BODDE I EN SEILBÅT: I sju år bodde familien Våge Bogerud i en seilbåt. Nå bor de et hus på 40 kvadratmeter i hagen til Heidis foreldre.  Foto: Anne Elisabeth Næss
BODDE I EN SEILBÅT: I sju år bodde familien Våge Bogerud i en seilbåt. Nå bor de et hus på 40 kvadratmeter i hagen til Heidis foreldre. Foto: Anne Elisabeth NæssVis mer

Seilbåt

– Der ute kunne vi styre hverdagen helt selv

For ti år siden solgte Heidi og Eivind alt de eide og dro ut på sitt livs reise. Hvordan var det å komme tilbake, etter sju år – som en småbarnsfamilie?

Plutselig kan vi stoppe opp, se på hverandre og tenke «Hva i all verden er det vi holder på med?». Det tobarnsmor Heidi Våge Bogerud (42) refererer til, er den hektiske hverdagen slik mange av oss kjenner den. I dag tatt på kornet: I ovnen står Toro-sjokoladepannekake nummer tre – til loppemarkedet på Kjelsås skolekorps. På kjøkkenet henger bursdagsinvitasjoner og lekselister, høstens foreldresamtaler er nettopp unnagjort og i kveld er det gjester til middag – mannen Eivind fyller femti. Det er dette de holder på med: jobb, skole og fritidsaktiviteter. Det er dette hverdagslivet som noen ganger slår dem nesten over ende. Kanskje som en voldsom bølge mot baugen?

LES OGSÅ: -Det kom til et punkt der jeg tenkte: Var dette alt?

For i hele sju år var det ikke ukeplanleggeren som styrte dem, det var vinden. Hverdagen var et åpent hav eller en ny atoll i horisonten. Innseilinger i stekende sol eller i skinnet fra fullmånen var kanskje det de hadde å forholde seg til en ettermiddag eller kveld. Havn etter havn, år etter år. Både Heidi og Eivind er raske med å rette opp maleriske beskrivelser av livet om bord i en seilbåt. Selv om det knapt finnes ord for høydepunktene, er tross alt en jordomseiling hardt arbeid. Og været ute på et åpent hav er ikke alltid mildt. 

– Det første halvåret føles det litt som ferie, før man skjønner at dette faktisk er virkelighet. Så etter hvert blir det en livsstil, og til slutt en jobb. For å holde en båt i drift er ikke noe som gjør seg selv, forklarer Eivind. Kontinuerlig vedlikehold er prisen de betaler for å følge eventyrlysten. 

– Det beste ved å leve ut denne drømmen er frihetsfølelsen det gir. Å være helt fri fra forpliktelser. Det føles veldig rart og fjernt i dag, når vi sitter her og plotter inn alle disse avtalene. Men der ute kunne vi styre hverdagen helt selv, det var bare oss og båten, uten så mange ytre påvirkninger, annet enn været selvsagt. Det må du hele tiden ha i bakhodet, forteller Heidi, tilbake i minner det er godt å være i. 

Hun viser verdenskartet som dekker hele stueveggen. Reiseruta er tegnet inn, sju år kort oppsummert i røde streker. Hun følger dem med fingeren mens navn på øygrupper og atoller landkrabber som oss aldri har hørt om kommer på rams: – Målet var jo ikke å hake av flest mulige steder på turen. Men å være fri til å endre rute, ta en dag ekstra hvis du møter en spennende person som du vil lære bedre å kjenne, eller et sted hvor du trives så godt at du bestemmer deg for å bli en stund.

Men la oss spole tilbake. Til drømmen. Den Heidi skrev i løkkeskrift i Pusurs skoledagbok sent på 1980-tallet: «Å bade med delfiner og seile jorda rundt». Som et løfte til seg selv. Heidi smiler: – Men jeg har til gode å bade med delfiner, selv om jeg opplevde svært mange på nært hold langs båtripa. 

LES OGSÅ: Elise og Andreas flyttet fra byen for å drive gård

Tilfeldigheter satte fart på drømmene. Heidi hadde riktignok seilt langs Norskekysten hver sommer i oppveksten i familiens båt. Men så traff hun en mann i et bryllup på Beitostølen sommeren 2003. Hun hadde hørt om ham, visste at han hadde leid ut leiligheten og bodde i en seilbåt på Sjølyst, mens han sparte. Hans drøm var allerede en plan. 

– Første daten Eivind ba meg med på var å seile Oslo – Skagen, sier Heidi og ler. 

– Det var nok en testtur.

Heidis skoledagbokdrøm ble snart forent med Eivinds plan om å seile jorda rundt. Hun flyttet inn i båten på Sjølyst, og planleggingen startet. Blant annet ved at de solgte alt de eide. Eivind solgte leiligheten, Heidi halvparten av sin. Alt ble borte.

– Unntatt en rød skinnstol, presiserer Heidi.

Så sa de opp jobbene. Hun en attraktiv jobb som arkitekt, han drev serviceavdelingen i et seilbåtfirma. Var det ikke veldig skummelt?

– Nei, vi hadde begge en innstilling om at det ordner seg når vi kommer tilbake igjen. Hvis man skal gå og bekymre seg, kommer man aldri noen vei, så det var bare å klippe alle disse trådene, forklarer Heidi. 

Å ta valget. Følge den store drømmen. Enten det er å bli kaffebonde på Hawaii, pensjonateier på en gresk øy, eller seile jorda rundt. Hvorfor lar så mange seg stoppe? 

– At noen ikke tør å følge drømmen, handler oftest ikke om at de mangler lyst eller vilje, men om prioriteringer, hvor egne behov ikke veier tungt nok, forteller psykologispesialist Sondre Risholm Liverød. 

Han forklarer at fra vi er 0 til 25 år går selvutviklingen av seg selv. Det er biologien som drar oss igjennom. 

VOKSTE OPP PÅ BÅT: Marius og Eirik har vokst opp på båt, og for dem er seiling det mest naturlige i verden.
 Foto: Privat
VOKSTE OPP PÅ BÅT: Marius og Eirik har vokst opp på båt, og for dem er seiling det mest naturlige i verden. Foto: Privat Vis mer

– Når du er 25 år, får du ikke noe gratis drahjelp lenger. Da er det opp til deg selv å utvikle deg videre. Vi blir konforme og tenker likt som naboen. Hvis man da ikke velger å følge normen, går man ofte imot mange krefter, slik disse har gjort, sier Liverød. LES OGSÅ: Jeanett (28) solgte alt hun eide og flyttet til Mongolia 

Fødsler underveis

Eivind måtte ta noen ekstra hensyn. Han hadde en sønn fra før, som bodde med mor i Trondheim. Det ble viktig at han fikk ta del i opplevelsen, så han var med på flere av etappene, blant annet over Stillehavet, og kom på flere kortere feriebesøk. Da de dro, visste de ikke hvor lenge de skulle være borte. Men ante mer eller mindre hvor de ville dra, og hadde regnet ut at pengene muligens ville holde i fem år. De holdt i sju år og litt til. Ikke alt var planlagt, og mye ble til underveis. Som for eksempel familieforøkelsen? 

– Neida. Neida. Graviditetene var planlagt til etter at vi hadde rundet Kapp Horn i det sørlige Atlanterhavet. På Stillehavssiden er været mer gjestmildt og mindre røft, sier Heidi pragmatisk. 

Det holdt. Eirik ble født i Australia i mars 2009, Marius 18 måneder senere på samme kontinent. Å seile med en baby over Det indiske hav i to uker kan høres mildt sagt strabasiøst ut for oss førstegangsmødre som hadde nok med kle på babyen og komme oss ut ytterdøra innen det måtte skiftes på eller ammes igjen. Heidi fikk mange reaksjoner, hennes valg virket uforståelig for mange, ja til og med uansvarlig. Hvorfor kom hun ikke bare hjem? For Heidi var det nesten mer uansvarlig å reise hjem, til ingenting, ikke noe hus, ingen jobb, ikke engang en mammaperm, med en liten baby. 

– For oss som var midt oppe i det, føltes det mest naturlig å bli hvor vi var, båten var jo hjemmet vårt. Og når de er så små, er behovene basale. 

LES OGSÅ: Gründer og designer Siri Brodersen tok med familien og flyttet til Lyngør

Amming, bleieskift, omsorg. Ingenting et barn ikke kunne få i en seilbåt. Og på stedene de besøkte, ble vaksiner og spedbarnskontroller fulgt opp. Gutta fikk etter hvert dagmammaer i hver havn. Barna ble ofte en icebreaker når de gikk i land. Og det som sitter igjen som høydepunkter, etter livsbegivenheter som fødsler og bryllup, er nettopp alle disse menneskemøtene på stedene de besøkte. 

Ett giftermål, to barn, sju hav, 40 land og 65 000 nautiske mil senere – var de tilbake der de startet. I Oslo. Med ganske blanke ark og et lite hus på 40 m² i hagen til Heidis foreldre på Kjelsås, med marka som nærmeste nabo. Her bor de ennå, tre år senere. Fremdeles trangt, som i en seilbåt, selv om begge poengterer at en 42 fots seilbåt med sine fire kahytter har flere dører og mer rom for privatliv enn dette lille huset. Guttene har tatt soverommet bak skyvedøra, og Heidi og Eivind har sovesofaen. De lever fremdeles annerledes hvis man skal sammenligne med naboene på Kjelsås. Noe Heidi og Eivind sier de ikke gjør. 

– Statusjag har aldri bitt på meg, smiler Eivind. 

– Klart vi skiller oss ut når venner her hjemme er på bolig nummer tre, fra leilighet, rekkehus til enebolig, og har to biler, mens vi bor her, i hagen til mamma og pappa, forteller Heidi.  

Men de hadde vært heldige. Barna fikk barnehageplass rett borti gata, Eivind jobbtilbud allerede før siste etappe av turen var omme, og Heidi fikk arkitektjobb allerede to måneder etter de kom i land.    

– Så det ordnet seg. Og egentlig mye raskere enn vi kunne drømt om. Vi kunne kanskje ha trengt litt mer tid til å fordøye, og akklimatisere oss.

Hun husker det første møtet med samfunnet hun en gang var en naturlig del av, nærmest som et kultursjokk. De hadde lagt til kai i Vågen i Bergen. Det var tidlig morgen, og hun skulle bare løpe opp på 7-Eleven og kjøpe melk. Hun havnet i rushtrafikken av folk med mobiltelefoner, vesker og stresskofferter, alle inne i sin egen verden, men samtidig i en felles symbiose. 

– Jeg følte meg som sirup i denne massen som beveget seg så innmari fort. Skumpet borti folk og skjønte ikke systemet, forteller Heidi. Hun var helt nummen da hun kom tilbake til båten. 

Men hvordan er det egentlig å komme hjem igjen etter så mange år, når drømmen er levd og ikke lenger noe man kan se fram til? 

– Det var litt overveldende. Men det ble jo litt annerledes denne gangen. Da vi dro, var vi et par. Da vi kom tilbake, var vi en familie på fire. Da kommer man veldig fort inn i karusellen her hjemme, hvor fritid går med i dragsuget.  

LES OGSÅ: Flyttet til Australia: Vekkes av sol og papegøyer

Hva har vært vanskelig med å komme hjem?

– Å prøve å treffe disse landmenneskene som har timeplanen fullpakka i et halvt år fram i tid.

– Og nå er du blitt litt sånn selv?

– Jeg har strittet imot lenge, men jeg er nok godt på vei.

 Det de setter ekstra stor pris på, er når det motsatte skjer: At de kan ringe på døra hos noen eller noen stikker innom helt uanmeldt. Men hvor lett er det egentlig å ivareta friheten her når man har to barn som skal inn i et system og man ikke bare må begynne å fylle egen kalender, men i tillegg må forholde seg til andres? De forteller at de fremdeles bruker mye tid i seilbåten. 

– Ellers hadde jeg visna, sier Eivind.

– Vi verner litt om de helgene våre. Får man faste aktiviteter i helgen, mister man litt av friheten. Det å kunne velge hva man har lyst til å gjøre eller hvor man har lyst til å være i helgene, den skal vi holde på så lenge vi klarer.

– Og noe sier meg at en helg heller ikke er nok, i lengden?

– Vi skal i alle fall ha noen store prosjekter her i livet. Det må ikke nødvendigvis bli seiling.
Først skal de bygge ut huset, for at guttene skal få mer boltreplass. Og for at de denne gangen skal ha noe å reise tilbake til neste gang de drar.
redaksjonen@kk.no

Her seilte de

Seilbåten «Empire» la ut fra Bestumkilen den 3. juni 2005, og var tilbake samme sted 3. november 2012. I løpet av sju år og fire måneder hadde seilbåten, en 42 fots Bavaria, vært innom 40 land og tilbakelagt en distanse som tilsvarer tre ganger jorda rundt. Alle fem kontinenter ble besøkt, fra Australia og New Zealand på den sørlige halvkule til Grønland i nord. Familie og venner mønstret av og på underveis, men for det meste seilte de to og etter hvert fire ombord.  

AVSLAPPENDE DAGER: Det var også mange slike dager, selv om en seiltur på sju år byr på mye hardt arbeid. Her er Eivind og Eirik (3) på øya St John, Karibia i 2012. Foto: Privat
MYE BADING: Det ble mye bading fra båten. Her er Marius (1 ½) og Heidi på St John, Karibia, i 2012. Foto: Privat
FØDT I AUSTRALIA: Eirik (1) ble født i Australia. Her underveis langs Great Barrier Reef. Foto: Privat
SOMMER I NORGE: Storebror Peder (14), Eirik (7) og Marius (5) i sitt rette element, sommeren 2016, på seiling i Oslofjorden. Foto: Privat
ET ANDRE HJEM: Seilbåten "Empire" er familien Våge Bogeruds andre hjem. Helger og ferier tilbringes her. Her er Marius (5) og Eivind på stø kurs langs svenskekysten. Foto: Privat
SALTVANNSDUSJ: Det ble mange slike på turen. Heidi tar en saltvannsdusj i Karibia. Foto: Privat
I AUSTRALIA: Her er eldstemann Eirik (1) og pappa Eivind, underveis langs Great Barrier Reef, Australia. Foto: Privat

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: