Selda Ekiz:

Derfor sang eksen i morens begravelse

Da Seldas mor ble stedt til hvile, åpenbarte det seg en regnbue over kisten.

SELDA EKIZ: – Før jeg møtte Alf, hadde jeg ikke lyst på barn. Mamma maste veldig, og da skulle jeg i hvert fall ikke ha barn, sier NRK-profilen Selda Ekiz, som i dag er mor til Laleh. FOTO: Astrid Waller.
SELDA EKIZ: – Før jeg møtte Alf, hadde jeg ikke lyst på barn. Mamma maste veldig, og da skulle jeg i hvert fall ikke ha barn, sier NRK-profilen Selda Ekiz, som i dag er mor til Laleh. FOTO: Astrid Waller. Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

–Mamma var bare 66 år da hun døde, og hun kunne levd i mange år til.

Selda Ekiz smiler. Den fysikk­utdannede programlederen er ­nøyaktig like strålende som på skjermen, men når hun forteller om moren, er noe annerledes.

Moren Gulistan, som bare var 22 år da hun kom til Norge med mannen sin for å jobbe og skape seg et nytt liv.

Og jobbe gjorde hun. Og et nytt liv ble det. Bare ­altfor kort.

– Mamma trodde i det lengste at hun skulle få leve, sier Selda og blir blank i øynene.

– Hun holdt håpet oppe om at hun skulle få være her sammen med oss.

Sjokket

Selda Ekiz meislet seg inn i nordmenns populær­vitenskapelige bevissthet da hun feide inn som programleder i «Newton» i 2011. Siden da har hun vært å se mer eller mindre sammenhengende i program som «Alle mot 1», «Barn ingen adgang», «Anno» og «Klassequizen». Hun er blitt nominert til Gullruten ­flere ­ganger og vant den i 2013, og da hun fem år senere traff Alf, mannen i sitt liv, smilte lykken på alle bauger og kanter.

SORGLØST: Selda Ekiz var høygravid da hun fikk beskjeden om at moren hadde fått kreft. FOTO: Astrid Waller
SORGLØST: Selda Ekiz var høygravid da hun fikk beskjeden om at moren hadde fått kreft. FOTO: Astrid Waller Vis mer

Men så, da Selda ble gravid, og kun hadde to måneder igjen av svangerskapet, fikk hun vite at moren hadde fått den sjeldne diagnosen lymfe­kreft i hjernen. Det som skulle blitt en fin ventetid fram mot sitt første barn, ble i stedet fylt av bekym­ringer. Og snart var moren innlagt, mens Selda og de to søstrene vekslet på å passe på henne og på faren.

– Mamma hadde aldri gått på skole og kunne ikke lese. Vi ville så gjerne at hun skulle forstå det legene sa, og vi brukte mye krefter på at hun ikke skulle være redd.

Startet Spleis for moren

Behandlingen som tilbys i Norge, så ut til å virke, men så gjorde den ikke det likevel, og kreften kom fort tilbake. Selda forteller om klinikken i Boston, tilknyttet Harvard, som tilbød en ny behandlingsform kalt CAR-T, som ikke er del av det offentlige her hjemme. Å delta i studien kostet drøyt 200 000 dollar, altså rundt to millioner kroner, og eventuelle uforutsette behandlinger måtte betales ekstra.

– Vi startet en spleis, men dessverre ble mamma for syk til å reise. Etter at det lille hun fikk av behandling var betalt og Spleis tok sin del, har vi nå gitt nesten 850 000 kroner til Kreftforeningen.

Selda tar en slurk kaffe i lobbyen på Grand. Bemerker at koppene er fine.

– Mamma var så sterk, og hun hadde skikkelig troen på at hun ikke skulle dø. Men jeg har sett bilder og ­videoer fra den gang, og hun er veldig redusert.

– Tror du at hun ville levd i dag om hun hadde fått mulighet til å reise?

Selda drar på det.

– Man kan alltid spørre «hva om?» Men man er nødt til å legge det fra seg. Vi gjorde det vi kunne og snudde alle steiner.

Dette intervjuet er hentet fra KK nr. 2 som er i salg fra fredag 20. januar.
Dette intervjuet er hentet fra KK nr. 2 som er i salg fra fredag 20. januar. Vis mer

Jobbet fra hun var tre år

Seldas foreldre kom fra fjellandsbyen Korküler i Tyrkia, 1200 meter over havet. Her livnærte slekten seg på ­gårdsdrift med sauer og høns, og ved å veve tepper. ­Selda beskriver morens liv, uten skolegang.

Mamma vevde fra hun var to–tre år gammel, og da hun var ni år, jobbet hun til sent om kvelden. ­Moren hennes vekket henne om natten og sa at hun ­måtte forte seg for å sikre seg en god veveplass.

Selda holder opp en finger:

– Hun fikk jo gnagsår av den strie ulla, og noen ganger kunne hun se helt inn til beinet, fortalte hun meg.

Da kvinnen i nabohuset lå for døden, var hennes siste ønske at sønnen skulle gifte seg. Og snart sprang ingeniør­sønnen på raske frierføtter til nabojenta Gulistan, som var 15 år yngre og en racer bak vevstolen.

– Men så døde jo ikke farmor likevel. Men da var de jo gift, sier Selda med en latter.

BLÅØYD– Hadde det ikke vært for at hun ble tatt med keisersnitt, og jeg var våken da jeg fikk henne lagt til meg, ville jeg trodd hun var forvekslet med en annen baby. Hun har jo helt blå øyne, sier Selda om datteren Laleh. FOTO: Astrid Waller
BLÅØYD– Hadde det ikke vært for at hun ble tatt med keisersnitt, og jeg var våken da jeg fikk henne lagt til meg, ville jeg trodd hun var forvekslet med en annen baby. Hun har jo helt blå øyne, sier Selda om datteren Laleh. FOTO: Astrid Waller Vis mer

Faren var ifølge Selda «en smarting» som fikk statlig stipend og utdannet seg til maskiningeniør. Som aktiv kommunist ble stipendet imidlertid omgjort til lån, og da brødrene hans flyttet til Norge, øynet han håp om en annen framtid.

Pappa ville egentlig ikke reise fra Tyrkia, men på grunn av pengekravet måtte han, forteller Selda.

Bodde i brakke på byggeplass

Reisens mål ble bølgepappfabrikken i Sande i Vestfold. Den 3. august 1977 kom Gulistan etter. Og det var nå hun skjønte det, at livet kan by på ru ull, men også på myke tråder. Ja, til og med myke tepper:

– Mamma kom rett fra landsbyen, og da hun landet på Fornebu og så de fine husene på vestkanten, tenkte hun: «Herregud, er det sånn det ser ut? Er det sånn vi skal bo?» Men så kom de fram til Sande, der pappa ­bodde i en brakke på byggeplassen.

Selda smiler:

– Men de fikk seg etter hvert en egen hybel, og da ­storesøsteren min ble født, bygde de seg hus. Og pappa fikk betalt ned gjelden til Tyrkia.

Når Selda snakker om foreldrenes hjemland, snakker hun også litt om sitt eget. For hun er egentlig verken norsk eller tyrkisk. Hver sommer var hun på ferie i ­Tyrkia og hjalp til med sauene og ulla. Kontrasten kunne ikke vært større til livet i Sande. Selda husker skoledagene, dratt mellom det norske og tyrkiske. Faktisk kjenner hun seg igjen i samtlige av Karpes plater.

– Jeg ble mobbet da jeg var liten fordi jeg var tyrkisk, og har alltid stått med en fot i hver kultur. Samtidig var jeg et barn som krevde mye oppmerksomhet, selv når jeg ikke hadde så mye å vise fram.

TO DRÅPER: Selda med lillesøsteren Pinar. FOTO: Privat
TO DRÅPER: Selda med lillesøsteren Pinar. FOTO: Privat Vis mer

Hun ler.

– Jeg tenkte: «Ok, når jeg likevel er ute, kan jeg like godt gå min egen vei. Det er jo bare død fisk som følger strømmen.»

– Er det et tyrkisk uttrykk?

– Usikker, men jeg hørte det fra datteren til kusinen min her i Norge, og hun er jo norsk-tyrkisk som meg. Hehe.

– Hadde lyst til å slutte

Selda gled inn i tv på et bananskall. Mens hun studerte psykologi i Oslo, chattet hun med en nettvenn om noe så smalt som strengeteorien, at universet ikke består av ­partikler, men små strikker som vibrerer. Og så var det reaktoren i sveitsiske CERN, selvsagt, som skulle ta oss helt tilbake til The Big bang. Det var nå Selda skjønte at hun egentlig var vitenskapelig anlagt, og hun flyttet til Bergen for å studere fysikk.

– Jeg tenkte at jeg sikkert var en av få jenter der og at det kunne bli en fordel.

Hun beskriver «skikkelig trivelige folk» – og langt flere jenter enn hun i sin mest egennyttige stund hadde antatt.

– Men det var et hardt studium med stort frafall. Jeg hadde også lyst til å slutte, men det sosiale gjorde at jeg holdt ut. Det er jo heftig å få seg en utdannelse, og man må ikke spise elefanten i et eneste jafs, men ta den i små biter her og der.

Selv brukte Selda sju år på det fem år lange studiet, og skylder delvis på engasjementet i student-tv, ekstrajobben som foredragsholder på Vitensenteret og standup-jobbene i helgene.

– Jeg tok en master i instrumentering til oljebransjen, og planen var å lage en metode som kunne måle alle ­gasser i verden. Jeg bygde om et mikroskop fra 50-tallet og lagde et kretskort, og tenkte at om 20 år kan man sniffe rundt med en slags mobiltelefon og detektere ­gasser. Men det viste seg at min metode var feil!

Selda ler og forsikrer at arbeidet likevel ikke var ­bortkastet.

– En annen masterstudent har fortsatt på arbeidet mitt. Og jeg lærte meg mye grunnleggende elektronikk. Jeg kan faktisk lage et kretskort!

«Ikke bli prostituert»

Men det var det med bananskallet. Da NRK og ­«Newton» etterlyste ny programleder i 2011, mente en kompis at Selda hadde det som trengtes. Til audition bar det, og til slutt sto det mellom Selda og én til. Faktisk mente Selda at hun andre burde fått jobben:

Oppgaven var å snakke om egg i ett minutt med selvvalgt tema. Jeg pratet om hvordan egg flyter i saltvann, men synker i ferskvann. Hun andre valgte egg­prosessen i høna. Det er jo ikke sånn at det bare plumper ut et egg. Det er et evig maskineri med egg i ulike stadier. Hun hadde kløvd en høne i to, der man kunne se alle ­eggene og hvor langt de hadde kommet i systemet. Jeg syntes det var genialt.

Seldas bravurnummer skulle bli sparkesykkel. I 30 sekunder for hun rundt i studio på to hjul og forklarte elektromagnetismens fascinerende verden. Og vips, en tv-stjerne var født.

– Det finnes mange talenter og mange flinke mennesker, men man må faktisk ha litt flaks, mener Selda.

– Hva syntes foreldrene dine om din nye karriere?

Nei, for mamma var det jo stor stas, mye mer enn med masteren. Hun elsket jo tyrkiske såpeserier, og kom ikke på avhandlingen min, men så alle tv-programmene mine. Og når hun var publikum, vinket hun alltid i bakgrunnen. Pappa var mer sånn: «Nå må du ikke bli prostituert, da.»

PROGRAMLEDER: Selda leder underholdningsprogrammet «Alle mot 1», med Ole Rolfsrud- I februar er programmet igjen på skjermen. FOTO: Helene Kleiveland
PROGRAMLEDER: Selda leder underholdningsprogrammet «Alle mot 1», med Ole Rolfsrud- I februar er programmet igjen på skjermen. FOTO: Helene Kleiveland Vis mer

Blind date

I åtte år var Selda kjæreste med komiker og sanger Gustav Nilsen. I 2017 tok forholdet slutt. Sin nye kjæreste, Alf, møtte hun gjennom felles kjente, som mente at de passet så godt i lag.

– Egentlig likte jeg å være singel, men så møtte jeg Alf, og så var det helt nydelig fra første stund. Jeg tenkte: Nå har jeg truffet mannen jeg skal gifte meg med. Haha. Men vi er jo ikke gift ennå!

Hun blar fram til et bilde av samboeren, og på spørsmål om hva som er det beste ved ham, svarer hun:

Han er jo veldig pen, da! Men det er jo litt overflatisk å si. Og han er veldig morsom å være sammen med. En ekstremt positiv person. Alf er en sånn som sier: «Vi bare gjør det!» En skogstur trenger ikke å vare i tre ­timer, på bakglatte ski. Det holder med en kilometer ut i marka, spise sjokolade, og så gå hjem igjen. Jeg kan fort overkomplisere ting, og Alf bare forenkler alt.

– Apropos giftermål, blir det noe av det?

Selda drar på det.

– Da må jeg nok ta skjeen i egen hånd. Eller hinte kraftig! Men vi har jo et barn sammen, og det er hver­dagen som betyr noe.

Datteren blåøyd

For Selda var det en velsignelse å være gravid under korona, og isolasjonen ga henne en tjuvstart på barsel-­livet. For nå var hun allerede vant til å være uten kontakt med andre voksne. Da samfunnet åpnet igjen, syntes hun faktisk at det var krevende å være med andre. Det synes hun fortsatt:

– Ensomhet kan være veldig avhengighetsskapende. Jeg blir utslitt av å plapre med andre og er nødt til å ­bygge opp min sosiale stamina.

Hun blar fram til bilde av datteren.

– Laleh er veldig søt. Du kan liksom se at hun pønsker på noe. Hadde det ikke vært for at hun ble tatt med keisersnitt, og jeg var våken da jeg fikk henne lagt til meg, ville jeg trodd hun var forvekslet med en annen baby. Hun har jo helt blå øyne.

Selda zoomer inn:

– Jeg tenkte: «Å, nå får jeg snart en datter som får langt, flommende, mørkt hår.» Og så kom hun ut blond. Men det ligger jo blå øyne i genene mine.

VANSKELIG BARNDOM: – Jeg ble mobbet da jeg var liten fordi jeg var tyrkisk, og har alltid stått med en fot i hver kultur, sier Selda. FOTO: Astrid Waller
VANSKELIG BARNDOM: – Jeg ble mobbet da jeg var liten fordi jeg var tyrkisk, og har alltid stått med en fot i hver kultur, sier Selda. FOTO: Astrid Waller Vis mer

Ville kalle datteren Revolusjon

Hun beskriver småbarnstiden som en slags «rolig berg-og-dal-bane» og husker fortsatt den første natten. Skulle de virkelig aldri få sove en sammenhengende natt igjen?

– Det har vært mange ups and downs. Laleh ble jo født mens mamma var syk. Noen øyeblikk tar pusten fra deg, så går det nedover og flater ut. Jeg har lært at vi mennesker holder ut ganske mye. Folk går gjennom forferdelige ting, og livet kan fortsatt være bra.

Laleh betyr tulipan, oppkalt etter sin mormors ­favorittblomst. Selv het mormoren Gulistan, som betyr rosehage.

– Først hadde jeg tenkt at Laleh skulle hete Devrim, som betyr revolusjon, men Alf syntes at det kanskje var litt mye. Etter det hadde jeg veldig lyst til at hun skulle hete Ruth etter bestemoren til Alf.

Selda nikker megetsigende:

– Men jeg kaller henne Ruth iblant, når hun er veldig sta og trassig.

Selv beskriver Selda seg som temperamentsfull. En som kan fyre seg opp, men at det blåser over like fort. På spørsmål om de planlegger flere barn, svarer hun:

– Jeg har jo lyst til å gi Laleh søsken, og jeg syntes det var veldig fint å være gravid, men jeg har vært mye borte fra Laleh, både på grunn av det med mamma og med jobben. Før jeg møtte Alf, hadde jeg ikke lyst på barn. Mamma maste veldig, og da skulle jeg i hvert fall ikke ha barn. Men etter at jeg møtte Alf, er livet bare blitt bedre og bedre.

FAMILIELYKKE: Alf og Selda med datteren Laleh, som ble født våren 2021. FOTO: @monlilli/Instagram/privat
FAMILIELYKKE: Alf og Selda med datteren Laleh, som ble født våren 2021. FOTO: @monlilli/Instagram/privat Vis mer

Leier ut barneklær

«Stas for barn» heter et nytt prosjekt Selda er del av. Ideen er å leie ut barneklær. For hvorfor kjøpe klær når de er for små allerede etter noen uker? Hun har jo selv sett hvor fort Laleh vokser.

– Samtidig skal jeg ikke dømme folk som tar billige valg. Mange kan ha sine grunner for å kjøpe «fast ­fashion». Jeg gjør jo det selv! sier Selda og forteller at hun er på jakt etter kvinnelige investorer:

– Tanken er at man kan leie enkeltplagg eller pakker, og vi vasker klærne og reparerer, før vi leier ut igjen. Det er veldig spennende. Så jeg står på et bananskall akkurat nå, og vi får se om jeg lander på beina denne gangen òg!

I februar skal hun i gang med ny runde av «Alle mot 1», og neste ut er «Klassequizen 10-årsjubileet». Som nærmest veteran i faget er hun smertelig klar over fallgruvene:

– Faren er at man tror man er med, og plutselig er man ikke det lenger. Da kan det fort bli litt krampaktig. Samtidig trenger jeg ikke å bry meg om memes og sånne ting. Det får andre ta seg av. Folk får dyrke det de har lyst til. Man trenger ikke å vanne andres planter.

– Nok et tyrkisk ordtak?

– Ja, det kan godt hende. Haha.

FLAKS OG TALENT: – Det finnes mange talenter og mange flinke mennesker, men man må faktisk ha litt flaks, sier Selda, som mener hun selv har hatt nettopp det. FOTO: Astrid Waller
FLAKS OG TALENT: – Det finnes mange talenter og mange flinke mennesker, men man må faktisk ha litt flaks, sier Selda, som mener hun selv har hatt nettopp det. FOTO: Astrid Waller Vis mer

Det viktige møtet

Selda forsøker å snakke mest mulig tyrkisk med ­datteren, og når hun og Alf skal bort, har de en tyrkisk dame som passer Laleh og hjelper henne å holde ­tyrkisken ved like. For det var mye som gikk tapt med mamma. Mer enn minner og gode klemmer.

– Jeg er veldig takknemlig for at mamma fikk møte Laleh. Jeg har bilder av dem sammen og er så glad for at mamma fikk leke med henne og kost med henne. Det må være sårt å miste foreldrene sine før man får barn. Det orker jeg nesten ikke å tenke på engang.

BESTEMORFANG: Seldas mor Gulistan, med barnebarnet Laleh på fanget. Selda er glad de to rakk å bli kjent, før moren døde. FOTO: Privat
BESTEMORFANG: Seldas mor Gulistan, med barnebarnet Laleh på fanget. Selda er glad de to rakk å bli kjent, før moren døde. FOTO: Privat Vis mer

Hun beskriver et nært forhold til søstrene sine, som er henholdsvis anestesispesialist/overlege og bibliotekar/researcher.

– Det er ingen som kjenner meg så godt som søstrene mine, og vi kan snakke sammen om alt. Vi passer veldig godt sammen, og da mamma ble syk og «shit hit the fan», fikk vi fordelt skiten fint.

Satt hos moren da hun døde

I oktober 2022 døde Seldas mor. Hjemme i Sande og med døtrene og mannen sin rundt seg. Hun hadde fått morfin mot smertene, og Selda er usikker på hvor mye hun fikk med seg. Kreften satt dessuten i hjernen:

– Jeg er så glad for at jeg var der da hun døde. Det var utrolig trist, men jeg er veldig glad hun fikk være hjemme den siste tiden.

Selda legger hendene om koppen.

– Men det er veldig rart å se et menneske dø. Plutselig er hun ikke der mer. Det er bare et skall. Mamma var god til å skjule smertene, og for oss var det en lettelse da hun fikk slippe. Pappa satt og strøk på henne da hun døde. Jeg håper at hun var rolig.

Selda tørker øynene:

– Men døden er en reise man må gjennom alene. Og en dag er det oss.

– Savner mamma veldig

Moren ble begravet hjemme i Sande. En fint spunnet ulltråd, som løp fra fjellene i Tyrkia til lavlandet i Norge, var revet over. Selda forteller om usikkerheten for ­begravelsen. For selv om moren ikke var sterkt ­troende, var hun fortsatt muslim.

– Hun ville ikke ha en imam i begravelsen, for da hun var liten, ble hun slått av en imam på koranskolen. Vi ­visste ikke helt hva tyrkerne gjør i begravelser og ­måtte spørre tantene og kusinene våre. De kom og vasket kroppen etter muslimsk tradisjon, og vi lagde blomsterseremoni.

Da kisten ble senket i jorden, grep de mannlige ­slektninger fra Tyrkia til spadene.

– De spadde og spadde, helt til seremonimesteren sa at de kunne stoppe. At man hadde gravere til den oppgaven.

Selda forteller om regnbuen over minnelunden og ekskjæresten Gustav som sang en tyrkisk sang som moren likte så godt.

– Vi hadde jo vært sammen i åtte år, og han kjente mamma godt.

Og så var det Seldas venninne som sang en sang av tyrkiske Selda Bağcan, morens favorittartist, som hun hadde oppkalt datteren sin etter.

SORG: – I starten var det litt sånn: Mamma kommer snart hjem. Men plutselig slår det deg: Hun kommer faktisk aldri tilbake, sier Selda moren som døde i oktober. FOTO: Astrid Waller
SORG: – I starten var det litt sånn: Mamma kommer snart hjem. Men plutselig slår det deg: Hun kommer faktisk aldri tilbake, sier Selda moren som døde i oktober. FOTO: Astrid Waller Vis mer

Selda husker en mor som elsket tv. Som aldri fikk gå på skole, men som likevel snakket norsk. Som var hjemme med barna, men som senere, da mannen ble ufør, gikk ut i arbeidslivet og vasket barnehager og ­offentlige bygg.

– Hun vasket og vasket, og var liten, sinna og full av sterke meninger. Hun var nok overarbeidet, og det var mye snakk om hva vi barna ikke kunne gjøre. Pappa ­hadde nok mer forståelse for at barn er barn.

Selda understreker, med begge hendene på hjertet:

– Men mamma har alltid klemt og kysset og kost ­masse med oss. Hun tøyset og tullet og likte å le sammen med oss med en sånn tyrkisk hengivenhet. Jeg savner henne veldig. I starten var det litt sånn: Mamma kommer snart hjem. Men så går tiden, og plutselig slår det deg: Hun kommer faktisk aldri tilbake.

Oppdag mer mote, livsstil og historier fra virkeligheten på KK.no

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

KK er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer