Porselensbryllup. Det er det 20-årsbryllupsdag heter. Ikke fullt så robust som gull (50 år) eller sølv (25 år), altså, men riktig skjøre saker. På den annen side er det neppe så mange andre som har giftet seg i Las Vegas og fremdeles er gift etter 20 år. Og det er vel grunn god nok, tenkte vi, til å gifte oss i Las Vegas igjen!
LES OGSÅ: Gjest i en venninnes bryllup? Så mye koster det deg
– Jeg husker et par som var her for å markere 50-års-bryllupsdag, så noen rekord har dere ikke. Men det er ganske imponerende likevel. Det skal dere ha, sier Brendan Paul, eier og «Elvis» i legendariske Graceland Wedding Chapel, som ligger i den «dodgy» enden av Las Vegas’ gjennomfartsåre The Strip. Det var her det svingte som mest i det gamle Las Vegas, mens det i dag er en god taxitur unna der de store hotellene og kasinoene ligger.
Slik var det for 20 år siden også, da Helle og jeg giftet oss for første gang. Etter den korte seremonien sto vi der nygifte og forelsket og ventet på taxi, med pantelånere og mindre staselige kapeller på alle kanter og tvilsomme folk rundt oss. Nå gifter vi oss for tredje gang, og andre gang i Las Vegas. Bryllup nummer to kjørte vi hjemme i en norsk kirke, mest av alt for at familiene våre skulle få «sitt».
Første gang vi giftet oss i Las Vegas, snakket vi om å reise tilbake på femårsdagen for å fornye ekteskapsløftene. Det ble det ingenting av, så da begynte vi å snakke om 10-årsdagen. Da det heller ikke skjedde, ga vi strengt tatt opp hele prosjektet, men vi glemte det likevel ikke helt. Av forskjellige årsaker viste det seg praktisk å fornye løftene på 20-årsdagen, og da ble det slik.
La oss spole litt tilbake. En helt vanlig mandag i 1997 ruller vi inn i Las Vegas, Nevada, etter to timers kjøretur gjennom ørkenen fra Barstow i nabostaten California. Datoen er 17. mars, Helle og jeg har vært et par i mindre enn et år, og vi har bestemt oss for å gifte oss i vår første store ferie sammen. Hva skjedde?
Skal dere gifte dere?
Noen måneder i forveien ble vi enige om å legge ut på en real kjøretur gjennom Amerika, fra San Francisco i vest til New Orleans i sørøst. Du kan trygt si dette var før internettets storhetstid, og det er atskillig lettere for meg i dag enn det var den gang å se hvor lang avstanden virkelig er: 3661 kilometer. Kjøretiden er beregnet til stive 32 timer, men det er i ett strekk, og vi hadde to uker på oss. Selv om kun Helle hadde førerkort, regnet vi med at det ville holde, og det gjorde det.
Da vennene våre ble oppmerksom på at ruten vår ville sneie innom Las Vegas, dukket spørsmålet stadig opp: Skal dere gifte dere? Det hadde vi egentlig ingen tanker rundt, siden vi bare kort tid tidligere hadde møtt hverandre, men da vi fikk spørsmålet for ørtende gang på en fest og det var litt promille inne i bildet, så vi på hverandre, nikket og svarte i kor: «Ja, hvorfor ikke?»
LES OGSÅ: Hemmeligheten bak et langt ekteskap
Vi trodde det ikke ville være juridisk bindende hjemme i Norge, og at vi kunne gjennomføre et «tøysebryllup» i Las Vegas, men da jeg møtte en venn som jobbet i Justisdepartementet, kunne han fortelle at, jo da, gifter man seg i Las Vegas, eller hvor som helst ellers, er det så til de grader slik at vi også ville være gift i norske myndigheters øyne. Nå hadde vi fortalt om det planlagte Vegas-bryllupet til så mange at vi syntes det var for gærent å bakke ut, så vi valgte etter en liten alvorsprat på kammerset å gå videre med planene. Vi hadde også en del praktiske gjøremål i forbindelse med bryllupet, ikke minst måtte vi ha forloverattester hjemmefra, så dette fikk gå som det ville.
Og det ble altså bryllup. Helle, meg, Elvis (eventuelt «Elvis») og presten som het Ruth, samt en fotograf var til stede i lille Graceland Wedding Chapel, og vi ble gift samme dag som vi kjørte inn i Las Vegas første gang, 17. mars 1997. Litt uromantisk ble det en stakket stund da Ruth fortalte at de ikke ville levere inn vielsesattesten til myndighetene i Clark County før etter en uke. Av erfaring visste hun at det var klokt med en liten angrefrist. Vi var klink edru, men det er ikke tilfellet med alle som er innom dette eller andre kapeller i «syndens by». Har du for eksempel sett den første «The Hangover»-filmen, vet du hva jeg snakker om.
LES OGSÅ: Marian Aas Hansen giftet seg i sjokkrosa kjole
20 år etter er ikke så mye forandret. Det er omtrent like slitent utenfor kapellet, men å gifte seg her er like populært som før. Brendan Paul (altså «Elvis») og de ansatte i Graceland Wedding Chapel (som er pusset opp siden sist) vier par på tilnærmet samlebåndmaner, om de da ikke tar imot sånne som oss, som er her for å fornye troskapsløftene. Hele seansen tar knappe 15 minutter, og vi er omgitt av stivpyntede par med forlovere, familie og venner, som enten står spente og venter på tur, eller lar seg fotografere som nygifte. LES OGSÅ: Er det flaut å ha vært gift lenge?
«Elvis has left the building»
Men nå handler det om oss og vår lille seremoni. Etter at Elvis fører Helle opp til alteret mens han synger noen strofer av «Can’t Help Falling In Love», fornyer vi først de tradisjonelle løftene som vi kjenner så godt: «I take you (once again) to be my loving wife/husband. In good times and in bad, in sickness and in health, for rich or for poor, for now and forever.» Et lite «mellomspill», der Elvis synger et utdrag av «Love Me Tender», bereder imidlertid grunnen for de mer utradisjonelle ekteskapsløftene som du bare finner i dette lille kapellet:
«I promise to always love you tender and never leave you at Heartbreak Hotel. I will never have a suspicious mind, and from this day I promise to be your hunk-a, hunk-a burning love», lover jeg Helle som repliserer «I promise to take you as my hunk-a, hunk-a burning love and always love you tender and never return you to sender. I will never step on your blue suede shoes or treat you like a hound dog, for you will always be my lovin’ teddy bear.»
Elvis/Brendan Paul har klart å stappe inn åtte sanger i de alternative løftene. Ikke et øye er tørt, men ler vi så vi griner eller er vi bare rørt? Det er nok en kombinasjon.
Til tonene av «Viva Las Vegas» danser vi arm i arm ut av kapellet, Helle, Elvis og jeg. Elvis må av alle ting hente barn (det er jo ikke slikt man ser for seg), men Helle og jeg danser videre inn i Las Vegas-natten, så til de grader smidd i hymens lenker. Kall det gjerne en «annerledes» seremoni, men det er heller ikke noe annet som er spesielt A4 i Las Vegas. Et Elvis-bryllup er nok spesielt andre steder, men ikke her, og det er heller ikke mange som hever øyebrynene når vi vandrer stivpyntede rundt i byen på vei til bryllupsmiddag. Den eneste reaksjonen er når vi kaster blomstene i en søppelbøtte: «Hey, you can’t throw away those beautiful flowers», hører vi bak oss, men vi tenker som så at de er litt upraktiske å bære videre på.
Det er igjen bare oss to, og «Elvis has left the building». Neste gang kommer vi tilbake for gullbryllup, muligens hjulpet av hver vår rullator, men like fullt: Dette er så moro at vi må gjøre det en siste gang!
redaksjonen@kk.no Denne reportasjen står også i KK nr 25, 2017
