– Den tunge klumpen i magen som pleide å dra seg oppover, kvele meg og ta fra meg pusten – slapp taket. Jeg var fri og tilstede, alt var rolig, og jeg ble fylt med lette og gode følelser. Det kjentes som om jeg endelig var hjemme, og at jeg hadde funnet fotfestet jeg hadde lett etter hele livet.

Slik beskriver Une Cecilie Oksvold (26) sitt første møte med det som skulle vise seg å bli en stor del av hennes hverdag.

Hun var et tandert og usikkert barn med stor frykt for alt som kunne virke utrygt. Hun ville ikke ut i naturen, likte ikke å være i aktivitet, ville ikke på skitur, likte ikke å fryse, og når klassen skulle ut på tur kunne hun plutselig føle seg syk. Redselen for det utrygge kunne ta fra henne både søvn og matlyst, og etterlate henne kvalm og redd.

Hun følte seg alltid annerledes, og i ungdomstiden holdt angsten grobunn i følelsen av å ikke være bra nok, godtatt eller akseptert. I den lille bygda Brekstad kunne disse følelsene oppleves ekstra sterke.

– Det hadde ikke noe med noen andre å gjøre, men heller min egen opplevelse av verden. Jeg hadde kjæreste og mange venner, men følelsen av å ikke passe inn var alltid der.