– Jeg kunne fortsatt tenkt meg å bo i skogen. At jeg ikke gjør det, handler om barna, sier Mette Helbæk (41). FOTO: Stine Christiansen
– Jeg kunne fortsatt tenkt meg å bo i skogen. At jeg ikke gjør det, handler om barna, sier Mette Helbæk (41). FOTO: Stine Christiansen Vis mer

Å bo i skogen:

Derfor flyttet vi til skogs

Møt tre kvinner som valgte bort det «vanlige» livet og flyttet ut i skogen.

Publisert

For tre år siden flyttet kokk og forfatter Mette Helbæk ut i den svenske skogen for å åpne restaurant sammen med mannen sin.

Mette Helbæk (41)

Kokk og kokebokforfatter. Flyttet i 2016 ut i de svenske skoger sammen med sin mann Flemming og sine to døtre, som da var ni og fem år, for å åpne restauranten Stedsans in the Woods.

– Det var mannen min Flemming som ville flytte til skogs. Og i halvannet år kjørte vi rundt og lette etter et sted der vi kunne bo. En dag sto vi så i en skog på en øy, og der kjente jeg noe: Her kan jeg bo. Det handlet om roen og tanken om det langsomme livet. Men det endte stikk motsatt.

– Det er typisk meg å ha rotet meg inn i dette

Det første halvåret var eventyrlig. Det var bare meg, Flemming og ungene. Om vinteren sov vi et båthus, og jeg skrev min siste bok «Supersunde superfoods» ved varmen fra vedovnen.

Vi flyttet til Sverige, fordi vi gjerne ville utforske en ny måte å gjøre ting på, både privat og profesjonelt. Vi ville finne ut av hvor komfortabelt man må ha det som gjest for å ha det godt. Egentlig skal det ikke så mye til. Mange av de tingene du finner på luksushoteller, er ting som forstyrrer.

Vi startet helt forfra. Barna skulle begynne på en ny skole i et nytt land der undervisningen foregår på svensk. Og selv skulle vi etablere et helt nytt nettverk. I Danmark hadde vi et nettverk når det kom til å drive restaurant, men her skulle vi starte fra bunnen av, og det tar jo tid. I tillegg skulle det bygges restaurant og lages plattformer og toaletter til de ti beduinteltene vi startet opp med. På et tidspunkt var det om lag 20 frivillige som hjalp til, som skulle ha kost og losji. Vi hadde frivillige fra alle verdenshjørner, bokstavelig talt.

Vi flyttet til Sverige høsten 2016, og våren 2017 åpnet vi restauranten med tilhørende overnatting. Vi hadde gammel gjeld fra 2012 fra en grønnsakbutikk som jeg hadde hatt, men som måtte stenges da jeg møtte veggen på grunn av stress. Og den gjelden betød at vi måtte tjene penger fra dag én.

I restauranten var det plass til 30 gjester, akkurat som det også var plass til å ha 30 på overnatting. I tillegg var det personalet, 12–15 fast ansatte, som også bodde der. Selv bodde vi en del av sommeren i et beduintelt i skogen med barna, før jeg egenhendig innredet et gammelt verksted som et slags hjem for oss da høsten kom.

Etter den første sesongen møtte jeg veggen på grunn av stress for andre gang i livet. Det var så travelt, og det var gjester hele tiden. Det var selvfølgelig et luksusproblem, men det var aldri mulig å være alene. Det var gjester som kom inn i huset vårt fordi de ville høre om de kunne låne en stikkontakt, og det var personale overalt. Av og til trakk jeg for gardinene om dagen for å få litt fred. Og da jeg gikk gravid med vår tredje datter, skjedde det et eller annet. Da kom jeg mer i kontakt med mine egne behov. Det var en sånn urkraft. Jeg kunne rett og slett kjenne hva som var godt for meg, og det var ro. Jeg ville ikke sitte og amme en baby med ansatte og gjester rundt meg.

Jeg vet ikke hva jeg hadde forestilt meg. Jeg trodde nok at vi ville få et stille og rolig liv, men det splittet oss som familie. Det var for tøft. Når man tar så store skritt, risikerer man å snuble. Flemming hadde 99 prosent fokus på prosjektet, og da var det jo kun én prosent igjen til alt det andre. Samtidig klarte jeg ikke å gi barna mine det stille og rolige barnelivet jeg hadde drømt om å gi dem. Det var kaotisk. Skulle vi spise med de ansatte, eller skulle vi spise alene? Det visste de aldri helt.

Jeg endte med å flytte til en campingplass i starten av vår andre sesong. Så satt jeg der da. 40-årsdagen min var rett rundt hjørnet, jeg var mor til to og gravid. Det så nok ikke så bra ut utenfra, men jeg var lykkelig. Jeg hadde endelig tid til at jeg kunne bade i sjøen og meditere om morgenen. Jeg hadde den roen og freden som hadde vært mitt høyeste ønske så lenge, og jeg hadde massevis av tid til barna.

Men Flemming og jeg hadde det ikke bra, og jeg mistet litt meg selv. Jeg var en kokk som ikke lagde mat. En forfatter som ikke skrev. En kone som ikke bodde med mannen sin. En mor som ikke hadde gitt sine barn tak over hodet. Flemmning og jeg gikk fra hverandre, og jeg flyttet vekk fra skogen. Jeg tror ikke at vi ville gått fra hverandre hvis vi ikke hadde gått igjennom en så tøff periode.

De siste to årene har jeg brukt på å finne tilbake til meg selv. Jeg har kjøpt et fint hus i den lille svenske byen Unnaryd, 20 kilometer unna Stedsans, der jeg har laget en medisinurtehage. Og jeg er i ferd med å starte opp mitt eget lille firma, Unnaryd Apotek, der jeg selger «hverdagsmedisin», produkter som te og kremer som vi likevel bruker og som er laget med ekstra næringsrike egenskaper fra urter. Barna mine går på skole her og snakker svensk, og Flemming og jeg er blitt sammen igjen.

Jeg elsker å bo i en liten by der barna og jeg kan gå til skolen, og jeg har jo fått et fantastisk hus til veldig lite penger tre timer fra København. Men jeg kunne fortsatt tenkt meg å bo i skogen. At jeg ikke gjør det, handler om barna. Min eldste datter er tolv nå, og hun vil ikke bo i skogen.

Det er typisk meg å ha rotet meg inn i dette. Jeg vet godt at jeg er grunnleggende naiv, men samtidig er jeg også typen som har evnen til å lære mye på veldig kort tid. Og nå som jeg endelig har landet, ser jeg at det er noe verdifullt i det som er skjedd. Jeg har lært masse. Det har endt opp som mitt fritidsprosjekt. Jeg synes at Stedsans in the Woods er et svært vakkert prosjekt, og det går bra. Og jeg er superstolt av det. Nå skal jeg finne ut hva min rolle i det skal være framover.

En av hyttene der Stedsans’ gjester kan overnatte. FOTO: Stine Christiansen
En av hyttene der Stedsans’ gjester kan overnatte. FOTO: Stine Christiansen Vis mer

– Plutselig var vi fanget på en annen måte

Andrea Hejlskov flyttet sammen med mannen og de fire barna sine ut i den svenske villmarka for å komme seg bort fra stress, penger og forbruk.

Andrea Hejlskov (44)

For ti år siden fikk Andrea og mannen hennes Jeppe nok. De hadde jobb og penger, men var stresset og var ikke fornøyd med livet sitt. Derfor flyttet de sammen med Andreas tre barn – et sett med tvillinger, som da var 16 år, og en sønn på 13 – og deres felles sønn på ett år, ut i den svenske villmarka, der de bygde sitt eget hus.

– Vi endte med å bo i villmarka i ni år, men forrige vinter flyttet vi tilbake til Danmark. Nå er Jeppe og jeg blitt skilt, og jeg har flyttet tilbake til huset i Sverige.

Vi dro ut i naturen fordi vi bekymret oss for klimaet og ville lære å klare oss selv. Vi så på oss selv som noen survivor-typer, og det var vi også i mange år, men vi innså at vi også er flokkdyr. Det er jo mye individualisme i det å klare seg selv, men vi trenger andre mennesker. Og det oppdaget jeg der oppe. For eksempel helt praktisk: Når du kjører i grøfta, har du behov for at noen hjelper deg opp igjen.

Vi tror at vi ikke kan leve uten ting som iPad og dusj, men det er ikke de tingene som gjør det vanskelig for folk i villmarka. Det er ikke mangelen på komfort som er vanskelig. Det er de psykologiske tingene, slik som ensomheten. Helt ærlig var det mange veddemål i den lokale byen hver vinter om hvorvidt vi ville klare det.

Det er en utrolig tøff livsstil. I noen perioder må du arbeide så utrolig hardt. Det må hogges ved, hentes vann, og så videre. Og i andre perioder var det ikke noe å gjøre i det hele tatt. Om vinteren, når det er 30 minus ute, er du i ferd med å forgå av ensomhet og kjedsomhet, og det er slike ting som knekker folk. Du blir brakkesyk. I de første årene var det behagelig å la kroppen og sinnet følge naturens rytme. Da åt vi bare kake og sov hele vinteren, mens vi om sommeren jobbet til midnatt i de lange, lyse nettene.

I forhold til mange andre som gjør radikale livsstilsendringer, var vi litt annerledes, fordi barna våre var ganske store da vi flyttet ut i skogen. Tvillingene mine var 16 år, sønnen min var 13, og så hadde vi vår felles sønn Sigurd på ett år. Så de store flyttet hjemmefra mens vi var i skogen, og så satt Jeppe og jeg der. Og hva skulle vi så gjøre? Å leve på den måten er jo familiebasert. Forrige vinter satt vi og snakket en hel natt om at vi var kommet så langt som vi kunne komme – både som par og når det gjaldt å bo i villmarka. Vi hadde bevist at vi klarte det, og hva nå? Jeppe er musiker og ville gjerne tilbake og spille. Og vi ville begge tilbake til fellesskapet, så vi flyttet til Fejø.

Det jeg har lært av å bo i naturen, er at alt forandrer seg. Bladene springer ut, og senere visner de. Ingenting er permanent eller for evig. Det strider imot det jeg tidligere har lært: at parforhold er for evig, og at når man har tatt en beslutning om hvordan man vil leve, så er det også slik man lever resten av livet. Men nå vet jeg at det ikke er noen grunn til å sitte dogmatisk fast, for alt endrer seg. Vårt prosjekt handlet om frihet, og plutselig følte vi at vi bare satt der og var fanget på en annen måte.

Det beste med vår tid i villmarka er den stolthet, integritet og ære jeg har fått når det gjelder livet mitt. Jeg kan stå inne for det. Jeg føler at jeg «walk the talk», jeg føler ikke at jeg er en hykler. Og så er det jo kjærligheten til barna og Jeppe. Jeg merker at vi er en flokk, og at vi er avhengige av hverandre. Det har endret oss alle sammen. Og selv om Jeppe og jeg er skilt i dag, er vi fortsatt en familie.

Etter at jeg flyttet tilbake til Fejø, blir jeg i langt større grad konfrontert med penger. Det skjer ikke når du er langt ute i skogen. Når jeg for eksempel skal møte venner, går vi ut og hører på musikk, eller vi går på kafé, og det koster jo penger, så sånn sett er det blitt en del av livet mitt igjen, og det er en nedtur. For meg er penger et symbol på ufrihet. Jeg hater ikke penger, men det er systemet og slavetilstanden jeg ikke vil være avhengig av. Jeg vil være fri. I skogen var jeg avhengig av andre mennesker og av å arbeide hardt. Det liker jeg. Men jeg vil ikke ha fast jobb. Jeg orker ikke å stå opp til et fast tidspunkt og komme hjem til et fast tidspunkt. Og det betyr at jeg lever under fattigdomsgrensen – for 5000 danske kroner i måneden. I dag lever jeg av å holde foredrag, skrive spalter og tar sjanser hist og her. Så jeg jobber gjerne, jeg kan bare ikke fordra hamsterhjulet.

Jeg merker at det er mer og mer jeg tar for gitt. Det gjelder imidlertid ikke et varmt bad, for på Fejø hadde jeg heller ikke innlagt vann, så når jeg av og til får et varmt bad et annet sted, føles det fortsatt som å få en klem av Gud.

– Når jeg får et varmt bad, føles det som å få en klem av Gud, sier Andrea Hejlskov (44), som har fått et helt annet forhold til det hun tidligere tok for gitt. FOTO: Privat
– Når jeg får et varmt bad, føles det som å få en klem av Gud, sier Andrea Hejlskov (44), som har fått et helt annet forhold til det hun tidligere tok for gitt. FOTO: Privat Vis mer
Andrea bor i dette lille huset i skogen. FOTO: Privat
Andrea bor i dette lille huset i skogen. FOTO: Privat Vis mer

– Vi blir lurt til å tro at det er bra med gulvvarme

For seks år siden flyttet forfatter Maja Elverkilde ut i den svenske skogen sammen med sønnen sin. Her bor hun i dag uten varmt vann og med utedo.

Maja Elverkilde (44)

Maja flyttet for seks år siden sammen med sin sønn, som da var to og et halvt år, ut i den svenske skogen i Värmland. I dag bor hun i skogen i Skåne. Hun lever av å være forfatter.

– Da jeg flyttet ut i skogen, var det på grunn av en alvorlig krise. Jeg var i en fastlåst situasjon og hadde ikke så mye å miste. Min sønns far og jeg hadde gått fra hverandre før sønnen min ble født, og det var en stor drøm som brast. Jeg var forfatter, men klarte ikke å leve av det, så jeg hadde jobbet som sekretær i perioder for å få råd til å skrive. Cv-en min var full av hull, og jeg klarte ikke å få jobb etter fødselen.

Samtidig bodde jeg i en bitte liten leilighet, og jeg hadde alltid drømt om å leve på landet. Så jeg levde ikke det livet jeg drømte om. Faktisk hadde jeg fjernet meg mer og mer fra det. Jeg var så deprimert at jeg ikke orket å gå i matbutikken, så jeg bare lå på sofaen og bestilte mat levert på døra og så Netflix. Ingenting var planlagt, og jeg hadde ikke tatt ansvar for valgene mine.

Jeg begynte å sitte på internett og lese om folk som hadde gjort det de drømte om. Som var fri. Og så kom jeg over Andrea Hejlskov og leste hennes blogg fra Sverige. Og da sønnen min var to og et halvt år, var jeg nødt til å gjøre noe. Det handlet jo også om hvilken barndom jeg ville gi ham.

Jeg kontaktet Andrea og tilbød meg å komme og være arbeidsgjest hos dem i en ukes tid i august 2013. De hadde et tomt hus der vi kunne bo, og så flyttet jeg inn. I dag begynner jeg nesten å gråte når jeg tenker på de første dagene. Det gjorde bare så godt. Jeg våknet om morgenen med gutten min, tente opp i vedkomfyren, lagde havregrøt, og så gikk vi ut og plukket solbær og blåbær som vi hadde på grøten. Det skjedde også noe med sønnen min. Han har alltid likt å bestemme selv, men i byen måtte jeg hele tiden holde i ham på grunn av trafikken. Men her kunne jeg løsne grepet, og han kunne gjøre det han ville.

Jeg sa til Andrea og mannen hennes at jeg gjerne ville bli, og de sa: «Bare flytt inn!» Senere har de sagt at alle gjestene deres sa dette, så de ble overrasket over at jeg faktisk mente det.

Når folk hører at jeg bor i skogen med sønnen min, tror de ofte at jeg har hjemmeskole. Men det har jeg ikke. Jeg drømte ikke at jeg og sønnen min skulle være sammen døgnet rundt. Men fordi det tok så lang tid å bli registrert i Sverige, endte det med at han var hjemme hos meg det første halvåret, og det kunne gå flere uker uten at vi så andre mennesker. Og den perioden er faktisk den viktigste vi har hatt i forholdet vårt. Jeg hadde vært en mor i krise, men da fikk jeg mulighet til å bli mamma på en helt ny måte. Det ga mening for meg å leve slik: å hente vann, hogge ved, å bruke kroppen min. Det ga mening å vise sønnen min hvor vannet og varmen og maten kommer fra. Tiden sammen med ham ble plutselig svært verdifull, mens jeg tidligere hadde hatt vanskelig for å fylle den.

I dag bor vi i Skåne, fordi vintrene ble for voldsomme i Värmland. Det var farlig å kjøre bil når sønnen min skulle til barnehagen, for etter hvert som han ble eldre, hadde han behov for å forholde seg til flere enn bare meg. Derfor har jeg nå inngått et kompromiss der det ikke er så langt til sivilisasjonen. Skolen hans ligger 20 kilometer unna, men for det første snør det ikke så mye her, og dessuten blir veiene brøytet om vinteren.

Det er billigere å bo her enn i Danmark, så jeg har en økonomisk frihet som gjør at jeg ikke trenger å arbeide for penger hele tiden. Jeg kan leve av å være forfatter og holde foredrag og workshops.

Jeg har strøm og vann i det huset jeg bor i nå, men det er ikke noe bad, og den eneste vasken er på kjøkkenet. Og så har jeg utedo. Og det gir mening for meg at man for eksempel ikke skal bruke dyrebart grunnvann til å skylle ut avføring, og det plager meg ikke å gå ut dit om vinteren. Jeg ser for eksempel mye til månen siden jeg er ute og tisser hver kveld, og noen ganger blir jeg ute litt lenger bare for å se på den, og jeg er alltid gladere når jeg kommer inn igjen. Vi blir lurt til å tro at det er godt med komfort, at det er bra med gulvvarme, men det gjør at vi får et liv hvor vi bare sitter buret inne i huset vårt og mister fortroligheten med alt utenfor.

Livet til sønnen min er mye mer normalt enn folk tror. Da han var liten, var vi i Danmark i en uke om gangen. Og da bodde jeg hos foreldrene mine, så han kunne være sammen med faren sin. I dag har vi en mer normal deleordning, siden vi bare bor to timer fra Danmark. Han går på skole og tar med venner hjem og er med hjem til sine venner. Folk tror ofte at vi er vegetarianere og at jeg har en streng sukkerpolitikk. Det er en slags samlet pakke av forestillinger når man lever som jeg gjør, men slik er det ikke. Jeg bare bor i skogen. Og jeg tyr fortsatt til Burger King og Netflix når jeg er stresset. Og hvis jeg skulle kutte ned på det, ville det bli for vanskelig, samtidig som det heller ikke må bli for mye av det. Det er en balanse.

Det er mange som tror at man blir ensom når man bor ute i skogen. Men det at jeg har vært åpen om at jeg var en enslig mor som bodde ute i skogen, har nærmest fungert som et sjekketriks. Da jeg bodde i København, var jeg ikke særlig attraktiv, men her har jeg nærmest virket som en magnet på menn som drømmer om det samme. Og jeg har hatt spennende og morsomme møter med menn fordi jeg har skrevet om skogslivet mitt på Facebook og Instagram. I dag har jeg ny kjæreste, han bor i et såkalt yurt, et mongolsk telt, utenfor hjemmet mitt, mens jeg bor inne i huset med sønnen min.

– Jeg bare bor i skogen. Og jeg tyr fortsatt til Burger King og Netflix når jeg er stresset, sier Maja Elverkilde (44). FOTO: Privat
– Jeg bare bor i skogen. Og jeg tyr fortsatt til Burger King og Netflix når jeg er stresset, sier Maja Elverkilde (44). FOTO: Privat Vis mer

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer