, at hun delte nyheten på sosiale medier om at det var slutt mellom henne og kjæresten Aleksander Gamme. På valentinsdagen, av alle dager. På ferie på Gran Canaria. En overraskende åpen melding om at to eventyrere med lik hårsveis hadde ulike drømmer, ulike behov og ulike verdier, og så det som best å gå fra hverandre.

«Det har vært et eventyrlig seilas med uforglemmelige øyeblikk og noen kraftige grunnstøtinger. Og et par utbrente samlivsterapeuter», skrev Cecilie åpenhjertig under bildet av de to sammen, smilende. Tretti tusen hjerter og to tusen kommentarer ønsket lykke til på reisen videre. En hashtag med #ingenflerekommentarer signaliserte at dette var det de hadde lyst til å si om saken. Det er sånt som kan føles nødvendig når man har nærmere 150 tusen følgere i sosiale medier, derav en haug med journalister som på ingen måte følte de fikk vite nok. Et år senere kan hun kanskje utdype likevel?

Det føles lenger siden, påpeker Cecilie og kikker på innlegget på mobilen sin. Vi sitter ved kjøkkenbordet. I stua knitrer det fra peisen.

Eventyreren Cecilie Skog, ja, for det er i grunn en yrkestittel, ser påfallende glamorøs ut der hun sitter i ullgenser og jeans med en tekopp i den ene hånden og mobilen i den andre. Kanskje er det makeupen fra fotoshooten tidligere samme dag som holder stand? Kanskje er det alle disse timene utendørs gjennom livet som rett og slett har «satt seg» som en friskhet i kinnene? Eller kan det være at Cecilie Skog rett og slett har det ganske godt akkurat nå?

– Det er mye som har falt på plass. Det har vært veldig mange hverdager siden det der. Heldigvis. Hverdager er jo det jeg liker best, slår hun fast og smiler.

Og så forklarer hun:

– Vi fant ut at vi ønsket oss ulike tilværelser. Min utferdstrang er blitt mindre etter at barna kom. Og det påvirker jo hvordan man ser for seg et familieliv. Vi forsøkte å finne ut av det og gikk i samlivsterapi for å få hjelp, men kom fram til at vi sto for langt fra hverandre. Vi fungerer mye bedre som venner, sier Cecilie oppriktig og forklarer ganske enkelt det som alltid vil føles så komplisert for alle som står midt i det: erkjennelsen av at man ikke lenger fungerer som et par.

Det ble fire og et halvt år som kjærester og nesten like lenge som foreldre. To jenter, Vilja (5) og Vega (3), kom til verden med et og et halvt års mellomrom. En enorm omveltning for et par der ekspedisjoner, klatring og uteliv – i ordets mest konkrete betydning – hadde vært det livet besto av.

– Det har på et vis vært overraskende for meg også. At redebyggingsfølelsen skulle bli så intens. Jeg trodde selv at det skulle avta når barna kom, men jeg holder på fortsatt, sier Cecilie og ler. Nå drenerer hun tomta. Bygger ting selv i hagen. Passer på at huset er trygt, lunt og godt.

Da KK snakket med Cecilie for to år siden, fortalte hun at hun for første gang i livet kjente på behovet for å være hjemme. Ålesundsjenta som egentlig er sykepleier, men som tidlig i yrkeskarrieren fant ut at hun måtte komme seg på tur, og som gjorde eventyrlysten og turgleden til levevei, ble ikke trukket mot de store høydene lenger. Hun som hadde vært på tusen fine turer og én trist, som hadde kjent på hva naturen kunne gi og ta fra henne. Nå kjente hun på behovet for å være hjemme med jentene sine. De lange turene på andre siden av jordkloden lokket ikke. Et behov for å beskytte, ta vare på og være i ro meldte seg.

Kanskje jeg er blitt for kjedelig? Jeg har tenkt tanken. Å bli mamma har selvsagt endret meg.

Det er mange som tror at jeg må være annerledes fordi jeg har levd et liv som kan virke ekstremt. Ja, jeg har lengtet ut på tur, fordi det å være ute alltid har vært viktig for meg. Men jeg har også hatt den siden som har lengtet etter den trygge basen. Å ha akkurat det jeg trenger, akkurat her. Den har jeg nå, sier Cecilie.

Men i julen ble trygghetsfølelsen utfordret. Igjen. Hele Norge fulgte med på den dramatiske redningsaksjonen som eksmannen deltok i, med skipet Lance som frøs seg fast i isødet i 14 dager før det kom seg tilbake med besetning og polfarere. Selv satt Cecilie døgnvill i et Australia herjet av skogbrann, på besøk hos broren sin med jentene, da hun fikk beskjeden om at Aleksander hadde tenkt å delta.

– Det var en tøff beskjed å få. Alt var så langt unna, i tillegg til tidsforskjellen. Cecilie rister på hodet.

Ettersom redningsbåten ble stående i isen i 14 dager, rakk han ikke hjem til felles julefeiring som planlagt.

«Nå kan du godt sleppe jernkloa di. Slik at småbarnsfedrene får kommet seg hjem og avlastet slitne alenemødre», skrev Cecilie på Instagram første juledag, adressert til polhavet.

– Det var skikkelig stressende, og mange netter med lite søvn. Det tok på, sier Cecilie.

– Jeg satt der med pommes frites i nesa klokka fem om morgen og holdt på å le meg i hjel sammen med russen, forteller Cecilie om den gangen hun var på fest i fjor. Topp og skjørt fra H&M og smykker fra Maria Black. FOTO: Truls Qvale
– Jeg satt der med pommes frites i nesa klokka fem om morgen og holdt på å le meg i hjel sammen med russen, forteller Cecilie om den gangen hun var på fest i fjor. Topp og skjørt fra H&M og smykker fra Maria Black. FOTO: Truls Qvale Vis mer

Selv feiret hun julen med ekssvigerfamilien på Hamar og forsøkte å ha en så normal høytid som mulig, men hun erkjenner at å sitte på ank og vente på oppdateringer utenfra ikke akkurat er balsam for sjelen. Kanskje er det ekstra krevende for en som faktisk vet hva det handler om. Hvor kald polarnatten er. Og hvor langt det er hjem.

– Det var en lettelse da det var over, fastslår Cecilie.

Selv om forholdet er over, er relasjonen mellom de to fortsatt nær. Sånn er det når man har felles barn og derfor har bosatt seg i nærheten av hverandre. Nå bor de på den delen av Oslos østkant der husveggene lener seg mot marka, der veien ut er så kort at man ikke får lov til å snakke om dørstokkmila, og de som bor der, er av typen som ikke sliter noe særlig med friluftsmotivasjonen uansett. Klatreentusiastene bor tett. Skifanatikerne likeså. Alle fasiliteter i nærheten, ifølge Cecilie. Og vi skjønner at hun ikke snakker om skjenkesteder.

– Det er bare rett ut i løypa her bak, sier Cecilie og viser med armene i retning kjøkkenvinduet hvor nært vi befinner oss friluftslivets gleder.

Manglende snø gjør bare at hun tenker annerledes. Ut må hun uansett. Gjerne om natten, sovende i hengekøye tjue minutter fra huset.

Jeg forsøker å få noen utenetter i måneden, sier hun. Alene eller med jentene. Så er hun altså ikke fullt så A4 som hun bedyrer.

På andre siden av gjerdet bor storesøsteren, med eldre barn som Cecilie satt barnevakt for når de var små. Nå kan eldstejenta hente i barnehagen hvis logistikken svikter for Cecilie. Et bakkemannskap over hekken kan være godt å ha.

Hva opplever hun som den største endringen i livet etter at hun ble singel?

Cecilie tenker seg om et øyeblikk. Lytter til lyden av kveldsstille hus.

Den største overgangen er jo det å være den eneste voksne i hverdagen. Det er ingen der som hanker meg inn og spør meg hvordan dagen har vært. En som bekrefter meg. En jeg kan debrife med. Når ungene er lagt, blir det stille. Det tar det litt tid å venne seg til, sier Cecilie.

Og så er det dette andre, mer uventede. At tapet av ektemannen Rolf Bae, han som fridde til henne på ekspedisjon i isødet på vei til Nordpolen, og som døde i en klatreulykke i 2008 på verdens nest høyeste fjell, K2, skulle rykke nærmere igjen.

Det høres kanskje rart ut, men sorgen etter Rolf ble større. Den kom på et vis tilbake. En følelse av et dobbelttap kanskje? Jeg vet ikke helt. Jeg kjente bare at å gå inn i den historien, som jeg gjør i foredragene mine, det var krevende en periode. Det måtte jeg jobbe litt med, sier Cecilie og beskriver det mange kan oppleve. At når noe er tøft, virvles alt opp.

– Men nå hørtes jo alt fryktelig trist ut. Det er det virkelig ikke, sier Cecilie og understreker at hun først og fremst er takknemlig for alt som funker i livet. For barna, for alle vennene. For den nære relasjonen hun og barna har til foreldrene til Rolf, kjent som Besta og Besten, for klatrevenninnen noen hus bortenfor, som er like hekta på sportsklatring og løping som henne selv. For jobben hun har som fortsatt inspirerer og som gir henne fleksibilitet nok til at hun kan hente og levere i barnehagen, stort sett uten å stresse.

– Etter at jeg ble mamma, har jeg endret prioriteringene mine. Jeg ser at småbarnslivet går så fort. Da elsker jeg at jeg har en jobb der jeg kan ta fri en dag. Dra på tur i skogen med barna. «Mamma, skal vi sove i skogen i natt?» kan Vilja spørre. «Ja, la oss gjøre det!» kan jeg svare da. Og så pakker vi hengekøya og drar ut i nærområdet her. Våkner med kald nesetipp og varme føtter. Og ja, det er så fint at det kanskje er litt irriterende å høre om det. Dere vil kanskje heller høre om den nye kjæresten min? spør Cecilie, før hun avkrefter det hele med en latter.

– Dette med å være singel … Jeg har liksom ikke kjent så mye på den følelsen. Jeg føler meg mer trippel. Våkner stort sett opp i en borrelås med jentene om morgenen, sier Cecilie og ler.

For ja, det måtte bli krøller på de to små. Arvelig belastet som de var fra to ulike hold. Høy borrelås-risiko er det også, når man som Cecilie er litt husredd og foretrekker samsoving.

Noen ny mann er altså ikke kommet over dørstokken hos Cecilie.

– Men kanskje det er på tide at jeg kommer meg på fest og er litt mer rampete? Jeg burde kanskje gitt litt mer fingeren til full kontroll, satt meg på trappa med en sigg i ny og ne, eller i det minste en snus, sier Cecilie og ler.

– Det var noen som spurte om når jeg var på fest sist, her for leden. Da måtte jeg le, for når ble jeg bedt på en fest sist? Jeg blir bedt i middager og på grilling i skogen og sånt. Og på premierer av barnefilmer, for det møter jeg jo opp på. Nei, det er for dårlig, slår Cecilie fast mens hun forsøker å huske sist gang hun ramlet utpå.

– Gullruten i fjor, sier hun og himler med øynene.

Den årlige prisutdelingen med påfølgende fest for alle som jobber med tv-produksjon i Norge, avholdes hvert år i Bergen i mai. En fest som for oss utenfor kan se ut som handler mest om å ha på seg fine kjoler og se bra ut på bilder? Ikke for Cecilie.

– Jeg kom sent og hadde nesten ikke fått ordnet meg i det hele tatt. Hadde leid meg en kjole og sminket meg selv. Hadde absolutt ingen forventninger. Men det ble altså så moro. Jeg satt der med pommes frites i nesa klokka fem om morgen og holdt på å le meg i hjel sammen med russen, sier Cecilie.

En spontan drømmekveld med andre ord. Hva drømmer Cecilie om nå?

– Jeg føler at jeg har så mye fint i livet mitt, men at det er mye jeg gleder meg til. Akkurat nå gleder jeg meg til å holde klatrekurs på Kalymnnos i Hellas for en haug med damer og reise ned sammen med mamma og jentene. Forhåpentligvis blir Aleksander med en stund også. Der nede føler jeg meg som hjemme. De dagene der, hvor jeg kan få lov til å lære bort og inspirere, samtidig som jeg får klatret på egen hånd og får mye tid med jentene, det er helt uvurderlig for meg, sier Cecilie.

– Kanskje det er på tide at jeg kommer meg på fest og er litt mer rampete? spør Cecilie. Bluse og bukse fra Zara, armbånd fra Maria Black og Hasla og sandaler fra Ganni. FOTO: Truls Qvale
– Kanskje det er på tide at jeg kommer meg på fest og er litt mer rampete? spør Cecilie. Bluse og bukse fra Zara, armbånd fra Maria Black og Hasla og sandaler fra Ganni. FOTO: Truls Qvale Vis mer

Hun har bestemt seg for at lange tv-innspillinger i utlandet ikke er noe for henne i den livssituasjonen hun er inne i nå. Sist gang føltes det nesten naturstridig å forlate jentene, da hun dro til Andesfjellene med Truls Svendsen for å lage andre sesong av programmet «Tjukken og Lillemor», rett etter en sammenhengende permisjonsperiode på to år og åtte måneder.

Det var som et instinkt som slo inn og fortalte meg at dette var galt. Alt strittet imot. Jeg måtte virkelig kjempe med følelsene mine, sier Cecilie og beskriver det som at hun gikk inn en depresjon. Avgjørelsen var tatt. Hun skulle være borte i 26 dager. Nå handlet det om å forberede seg mentalt. Hun snakket med en psykolog som kunne fortelle henne at dette ble verst for henne selv, ikke barna. Det hjalp litt. Hun mistenkte heller ikke at de ikke skulle ha det bra uten henne. Det handlet ikke om det. Det handlet om henne. Og at tanken på å være vekk fra de to små – yngstejenta Vega var bare et og et halvt år – føltes feil.

– Heldigvis foreslo Aleksander at han og barna kunne være på Gran Canaria mens jeg var på turen, slik at det ble et miljøskifte. De dro to dager før meg. Det var lurt.

Cecilie beskriver de første dagene som verst. Da det var nok av tid og overskudd til å tenke på dem konstant. Jo høyere opp på fjellet de kom, desto mindre kapasitet fikk hun til å savne.

– Men da vi kom ned igjen, booket jeg om flyet så jeg kunne reise hjem så fort som overhodet mulig. Jeg satt på flyet og trippet. Klam i hendene, nervøs og forventningsfull. Klarte ikke å sove et sekund, sier Cecilie.

Tanken på at jentene skulle skyve henne vekk, være sint på henne for at hun hadde vært borte så lenge, slo henne. Og hun som aller mest ønsket seg en stor, deilig omfavnelse.

– Det å se dem der på flyplassen. Kjenne hvor enorme de følelsene for dem er. På hva jeg hadde vært borte fra … Cecilie stopper opp.

Kommer på hva som kanskje gjorde den flyplassopplevelsen ekstra sterk.

– I mange år jobbet jeg mye som guide. Jeg reiste jorden rundt med folk på tur, og var på et vis midtpunktet på den typen reiser, forklarer Cecilie.

– Men det var helt til vi skulle hjem igjen og ankom flyplassen. For der ventet familiene deres. Og idet reisefølget ble gjenforent med barna sine, i det mylderet av omfavnelser og gjensynsglede, ble Cecilie usynlig.

– Dette har ikke jeg, tenkte jeg da. Og kjente på en akutt ensomhetsfølelse.

Så da hun ankom flyplassen etter ukevis i Andesfjellene, visste hun på et vis hva som ventet henne. Hun hadde sett det med egne øyne utallige ganger. Og lengtet etter det.

– Jeg fikk den omfavnelsen jeg drømte om. Og jeg kjente umiddelbart: Dette reiser jeg ikke fra igjen.

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop