Jeg har med meg badedrakt, i tilfelle jeg går og bader etterpå. Forfatter Maja Lunde (47) retter på solbrillene, med en stekende Oslo-sol i ryggen, på denne aller siste dagen i august. Vi hadde tenkt å spørre henne om nettopp dette, om hun som internasjonalt anerkjent forfatter med enorm suksess med sine miljødystopiske bøker, greier å nyte en varm sensommerdag, eller om hun kun ser på det som et endetidstegn?
– Jeg kaller det værambivalens, sier Maja og drar på det.
– Jeg er glad i sommeren og elsker at det er fint vær. Det vi fremdeles kaller fint vær. Men samtidig kjenner jeg en uro i bakhodet. Og om man ikke kjenner på uro over den sommeren vi har hatt nå, spesielt nedover Europa. Da følger man rett og slett ikke godt nok med.
KK møter Maja i forbindelse med lanseringen av «Drømmen om et tre», hennes nyeste romanen. Handlingen er lagt til Svalbard, i en ikke altfor fjern fremtid. Vi får et gjensyn med noen av figurene fra de tidligere bøkene, og frølageret på Svalbard har en sentral rolle i denne siste delen av den såkalte klimakvartetten. Skjønt, å kalle de fire romanene for klimakvartett, blir litt feil, mener Maja.
– Egentlig er det en natur- og menneskekvartett. Jeg skriver jo om artsmangfold, og alle planteartene som er så utrolig viktige for oss. Dette er en bok om frø, planter og skog, selv om det ikke er et eneste tre på Svalbard.
Hun har solgt fire millioner bøker verden over, og er oversatt til 41 språk. Da Maja skrev gjennombruddsromanen «Bienes historie» var det aldri med publikum i tankene. Ei heller med et uttalt oppdrag om å spre miljøbevissthet. Den dystre, men samtidig håpefulle historien om kinesiske Tao og hennes sønn bare trengte seg frem:
– Det heter seg at man skal skrive der det brenner, og jeg har ikke valgt disse historiene fordi jeg ønsker å påvirke. Det er historiene som velger meg. Når jeg skriver er det et helt lukket rom, bare meg og menneskene jeg skriver om. Jeg blir ofte spurt om budskap, men jeg tenker ikke på leseren når jeg skriver. Det høres kanskje litt rart ut.
– Litt brutalt ut, vil jeg si …
– Haha. Det viktige for meg er å være så langt inne i fortellingen og hovedpersonene som jeg kan. Jeg prøver å være fysisk og taktilt til stede i fortellingen. Og da er det jo hovedpersonen som lever, og jeg setter meg selv til side. Men det var mye research, og jeg har vært tre ganger på Svalbard og hatt skriveopphold der.
– Fløy du opp?
– Der er jo ikke så mange andre måter å komme seg til Svalbard på, sier hun og smiler.
– Det måtte være cruiseskip?
– Ja, og det er jo enda verre. Nei, en sjelden gang velger jeg å fly, selv om det er et paradoks når jeg skriver om klimakrise. Min erfaring er at fysisk tilstedeværelse åpner hjerter og dører, og noen ganger er det verdt det.
Anette Trettebergstuen: - Hvorfor skulle ikke vi få lov å få et barn sammen?
Nytt hus
Sist KK intervjuet Maja Lunde bodde familien i rekkehus på Godlia. Fem år senere bor de i enebolig, med ny, påbygd etasje. Har Maja Lundes miljøavtrykk blitt større, i takt med boksuksessen?
– Jeg prøver å holde det nede. Jeg flyr mindre enn før og spiser mindre kjøtt. Og jeg prøver å handle brukt, sier Maja, og forsikrer at det nye huset ikke er noe palass, men en enebolig med et eget kontor til henne, slik at hun slipper å sitte i kjelleren å skrive.
– Så du har ikke skeiet ut med dyr bil og hytte?
– Nei, hytte hadde vi fra før. En liten hytte på fjellet. Ikke noe spektakulært.
– Føler du at du må forsvare deg mer enn andre?
– Jeg er ikke noe helgen. Som alle andre lever jeg av og til ikke klima- og miljøvennlig. Men man må prøve, da. Hvis vi alle tenker litt nøyere gjennom valgene våre, og oftere tar grønne valg, monner det mye. Jeg flyr ikke noe særlig privat og har kuttet veldig ned på fly i jobbsammenheng. Flyreisene på jobb var min store dårlige samvittighet.
Del av løsningen
I romanen etterlates en gruppe barn på Svalbard, i en slags «Fluenes herre» møter den ikke lenger fullt så «Blå Lagune». I fjellet gjemmer barna en skatt som hele verden ønsker seg: frølageret. Samtidig er Tao på vei til Svalbard. Målet er frøene. Det er tolv år siden leseren traff henne sist, I Bienes historie. Hun lever fremdeles med tapet av sønnen Wei-Wen. Selv har Maja og mannen vært sammen siden de var 21 år, og har tre sønner på 18, 16 og 14 år. Familieferiene foregår med tog, og senest i sommer var alle fem på interrail i Europa.
– Hvordan snakker du med barna om klima og miljø?
– Jeg tror man må være ærlig på at mye vil endre seg fremover, sier Maja.
– Men det er viktig å føle seg som en del av løsningen, og ikke problemet. Man må snakke med barna om hva hver og en av oss kan gjøre. Mamma sa alltid: «Det er det samme for meg hva du blir, bare du gjør det skikkelig». Det pleier jeg å si til barna mine også, men sånn som verden ser ut nå, sier jeg også at det kan være lurt å ta et valg der man føler som en del av løsningen og ikke problemet. Det handler om hva som er riktig å gjøre, men også om at avmaktsfølelsen blir mindre når man faktisk bidrar.
«Hjelp!» ropte han og falt i døden
Lys til sinns
Hvordan er det å ha miljøkrisa som jobb? Å hver dag dykke ned i dystopiske fremtidsscenarioer andre kanskje helst vil lukke øynene for. Er det lett å føle på nettopp avmakt?
– Jeg pleier å si at jeg er optimist og pessimist annenhver dag. Og på pessimistiske dager føler jeg mye avmakt, innrømmer Maja.
– Jeg synes det er tøft å tenke på hvordan verden kan bli om vi ikke gjør noe. Hva barna våre vil møte på. Jeg leste nylig i The Guardian om en ny undersøkelse som viste at det ikke er noen vei tilbake for smeltingen av Grønlandsisen. Konsekvensen er at havet vil kunne stige så mye som 78 cm. Det var en troverdig rapport. Klart man kjenner på avmakt da.
Hun nikker:
– Men jeg tror en av grunnene til at jeg klarer å skrive om de mørke tingene, er at jeg har et ganske lyst grunnsyn. Mamma sa alltid at jeg var en veldig blid unge.
– Kan du føle på en splittelse mellom å være tro mot prosjektet, og å gi barna dine alt det de vil ha?
Maja rister på hodet:
– Nei. Mine barn har det de skal ha, og de aksepterer at om de trenger ny telefon kjøper vi den brukt på Finn.
Hennes siste bruktkjøp var et teppe. Likevel, det er viktig for Maja å få frem at hun gjør mye hun vet er feil.
– Vi bor i moderne verden og jeg blir også fristet til å gjøre ting som ikke er klimavennlig. Det er viktig å ikke skamme seg over de feilene man gjør, men heller se på det man kan utrette, både privat, men også i nærsamfunnet. Hva kan du gjøre i lokalmiljøet, hva kan du gjøre på arbeidsplassen? Det snakker vi for lite om. En ting er å si nei til en helgetur til London, men hva om du klarer å få hele jobben til å si nei til den turen? Da har du plutselig gjort mye mer. Vi vet at vi mennesker er utrolig opptatt av hva naboen gjør. Vår påvirkningskraft på våre nærmeste skal vi ikke undervurdere.
Promoteringsturneen går med tog, så langt nord som togskinnene går. Maja mener alle kan ta små og store valg. Selv velger hun ofte grønnsakmiddager fremfor kjøtt.
– Det er viktig å presisere at vi ikke nødvendigvis må endre livene våre fundamentalt, det hjelper at vi alle modererer oss. Man trenger ikke kutte kjøtt fullstendig, men kutte ned.
Trebarnsmor: - Slik kan du spare 1300 kr i måneden på barnas matpakke
Skatter i skapet
Har hun muligens noen råd til andre, for hvordan etterlate seg mindre miljøavtrykk?
– Jeg de fleste av oss er klar over hvordan vi kan bidra. Spise grønnere, kjøpe brukt i stedet for nytt, leve med det interiøret man har, tenke kreativt rundt ferien, slik at flyreisen kan droppes. En jentetur til Göteborg er akkurat like koselig som en til London. Dessuten handler det om hvilket partier vi stemmer på. Vi må stemme på de partiene som har mot. Og så må vi snakke om klær da. Den norske gjennomsnittskvinnen trenger vel ikke akkurat så mye nytt. Bakerst i skapet skjuler det seg gjerne en haug med perler.
Hun smiler.
– Men det er lett å bli fristet. Det er så mange fristelser.
Det hender at folk kommer bort til Maja Lunde for å snakke om miljø. Særlig etter den hete sommeren 2022, med skogbranner og tørke i deler av Europa. Maja mener mange etter den varme sommeren har tatt innover seg hva som skjer og at de er redde.
– Jeg opplever at mange, i større grad enn før, begynner å gråte når de snakker om bøkene mine.
– Hva sier du da?
– Nei. det er ikke alltid man behøver å si så mye. Det å lytte, og si at jeg forstår følelsene.
En veps surrer rundt sjokoladekaka på bordet vårt. Journalisten kremter:
– Ja ja, man tør jo nesten ikke vifte sånne bort når du sitter her?
Maja ler.
– Det har vært år der jeg har kjent på mer redsel og avmakt enn nå. Årsaken har ikke blitt mindre, snarere tvert imot, men det handler om hvordan man håndtere følelsene. Særlig da jeg skrev Przewalskis hest, var det tungt. Da hendte det jeg våknet om natten og så for meg en brennende verden, og med ungene mine i den verdenen.
Hun forteller at «Drømmen om et tre» har vært en annerledes bok å skrive.
– Jeg ser i ettertid at jeg gjennom bøkene har brukt stadig mer krefter på å lete etter håpet. Er vi mennesker en truet art? Eller har vi det i oss? Disse spørsmålene har jeg stilt meg selv mange ganger underveis. I «Drømmen om et tre» møtes mennesker med ulikt ståsted. Unge Tommy er mørk til sinns, han synes ikke vi fortjener å reddes, men Tao tror faktisk at vi har det i oss. Etter at jeg ble ferdig, klarer jeg å se henne som en representant for kjærlighet, til mennesker og til naturen.
Maja mener det er en emosjonell prosess å ta inn over seg at verden står overfor enorme utfordringer.
– Men det hjelper ingen at jeg går rundt og er fortvilet i hverdagen. Det hjelper ikke meg og ikke familien min. Det er valgene man tar som er viktige.
Fjerner plenen
Hun elsker å jobbe i hagen, og er i full gang med å kvitte seg med ett mål plen til fordel for insektvennlige planter, bed, grønnsaker og kompostkasser. Hun mener klimadebatten i stor grad er politisk, med liten plass for hva trusselen får oss til å føle.
– Vi snakker altfor lite om følelsene knyttet til klimakrisen. Jeg opplever at lesere takker meg, fordi jeg setter ord på følelsene. Det er det ikke så mange andre arenaer for. Skjønnlitteratur byr på en mulighet til å snakke om det emosjonelle. Det er ekstremt viktig.
Hun utdyper:
– Det er utrolig mange følelser som vekkes. Fortvilelse og avmakt. Og bare se på sinne. Veldig mange er sinte på dem som ønsker å gjøre endringer. Hvor kommer sinnet fra? Når vi vet hva forskninger sier, og at vi må gjøre endringer. Hvorfor blir folk sinte på det?
– Hvorfor tror du folk er sinte?
– Antakeligvis fordi mange er redde for endring. Men om vi ikke endrer oss, vil alt endre seg mye mer.
En gang brukte hun en meteor som eksempel på et foredrag. For hva ville verden gjort om en meteor var på vei mot jorda, og vi hadde åtte år på oss å få stoppet den?
– Da ville vi jo gjort enormt mye! Vi ville samarbeidet på tvers av landegrenser, med pressekonferanse hver dag. Da ville hele kloden stått sammen. Men nå trenger vi ikke det eksempelet lenger, for nå har vi nettopp hatt en pandemi, der vi så hvor raskt vi kan snu oss og hvor mye vi kan samarbeide over hele kloden, med for eksempel vaksineutvikling.
Hun trekker frem en undersøkelse som ifølge Maja viser at nordmenn i mindre grad enn mange europeere tror klimaendringer er menneskeskapte.
– Kan forklaringen muligens være at vi ikke føler oss som verst i klassen, siden vi ikke driver med kullfyring?
– Men vi utvinner jo olje, da, sier Maja.
– Jeg tror det er vondt for mange å tenke på at økonomien vi har bygd hele samfunnet på er noe som har bidratt til verdens problemer. Vi har stor tillit til forskere, og likevel har vi så lav tillit på akkurat dette punktet. Kanskje er det fordi vi ikke kjenner så stor trussel mot vårt lokale klima. Eller kanskje føler vi oss usårbare, med den utrolige tryggheten vi har i et av verdens mest velstående land.
Maja vokste opp på 90-tallet, i en verden av glasnost og i en generasjon som aldri har aldri kjent på sårbarhet. Før pandemien.
– Pandemien kom som et sjokk. Vi har aldri før følt at vi henger sammen med resten av verden, og er sårbare. Vi rammes jo av klimaendringene her og nå, med høye strømpriser, tomme vannmagasiner, og mye mindre regn.
Advarer mot kreativt sparetips
Slutten
Punktum er satt for klimakvartetten. Tre skriveopphold på Svalbard er samlet mellom to permer, og figurene som har fulgt Maja Lunde i over ti år må nå seile sin egen sjø. Maja lar det være opp til leseren å dikte videre. Selv har hun oppnådd det hun ville. Å skrive historien som trengte seg frem, og som hun hele tiden har vist hvordan ville slutte. Men mellom frøkapsler og kronblader, mellom dunete bier og håpefulle barnehender, har det skjedd noe. Noe hun ikke så komme. Hvert fall var det ikke del av en plan:
– Folk som har lest bøkene kommer og sier at de har begynt å se de bitte små insektene, og at de føler økt kjærlighet til naturen. Det gjør meg takknemlig. Vi må slutte å se på oss selv som verdens midtpunkt, og heller som del av noe stort og fint som vi har ansvar for å ta vare på. Da blir det kanskje mindre tungt å gjøre endringene vi må. Da gjør vi endringene for å ta vare på den utrolige fine naturen, og det fantastiske klimaet vi er så heldige å leve med.
Hun omtaler dette lille øyeblikket i tiden som «det beste i jordens historie», med behagelig klima nesten over hele kloden. Og hun tror kanskje folk kvier seg for å leve mer miljøvennlig fordi målet blir litt for abstrakt.
– Det er lettere å gjøre endringene for å ta vare på biene som surrer i hagen eller på ekornet som hopper fra grein til grein. Det er lettere å gjøre endringen fordi jeg vil ta vare på tingene jeg virkelig elsker i naturen, enn å tenke på noe som skal skje langt frem og som har med værsystemer å gjøre.
Hun smiler.
– Vi må kanskje snakke mindre om de store tingene, og mer om de bitte små tingene. Om hvor fantastisk jorda egentlig er.
De ringtes og møttes jevnlig i 33 år
Dra til Planet B?
Mens vi gjør intervjuet, er en rakett snart på vei til månen. Det poetiske måneansiktet skal utredes som mellomlandingsstasjon for fremtidige turer til mars. For det er visst en Planet B likevel, ifølge enkelte forskere. Hva med Maja, vil hun sette seg i romferga og forlate jorda, om det blir mulig i hennes levetid?
– Nei, sier hun med ettertrykk.
– Jeg får klaustrofobi bare ved tanken. Og ærlig talt, vi er så heldige at vi er født på jorda i den aller beste tidsalder i jordens historie, på den eneste planeten vi kjenner som har liv. Tenk at vi er her! Det er jo et lite mirakel. Det er ikke et vitenskapelig ord, akkurat, men sannelig min hatt.
Hun ler.
– Jeg trenger ikke religion, det gir nok mening å bare gå ut i naturen. Derfor burde vi føle på større takknemlighet. Verdsette naturen mer og tenke at vi har et ansvar, som den sterkeste arten på jorda. Det er som Pippi sier: Den som er veldig sterk, må også være veldig, veldig snill.
Pia fikk et angstanfall under vann
