Tenk deg at du våkner en natt og finner naboens lille datter i rommet med halve ansiktet bitt av. Kjæresten din strekker armene ut mot henne, hjelpeløs, men jentungen vil ikke ha trøst. I stedet tar hun sats og biter seg fast i halsen hans. Du får dratt ungen vekk, men skaden er allerede skjedd. Blodet fosser ut. Han besvimer. Fortvilet forsøker du å ringe etter hjelp, men alle linjene er opptatt.
Du prøver igjen, men ser plutselig at kjæresten din vandrer rundt i rommet. Har det gått bra likevel? Du roper navnet hans, men istedenfor å svare, angriper han deg. Du får kjempet deg løs og rømmer ut gjennom badevinduet. Utenfor er hele nabolaget i flammer. Venner, naboer, alle du kjenner er plutselig forvandlet til gale mordere og de dreper hverandre rett foran øynene dine. Hva i all verden er det som foregår?
Verden av hengslene?
Dette er introen til «Dawn of the Dead», en av mange nyinnspillinger av skrekklassikere som i det siste har oversvømt kinoene våre. Filmen handler om redselen for at verden skal gå av hengslene, og at alle, også våre nærmeste, plutselig ønsker å skade oss. Den er et klaustrofobisk mareritt. De fleste skrekkfilmer følger denne malen, de beskriver en livsfarlig situasjon man ikke har kontroll over.Scenariene er varierte, men de er alle grusomme og umenneskelige: Å bli jaget av en sinnsforvirret morder, se sine kjæreste venner og familiemedlemmer bli slaktet ned, voldtekt og tortur. Skrekkfilm er kort og godt våre verste mareritt. Så hvorfor ønsker noen å se sånt, og ikke minst, hvorfor ønsker de å se sånt igjen og igjen og igjen?
Kontrollert frykt
- Vi lever i en verden hvor det skjer mye fælt. Om ikke med oss, så med andre. For noen er skrekkfilm er en måte å bearbeide dette på. Vi nærmer oss frykten på en kontrollert måte. Vi ser våre verste mareritt bli utspilt foran øyene våre og takler på en måte situasjonen, uten å bli utsatt for den selv, forklarer Gunnar Breivik ved Norges idrettshøgskole. Han er professor i samfunnsvitenskapelig fag og har forsket på ekstremsport og hvorfor noen mennesker bevisst oppsøker skremmende situasjoner.Hvor mye tåler du?
- Ekstremsport er selvfølgelig mye farligere enn å se enn skrekkfilm, men det handler om mye det samme. Utforske egne grenser, og finne ut hvor mye vi tåler, sier han.Mange av skrekkfilmenes ofre er ofte familier eller vennegjenger. I «The Hills Have Eyes» havner en familie i et miljø hvor samfunnets konvensjoner ikke eksisterer og de må forholde seg til mennesker som bare ønsker å skade dem. De har bare ikke bestemt seg helt for når enda.
Hardest for tenåringene
- Det er jo noe av det vi frykter mest, at noe skal skje med dem vi er aller mest glad i. Derfor blir effekten av en slik film mye sterkere. Dramatisk blir det også når ofrene er veldig unge, derfor er det ofte tenåringer som må bøte med livet i skumle filmer, legger professoren til.Selv om familier og venner ofte prøver å redde hverandre i skrekkfilm, er det flere som har vendt seg bort fra denne formelen. For etter hvert som sjangeren utvikler seg, bryter den også flere og flere tabuer.
Bryter tabuer
Den første store milepælen var «Night of the Living Dead» (1968) hvor barn plutselig gikk til angrep på sine foreldre. Før denne zombiefilmen kom var familien hellig og venner hjalp hverandre. Så, i 1974 ble «Motorsagmassakren» sluppet, og den brøt et nytt tabu.- Til da hadde skurkene i amerikanske skrekkfilm vært fantasifigurer som vampyrer eller vesener fra verdensrommet. Du skjønner, skrekkfilm speiler som regel samfunnet. Alle ukjente eller monstre var et symbol på Sovjetunionen på den tiden, forteller filmjournalist Brita Møystad Engseth.
Men etter at Vietnamkrigen skapte konflikter innad i USA, vendte filmskaperne blikket mot sine egne. Så i «Motorsagmassakren» var det «vanlige» mennesker som plutselig ble monstrene. Folk du kunne støte på hvis du var så uheldig å punktere på feil sted. Filmen skremte vannet av folk, og banet vei for en helt ny type skrekkfilm. Den plausible skrekkfilmen, med scenarioer hentet fra virkeligheten.
Motorsagmassakre-fantasi
Folk levde seg så inn i Motorsagmassakren og historien om motorsagentusiasten Leatherface (Gunnar Hanson), at mange har fortalt hovedrolleinnehaveren at de visste godt hvem Leatherface var, eller at de hadde vokst opp med ham, eller sittet i samme fengsel som ham. Litt merkelig, siden filmen ikke er basert på en sann historie, men kun løst inspirert av seriemorderen Ed Gein. Det sier likevel litt om massesuggesjonen og folks fantasi.Hvorfor ønsker folk å tro på slike historier? Hvorfor vil de at Leatherface skal være en virkelig person?
Fascinerende ondskap
- Jeg skal ikke spekulere for mye i det, men jeg tror det skyldes mye av de samme grunnene til at kvinner sender frierbrev til seriemordere. Vi lar oss fascinere av ondskap, men akkurat det kan det jo være mange årsaker til, sier Breivik.I dag er seriemorderen fast inventar i skrekksjangeren. En sjanger som for øvrig er svært bred. Det er stor forskjell på skrekkfilmer, og de vekker ulike følelser i oss. Noen er spekulative og pøser på med blod og gørr for å sjokkere eller fremkalle brekningsfornemmelser. Men de er langt fra de mest effektive skrekkfilmene.
Bilder i hodet
Noen av de skumleste filmene som finnes, de som virkelig får hårene til å reise seg, de inneholder nesten ikke blod. Igjen ta «Motorsagmassakren», en av de virkelige klassikerne. Ubehagelig? Ja. Voldelig? Uten tvil. Men blodig? Ikke i det hele tatt. Hvordan er det mulig med en gærning som dreper folk med motorsag i hovedrollen? Enkelt, og her er vi inne på selve kjernen av skrekkfilmkunsten, ved hjelp av antydningene.Det er det du «tror» du ser som får deg til å vri deg i sofaen. Lyder og kameravinkler skaper bilder i hodet ditt, du skjønner hva som foregår, selv om du ikke ser det. Og de bildene du skaper inne i ditt eget hode, er som regel alltid mye verre enn hva selv den mest entusiastiske skrekkfilmregissør noensinne vil greie å feste til filmduken.
Det aller skumleste
- Det er som Hitchcock sa: «Det du ikke ser, det er det skumleste av alt», bekrefter skrekkentusiast Møystad Engseth.- «Haisommer» er et godt eksempel. Helt til du ser haien, sitter du som på nåler. Men da den viser hodet sitt, og du omtrent ser tapen og bindersene, da er det ikke skummelt lenger, sukker hun.
I vår tid finnes det få eller ingen skrekkfilmtabuer igjen. Men selv om det kan virke som vi har sett alt før, er ikke skrekkfilmen noe mindre populær.
- Det handler om stimulering. Vi er avhengig av stimulering for å utvikle oss og for å trives, og skrekkfilmen utfordrer oss. Folk spør hvorfor noen risikerer livet sitt for noe så dumt som basehopping, når de kunne sittet trygt i sofakroken hjemme. Det blir det samme som å spørre noen som liker skrekkfilm, hvorfor de ikke ser en romantisk komedie i stedet. Noen ønsker å se skumle ting av og til fordi det er et kick, forklarer Breivik.
Den siste jenta
Den som overlever i skrekkfilmer er som oftest ei jente. Så er skrekkfilmsjangeren egentlig feministisk?«The final girl» er et fenomen i skrekksjangeren, da særlig i såkalte «slasher»-filmer som «Nightmare on Elm Street» og «Friday the 13th». Etter å ha hogget seg igjennom et sjenerøst antall dustete tenåringer, blir morderen ofte overmannet eller lurt av det siste potensielle offeret.
Og det er nesten uten unntak en jente. Hvorfor det? Hvorfor vil filmskapere la helten bli en jente, i en filmsjanger som har et så stort overtall av menn blant fansen?
Hamler opp med skurken
Det lurte forfatteren Carol J. Clover på også, og hun skrev boka «Men, Women, and Chain Saws: Gender in the Modern Horror Film». Det hun kom frem til var at grensene for kjønn er rimelig flytende i skrekkfilmen. Hun mente at akkurat i denne sjangeren kunne det mannlige publikum identifisere seg med heltinnen, selv om hun var ei jente. Det viktigste var at noen fikk hamlet opp med skurken til slutt.- Og så er det mye lettere å heie på en jente. Det er mer spennende og tilfredsstillende å se en jente ta igjen, mener Brita Møystad Engseth.
- Vi må huske at skrekkfilm som regel er myntet på ungdom. Det er ungdomsgjenger som stort sett ser sånne filmer på kino. Da er det viktig at begge kjønn kan identifisere seg med helten.
Filmjournalisten applauderer «The Final Girl».
- Hun er en udelt positiv kvinnerolle. Hun ordner opp selv. Jeg tror det er fint å se for jenter.
Den siste jomfruen
Men hva slags kvinne er hun? I 80-tallets slasher-filmer er «The Final Girl» som regel jomfruelig, hun står imot gruppepress og drikker ikke. Men etter hvert som filmen går sin gang, utvikler «The Final Girl» klare maskuline trekk. Hun lager feller og ofte jager hun morderen, før hun får has på ham.Final Girls er ofte mye mindre seksualiserte enn sine motspillere. Hun blir, om ikke kjønnsløs, så en guttejente, i motsetning til de tvilsomme venninnene hennes som er mest opptatt av sex.
- Jo da, det var sånn før at moralen var «har du sex og tar dop blir du drept», men det gjelder ikke lenger. Sidney i «Poltergeist» på 80-tallet: Å få et rush på kino, og dele den opplevelsen sammen med dine beste venner.
LES OGSÅ:
