Andre sesong av TV-suksessen Kompani Lauritzen er godt i gang, og over 1.200.000 personer så første episode av årets sesong. I programmet får 14 kjente personer kjenne på hvordan det er å leve under strengt militærregime.
Siri fulgte med på første sesong, og hun skjønte fort at det var noe hun kunne tenke seg å delta på.
- Jeg er glad i å pushe meg selv, og er ikke så redd for å ha vondt. Det er gøy å teste nye ting, og jeg er glad i adrenalin. Da jeg fikk forespørselen, tenkte jeg yes! Jeg er evig takknemlig for å bli spurt.
Forberedte seg godt
Kompani Lauritzen ble spilt inn i høsten 2020. Siri, som er mamma til to små barn, brukte sommeren på å forberede seg til programmet, og trente målrettet fem-seks uker.
- Jeg er jo nerden i denne sesongen, men det får jeg bare stå i. Jeg ønsket å være godt forberedt, for å komme litt nærmere dem som er yngre og bedre trent enn meg, så jeg ikke startet så mye på minussiden.
Siri satte seg inn i konkurransene som ble vist i første sesong, og ektemannen fikk rollen som fenrik.
- Han var beinhard. Om jeg dedikerer meg til noe, må jeg levere, hvis ikke får jeg ikke hjelp. Etter en halvtime med bakkeintervaller hadde jeg så lyst til å gi meg, men om jeg hadde gjort det, ville ikke mannen min ha hjulpet meg mer. Jeg måtte bare stå i det. Det var jo til mitt eget beste.
KK møter Siri i Ekebergparken i Oslo, et område som ble flittig brukt under forberedelsene. Mannen hennes lagde hinderløype i skogen, hvor Siri hoppet over og under stokker, løp intervaller og motbakkeløp. I tillegg til dette lagde han logikkoppgaver med bananer og gulrøtter, og pinnelek med saltstenger, som lignet på oppgaver som ble gitt i første sesong.
- Han tvang meg også til å svømme i kaldt vann. Det var grusomt. Jeg bader vanligvis ikke i Norge, fordi det er for kaldt. Jeg var en uke på Gran Canaria en gang, hvor det var 25 grader i vannet, og jeg badet ikke engang da, sier Siri mens hun ler.
Glad i å trene
Siri er småbarnsmamma, men hun har ikke latt mammarollen gå utover treningen. Hun begynte å trene ganske raskt etter begge fødslene.
- Jeg hadde ikke så mye å gjøre, så jeg tenkte at jeg like gjerne kunne løpe litt og sånt. Jeg fant mer treningsglede etter at jeg fikk barn – jeg ser på det som tid for meg selv. Jeg anbefaler alle som sliter med motivasjonen å finne seg en treningspartner. Det kan være tungt å komme seg ut døra og trene, men det føles alltid bra etterpå.
Siri prøver å gjennomføre to styrkeøkter og to kondisjonsøkter per uke. Før corona spilte hun også håndball én gang i uka. Nå har hun et treningsrom i kjelleren, og en spinningsykkel, som blir flittig brukt. Hun trener også utendørs i tufteparker, gjerne kroppsvekt-trening eller bootcamp.
- Jeg må virkelig jobbe med meg selv når jeg sitter og tråkker på den sykkelen i kjelleren. Det er liksom ikke det du har lyst til når du har lagt barna, og har tid for deg selv. Men skriver jeg det i kalenderen, gjennomfører jeg.
- Du virker ganske målrettet?
- Jeg synes det er deilig ikke å miste formen når jeg først har jobbet for det. Og så får jeg overskudd og lykkehormoner av å trene. Det føles riktig for kroppen.
Livets eventyr
- Hvordan vil du beskrive oppholdet på Kompani Lauritzen?
- Det var livets eventyr. Helt fantastisk. Jeg husker samholdet best – vi opplevde så mye sammen, og var flinke til å hjelpe, pushe og støtte hverandre, sier hun.
37-åringen legger ikke skjul på at det var hardt. Spesielt dagen deltakerne måtte igjennom flere tøffe utfordringer, før de skulle gå opp til Rampestreken to og to, med tunge sekker, uten å ha spist mat.
- Det er den verste dagen i livet mitt. Det var så tungt – man måtte jobbe med hodet hele tiden. Jeg husker at jeg ikke ville gå en eneste meter til, jeg var så sliten, sier hun, og legger til:
- Det hjelper å være flere, så man kan motivere og hjelpe hverandre. Men det var ekstremt slitsomt å ikke vite hvor lenge det skulle vare. Og sekken på 40 kilo var grusom å drasse på. Jeg skjønte at produksjonen ville ha oss i kjelleren, og det klarte de virkelig.
«Norges tøffeste»-deltaker Seher Kaya mistet faren da hun var 14 år: - Jeg håper han følger med
Var livredd
Siri gikk sammen med Vegard Harm til Rampestreken som er et utkikkspunkt over Åndalsnes (537 m.o.h.), og da det ble tungt for ham, prøvde hun å motivere så godt hun kunne. På et tidspunkt ser man at Harm blir tom i blikket, og da han setter seg ned, besvimer han.
- Fikk du dårlig samvittighet da Harm besvimte?
- Ååå… jeg har hatt så dårlig samvittighet! Jeg har sendt masse meldinger til han, og han trøster meg hver gang, og sier jeg ikke skal ha dårlig samvittighet for det. Men jeg har virkelig kjent på det, sier hun, og tilføyer:
- Jeg hadde lyst til å gå fort, da. Når jeg ser det i ettertid, ser jeg jo at vi gikk litt hardt ut. Men jeg kunne ikke sette meg inn i hvordan Harm hadde det, jeg visste ikke hvor ille det var. Men da han kollapset, tenkte jeg: Herregud, nå har jeg pushet han for hardt! Jeg fikk så vondt av ham.
Scenene hvor Harm kollapset kan se ganske dramatiske ut. Det var også dramatisk for dem som var der, ifølge Siri.
- Jeg var oppriktig bekymret for ham. Han lå på bakken og ristet. Det så ikke ut som at han gikk tom for krefter, det så ut som at han fikk et anfall. Jeg var redd det hadde skjedd noe alvorlig. Jeg var livredd, innrømmer hun.
Siri understreker at hun hele tiden følte at alle deltakerne var godt ivaretatt, og hun roser støtteapparatet rundt.
- Når noe skjedde, så man hvor god kontroll de hadde. Jeg følte alltid at jeg var i trygge hender.
- Hvor hardt er det å gå en hel dag uten mat?
- Det gikk overraskende greit. Så lenge du er flink til å drikke vann, går det bra. Man får jo også et adrenalinkick av å gjøre actionfylte ting, så man glemmer sulten litt. Å løpe en lang tur uten mat en helt vanlig dag, hadde jeg jo aldri orket.
Stort konkurranseinstinkt
- Hvordan klarer du å hente krefter når du er i kjelleren?
- Det er aldri et alternativ å gi seg. Å gi seg er mye verre – det nederlaget vil jeg ikke kjenne på. Det hendte at jeg tenkte: Ja, nå har jeg vondt her og der, men hvor lenge kan det vare? Holder det på i 12 timer til, så står jeg i det i 12 timer til. Om jeg gir meg, må jeg leve med det nederlaget resten av livet, og det hadde jeg angret på.
Det er tydelig at Siri har et voldsomt konkurranseinstinkt.
- Jeg liker å pushe meg så langt det går. Det er gøy å kjenne at du alltid klarer å gi mer enn du tror. Alle opplever mestringsfølelse i Kompani Lauritzen, noe som er en god følelse. Det blir et slags intensivkurs i å lære seg selv å kjenne.
Siri forteller at flere av deltakerne overrasket stort. Spesielt Linnea Myhre, som er blitt en nær venn.
- Den dama tåler så mye. Hun er ekstremt viljesterk, strategisk, steintøff i hodet, kald når det gjelder, og en varm person. Jeg fikk mye støtte fra henne, sier hun, og avbryter seg selv:
- Og Vegard Harm! Han er så sterk, og vokste enormt mye på de ukene. Det er imponerende.
Strengt regime 24/7
På de fleste TV-innspillinger er det flere pauser, men regimet i Kompani Lauritzen tillater ikke pauser.
- Eneste pausen man fikk var dopauser, men da hadde man dårlig tid. Vi måtte vurdere om vi rakk å gå på do. Det var alltid noe som måtte gjøres, og man løp fra det ene til det andre. Jeg liker å bruke 45 minutter på frokosten, men på Kompani Lauritzen måtte jeg kaste i meg mat på fem minutter. Maten kom nesten opp igjen da jeg løp fra frokosten til kasernen. Det er uvant å ha det tidspresset hengende over seg hele tiden.
Siri ble overrasket over hvor strengt regimet var. Deltakerne ble vekket klokken syv hver dag, og kjøret gikk frem til de la seg på kvelden igjen.
- Det var veldig intenst, og like krevende psykisk som fysisk. Jeg besvimte nesten i søvn. Det var ikke nødvendig å anstrenge seg for å sove – da jeg lukket øynene så jeg stjerner, så ble det svart. Jeg har aldri vært så sliten før.
- Jeg forandret meg som kjæreste
Et sjokk å komme hjem
- Hvordan var det å komme hjem etter oppholdet?
- Jeg var så sliten at jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg. Jeg hadde en uro i hele kroppen. De første dagene ble brukt til å sove ut – jeg klarte ikke engang å komme meg opp av senga. Jeg husker at datteren min satt på brystet mitt og så på tv, mens jeg bare sov. Jeg følte meg helt ubrukelig i en god stund.
På forhånd ble deltakerne fortalt at det kom til å ta rundt to uker før de kom ut av den berømte reality-bobla.
- Jeg hadde aldri trodd det skulle være så vanskelig å komme seg ut av den bobla – det kom som et sjokk. Jeg var nok litt naiv, og jeg måtte faktisk bruke tid på å akseptere at det var sånn.
Oppholdet ble også en etterlengtet pause fra pandemi-hverdagen. Deltakerne ble corona-testet før innspillingen, slik at de kunne leve som man gjorde før pandemien.
- Det var utrolig deilig å gi hverandre en klem! Å leve utenom corona for en periode var veldig befriende. Det gjorde nok oppholdet ekstra spesielt. Jeg føler meg heldig som fikk oppleve det, smiler Siri.
