LEVER MED SORGEN: Caroline Meier fikk alt på en gang for 11 år siden. Samtidig som storebroren døde, ble begge foreldrene alvorlig syke. Hun flyttet da hjem fra Oslo.  Foto: Stein Inge Pedersen
LEVER MED SORGEN: Caroline Meier fikk alt på en gang for 11 år siden. Samtidig som storebroren døde, ble begge foreldrene alvorlig syke. Hun flyttet da hjem fra Oslo. Foto: Stein Inge Pedersen
Livsglede

– Der og da forsvant den personen jeg en gang var, og ble borte for alltid

Caroline Meier visste hva som var viktigst: den kuleste jobben, kjenne de rette folka, leve med Oslo-puls. Da broren døde og foreldrene ble alvorlig syke, brast boblen.

KK.NO: I 2004 er Caroline en ung og fremadstormende journalist i TV 2 Nettavisen med høye ambisjoner. Jenta fra Lødingen bor i hovedstaden, fokuset hennes er å jobbe hardt, feste hardere og få anerkjennelse fra de rette menneskene.

– Jeg dømte folk etter hva de hadde på seg og hvem de kjente. Det var de eneste spillereglene jeg visste om i min lille boble i Oslo, forteller hun.

Caroline vet lite om at boblen snart skal briste. Det skjer en travel mandag i september. Hun er på besøk hos sin ferske kjæreste Tom i Tromsø da telefonen ringer. I andre enden er søsteren, Ann Yvonne. Hun forteller at faren deres er blitt innlagt på sykehuset i Harstad. Lungene har kollapset. Caroline forstår ikke alvoret i beskjeden selv om søsteren forklarer at det kan hende at han aldri vil klare å puste igjen selv. Likevel venter Caroline med å dra. Men på onsdag ringer søsteren igjen. Denne gangen er det moren som er innlagt. Hun har en alvorlig kreft­diagnose. Caroline legger på, og fredag formiddag pakker hun bagen for endelig å reise hjem.

Så får hun en ny telefon.

Igjen er det søsteren. Caroline forstår ikke detaljene i det hun sier, selv om søsteren forklarer så sakte hun bare kan. Ordene som når fram får livet til Caroline til å smuldre opp. Storebroren er død. Han har omkommet i en boligbrann, bare 39 år gammel.

LES OGSÅ: Kari Traa mistet faren sin

«Tragediefamilien»

– Der og da forsvant den personen jeg en gang var, og ble borte for alltid. Det ble en helvetesuke jeg ikke unner noen, sier Caroline.

I løpet av denne uka går de fra å være den travle familien som er spredt rundt i hele landet til å bli «tragediefamilien».

Caroline drar aldri tilbake til livet i Oslo. Alt hun forstår, er at dette er hennes eneste sjanse til å bli ordentlig kjent med foreldrene sine før det er for sent. Det som opprinnelig er tre måneders permisjon fra jobben, blir til mange år som pårørende. Kjæresten Tom velger å bli med henne hjem. Caroline har ikke forventet dette. Hun er tross alt ikke lenger kul musikkjournalist i Oslo, men en som skal stelle sine syke foreldre i Vesterålen. Hvorfor skal han fortsette å være forelsket i et menneske som ikke engang vet hvem hun er selv? Alt som definerer henne, er borte.

– Jeg trodde heller ikke at Tom skulle orke alt dette så tidlig i et forhold. Jeg trodde at han kom til å takke nei til mer. Hvorfor han gjorde det, vet jeg ikke. Det tror jeg ikke at han gjør selv, heller.

Caroline og de tre resterende søsknene lager seg turnusvakter for å være mest mulig sammen med moren og faren. Caroline tar seg tilfeldige vikarjobber slik at hun kan ha fullt fokus på familien og ikke behøver å ta hensyn til en fast jobb.

LES OGSÅ: – Hvor lenge skal Joshua lide?

MÅ INGENTING: «Jeg må ingenting» er mottoet til Caroline nå. Det har hun arvet etter faren. I det legger hun at hun vil selv velge hva hun gjør. Foto: Stein Inge Pedersen
MÅ INGENTING: «Jeg må ingenting» er mottoet til Caroline nå. Det har hun arvet etter faren. I det legger hun at hun vil selv velge hva hun gjør. Foto: Stein Inge Pedersen Vis mer

De siste samtalene

Søsknene får raskt beskjed om at det ikke finnes noen garantier, og at samtaler de vil ha med foreldrene må tas nå.

Det var ikke rom for de store følelsesutbruddene eller tid til å gå i kjelleren. I de rolige periodene kunne hun spørre foreldrene om deres første kjæreste, hva de drømte om da de var unge og hva de hadde gjort før de ble foreldre. Sakte, men sikkert ble det tegnet et annerledes bilde av dem. De var ikke lenger bare foreldre, men mennesker med historier. 

– Det er kanskje slik at når du har en tidsfrist for en samtale, så venter du ikke med å spørre. Anledningen er der og da. Jeg bestemte meg for å være journalisten Caroline og spørre dem om alt, sier hun.

Caroline og moren hadde et anstrengt forhold i oppveksten, men i løpet av sykdomsforløpet vokser mor og datter sakte, men sikkert nærmere hverandre.

– Mamma bekymret seg alltid for oss barna. Før irriterte det meg at hun stilte kontrollspørsmål, som om jeg ikke kunne ta vare på meg selv. Da hun ble syk, føltes det som en gave når hun faktisk var i så god form at hun rakk å irritere meg. Jeg ble så lykkelig hvis hun spurte meg om jeg hadde gitt datteren min mat den dagen, sier Caroline og ler.

For midt oppe i alt det triste, får Caroline og Tom tre barn. Barna sørger for at det må etableres en hverdag i sorgen. Det er Caroline takknemlig for. Ballasten fra tiden som pårørende har gitt henne styrke.

LES OGSÅ: Charlotte fikk slag som 29-åring

FIKK TRE BARN: Midt i den vanskelige tiden fikk Caroline og Tom tre barn. Da måtte de etablere en hverdag midt i sorgen, og det er Caroline glad for nå. Foto: Stein Inge Pedersen
FIKK TRE BARN: Midt i den vanskelige tiden fikk Caroline og Tom tre barn. Da måtte de etablere en hverdag midt i sorgen, og det er Caroline glad for nå. Foto: Stein Inge Pedersen Vis mer

«Jeg må ingenting»

Styrken kom fra et livsmotto som faren hadde: «Jeg må ingenting».

Første gang hun møtte uttrykket var da faren nektet henne å kjøpe en Poco Loco-genser. «Du mååå kjøpe den, ellers får jeg meg aldri kjæreste. Jeg kommer for alltid til å være hun ukule,» var argumentet til 13 år gamle Caroline.

Faren var like standhaftig. «Jeg mååå ingenting. Hvis guttene ikke vil ha deg uten Poco Loco-genser, er de ikke verdt noe. Jeg velger å avstå, så slipper du unna dem som ikke bryr seg om de viktige tingene i livet.»

Caroline forsto nok ikke hva faren mente da hun var tenåring, men da han ble syk begynte hun å forstå livsmottoet hans.

– Å «må ingenting» handler ikke om å være lat, eller å være slem mot noen. Det handler om å velge det man gjør, i stedet for bare å gå i ørske framover. Å virkelig reflektere over valgene sine og stå for dem. Jeg har gitt beskjed til vennene mine om at når jeg svarer dem på telefonen eller er sammen med dem, er det fordi jeg virkelig har lyst til det, ikke fordi jeg føler at jeg må, forklarer Caroline. Hun synes det er høfligere å gjøre det enn egentlig å ønske seg vekk fra en situasjon. Men det har tatt tid å komme dit.

Da moren døde, gikk Caroline nærmest ned i en svart kjeller uten vinduer. I ni lange måneder kunne hun ikke engang gå ut av huset uten å kjenne på en enorm urettferdighet. Det ble for vanskelig å forholde seg til at alle andres liv rundt henne gikk videre. Etter hvert innså hun at hun måtte ha hjelp for å komme ut av det. Hun prøvde alt.

– Psykolog, yoga, meditasjon og selvhjelpsbøker. Jeg slukte alt rått. Jeg fikk til og med råd om at sorgen ville bli lettere om jeg drakk ionisert vann av noen selverklærte «hekser». Jeg innså at fire liter vann om dagen ikke ville lime sammen knuste hjerter og at jeg måtte finne mine egne svar, forteller Caroline.

Hun fant ut at mental trening kunne sammenlignes med å trene opp kondisen. Det kreves arbeid. Hardt arbeid. Daglig.

– Det jeg innså etter å ha lest hyllemeter på hyllemeter med selvhjelpsbøker, er at man har de fleste svarene selv. Om man velger å lytte. Jeg tror ikke det er så enkelt at bare man tenker positivt, så forsvinner det negative. Sorg er som en tornado som vil følge meg livet ut. Noen ganger er den på avstand, og jeg merker den knapt. Andre ganger når den meg igjen, og da er det mitt valg å gå inn i det. Kjenne på følelsene.

LES OGSÅ: Heidi er 13 år eldre enn Geir-Arne

Ville tilbake til livet

I gangen hennes henger et bilde av et staut fjell fra Lofoten som faren hennes har malt. Han ga det til henne en gang i ungdommen sammen med ordene: «Husk at du er som et fjell, og livet er som været. Uansett om sola skinner eller det er storm, så er du et fjell.»

– Jeg forsto ikke en dritt av hva han sa da, men nå forstår jeg. Luringen.

Caroline dukker ned i tekoppen. Det er ikke så lett å være et fjell. Når tornadoene står inn fra vest og prøver å knekke deg. Men innimellom skinner sola også.

Da faren døde, følte hun at hun ville tilbake til livet. Hun hadde så mye å gi og en utålmodighet etter å gjøre det beste ut av det. I dag jobber hun som kreativ leder i et produksjonsselskap på Sortland i Vesterålen. Hun har forsonet seg med at forferdelige ting kan skje. Når du minst venter det. Det finnes ingen logikk eller statistikk som viser at enkelte grupper slipper unna. Hva som helst kan skje, når som helst.

UKENS BLAD: KK 14/15 er i salg nå. Foto: Ida Bjørvik
UKENS BLAD: KK 14/15 er i salg nå. Foto: Ida Bjørvik Vis mer

– Mitt verktøy etter sorgen er at jeg har åpnet meg opp for at inspirasjon kan komme overalt ifra, men det er jeg som skal gjøre jobben. Jeg trenger ingen retreat i India for å finne stemmen min. Alt jeg trenger er litt tid for meg selv, og viljen til å bygge kondisjon til å lytte. Jeg trener for å bli den beste Caroline Meier. Det krever mange tårer, blodslit og mange latterkuler, men jeg gir meg ikke. Jeg prøver å være et fjell, sier hun.

Denne artikkelen er hentet fra KK 14-15 som er i salg nå.

Til forsiden