NOKAS-ranet

Derfor tilga han farens drapsmann

- Hva gjør det med hjertet og livskvaliteten hvis man fokuserer på hat og hevn? sier Kjetil Klungland til KK.

NOKAS-RANET: I 2004 mistet Kjetil Klungland faren og politimannen Arne Klungland som følge av det brutale NOKAS-ranet i Stavanger. Han har valgt å tilgi farens drapsmann for å slippe å bære på sinne. FOTO: Ida Bergersen // KK
NOKAS-RANET: I 2004 mistet Kjetil Klungland faren og politimannen Arne Klungland som følge av det brutale NOKAS-ranet i Stavanger. Han har valgt å tilgi farens drapsmann for å slippe å bære på sinne. FOTO: Ida Bergersen // KK Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

«Den stille uke», blir den gjerne kalt, de fem dagene mellom palmesøndag og påskeaften. I 2004 var påsken i begynnelsen av april, men mandag 5. april skulle bli alt annet en stille og fredfull.

I alle fall i morgentimene i Stavanger sentrum.

19 skjebnesvangre minutter brukte flere maskerte ransmenn på å rane til seg over 57 millioner norske kroner fra Norsk Kontantservice, bedre kjent under akronymet NOKAS.

Én av dem skulle ende opp som drapsmann. Men alle skulle de ha bidratt til en annen manns død.

DREPT: Det var politimann Arne Klungland som ble skutt og drept under det væpnede ranet mot Norsk Kontantservice (NOKAS) i 2004. Bildet av den rutinerte og erfarne politimannen sto i resepsjonen på Stavanger Politikammer. FOTO: Alf Ove Hansen / NTB
DREPT: Det var politimann Arne Klungland som ble skutt og drept under det væpnede ranet mot Norsk Kontantservice (NOKAS) i 2004. Bildet av den rutinerte og erfarne politimannen sto i resepsjonen på Stavanger Politikammer. FOTO: Alf Ove Hansen / NTB Vis mer

For den rutinerte, sosiale og svært erfarne politimannen Arne Klungland ble frarøvet sitt 53 år korte liv i kommandobilen han satt i foran Brudesalongen i Kongsgata.

Skutt og drept av den da straks 38 år gamle raneren Kjell Alrich «Skyggen» Schumann.

Håpet faren var på jobb under ranet

I morgentimene 5. april 2004:

På AMK, Akuttmedisinsk kommunikasjonssentral en kort kjøretur unna Kongsgata, ankommer to ansatte i ambulansetjenesten til kommunikasjonssentralen. De har akkurat fullført et oppdrag, og fordi ingen har svart dem via radioen om et potensielt nytt oppdrag, går de inn på AMK-sentralen for å undersøke saken nærmere.

Da den 23 år gamle ambulansearbeider Kjetil Klungland får blikkontakt med en kollega og AMK-operatør, skjønner han at det er noe som skjer. Operatøren slår blikket ned, snur seg og fortsetter å arbeide.

- Det jeg ikke visste, var at han nettopp hadde fått vite at en politimann var blitt alvorlig skadet, og at det trolig var min far, forteller Kjetil Klungland til KK, nå 18 år etter den fatale aprildagen.

AMK-operatøren ber Kjetil og makkeren om å gå inn i et annet rom.

ÅSTEDET: Kort tid etter drapet ble det lagt ned blomster på stedet der den 53 år gamle politimannen Arne Klungland ble drept under det brutale ranet i Stavanger i april 2004. FOTO: Alf Ove Hansen / NTB
ÅSTEDET: Kort tid etter drapet ble det lagt ned blomster på stedet der den 53 år gamle politimannen Arne Klungland ble drept under det brutale ranet i Stavanger i april 2004. FOTO: Alf Ove Hansen / NTB Vis mer

- Jeg syntes det var litt merkelig, men jeg gjorde som han ba meg om. Mens jeg satt og ventet, kunne jeg se ut gjennom vinduet at det var noe som brant noen kilometer bortenfor.

Ambulansearbeider Kjetil Klungland, sønnen til Arne Klungland, tror at det er noen hus som brenner i det fjerne.

- Lite visste jeg at det var bilene som ranerne hadde satt i brann som jeg så, forteller Kjetil.

Han og makkeren får, via lederen i ambulansetjenesten, beskjed om at det har skjedd et ran i Stavanger sentrum og at det er løsnet skudd. Umiddelbart tenker Kjetil at han håper at faren er på jobb denne dagen.

- For var det noe pappa likte, var det når det var utfordringer som skulle mestres. Da var han i sitt ess, minnes Kjetil.

Forsvarsmekanisme

Men optimismen skal straks bli snudd på hodet.

- Jeg tror det kan ha skjedd noe forferdelig med faren din, sier en AMK-leder til Kjetil.

23-åringen blir sittende i noen minutter for seg selv. AMK-lederne går ut av rommet for å innhente mer informasjon om den urolige situasjonen.

Kjetil rekker å se for seg alle scenarioene han har forestilt seg at kan skje med faren mens han er på jobb.

Men det tar ikke lang tid før AMK-lederne kommer tilbake. Hans to kollegaer ser alvorstynget ut i det de gir ham beskjeden:

- Nå er det bekreftet, og det er din far. Han er skutt.

Det Kjetil oppfatter umiddelbart, muligens som en slags forsvarsmekanisme, at faren er skutt og skadet.

Han ser for seg at det er ambulanse på stedet der faren er blitt skutt, traumeteamet i akuttmottaket som gjør seg klare og operasjonsavdelingen som står parate til å ta imot den skadde faren hans.

- Jeg tenkte ikke at han var drept, men at han var skutt og skadet, sier Kjetil til KK i dag.

- Men så ble jeg nødt til å spørre dem; var han skadet eller drept? forteller Kjetil med sindig røst i stemmen.

- «Han er skutt og drept», svarte den ene lederen.

Opptatt av det sosiale samholdet

Kjetil Klungland vokste opp i Stavanger med mor, far og en søster.

Som barn, og i deler av ungdomstiden, var han hva han selv beskriver som «en skikkelig villbass». Men hans far, friluftsmannen Arne Klungland, var av typen som tok ham med på turer i fjellet og introduserte ham for både skredredning og ambulanseyrket.

- Jeg vil beskrive ham som en helt vanlig far, men som kanskje hadde litt mer energi enn normalen. Vi kunne gjøre ting sammen, men også krangle og noen ganger til og med sloss litt, sier Kjetil med et smil.

- Men som politimann var han bestemt. Jeg hadde mest med ham å gjøre i skred-sammenheng. Han representerte politiet, og jeg skredgruppen i Rogaland. Tidvis var vi også på samme oppdrag da jeg var på jobb i ambulansetjenesten.

Selv om Arne nesten var avholds, var han ifølge sønnen kjent for å være den som arrangerte flest fester.

- Han var opptatt av det sosiale samholdet både intern på jobb, men også mellom alle nødetatene, sier Kjetil til KK.

Friluftsinteressen har Kjetil arvet etter faren, og allerede som barn ble han ofte tatt med på skredøvelser som markør.

- Pappa lærte meg å ta vare på meg selv i vinterfjellet, som gjennom det å lære nedgraving i snøhuler. Han var en periode med som oppmann da jeg trente håndball som ung. Jeg husker at han ikke var særlig imponert over den fysiske formen til laget, så han innførte kondisjonstrening for laget i forkant av håndballtreningen, sier han og ler.

Men engasjementet mellom far og sønn stoppet ikke der. Da Kjetil var liten tok Arne ofte med sønnen på besøk til basen for luftambulansetjenesten og meldte ham på førstehjelpskurs gjennom Røde Kors' hjelpekorps.

- Han mente at kombinasjonen av friluftsliv og førstehjelp var en sunn interesse, og sa flere ganger til meg at dersom han skulle ha valgt yrkesvei på nytt, hadde han valgt ambulansetjenesten. Han fremsnakket alltid ambulansetjenesten.

Som 22-åring fattet også Kjetil Klungland interesse for det å jobbe i begravelsesbyrå, og tok selv kontakt med det lokale byrået i Stavanger for å høre om han kunne hospitere.

- Etter å ha jobbet et par år i ambulansetjenesten, fikk jeg interesse for arbeidet med å møte mennesker i kriser.

For ofte, da han og ambulansemakkerne var ute på oppdrag som involverte hjertestans eller andre dødsfall, var det Kjetil som holdt i kontakten med de pårørende på stedet.

- Dermed utviklet jeg interessen for dette arbeidet til å bli mitt hjertebarn, om en kan si det på den måten.

Den dag i dag har Kjetil fortsatt bierverv i begravelsesbyrået han ble ansatt i som 22-åring.

BISETTELSE: Politiførstebetjent Arne Klungland ble bisatt fra Domkirken i Stavanger 14. april 2004. FOTO: Alf Ove Hansen / NTB
BISETTELSE: Politiførstebetjent Arne Klungland ble bisatt fra Domkirken i Stavanger 14. april 2004. FOTO: Alf Ove Hansen / NTB Vis mer

Ba om å få se sin døde far i kommandobilen

Og kanskje det er nettopp dette; Kjetils fortrolighet med døden, som gjorde at han ba om å få se sin døde far sittende i kommandobilen bare noen timer etter at han var blitt skutt og drept.

- Jeg valgte å se min døde far i politibilen samme ettermiddag som han ble skutt. Det var viktig for meg.

Han har alltid vært av den oppfatning av at dersom han skulle miste noen av sine nærmeste, ville han se dem slik de var i situasjonen der døden inntraff.

- Døde personer er ikke noe som skremmer meg. Jeg ønsket å se ham for å slippe å la fantasien definere hvordan det så ut.

Bare noen timer etter hendelsen ble Kjetil ført inn i politiets garasjeanlegg, der kommandobilen med farens døde kropp hadde blitt fraktet etter drapshandlingen i Kongsgata.

Kjetil minnes at krimteknikerne fremdeles jobbet med sporsikring på bilen da han ankom garasjeanlegget.

- Jeg fikk beskjed om at jeg ikke kunne berøre ham, men at jeg kunne se på ham gjennom vinduet på bilen.

Etter å ha gått litt frem og tilbake ved bilen, gikk Kjetil frem til førerdøren der vinduet var rullet ned slik at han kunne betrakte sin far.

- Dette bildet av pappa kan jeg den dag i dag se for meg når jeg lukker øynene mine.

- Hvordan var det å se sin døde far slik, bare et par timer etter at du hadde fått dødsbudskapet?

- For meg er det, om en kan si, et godt bilde å ta med seg. Han var veldig fredfull der han satt. Med hendene i fanget, og øynene delvis nedrullet. Hjelmen og våpenet var i passasjersetet.

Kjetil husker at han tenkte at «akkurat her, akkurat nå, kan jeg stå i timevis», og bare ta innover seg inntrykket av situasjonen.

- Det var ikke en situasjon der jeg var tilkalt som ambulansearbeider eller gjennom begravelsesbyrået for å ta meg av en ukjent, død person. Det var min egen far som satt der.

Når Kjetil beskriver denne erfaringen, som han trolig kommer til å bære med seg livet ut, gjør han det med en salighet og stoisk ro som tilhører sjeldenhetene.

TILGIVELSE: - Jeg hadde ikke behov for å glemme, og jeg hadde ikke behov for å si at det var greit det som var gjort mot min far. Men jeg kjente hverken den gang, eller i senere tid, på et sinne eller ønske etter hevn, forteller Kjetil Klungland til KK. FOTO: Ida Bergesen
TILGIVELSE: - Jeg hadde ikke behov for å glemme, og jeg hadde ikke behov for å si at det var greit det som var gjort mot min far. Men jeg kjente hverken den gang, eller i senere tid, på et sinne eller ønske etter hevn, forteller Kjetil Klungland til KK. FOTO: Ida Bergesen Vis mer

Det er ikke vanskelig å forestille seg at han oppfattes som en trygg bauta for de som møter ham i ambulansetjenesten, eller gjennom jobben i begravelsesbyrået.

- Jeg klarte ikke å gråte, og jeg følte meg litt følelsesløs der jeg stod, erkjenner han.

- Men jeg fikk den tiden jeg trengte, til å være sammen med ham en siste gang.

Da Kjetil kom hjem til sin mor oppfordret han henne til å gjøre det samme. Se sin ektemann en siste gang, i politibilen han satt i da han ble frarøvet livet.

Moren tok sønnens oppfordring, og samme kveld dro hun til politigarasjen for å se ham.

- Når jeg tenker tilbake på valget mitt om å se pappa i bilen, ville jeg ikke gjort noe annerledes om det var i dag.

Han er av det oppfatning at han tror det er lettere å håndtere noe en har sett, enn å la fantasien få styre bildene man kan skape seg.

- Da slapp jeg å sitte å lure på hvordan det så ut.

- Vi mennesker er skrudd sammen på forskjellige måter; noen kjenner et behov for å huske personen slik han eller hun var, mens andre igjen ønsker å få vite alle detaljer for å få puslespillet på plass. Jeg tror begge tilnærminger er riktige, mener Kjetil.

Området der Arne Klungland ble drept er sentralt i Stavanger sentrum, og det var mange sivile som befant seg i nærheten mens ranet fant sted i morgentimene denne mandagen i den stille uken i 2004.

Det er flere vitner som i ettertid har fortalt at det så ut som en filminnspilling eller politiøvelse, nettopp fordi at det var så dramatiske og urealistiske scener som utspilte seg i offentligheten på høylys dag.

- Hvilke følelser får du når du går forbi området der din far ble drept?

- Det er helt uproblematisk for meg. Jeg er veldig glad i Stavanger by, og Kongsgata ved Breiavannet er et fint sted. Noen ganger kan jeg kjøre forbi uten å tenke på hva som skjedde, mens andre ganger tenker jeg tilbake til den tiden og til hendelsen. Men det er ikke noe som plager meg.

Tilgivelse fikk en ny dimensjon

Kjetil er vokst opp i et kristent hjem, der tilgivelse og forsoning var sentrale aspekter ved livet som man lærte å kjenne verdien av.

Og kanskje har nettopp denne barnelærdommen bidratt til at han, mange år senere, valgte å tilgi sin fars drapsmann.

- Da jeg var liten, var tilgivelse så veldig enkelt, forklarer han.

- Jeg gjorde noe vondt mot enten søsteren min eller foreldrene mine, jeg kjente på anger og ba om tilgivelse slik jeg var opplært til å gjøre. Foreldrene mine sa at nå var det glemt, og at alt var greit igjen.

Men å tilgi en mann som har drept ens far er likevel ikke noe man gjør med letthet, slik det å tilgi en uskyld barnestrek eller to kan være.

- Nå fikk tilgivelse en helt ny dimensjon for meg. Jeg hadde ikke behov for å glemme, og jeg hadde ikke behov for å si at det var greit det som var gjort mot min far. Men jeg kjente hverken den gang, eller i senere tid, på et sinne eller ønske etter hevn.

Kjetil løfter blikket og hviler øynene på en rekke Munch-verk som har funnet veien til den mørke kroken i lunsjbaren på ærverdige Hotel Continental.

Et av dem viser en rødhåret kvinne som lener seg over nakken til en mann. Mannen ligger i en slags kneleposisjon med ansiktet i kvinnens fang.

Verket, som ble påbegynt i 1895, har fått tittelen Vampyr, men har også gått under navnet Kjærlighet og smerte - to stikkord mange vil si at ikke er langt unna selve kjernen i nettopp tilgivelse og forsoning.

- Men hva da med tilgivelse? fortsetter Kjetil.

- Det var ingen av ranerne som hadde bedt om min tilgivelse. Og burde jeg tilgi? Hvordan kunne jeg vite at jeg hadde tilgitt? Var dette en euforisk tilstand som jeg var i?

Spørsmålene politisønnen Kjetil stilte seg etter drapet på faren var mange.

- Jeg tror tilgivelse kan bety forskjellige ting for oss mennesker. For noen betyr tilgivelse at den som har gjort ugjerningen må gjenopprette. Når det kom til min situasjon, der min far var død, var ikke gjenopprettelse mulig.

Han trekker frem at for andre igjen kan tilgivelse bety at den som har gjort ugjerningen selv må be om tilgivelse.

- Men her var det ingen som hadde bedt meg om tilgivelse. For andre igjen betyr tilgivelse at en tilgir uavhengig av den andre, og det var dette som beskrev min situasjon. Jeg kjente ikke på sinne og ønske etter hevn. Men kunne dette komme i fremtiden?

TILGIVELSE GA FRIHETSFØLELSE: - Etter hvert som tiden gikk kjente jeg på friheten tilgivelsen gav meg, sier Kjetil Klungland til KK: FOTO: Ida Bergersen
TILGIVELSE GA FRIHETSFØLELSE: - Etter hvert som tiden gikk kjente jeg på friheten tilgivelsen gav meg, sier Kjetil Klungland til KK: FOTO: Ida Bergersen Vis mer

Under rettsforhandlingene spurte Kjetil de fengslede ransmennene om de ville møte ham. Noen takket nei, andre ja. Farens drapsmann var blant dem som gikk med på å møtes.

For en av verdiene Kjetils foreldre var opptatt av å lære ham og søsteren under oppveksten var Bibelens Den gylne regel.

«Du skal gjøre mot andre, hva du vil at andre skal gjøre mot deg».

- Jeg så for meg en situasjon der rollene var omvendt. Hva om jeg hadde tatt et liv, eller vært med på å ta et liv. Hvordan ville jeg da ønske å bli møtt av en etterlatt?

Kjetil tenkte at det var slik han i alle fall måtte forsøke å møte den andre.

- Ville jeg klare det? Jeg var åpen for at møtene kunne generere følelser av et sinne og ønske etter hevn, forklarer han til KK i dag.

Takket drapsmannen for at han sa ja til å møtes

Da Kjetil møtte drapsmannen i fengselet første gangen strakte han frem hånden for å hilse.

- Jeg takket ham for at han valgte å møte meg, og vi pratet i nesten to timer. Jeg kjente at jeg ikke var sint, eller ønsket ham noe vondt, og jeg tenkte at dette måtte være en del av det å tilgi.

Kjetil har møtt flere av ranerne, blant dem «mesterhjernen» David Toska og familiefaren Johnny Tendrup. Sistnevnte satte fyr på en lastebil i oppkjørselen til Stavanger politistasjon, for å avlede oppmerksomheten bort fra ranet.

- Ransmennene har forvoldt din fars død, hvordan klarer du å ikke være sint og hevngjerrig?

- Gjort er gjort. Jeg får ikke pappa tilbake igjen uansett. Det er helt legitimt å kjenne på sinne og ønske etter hevn når en urettferdig handling er utført mot en selv eller noen en bryr seg om.

Det erkjenner han at han også kan kjenne på i andre situasjoner i livet.

- Men jeg kjente ikke på hat eller ønske etter hevn i denne situasjonen. Den eneste forklaringen jeg har på dette er at der var Gud for meg. Jeg tror Gud har gitt meg og familien en egenskap til å se utover hatet.

Han klarer ikke finne noen annen grunn for hvorfor.

- Å møte min fars drapsmann og de andre ranerne, handlet like mye om å tilfredsstille min nysgjerrighet om hvem disse menneskene var. Jeg hadde også et behov for å fortelle dem hvilke konsekvenser deres handlinger har gjort med meg og min familie. Det at de skulle forstå konsekvensene var viktig for meg.

Savnet etter far

Kjetil tror at det absolutt enkleste for ransmennene ville være å takke nei til forespørselen om å møte ham. På den måten kunne de slippe unna påkjenningen det kanskje ville være ved et slikt møte.

- Jeg opplevde møtene med ranerne som viktige og konstruktive.

For 41-åringen har møtene vært viktige brikker i en prosess om forsoning og tilgivelse.

- Og etter hvert som tiden gikk kjente jeg på friheten tilgivelsen gav meg. Jeg følte på en god livskvalitet som ikke var preget av hat og ønske etter hevn, for hva gjør det med hjertet og livskvaliteten hvis man fokuserer på hat og hevn, kontra tilgivelse? spør han retorisk.

I år er det 18 år siden Kjetil mistet sin kloke og engasjerte far, som lærte ham å trives i naturen, vise nestekjærlighet og høy arbeidsmoral.

- Hva er det du savner aller mest med faren din?

- Jeg savner min far på samme måte som jeg tror andre savner en far som de ikke lenger har hos seg. Jeg kan savne ham til å rådføre meg med dersom jeg skal gjøre noe jeg vet han hadde kunnskaper om.

Og mange ganger, når Kjetil gjør ting han vet faren ville likt å være med på, kan han kjenne på et tomrom.

- Jeg savner ham ofte i opplevelser vi skulle ha hatt sammen, som far og sønn.

Hver vinter pleier Kjetil å dra på tur til favorittreisemålet Svalbard.

- Og det er en tur, og et type landskap, jeg vet pappa hadde likt.

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer