SARA OMAR: – Jeg er en sterk kvinne og vil ikke la andre mennesker få styre meg. Jeg har funnet min egen stemme. Kvinner er sterke og mange kan mer enn jeg. De kan få jorden til å riste under sine stemmer hvis de velger å stå sammen.

FOTO: Astrid Waller
SARA OMAR: – Jeg er en sterk kvinne og vil ikke la andre mennesker få styre meg. Jeg har funnet min egen stemme. Kvinner er sterke og mange kan mer enn jeg. De kan få jorden til å riste under sine stemmer hvis de velger å stå sammen. FOTO: Astrid Waller Vis mer

Sara Omar:

- Denne boken er min overlevelse

Som barn så Sara Omar bestevenninnen bli drept av sin egen far. Nå har hun skrevet bok om ondskapen som finnes der ute.

Minnet har hjemsøkt henne siden hun var barn. Bestevenninnen Khanda som akkurat hadde syklet for første gang. Mestret tohjulingen, kjent på friheten. I neste øyeblikk kom venninnen løpende ut fra huset, med faren etter seg. Kjolen har flekker av blod, av jomfruhinnen som sprakk mens hun syklet. Faren angrep datteren. Dro frem en kniv. Skar ørene og tungen av sitt eget barn, fordi hun hadde gjort skam på familien. Venninnen døde av skadene. Det samme gjorde moren hennes, som i fortvilelse helte bensin over seg selv og tente på.

– Vi er nødt til å anerkjenne at ondskapen finnes der ute, sier Sara Omar (32).

– Boken min er inspirert av virkeligheten, av det jeg har sett eller opplevd. Handlinger så brutale at bare det å tenke på det er så ødeleggende at man vil kaste opp.

Den dansk-kurdiske forfatteren Sara Omar er stor og liten på en gang. Men sine 157 cm ruver hun knapt i terrenget, selv ikke med stiletthæler. Men romanen hennes «Dødevaskeren» skapte høye bølger da den kom ut i Danmark i 2017.

Gjennom historien om jenta Frmesk beskriver Sara sjokkerende vold og overgrep mot kvinner og barn i et konservativt, patriarkalsk muslimsk miljø. Boken ble omtalt som årets viktigste bok i Danmark, havnet på bestselgerlistene, og Sara har blitt rost for sitt mot i kampen for frihet, likestilling, og rettferdighet.

– Jeg har ikke skrevet om noe som ikke eksisterer. Alt finnes der ute. Så lenge vi benekter at det finnes barn som blir voldtatt, incest, at kvinner mishandles og voldtas, så er vi med på å gjenskape ondskapen. Jeg tror på setningen: «Den som tier samtykker», sier Sara.

Håret hennes har en grå slynge i front, en særegenhet hun deler med Frmesk. Jenta i romanen fødes med en grå, hjerteformet hårkrans, som vel er nødt til å bringe ulykke? Gjennom drøyt 300 sider tegner Omar bilder så dystre, tragiske og groteske at man knapt tror det kan bli verre. Men det blir det.

– Jeg skriver ikke for å demonisere menn, men for å forstå, sier Sara.

– Bare ved å kaste lys over det som skjer kan vi løse problemet.

LES OGSÅ: - Truslene og hatet fikk meg til å skrive boken

SÅ VENNINNEN BLI DREPT: Som barn så Sara Omar bestevenninnens bli drept av sin egen far. Hun vil ikke svare på om minnene fortsatt hjemsøker henne. FOTO: Astrid Waller
SÅ VENNINNEN BLI DREPT: Som barn så Sara Omar bestevenninnens bli drept av sin egen far. Hun vil ikke svare på om minnene fortsatt hjemsøker henne. FOTO: Astrid Waller Vis mer

- Jeg har møtt rasisme og folk som har gjort narr av dansken min

Sara var 15 år da hun kom til Danmark fra Kurdistan for familiegjenforening. Hun vil ikke snakke om reisen, men røper at hun ikke dro alene. Fremme i det nye hjemlandet begynte hun på skole, og tok seg jobb som avisbud, vaskehjelp og i butikker og kiosker.

– Når du er en del av arbeidslivet blir du også en del av samfunnet, sier Sara, på en dansk like

flytende som håret utover skuldrende.

– Jeg har kjempet og knotet og lyttet til den danske ordlyden. Underveis har jeg møtt rasisme og folk som har gjort narr av dansken min, men jeg ga meg ikke.

Hun ble født i Kurdistan i 1986. Samme sted og år som Frmesk. Hvor mye av handlingen har Sara egentlig hentet fra eget liv? Hun nøler.

– Frmesk kunne vært meg. Eller nabojenta, venninnen eller sykepleieren. Frmesk finnes i alle kulturer. Det er uvesentlig om hun er meg. Om Frmesk ikke kan sette ord på sine opplevelser, så skal jeg gjøre det for henne. Boken min tilhører alle de utsatte kvinnene der ute.

Hun er i Norge på lansering. Går fra det ene pressemøtet til det andre. Følges av en dansk dokumentarfilmskaper under hele intervjuet. Unnskylder seg når hun plutselig blir kalt ut for å gjøre en sitatsjekk. Snart er hun tilbake:

– Det er sjelden jeg går tom for ord, men måten Norge har tatt imot en kvinnes ord på, det er stort. Jeg er veldig rørt, og det gir meg håp.

Hun setter seg rak på stolen:

– Boken har gitt meg en plattform, men også et ansvar. Det er en mektig posisjon jeg befinner meg i, og jeg vil bruke den til å spre kjærlighet og barmhjertighet. Inspirere mine medsøstre og si til dem: «Jeg er her for deres skyld. Jeg vil kjempe for dere. Jeg tror på dere».

Håret er langt, hælene høye og den tettsittende kjolen det man vil beskrive som «vestlig». Sara forteller at det i Kurdistan finnes kvinner som kler seg som henne, og at hun i boken har tatt utgangspunkt i et konservativt miljø:

– En kvinne skal ikke friste en mann, hun skal se ned og dekke til håret. Det er en del av min kultur også, men jeg kjemper imot det. Og når du kjemper en kamp så følger klesdrakten med. Patriarkatet har reagert på hvordan jeg kler meg, men om de sier at jeg ikke får ha høyhælte sko, så går jeg rett i butikken og kjøper de høyeste skoene jeg kan finne, og bruker dem med stolthet. Jeg vil vise at jeg selv bestemmer over mitt liv. Det vil jeg oppfordre flere kvinner til.

– Selv om det leder til vold?

Hun nikker.

– Et opprør er aldri gratis. Det koster mye. Jeg har sett kvinner bli banket gule og blå for å vise litt utringning. Både mannen, far og brødre har banket henne opp. Noen kvinner tør ikke å ta kampen, og det skjønner jeg. Men forestill deg at de gjør det? Frihet er ikke en rettighet en mann skal gi dem. Det er noe de har.

Hun utdyper:

– Mannen kan gå rundt i boksershorts, mens kvinnen må gå i chadora eller være tildekket fra topp til tå. Hvor er logikken i det? Alle er vi født nakne. Om Allah ville at kvinner skulle tildekkes, så hadde vi blitt født sånn. Argumentet er ofte at kvinnen frister mannen, men da må mannen heller få redskap til å lære å beherske seg selv allerede gjennom oppdragelsen, og det er en oppgave foreldrene og spesielt mødrene må ta alvorlig. Det er jo mennene som mangler åndelig oppdragelse. Guttebarn blir indoktrinert til å tro at de står over kvinner. Det produserer generasjoner av løgner. Generasjoner av forvirrede barn.

– Snakker du egentlig om en revolusjon?

– Ja, det gjør jeg. Jeg er ikke redd for å bruke det ordet. Revolusjon, opplysning, reformasjon. Vi må utdanne folk til å stille spørsmål. FNs menneskerettigheter må mye tydeligere på dagsorden. Vi må lære folk at de kan ytre seg uten trusler.

Å skrive boken har hatt sin pris. Sara forteller at hun i perioder levd under politibeskyttelse og fortsatt har kontakt med myndighetene. Hun ønsker ikke å snakke om privatlivet, av sikkerhetshensyn.

LES OGSÅ: Mamma kjempet nesten helt alene

ET KALL: – Å være forfatter er ikke en drøm for meg, men et kall. Min akademiske bakgrunn ligger i bunnen. Man må studere for å forstå roten av råttenskapen, men utdannelse alene kan ikke gjøre deg ikke til et dannet menneske, sier Sara Omar. FOTO: Astrid Waller
ET KALL: – Å være forfatter er ikke en drøm for meg, men et kall. Min akademiske bakgrunn ligger i bunnen. Man må studere for å forstå roten av råttenskapen, men utdannelse alene kan ikke gjøre deg ikke til et dannet menneske, sier Sara Omar. FOTO: Astrid Waller Vis mer

Var innlagt med en rekke selvmordsforsøk bak seg

For to år siden nådde livet hennes et bunnpunkt. Hun var innlagt, med en rekke selvmordsforsøk bak seg.

– Alt gjorde vondt, forteller Sara.

– Jeg var bare en skygge og ikke klar over min verdi. At jeg hadde en flamme som brant i meg. Men om jeg hadde lyktes med selvmordsforsøket, så hadde jeg latt ondskapen vinne og gitt overgriperne makt.

Det var på denne tiden at noe skjedde. Mens hun var innlagt med det hun beskriver som «fysiske skader påført av andre». I ruinene av livet hennes begynte noe å vokse frem. Noe som måtte fortelles, og som ikke lenger kunne holdes tilbake. Khandas historie. Jenta som syklet. Og Frmesk, som så alt sammen.

– Det var da jeg fant lyset mitt. Gjennom å skrive boken fant jeg min stemme. Hele første kapittelet er nøyaktig slik jeg skrev det fra sykesengen. Første setning lyder: «Hun løper for livet».

Sara blir stille.

– Khanda var min barndomsvenninne. Når jeg ser for meg min barndom så ser jeg for meg Khanda som ble lemlestet fordi hun syklet. Jeg er glad for å ha gitt henne en stemme. Hun lever videre i mitt hjerte, i mine ord og i mine leseres minner.

Frmesks bestemor er en dødevasker, en som steller likene av kvinner utsatt for æresdrap eller som har tatt livet av seg. Frmesk vokser opp hos bestemor. Hos sine egne foreldre er hun i livsfare, ettersom faren ønsket seg en sønn.

– Når et barn opplever uhyrligheter og ingen voksne sette ord på det, vil hun få problemer som voksen. Men om de voksne tar kampen for barna, vil du ikke se en kvinne med tårer i øynene når hun er voksne, sier Sara. Utdyper at vold og undertrykkelse er et globalt problem. At mange mennesker i verden har opplevd mye vondt, men at noen likevel velger å gå foran med kjærlighet. At hun selv tror hun er en slik:

– Det er så lett å velge ondskap og undertrykkelse. Det krever enormt med energi å være god når man kommer fra helvetet. Men vi må bekjempe tyrannene. Tyrannene hadde makten, men ikke nå lenger. Kvinner er sterke - de må bare lære seg å forstå det.

For Sara har også opplevd den lyse siden. Midt oppi alt det nattsvarte skriver hun om kjærlighet, vennskap og samhold blant kvinner.

– Jeg elsker den lyse siden, og «Dødevaskeren» er blitt til gjennom den lyse siden. Og der jeg kommer fra finnes det også lys. Det er opp til hvert enkelt menneske om man vil velge den lyse eller mørke siden.

I en scene snakker voksne Frmesk med en kurdisk venninne i Danmark om tvangsekteskap og æresdrap:

«Det er nok vanskelig for folk å forstå det når vi er så gode til å holde maska», sa Frmesk. «De tror jo vi tar disse valgene selv og har det bra, for det er det vi sier», sukket hun. «Mye i vår kultur bygger på løgn og falske smil, og her oppe sluker folk det rått, for det er jo ingen som kan forestille seg hvor ubegripelig brutalt noen av oss blir behandlet innenfor hjemmets fire vegger».

Mener Sara at vi er naive her nord? Hun drar på det. Understreker at utdraget speiler et konservativt muslimsk miljø.

– Jeg vil ikke generalisere. Men jeg synes ikke at dere er så gode til å lese smertene i en kvinnes øyne. Et barn smerte. Det finnes en berøringsangst. Folk tenker: «Hva om jeg melder fra om at noe er galt, og så lager jeg en masse problemer?».

– Flere av de muslimske kvinnene i boken lukker også øynene for grusomheter?

Hun nikker: – Kvinner er kvinner verst. Mange lukker øynene for å tekkes mennene, på grunn av sjalusi og ærbarhet. For å klatre i hierarkiet. Andre gjør det i uvitenhet, og fordi de er redde for å bli opplyste. Husk at vi her snakker om et samfunn der en jente kun skal bli til en kone for mannen. Datteren skal være ærbar, god og kunne løfte familiens status. Men er det mennesker eller er det ære som er viktigst? I det konservative samfunnet gjør familier alt for å tilfredsstille andre familier. De svikter sine barn, sitt eget kjøtt og blod, for å tilfredsstille andre.

Hvor mye tar man med seg fra kulturen sin når man kommer som flyktning? Alt mener Sara.

– Det er ikke til å unngå. Man kan ikke forvente at folk skal omprogrammeres seg som en computer. Man tar med seg alt på flukten. Folk har forskjellige bagasje, og noen har ubegripelig bagasje. Og når de kommer frem gjemmer de seg i en krok og tviholder på identiteten sin, i angst for å miste seg selv og sin identitet.

Hun mener anerkjennelse og forståelse er nøkkelen:

– Vi må erkjenne at de som kommer også har en historie. Møte dem med forståelse. Ikke forkaste og demonisere. Vi kan ikke unngå å snakke om kultur, religion, normer og verdisett når vi snakker om mennesker.

Hun lever alene. Av tro regner hun seg som muslim og agnostiker. Et sterkt tvilende og søkende menneske som veldig gjerne vil forstå, og som holder fast ved lyset. Hvordan har boken hennes blitt tatt imot blant muslimske kvinner? I følge Sara har mange uttrykt stolthet over at en kvinne vil tale deres sak.

– Men jeg har også møtt de som sier: «Sånn var det ikke i mitt hjem. Der var det rettferdighet og man ble lyttet til». Da svarer jeg: «Jeg er glad for din skyld. Glad for at du er frigjort. Men hva om det skjer med din venninne? Med naboen?». Da begynner de å føle seg ansvarlige. Kampen blir også deres kamp.

– Er du redd boken kan bidra til å øke fremmedfrykten?

Hun flammer opp:

– Ordene mine skal ikke brukes som bensin på fremmedfiendtlighetens bål. Ingen skal få ta boken min som gissel, for den ene eller andre siden. Jeg kjemper for kvinnen og for barna, så får det heller være om andre kommer og vil demonisere. Jeg kjemper for kvinnen til min død. Min kamp er menneskerettigheter, og jeg nekter å akseptere at jeg tilhører et annet menneske.

LES OGSÅ: Da Faridah Shakoor Nabaggala fødte en funksjonshemmet sønn, fødtes samtidig en terrier som ikke gir seg før alle funksjonshemmede barn i verden har det bra

SOVER IKKE DYPT OM NATTEN Sara Omar forteller at hun sjelden sover dypt, selv ikke om natten. Hun hviler mer. 
– Sånn er det for noen av oss, men man venner seg til det. Men det er en grunn for alt. FOTO: Astrid Waller
SOVER IKKE DYPT OM NATTEN Sara Omar forteller at hun sjelden sover dypt, selv ikke om natten. Hun hviler mer. – Sånn er det for noen av oss, men man venner seg til det. Men det er en grunn for alt. FOTO: Astrid Waller Vis mer

– Alle kamper koster, men jeg vil ikke gi undertrykkerne en stemme

Hun har studert jus ved universitet i Aarhus og er mastergradstudent i statsvitenskap, men hun bedyrer at hun er forfatter av sjel. På spørsmål om hun har opplevd farlige situasjoner etter at boken kom ut, svarer hun:

– Alle kamper koster, men jeg vil ikke gi undertrykkerne en stemme. Jeg har valgt å ha fokus på lyset. Jeg er ikke lenger det mennesket andre krever av meg. Nå er jeg det mennesket jeg krever av meg selv. Jeg aksepterer ikke lenger å bli undertrykt. Det har en stor omkostning, og risikoen er der. Men det menneske jeg har funnet! Med bein i nesa og samtidig med blod og hjerte. At noen står der og føler seg truet av en liten kvinnes ord.

Hun ler.

– Det viser at kampen er virkelig. Jeg er villig til å kjempe til siste bloddråpe. Nå er jeg der jeg alltid skulle ha vært. Det føles utrolig godt. Denne boken er min overlevelse. Ikke bare min, men mange andres. Den gir stemmen tilbake til kvinner og barn, og oppsummerer hele budskapet: at vi må fortelle folk om menneskerettigheter, kvinnerettigheter og barnerettigheter. Jeg har ingen frykt i mitt hjerte lenger. Skal jeg frykter en patriarkalsk mann? En undertrykker? Jeg stiller meg opp foran han og kikker ham i øynene og sier: «Det du gjør er feil. Du ødelegger liv. Jeg kommer i fred». Da vil verden bli et bedre sted, med plass også til våre døtre.

Når hun tenker tilbake, til da hun som femten år gammel jente kom til Danmark, hva var egentlig hennes sterkeste inntrykk i det nye landet? Sara trenger ikke grunne på svaret:

– At kvinner kunne sykle der uten å få skåret av seg tungen og ører. Jeg får alltid sjokk når jeg ser en kvinne komme syklende. Det vekker noe i meg.

­– Sykler du selv?

Hun smiler.

– Ja, men fylt med angst. Men jeg jobber med meg selv for å overvinne det.

Hvordan livet hennes kommer til å se ut fremover? Sara vet ikke. Har ikke tenkt så langt, i en travel kalender med boklansering, og foredrag om kvinner og barns rettigheter.

– Privatlivet er ikke min prioritet. Men jeg håper at jeg om fem år ser fler og fler kvinner frigjøre seg. At jeg kan se tilbake på denne tiden og si: «Jeg er stolt over det jeg gjorde». Om jeg når frem til en eneste liten jente, så var det verdt det. Det er mitt eneste håp.

LES OGSÅ: - Mennesker med Downs er mennesker. Punktum

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: