Voksne barn:

Derfor flytter mange unge hjem til foreldrene igjen

Mange unge flytter tilbake til foreldrene igjen selv om de egentlig har forlatt redet. Hvorfor det? Og er det egentlig så bra?

FLYTTE HJEM: Er det egentlig bra at barna flytter hjem - når de har forlatt redet? FOTO: NTB
FLYTTE HJEM: Er det egentlig bra at barna flytter hjem - når de har forlatt redet? FOTO: NTB Vis mer
Publisert

Når barn flytter hjemmefra, «flyr de ut av ­redet». Men det finnes ikke noe tilsvarende uttrykk for å fly tilbake igjen, for vi opp­fatter det som en endelig handling. Når ­barna er flyttet, skal de ikke lage en u-sving og sette kursen mot kjøreretningen.

Og likevel. Det er faktisk et stort antall barn som gjør akkurat det. Snur om og går inn døra til mammas og pappas hus igjen.

– I stedet for å se det å flytte hjemmefra som noe man gjør én gang, gjelder det for mange unge at det er en gradvis prosess, der man flytter mer og mer hjemmefra, sier forskningsleder Niels Ulrik Sørensen ved danske ­Aalborg Universitet.

Fenomenet har et navn: bumerangbarn. Et begrep som illustrerer nettopp det som åpenbart er mer utbredt enn de fleste av oss vet: At svært mange barn ikke flytter hjemmefra én gang, men kommer tilbake. Noen ganger mer enn én gang.

Flytter ofte hjem på grunn av kjærlighetsbrudd eller økonomi

Det er virkelig mange av dem. Dansk statistikk viser at det i 2018 flyttet 87 000 unge i alderen 15–29 år hjemmefra. Hele 30 000 av dem, altså hver tredje, ­flyttet tilbake til barndomshjemmet alt samme år. En spesiell opplevelse for de fleste foreldre, som mente at de allerede hadde vinket farvel.

– Noen av disse foreldrene hadde hatt problemer med å gi slipp da barnet flyttet. Andre hadde vært mer ambivalente, og noen hadde ikke tatt del i flytteprosessen i det hele tatt. Hvordan man påvirkes av at barnet kommer tilbake, avhenger nok av hvilken kategori foreldre man hørte til i under den opprinnelige flyttingen, sier ungdomsforsker Niels Ulrik Sørensen.

For Norge finnes det ikke eksakte tall på hvor mange som flytter hjem til foreldrene igjen, men Hans Christian Sandlie, som er forskningsleder ved NOVA (Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring) ved OsloMet, bekrefter at dette er et kjent fenomen også her.

– Vi har ikke mange slike studier fra Norge, og ikke med utgangspunkt i nyere data. Men eldre studier viser imidlertid at slike flyttemønstre også er vanlig i Norge, sier han.

Undersøkelser viser at det kan være mange årsaker til at fraflyttede barn kommer tilbake. Ofte er det uro i kjærlighetslivet eller økonomien. En spørreunder­søkelse fra 2019 viste at hver tredje av de unge som flytter hjem igjen, gjør det fordi de har brutt med en kjæreste, mens hver femte sier at det dreier seg om økonomi. Og årsaken er faktisk ikke uten betydning når det ­gjelder foreldrenes reaksjon, påpeker familie­psykolog Margrethe Brun Hansen.

– Når et barn kommer hjem igjen av slike årsaker, er det ofte en forpjusket spurv foreldrene møter. Der vil de fleste foreldre si «kom inn, kjære deg». Barndomshjemmet blir et slags herberge der den unge kan finne seg selv i en vanskelig tid der de er fortvilte, er psykologens erfaring.

Det finnes imidlertid lite forskning på hva foreldre mener om at barnet flytter hjem igjen. Noen synes det er hyggelig, mens andre egentlig var glad for at rotet forsvant og de praktiske slåsskampene var overstått, ­mener ungdomsforsker Niels Ulrik Sørensen.

ILLUSTRASJON: Gry Futtrup Rasmussen
ILLUSTRASJON: Gry Futtrup Rasmussen Vis mer

– I dag kan de unge leve et friere liv uten fast bolig, kjæreste og jobb

Det er på mange måter en skjellsettende begivenhet å flytte hjemmefra, men det trenger ikke å være så ­inngripende i de unges forhold til mamma og pappa som man skulle tro. For mange foreldre har i dag mye ­kontakt med barna sine selv om de har flyttet ut.

– Digitale medier gjør at den fysiske avstanden blir mindre viktig. Man involverer hverandre i mange ting selv om man ikke lenger bor sammen. Så når barnet kommer hjem igjen, har det aldri vært en emosjonell ­eller mental avstand. Derfor blir det heller ikke nød­vendigvis en så stor forandring at barnet kommer ­tilbake, mener Sørensen.

En undersøkelse fra London School of Economics ­viser likevel at to tredeler av britiske foreldre føler seg splittet mellom å være gjestfri og samtidig dytte det hjemkomne barnet ut på egne bein igjen. Følelsen av å drive hotell, være hushjelp og kokk er også utbredt blant foreldrene. Det kan sikkert oppleves flere steder enn i Storbritannia, tror Margrethe Brun Hansen, og ­råder derfor til at foreldrene lager faste avtaler med barn som kommer hjem igjen.

Mitt råd til foreldre er at man alltid tar imot et barn som kommer hjem med problemer, som en gjest. Men også at man allerede etter to–tre uker sier «det er fint å se at du er kommet deg på beina igjen, jenta mi», og så tar initiativet til å få laget regler om at badet skal tørkes etter bruk, oppvaskmaskinen skal ­fylles og tømmes, og at det skal lages mat. Og på ­samme måte opptre som rådgiver og støtte for dem til å finne et sted å bo etter hvert, råder psykologen.

Bumerangbarn er som fenomen et bilde på at ungdoms­livet har forandret seg og ikke minst forlenget, mener både forsker Sørensen og psykolog Brun ­Hansen. Å bli voksen er blitt en mer gradvis prosess. I dag flytter ikke barn direkte hjemmefra og blir gift, får jobb og barn.

– Ungdomslivet fyller mer og tar lengre tid i dag. Man etablerer seg først som en familie­enhet mange år senere. Det er en lang, søkende fase, der mange også beveger seg fram og tilbake mellom egen bolig og foreldrenes bolig, sier Sørensen.

Brun Hansen mener at de unge i dag lever et mye friere liv enn tidligere. Før i tiden var det ikke det samme nettverk og sikker­hetsnett rundt de unge når de først var flyttet hjemmefra. De var på egen hånd og på en måte overlatt til seg selv.

– I dag kan de unge leve et friere liv uten fast bolig, kjæreste og jobb. For veldig mange har foreldre som står klar med sikkerhetsnett og ­rikelig med plass i rekkehuset, sier Margrethe Brun Hansen.

– Det er en mye større grad av likhet i relasjonen mellom barn og foreldre. FOTO: NTB
– Det er en mye større grad av likhet i relasjonen mellom barn og foreldre. FOTO: NTB Vis mer

Derfor tør barna komme tilbake og be om hjelp hos foreldrene

De mange bumerang­barna er også et uttrykk for at forholdet mellom foreldre og barn er drastisk forandret. Relasjonen var tidligere mer hierarkisk med foreldrene som øverste myndighet og barna nederst. Det var foreldrenes oppgave å lære barna å innordne seg, forklarer Sørensen.

I dag er avstanden mindre og relasjonen mer likeverdig. Det gjør at fraflyttings­prosessen ikke i like høy grad som tidligere er et ­fri­gjøringsprosjekt for den unge i retning av større ­selvbestemmelse. For den unge har allerede i opp­veksten opplevd å ha beslutningskraft.

– Det er en mye større grad av likhet i relasjonen mellom barn og foreldre. De beveger seg mer mot hverandre, og har for eksempel mange flere felles interesser. Unge kan i dag gjerne dra på Roskilde-festivalen og møte foreldrene sine der. Det gir i mange tilfeller en mye større nærhet i relasjonen, sier han.

Psykolog Brun Hansen opplever også den store ­endringen i foreldre-barn-relasjonen som ofte gir seg uttrykk i et utrolig varmt forhold som nærmer seg ­vennskap.

– Det gjør også at foreldrerollen er blitt en livslang oppgave og ikke en som opphører når barnet flyr ut. Derfor tør barna komme tilbake og be om hjelp hos foreldrene, sier hun, og påpeker at det kan spille en ­rolle at mange foreldre er skilt.

– Oppsplittingen av familier gjør at mange foreldre i 50-årene bor alene, og egentlig synes det er hyggelig at ­barna kommer hjem og bor litt hos sin gamle far ­eller mor. På en måte får begge parter litt av den gamle familien tilbake, som de en gang var en del av, sier Brun Hansen.

Men er tidens curling­foreldre egentlig årsaken til at barn kommer tilbake? Fordi de ikke har lært å stå på egne bein? Det kan det nok være noe i, mener Brun Hansen.

– Barn får så mye i dag fra foreldrene sine. «Regner det, skatten min? Ta bilen min.» Det er positivt og fint. Men det er ikke så ­nyttig hvis en del unge blir overrasket over at det er ­flere regninger å betale enn husleien. Derfor bør foreldre være flinkere til å fortelle at det også skal betales strøm, varme og skatt, og det skal lages et budsjett når man bor for seg selv. Noen ganger er foreldrene selv litt skyld i at barna kommer tilbake, hvis de ikke har gjort dem ordentlig i stand til å takle livet selv.

Niels Ulrik Sørensen mener omvendt at det vil være galt å se bumerangbarn som et resultat av curling­foreldre. I hans øyne har curlingforeldre fått skylden for altfor mye. At de fyller for mye og tapper barnet for handlekraft.

Man skal huske at såkalte curlingforeldre er ­foreldre som bryr seg, som godt kan være flinke til å bygge opp om barnas handlekraft og stille krav til dem. Det er barn av foreldre som ikke involverer seg, som får det vanskeligst når de flytter hjemmefra. For de har de samme utfordringene ved å flytte ut, men er i høyere grad på egen hånd og har ingen foreldre å sparre med. Derfor skal vi passe oss for å ha den store moralske forakten for curlingforeldre – også når vi snakker om bumerangbarn, mener Niels Ulrik Sørensen.

– Jeg følte at han valgte meg

Lones sønn flyttet hjem igjen.

Da Lone Pedersens sønn flyttet hjem til henne som 20-åring, hadde de ikke bodd sammen ­siden han var 15. Og faktisk var det ikke han som hadde flyttet hjemmefra, men Lone selv. Hun ble forelsket i en annen mann enn hennes sønns far og flyttet. Et par år senere flyttet også sønnen ut fra ­farens hjem for å gå på skole et annet sted.

I de årene hadde ikke moren og sønnen så mye med hverandre å gjøre som de kunne ha ønsket. Derfor var det en stor overraskelse for Lone da sønnen spurte om å få flytte hjem igjen. Denne gangen til Lone, som nå bodde alene igjen.

– Vi hadde bare hatt sporadisk kontakt i noen år. Så da han kom og ville flytte hjem igjen, hadde vi «avlært» oss hverandre. I tillegg var han blitt en voksen mann, som jeg ikke helt følte at jeg kjente lenger. Barnet var borte. Jeg syntes til og med at han luktet annerledes. Det var en spesiell opplevelse, forteller Lone ­Pedersen om de dagene da de ble barn og forelder ­under samme tak igjen.

Men sønnen hennes var ikke barn lenger. Han var 20 år, hadde kjæreste og jobb. Det hadde Lone også. Så det ble raskt klart at det i stor grad var to voksne mennesker som hadde flyttet sammen.

– Jeg gjorde meg mange tanker om hvilke krav jeg kunne tillate meg å stille til ham. Om han forventet en mor som lagde mat til ham hver dag klokken 18. Om vi skulle ha en hylle hver i kjøleskapet. Eller om han følte seg tvunget til å underholde sin gamle mor. Det var jeg veldig redd for. Jeg tenkte også på om vi burde ha et møte og skrive ned slike ting. Men det gjorde vi faktisk ikke, forteller hun.

Sønnen foreslo nemlig selv å betale husleie. Og Lone orket ikke å spise det han kjøpte, og omvendt, som hun uttrykker det. Mye av det praktiske fungerte på en måte helt naturlig fra starten av.

– Jeg oppdaget fort at det overhodet ikke var behov for noe møte. Det var en voksen mann på 20 år som hadde sitt eget liv med venner og kjæreste, og det hadde jeg også, sier Lone Pedersen.

Selv om de hadde sklidd fra hverandre i de årene de ikke bodde sammen, fant de kjapt sammen igjen, ­særlig omkring de praktiske oppgavene i starten. De ­lagde ­middag sammen, eller Lone fikk hjelp til det tunge hagearbeidet. Men de kunne også finne på å se en film på tv sammen eller å gå tur i skogen.

I begynnelsen var det vanskelig å finne på noe å gjøre sammen, fordi vi måtte lære hverandre å kjenne igjen. Vi snakket også litt om de årene vi ikke hadde sett så mye til hverandre, og det hadde vi begge vært lei oss for.

Nå kom de nærmere hverandre enn de hadde vært på mange år.

– Vi begynte å klemme og kunne også finne på å gå hånd i hånd hvis vi gikk tur. Det var stort for meg at han fortsatt gjerne ville ha denne fysiske kontakten selv om han var voksen, sier hun.

Men det har også vært utfordringer ved å bo sammen igjen, selv om hun kaller dem «småting».

Av og til kunne han finne på å sette på en halvfull maskin med bare sin egen klesvask uten å spørre om jeg hadde noe i samme farge. Aaarrrg, kunne jeg tenke da. Men det er kun småting. Og kanskje har jeg vært tilbakeholden med å si at «sånn og sånn vil jeg gjerne ha det». Jeg har nok vært opptatt av ikke å være en irriterende mor. Dessuten hadde jeg fortsatt dårlig samvittighet for at jeg en gang flyttet ut, og det er nok en grunn til at jeg var forsiktig med å stille krav til ham, forteller hun.

– Men det hjalp også at han var flink til å ta tak i støvsugeren. I hvert fall hvis jeg satte den fram, så han snublet over den, smiler hun.

Det siste halve året har Lone igjen bodd alene, mens sønnen har jobbet i utlandet. Når han kommer hjem, er planen at han skal finne en egen leilighet. Det gleder hun seg til. Tross alt.

Det har også vært litt krevende å ha ham boende her, for jeg har måttet skjerpe meg. Hadde det bare vært meg her, kunne jeg fort ha gått rundt i morgen­kåpe til klokken 14. Men det blir for slapt, og sånn skal han ikke se sin mor, synes jeg.

Og det rommet der hans ting fortsatt står mens han er i utlandet, vil hun også bruke til andre ting, innrømmer hun. Og hun har også gledet seg til igjen å kunne legge seg naken i solen på plenen sin, hvis hun skulle få lyst til det når hun kommer hjem fra jobb. Og noen ganger har hun også fått innblikk i ­sider av hans liv som hun helst ikke ville se, sier hun. Og det gjelder antakelig andre veien også. Til gjengjeld har de også opplevd å være der for hverandre, for ­eksempel under kjærlighetssorg.

– Der var han svært søt og omsorgsfull på en stille måte som liksom sa: «Jeg ser at du har det jævlig.» ­Samtidig har jeg tenkt at dette skal du ikke bekymre deg for. Du er barnet mitt. Men det har vært godt å ­oppleve at han har empati.

Likevel er ikke Lone i tvil om at de begge ser fram til at han får seg sitt eget når han kommer hjem fra ­utlandet igjen.

– I starten måtte jeg venne meg til at det var en ­annen i huset, og jeg kunne bli rent forskrekket når han plutselig sto på kjøkkenet og sa «god morgen». Nå har jeg måttet venne meg til at han ikke er her. Men det blir sikkert en deilig frihet å leve livet mitt igjen. Heldigvis vil han også gjerne selv ha et annet sted å bo.

Hun ville imidlertid ikke ha gått glipp av de siste fire årene med sønnen under samme tak.

– Det har vært helt fantastisk. At han gadd. At han ville det. Jeg føler at han valgte meg. Og så har jeg fått muligheten til å lære denne voksne mannen å kjenne. Det har vært en stor mulighet for meg. Vi ville ikke lært hverandre å kjenne på denne måten hvis vi bare hadde sett hverandre en gang iblant, avslutter hun.

Psykologens råd til foreldre

Når barnet ditt kommer tilbake for å bo hjemme en periode, ta imot det som en gjest. Ofte er det problemer med økonomi eller kjærlighetslivet som er grunnen, og de trenger å komme på fote igjen.
Etter to–tre uker kan du begynne å stille krav. Ikke vær redd for å avtale husregler. Hvem handler inn og hvor ofte? Hvem lager mat når? Hvem rydder på kjøkkenet? Struktur i hverdagen er godt for alle.
Etter de første par ukene kan dere også å se framover. Spør barnet ditt: «Vi lurer på hva slags tanker du har om din framtidige bolig?» Hjelp og støtt barnet i å finne et sted å bo.
Ha eventuelt et møte annenhver uke om hvordan det går med samboerskapet, og la praten om avtaler som kanskje ikke overholdes, vente til disse faste møtene.
Nyt at barnet ditt er tilbake igjen. Nyt å lage suppe til ham eller henne fordi barnet er nedfor. Nyt at du kan gi klemmer.
Ikke gi avkall på det livet du var i gang med. Fortsett å gå i lesesirkelen og møtes til et glass hvitvin med venninnene. Når barnet ditt kommer tilbake, er det som regel voksent og har også sitt eget liv.
Tillat deg selv å føle på at du er lei av å ha betjent tre unger i 19 år. Det er absolutt lov til å glede seg til at barnet flytter ut igjen, så du får ditt friere liv tilbake.

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer