Rikskansler Adolf Hitler (1889 - 1945) hadde helt klare regler for hvordan «Den perfekte nazi-kvinne» skulle være, og først og fremst handlet det om å produsere flest mulig ariske barn. Den andre søndagen i mai hvert år (på den tyske morsdagen) delte Hitler ut den såkalt «Mutterehrenkreuz» - et gullkors til den ariske nazi-kvinnen som hadde klart å føde flest barn. De som hadde åtte barn eller flere fikk gull, de som hadde seks (og syv) barn fikk sølv og de med fire (og fem) barn fikk bronse.
«Den perfekte kvinne» brukte ikke sminke eller bukser, og skulle heller ikke farge håret, ei heller være syltynne. Å være mager ble nemlig ansett som en svært dårlig egenskap med tanke på det å produsere og å føde barn. Hovedmålet for en kvinne var å være husmor, fostre opp barna og holde orden i heimen.
LES OGSÅ: Nå er det 70 år siden den barbariske Auschwitz-kommandanten Rudolf Höss ble dømt til døden
Allerede i 1929 ble den beryktede nazi-mannen Joseph Goebbels (1897-1945) utnevnt som rikspropagandasjef i Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei (NSDAP), og i 1933 (samme år som Hitler ble utnevnt til rikskansler) uttalte Goebbels følgende i en tale til det tyske folk:
- Den beste måten en kvinne kan tjene sitt folk på er gjennom ekteskapet, det å danne en familie og å være hengiven i morsrollen. Dette er hennes største oppgave. Det betyr ikke at en kvinne som er i arbeid eller som ikke har barn ikke har en oppgave når det kommer til å bidra til å styrke morsrollen blant det tyske folk. De kan bruke sin styrke, sine muligheter og sitt ansvar overfor nasjonen på andre måter. Men, vi er likevel overbevist om at den største oppgaven vår nasjon kan bidra med, er å gi kvinnen mulighet til å fortsette sitt fremste virke - sin oppgave som mor. (Hele talen kan du lese her).
Hitler oppfordret norske kvinner til å få barn med tyske soldater
I 1933 innførte Hitler og hans menn en ny lov i landet («Law for the Encouragement of Marriage») som skulle oppmuntre ariske menn og kvinner til å inngå ekteskap. De fikk utdelt et lån på 1000 Reichsmark (som utgjorde rundt ni måneders gjennomsnittlig lønn på denne tiden), og etter hvert som de fikk barn kunne de beholde 25 prosent av summen for hvert barn som kom. Dersom man da fikk fire barn eller flere slapp man altså å betale tilbake lånet.
Hitler og hans menn etablerte etter hvert såkalte «Lebensborn»-institusjoner hvor unge ariske kvinner kunne få oppfølging før, under og etter svangerskapet med ariske SS-soldater. Disse institusjonene fantes også i Norge under andre verdenskrig, og ble etablert et par år inn i krigen. Blant annet Kinderheim Godthaab i Bærum, Dr. Holms Hotell på Geilo og Stalheim hotell i Bergen ble brukt som «Lebensborn»-institusjoner. Det skal riktignok sies at disse institusjonene, som kom på plass i Norge etter hvert som barna kom til verden, tok godt vare på barna og mødrene deres, og ifølge historiker Kåre Olsen og forfatter Ebba Drolshagen var forholdene noe annet her i Norge enn i Tyskland.
«Lebensborn-prosjektet» ble opprettet av nok en beryktet nazi-mannen, nemlig Heinrich Himmler (1900 - 1945), allerede i 1935. I Norge, som visstnok var dét landet i Europa - utenom Tyskland - som hadde flest «Lebensborn»-hjem, skal det ha blitt født mellom 10 000 og 12 000 såkalte «tyskerbarn» og rundt 8000 av disse ble registrert via «Lebensborn»-systemet. Dette var jo naturlig nok fordi Hitler og hans undersåtter så på norske kvinner som de vakreste og mest ariske (etter de tyske kvinnene) i Europa.
«Ifølge Himmler var norske kvinner «innvendig og utvendig rasemessig i slekt med det tyske folk» og dermed velkomne «mødre av godt blod», men «selv med sin beste vilje ikke i stand til å følge tysk tankegang». Norske kvinner måtte derfor omskoleres, skulle de giftes inn i det tyske samfunn», står det skrevet i boken «De gikk ikke fri: Kvinnene som elsket okkupasjonsmaktens soldater» (2009) av forfatter Ebba D. Drolshagen, ifølge Wikipedia.
Det var ikke alle «Lebensborn»-barn det gikk like godt for etter frigjøringen i mai 1945. I et intervju med KK i 2007 fortalte Paul Hansen (da 65 år) sin sterke historie. Som liten guttunge ble han forlatt av sin norske mor på «Lebensborn»-institusjonen Godthaab i Bærum. Hans far var soldat i det tyske luftforsvaret. I artikkelen kommer det fram at da Godthaab ble tømt i 1947 ble han og 24 andre barn forflyttet til «Emma Hjorths Hjem» på Tokerud gård i Bærum, som fungerte som en såkalt sentralinstitusjon for psykisk utviklingshemmede.
– Jeg har vært mye ensom i livet, jeg følte meg som et utskudd
Her ble han stemplet som åndssvak og det ble hevdet at han hadde lav IQ (noe som ifølge artikkelen stemmer dårlig med senere tester). De åndssvake ble sett på som farlige, som potensielle forrædere. I KK-intervjuet fortalte Hansen at han «skrev seg ut» av Emma Hjorths Hjem i en alder av 26 år.
«Til sammen fikk han bare fire års skolegang, og lærte dårlig å skrive og regne. – Jeg har vært mye ensom i livet, jeg følte meg som et utskudd. I ungdomstiden prøvde jeg å ta livet mitt, sier Paul. Da han ble voksen, besøkte han moren, som bodde i Tyskland med en ny tysker. Det var ikke noe vellykket møte. Han følte at han var til bry. – Men i dag har jeg det bra, sier Paul», står det i KK-artikkelen fra 2007.
De tysk-norske barna ble etter krigen hetset og fryst ut av samfunnet, og deres mødre ble stemplet som «tyskertøser» og «landssvikere». I mai 1945 ble flere av dem innhentet og skamklippet i det offentlige rom (dette for at man skulle kunne kjenne igjen den norske kvinnen som hadde fått barn med en tysk soldat), og i et innlegg i Arbeiderbladet, ifølge Wikipedia, sto det skrevet: «Å ta håret av en tyskerhore er for mild straff, de skal hates og plages på alle måter, både mannlige og kvinnelige landssvikere».
Statsminister Bondevik med første offisielle beklagelse i nyttårstale
Ifølge artikkelen som sto på trykk i KK i 2007 sa en lege følgende i et innlegg i Lofotposten etter krigen: «Ingen må tro at de arvemessige mindreverdige barn ved godt stell kan bli verdifulle medborgere. En kan like godt håpe på at rottene i kjelleren i tidens fylde skal utvikle seg til villagriser».
- Krigsbarna ble skjøvet i indre eksil, og måtte klare seg selv, både i familien og på skolen. De ble behandlet som utenforstående, og slik har det vært for mange fram til nå, sa spesialpedagog Eva Simonsen, som har skrevet boken «Krigsbarn i fredstid» (2005) med forfatter Kjersti Ericsson, til KK i 2007.
I sin nyttårstale i 2000 kom daværende statsminister Kjell Magne Bondevik med den aller første offentlige beklagelsen gjort av den norske stat i forbindelse med den dårlige behandlingen krigsbarna har fått etter krigen:
«Vi kan heller ikke la århundreskiftet passere, uten at vi tar inn over oss den urett mange krigsbarn har lidd i etterkrigstida. På vegne av den norske stat vil jeg beklage den diskriminering og urettferdighet krigsbarna har vært utsatt for.»
Flere av de såkalte krigsbarna har søkt om erstatning fra staten i ettertid for de krenkelsene de har opplevd - deriblant Paul Hansen.
- Et ensidig negativt fokus kan bidra til at mange krigsbarns identitet som «offer» bevares og forsterkes
Historiker og førstearkivar ved Riksarkivet i Oslo, Kåre Olsen, har tatt for seg temaet i boken «Krigens barn: De norske krigsbarna og deres mødre» (1998), og blant annet hvordan denne gruppen ble behandlet i etterkrigstiden. I en tekst publisert på Norges Krigsbarnforbunds nettside gjengis et foredrag Kåre Olsen holdt i et møte på Eidsvoll i 2000. Her påpeker han blant annet følgende:
«Da den tyske okkupasjonen tok slutt våren 1945 var det i det norske folk sterke negative og til dels aggressive holdninger mot «alt tysk» og mot alle norske som hadde samarbeidet med tyskerne. Dette var et vanlig fenomen i alle de landa som hadde vært utsatt for den tyske okkupasjonen. Det var også «normalt» at de negative holdningene rettet seg mot «tyskerjenter», altså kvinner som under krigen hadde vært sammen med tyske soldater. Derimot synes det som om det var et mer spesielt norsk fenomen at disse negative holdningene også rammet barna. Det vakte i hvert fall forundring da en norsk lege berettet om dette på en internasjonal kongress høsten 1945 om situasjonen for barn i Europa etter krigen. Representanter fra land som Danmark, Belgia, Frankrike, Nederland, Polen og Hellas kjente ikke til noe liknende fra sine land.»
«Ved krigens slutt i mai 1945 befant det seg til sammen om lag 500 krigsbarna på de til sammen 10 Lebensborn-hjemmene i Norge. Ved flere av disse hjemmene for eksempel barnehjemmene på Moldegård ved Bergen og Stalheim ved Voss ble den tyske betjeningen straks fjernet og til sammen 215 barn under to år ble her etterlatt sammen med noen få norske mødre som hadde arbeidet på der. Om det ikke hadde vært for resolutt opptreden fra lokale Røde Kors-avdelinger, kunne dette ha endt med rene katastrofene. Sosialdepartementet ble raskt informert om situasjonen fra Røde Kors som ba om penger til å drive hjemma midlertidig, men myndighetene overlot i praksis til Røde Kors å sørge for mat og pleie for alle disse barna utover sommeren. Ved Godthaab, Lebensborns største barnehjem, var det ved krigens slutt om lag 160 barn. Her ble den tyske betjeningen ikke fjernet i mai 1945. Nei, på dette hjemmet var det faktisk de ca. 35 tyske pleierne som fortsatte å ta ansvar for barna helt til i oktober 1945. I hele denne tiden ble dette hjemmet i praksis ledet av en tysk SS-offiser som arbeidet hardt for blant annet å skaffe mat til hjemmet fra lagrene til internerte tyske soldater.»
Han konkluderer med at det er viktig å ikke stigmatisere denne gruppen ved å såkalt «elendighetsfokusering»:
«Den hatske, fiendtlige holdningen som rådet i synet på krigsbarna for drøyt femti år siden, er altså i dag erstattet av en sympatisk holdning til denne gruppen, mens det nå er etterkrigstidens myndigheter som utsettes for kritikk for sin behandling av krigsbarna. Denne myndighetskritikken har foreløpig nådd sitt høydepunkt ved at 57 krigsbarn har stevnet staten for myndighetenes behandling av dem gjennom livet. Denne utviklingen har også vakt internasjonal oppsikt. Hva blir så stikkordet for «neste fase» i samfunnets syn på krigsbarna? Dette er det selvsagt umulig å si noe særlig om. Jeg mener likevel at det kan være viktig å trå litt varsomt for både krigsbarn selv og for journalister og andre som vil gjøre seg til krigsbarnas allierte. Det har vært sterke tendenser til en «elendighetsfokusering» med til dels sensasjonelle påstander om hva krigsbarn har opplevd av overgrep osv. Det er ikke sikkert at denne veien fører særlig lenger fram. Jeg vet da også at mange krigsbarn er tilbakeholdne her og er engstelige for at overdrevne påstander kan slå tilbake på gruppa krigsbarna som sådan. Et slikt ensidig negativt fokus kan også bidra til at mange krigsbarns identitet som «offer» bevares og forsterkes, noe som trolig ikke er særlig bra for noen.»
Les hele gjengivelsen av foredraget her.
KILDER: Lebensbornnorway.org, Aktive-fredsreiser.no, Regjeringen.no, Alphahistory.com, Wikipedia, YouTube, KK 21/2007, KK 40/2009, «De gikk ikke fri: Kvinnene som elsket okkupasjonsmaktens soldater» (2009), «Tyskerjentene: Historiene vi ikke ble fortalt» (2009), «Krigsbarn i fredstid» (2005).
