– Det er viktig at vi begynner å snakke om selvvalgt ensomhet, mener forfatter Åsa Hellberg. FOTO: Anna-Lena Ahlström
– Det er viktig at vi begynner å snakke om selvvalgt ensomhet, mener forfatter Åsa Hellberg. FOTO: Anna-Lena Ahlström Vis mer

Åsa Hellberg:

- Derfor har jeg valgt bort kjærligheten

Åsa Hellberg kan kjenne på en sorg over aldri å ha følt seg fullstendig elsket av en mann. Men sånn får det bare være, for nå har hun bestemt seg for å leve alene.

Åsa Hellberg har alltid forbundet selvstendighet med frihet.

– Jeg husker da jeg var 18 år og endelig hadde flyttet hjemmefra, og hvordan jeg gikk i en gate og bare kjente at «jeg er fri». Det er den herligste følelsen jeg noensinne har hatt.

Foruten en gang, da Åsa var 20 år, har hun aldri bodd sammen med en mann, selv om det ikke alltid har vært et bevisst valg.

– Når jeg har fått spørsmålet om jeg vil flytte sammen, har jeg dratt på det. For det har ikke føltes riktig. De forholdene jeg har hatt, har vært kompliserte. Jeg har hatt det bra til å begynne med, men etter hvert har jeg begynt å endre på meg selv og tilpasse meg for mye etter hva jeg tror den andre ønsker. Jeg mister meg selv.

Møter jeg en mann som kjører motorsykkel, tar det ikke lang tid før jeg har kjøpt biker-jakke. Møter jeg en mann som spiller golf, kjøper jeg dyre køller – både til meg selv og til ham. Det er ikke slik at noen krever dette av meg. Jeg har gjort det av refleks.

Viljen til å gå inn i sin partneres interesser og ønsker er nok vanligere for kvinner, tror Åsa.

– Etter min erfaring stiller ikke menn like mange spørsmål eller engasjerer seg i samme grad i sin partner. Kvinner oppdras nok til å lytte mer til andre enn det menn gjør.

- Alt jeg tenkte og gjorde, gjorde jeg for ham

I 2009 debuterte Åsa som forfatter med den selvbiografiske boken «Casanovas kvinna», der hun fortalte om sine erfaringer fra å leve med en mann som var notorisk utro og om hvordan de kjempet for forholdet.

Det var i forbindelse med at hun avslørte hans gjentatte utroskap og den livskrisen som da brøt ut, at hun begynte i gruppeterapi med andre som også var pårørende til sexmisbrukere. Og da fikk hun større innsikt i sin egen oppførsel.

– Akkurat som de andre i gruppen forble jeg i forholdet etter at jeg hadde avslørt ham. Jeg så på meg selv som en sterk person som fikset alt. Samtidig hadde jeg et generelt bilde av hvordan en kvinne som ble bedratt og som ble værende, skulle være. Jeg trodde at de andre i terapigruppen skulle være små, undertrykte mus som jeg ikke hadde noe til felles med. Men de var veldig fargerike mennesker, og jeg følte meg som en i gjengen. Akkurat som jeg, tenkte også de at: «Dette fikser jeg.» De tok vare på andre, løste problemer og gjorde karriere. Slik sett kjente jeg meg igjen.

Gradvis forsto Åsa at hun undergravde sine egne behov og ble en medavhengig.

– Alt handlet om ham. Jeg snakket hele tiden om hva han ville og trengte å gjøre, selv om jeg ikke var bevisst det. «Men du, da? Hva trenger du?» spurte terapeuten. Det visste jeg ikke. Alt jeg tenkte og gjorde, gjorde jeg for ham.

Åsas daværende partner gjorde et alvorlig forsøk på å bli kvitt avhengigheten sin for å redde forholdet.

– Det var jo mye kjærlighet mellom oss også. Men det var vanskelig. Han ble frustrert når han ikke fikk utløp for sin avhengighet. Og jeg sto fast i min medavhengighet, at det var jeg som hadde ansvaret for at han skulle klare dette. Jeg husker for eksempel en langhelg da vi var på landet, og det bare regnet. Han var så misfornøyd, og jeg ba til Gud om at det skulle slutte å regne, så han kunne bli i litt bedre humør.

– Fem prosent av meg savner sex, og 95 prosent har det best med å leve alene, sier Åsa. FOTO: Anna-Lena Ahlström
– Fem prosent av meg savner sex, og 95 prosent har det best med å leve alene, sier Åsa. FOTO: Anna-Lena Ahlström Vis mer

I takt med at Åsa fikk større innsikt, kombinert med at håpet om at han skulle forandre seg forsvant, klarte hun til slutt å gå fra ham.

– Da tankene mine ble friskere, og jeg ble mindre tilbøyelig til å undertrykke mine egne behov, sluttet jeg å elske ham. Jeg kunne ikke hjelpe ham, og det var heller ikke min oppgave. Det eneste jeg kunne og skulle gjøre, var å ta ansvar for meg selv og mitt velbefinnende. Det fantes ingen bitterhet. Jeg var helt enkelt ferdig med forholdet vårt.

I terapien fikk Åsa også større forståelse for hvordan hennes spesielle bakgrunn hadde påvirket henne.

– Jeg har alltid vært redd for ikke å strekke til. Jeg visste ikke engang hvem jeg var, men overlot det til den andre. Gjennom terapien kunne jeg se ting fra min barndom som har preget meg. Jeg vokste opp hos mormor og morfar, siden mamma jobbet i en annen by. Pappa har jeg aldri møtt. Og jeg og mamma møttes sjelden. Det fantes alltid en underliggende følelse av ikke å duge til noe. Jeg opplevde at jeg måtte fortjene kjærligheten og tryggheten gjennom å være vanskelig og krevende.

Men nå er det nok terapi, mener hun.

– Jeg trenger ikke å prøve å løse opp flere knuter. Jeg føler det jeg føler, og slik må det bare være. Jeg føler meg best når jeg er meg selv, punktum.

– Det er viktig at vi begynner å snakke om selvvalgt ensomhet

Siden debuten i 2009 har Åsa gitt ut én bok i året. Nå er hun aktuell med den første delen i en romanserie med tittelen «Välkommen til Flanagans». Den kan beskrives som feelgood med en alvorlig undertone. Handlingen utspiller seg i London tidlig på 1960-tallet og berører livsviktige tema som kvinners rett til egen kropp og retten til å få leve som man vil, noe som er høyst aktuelle tema i dag.

På ett plan har Åsa likheter med bokens hovedkarakter, Linda. De har begge valgt å leve alene.

– Det er viktig at vi begynner å snakke om selvvalgt ensomhet, mener jeg. Slik det er nå, mener mange at det er merkelig. Normen er jo fortsatt at man vil være to. Og slik kan det jo være for mange. Men det skal være like vanlig å leve alene. Du skal ikke måtte få spørsmål på grunn av det, sier Åsa.

Hun er relativt nyinnflyttet i en leilighet sør i Stockholm. Det eneste som kan ses utenfor vinduet, er trær.

– Jeg føler meg fri her. Jeg kan til og med gå rundt naken uten at noen ser meg. Tidligere har jeg hatt en ekstremt utadrettete jobber på markedsavdelinger og slikt, og jeg har sett på meg selv som en ekstrovert person. Men energien har jeg alltid fylt på i ensomhet. Nå når jeg forsørger meg ved å skrive og jobbe hjemme, har jeg innsett at jeg har en sterkt introvert side. Jeg og jeg trives best sammen, pleier jeg å si. For jeg føler meg ikke ensom. Av og til får Åsa spørsmål om hun savner sex eller hva som vil skje hvis hun forelsker seg.

– Da pleier jeg å svare at fem prosent av meg savner sex, og at 95 prosent har det best med å leve alene. Jeg kunne i og for seg hatt en one night stand med en kjekk fyr, men ingen fast elsker – da ville jeg nok bli for opptatt av ham. Og selvsagt kan jeg bli forelsket. Men jeg trenger jo ikke å agere på den følelsen. For det er nettopp det forelskelse er: en følelse. Og følelser forandrer seg.

Samtidig kan hun oppleve et visst vemod over å ha valgt bort tosomheten.

– Jeg kan føle en sorg over aldri å ha kjent meg fullstendig elsket av en mann. Naturligvis opplevde jeg det glimtvis med eksen min, han som jeg til slutt forlot. Men samtidig lå det alltid noe utroskap i bakgrunnen. Men det får være som det er. Jeg er fornøyd med tilværelsen nå. Jeg skriver på dagtid, lager mat, ser gode tv-serier, reiser og har oppdaget hvor fantastisk det er å omgås kvinner på vennskapsnivå.

Hun går gjerne i jentemiddager der de kan sitte i timevis og snakke om alt mulig, men hun takker vanligvis nei til minglefester og boklanseringer.

Siden sønnen min flyttet hjemmefra og katten min døde for en stund siden, har jeg absolutt ingen å ta vare på. Og jeg har fått tilbake den frihetsfølelsen som jeg hadde da jeg var 18 år. Jeg gjør det jeg har lyst til, ikke noe annet.

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop