SNAKKER OM DØDEN: Programleder og skribent Vera Micaelsen var kreftsyk i fire år. I en siste hilsen snakker hun om døden til Aftenposten Juniors lesere. FOTO: NTB Scanpix
SNAKKER OM DØDEN: Programleder og skribent Vera Micaelsen var kreftsyk i fire år. I en siste hilsen snakker hun om døden til Aftenposten Juniors lesere. FOTO: NTB ScanpixVis mer

Vera Micaelsen:

Derfor var Vera Micaelsens siste hilsen til barna så viktig

– Barn kan bruke Vera Micaelsens siste hilsen til å snakke med hverandre, og til å snakke med trygge voksne om det å dø, sier barnepsykolog.

Trebarnsmor og programleder Vera Micaelsen (43), som nylig døde av kreft, hadde en stor og viktig rolle i mange barn og unges liv, også gjennom bøker hun skrev og som spaltist i Aftenposten Junior.

Ett av Veras budskap til barn og unge var å velge åpenhet. Snakk med en voksen, fortell om tankene dine; også de som er vonde og vanskelige. Vera var kreftsyk i fire år, men fortsatte å svare på spørsmål fra barn og unge i Aftenposten, den siste tiden fra sykesengen.

Før hun døde, skrev hun en siste hilsen til de unge leserne sine, som sto på trykk i Aftenposten junior den samme uken som hun ble gravlagt. Det er sterke ord, trykket i samråd med Veras familie:

«Aller kjæreste Junior-lesere. Når dere leser dette, er jeg død. Dessverre har jeg levd med kreft i over fire år. Kreften jeg har, er av en type folk vanligvis ikke dør av i Norge, men jeg har vært veldig uheldig.

Uansett er jeg takknemlig for livet jeg har levd, og ikke er jeg spesielt redd for å dø heller. Jeg prøver ofte å overbevise sørgende venner om at jeg er oppriktig takknemlig for å ha opplevd å bli alvorlig syk. For det har ikke bare vært fælt. Tvert imot er det en enorm gave å møte så mye varme, så mange klemmer, så mye sterk kjærlighet, og det er ikke alle som får en slik bekreftelse i sitt liv.

Det eneste som kunne toppe det, bortsett fra å bli frisk, selvfølgelig, er at alle dere skjønner hvor stor gave livet er, og at dere snur dere mot de dere har nær og sørger for at de forstår hvor mye de betyr for dere.

Livet er nemlig for kort til å bli sjenert av å si: Jeg elsker deg. Klem fra Vera»

En sterk og vakker hilsen

Willy-Tore Mørch, psykolog og professor ved Universitetet i Tromsø, mener Veras siste hilsen til barna kan hjelpe mange.

– Vera Michaelsens hilsen til til leserne av Aftenposten Junior er en sterk og vakker hilsen. Hun har hatt en en nær relasjon til sine unge lesere, noe som gjenspeiles i hennes hilsen.

Mørch mener at det er viktig at barn får kjennskap til, og kan involvere seg i vanskelige temaer. Døden er et slikt tema.

– Måten Vera Michaelsen sender sin hilsen på, gir informasjon om det tilfeldige ved sykdom og død, men også om trygghet ved det å dø. Barn kan bruke hennes hilsen til å snakke med hverandre, og til å snakke med trygge voksne om det å dø. Det er viktig at informasjon om vanskelige saker kommer fra trygge voksne, og ikke fra gateplan som stimulerer til rykter og spekulasjoner, sier Mørch.

LES OGSÅ: Dette angrer vi mest på før vi dør

EN SISTE HILSEN: Aftenposten Junior har publisert Vera Micaelsens siste hilsen. Hun døde av kreft, 43 år gammel. FOTO: KK
EN SISTE HILSEN: Aftenposten Junior har publisert Vera Micaelsens siste hilsen. Hun døde av kreft, 43 år gammel. FOTO: KK Vis mer

Vær ærlig om sykdommen fra første stund

Forfatter og professor i pedagogikk ved Universitetet i Oslo, Stein Erik Ulvund, er enig i at Veras hilsen er en sterk, men god måte å kommunisere om den vanskelige døden på.

Når alvorlig sykdom rammer, tenker noen voksne at det beste er å skjule for barna at de er lei seg. Det bør man ikke gjøre, ifølge Ulvund.

– Barna vil gjennomskue det uansett. Før barn har fylt ett år, kan det fornemme sinnsstemninger i familien. Barn som forstår mer, blir tryggere hvis de vet hvorfor de voksne er lei seg. Det er viktig at daglige rutiner i familien opprettholdes så langt det lar seg gjøre, men strekk ikke «strikken» for langt.

Hvordan bør man snakke om døden med barn?

– Det aller viktigste er å være ærlig og si sannheten fra første dag. Det kan høres brutalt ut, men da husker du i hvert fall hva du har sagt. Å endre forklaring underveis skaper utrygghet. Hvordan du formulerer deg er avhengig av barnets alder, forklarer Stein Erik Ulvund.

Dersom barnet spør om du, eller en annen barnet har et nært forhold, til kan dø av sykdommen, bør du svare ja, men du kan nyansere svaret ditt.

– Er det for eksempel en kreftform med god prognose, kan du si at de fleste overlever, men noen dør. Er det en sykdom som utvikler seg raskt og utfallet er klart, er det viktig at barnet får vite utfallet. På samme måte som for voksne, er det en fordel at barnet får tid til å forberede seg. Hvis det tar mange måneder eller år, er det lurt å vente med å informere barn i barnehagealder. Men det finnes ingen fasit med hensyn til hva som er det riktige tidspunktet, sier Ulvund.

Slik snakker du med barn om døden

Hvordan bør man snakke med barn om døden?

– Barn under fem år forstår ofte ikke at døden er noe permanent. De kan for eksempel si: «Når kommer farmor tilbake?» fordi de tenker konkret. Det er ikke lurt å omskrive døden ved å si at den døde har «sovnet» eller «gått bort». Det gjør det enda vanskeligere for barnet å forstå at den døde ikke kommer tilbake, sier Ulvund, og fortsetter:

– Vent til barnet spør om døden, men unngå å utsette svaret selv om det ikke passer der og da. Å sette seg ned og ta en samtale om døden fungerer som regel ikke før barnet har nådd skolealder – da begynner de gradvis å forstå at alle må dø en gang.

Barn som opplever å miste en person som står dem nær, vil reagere ulikt. Om barnet ikke forstår hva døden innebærer, vil det sannsynligvis ikke reagere noe særlig når den triste beskjeden overrekkes.

– Etter en stund vil sorgreaksjonene komme, i form av tristhet og angst – de vil ofte være redde for at flere, eller at de selv, skal dø. Klenging, søvnvansker, uvanlig mye aggresjon og kroppslige plager som hodepine og vondt i magen er vanlig både hos førskolebarn og de som er eldre, sier Ulvund.

Tenåringer kan stenge følelsene inne, og nekte å snakke om det som har skjedd. Ulvund anbefaler å bruke ørene godt, slik at du lettere kan oppdage tegn på at tenåringen lider.

– Prøv å invitere til samtaler, men ikke treng deg på. Før eller senere får du anledning til å snakke om det som har skjedd.

Ifølge Ulvund er det viktig å være forberedt på at sorgprosessen tar tid. Barn tåler at du ikke er slik du pleier å være.

– Hele familien må ta tiden til hjelp. Prøv å komme tilbake til rutiner som jobb, fritidsaktiviteter og samvær med venner. Forsøk å ta pause fra sorgen, og husk at det fortsatt er lov til å le hvis noe er morsomt. Hvis du føler at du ikke mestrer situasjonen, bør du ta kontakt med fastlegen eller helse- og omsorgstjenesten. Det er ikke flaut å be om hjelp.

LES OGSÅ: Seks mennesker om det å «dø»: - Det var bare et uendelig mørke...

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: