NEKTET Å GI OPP SØSTEREN: Alice (til høyre) slet med rusavhengighet i 30 år. Søsteren, Ruth, ga aldri opp håpet, og sto ved hennes side i alle år. FOTO: Silje Holte
NEKTET Å GI OPP SØSTEREN: Alice (til høyre) slet med rusavhengighet i 30 år. Søsteren, Ruth, ga aldri opp håpet, og sto ved hennes side i alle år. FOTO: Silje HolteVis mer

Rus og overdose:

- Dersom jeg fikk beholde henne, skulle jeg aldri gi slipp

Ruth Marie Donovan (47) hadde mistet både faren og broren, så da søsteren lå livløs etter en overdose, bestemte Ruth seg for å støtte henne uansett – også om hun fortsatte å ruse seg.

For å forsikre seg om at søsteren var i live, pleide Ruth Marie Donovan (47) å ringe henne tre ganger hver dag, med åtte timers mellomrom. 26. juli 2012 var hun på jobb i Oslo, og fikk følelsen av at noe var galt. Det var ikke så mange timer siden hun hadde ringt, men fornemmelsen om at noe var galt, fikk henne til å ringe.

– Jeg hørte at Alice var fjern. Den ene stemmen i hodet mitt fortalte meg at jeg ikke orket det, jeg var så lei. Men jeg holdt samtalen gående. Etter 25 minutter ble hun borte. Jeg skrek inn i telefonen, men hun svarte ikke.

Ruth ringte nødnummeret, og både politi og ambulanse var raskt på plass hos Alice. Der fant de henne på gulvet – hun var livløs.

Ruth dro til Gardermoen, hastende på vei hjem til Bergen. Alt var svart og hvitt. Hun visste at det sto mellom liv og død.

– Jeg visste ikke om jeg fortsatt hadde en søster når jeg landet. Der og da bestemte jeg meg for at dersom jeg fikk lov til å beholde henne, om hun ville overleve dette, skulle jeg aldri gi slipp.

– Jeg var ferdig med å skamme meg over henne

Mange som er pårørende til en person som er rusavhengig, ønsker å støtte personen på veien mot et rusfritt liv. Men vil man gjøre det om personen ikke er motivert til å gi slipp på rusen?

Dette er historien om en søster som aldri ga opp. Om søskenkjærlighet som kan flytte fjell. Og om håpet de aldri mistet.

Da Ruth kom frem til sykehuset i Bergen, så hun Alice. Hun var i live. Ruth forsto at hun måtte godta søsteren sin for den hun var, selv om hun var en person med store rusproblemer og et kaotisk liv.

– Jeg ville bare at hun skulle være. Hun trengte ikke å endre noe. For hennes egen del ønsket jeg selvfølgelig at hun skulle få et bedre liv, og leve ut det potensialet jeg visste hun hadde i seg. Men det var ingen betingelse for min kjærlighet. Jeg var ferdig med å skamme meg over henne.

Alice Stensland takker i dag for støtten:

– I lang tid levde jeg kun for Ruth. Hun holdt meg gående helt til jeg fant tilbake til meg selv. Jeg hadde aldri klart det uten henne, sier Alice Stensland (48).

LES OGSÅ: Pias dobbeltliv

Diagnosen rusavhengighet overskygger personen bak avhengigheten

For mange pårørende kan situasjonen føles håpløs, og man ser ingen vei ut. Det beste man kan gjøre som pårørende, mener eksperter, er å aktivt vise at man bryr seg og er glad i personen, selv om vedkommende har en avhengighet.

– Rusavhengige blir ofte omtalt som en person som er en diagnose; vi sier at vedkommende ER rusavhenging i stedet for å si at vedkommende HAR en rusavhengighet. Diagnosen rusavhengighet overskygger personen bak avhengigheten, sier Birthe Møgster.

Møgster er høgskolelektor ved Institutt for velferd og deltaking. Hun har jobbet ved Avdeling for rusmedisin i Helse-Bergen i mange år.

Tre av fem i familien hadde problemer

Ruth vokste opp i en familie på fem. Faren slet med rusavhengighet, og broren hadde utfordringer med rus og psykisk helse. Rusproblematikken har fulgt henne hele livet; pappaen hennes døde av en overdose i 1978, 36 år gammel. Ruth var da syv år.

– Det har vært brutalt. Jeg har levd med mye skam etter at faren min døde. Dødsfallet ble komplisert, fordi vi ikke fikk lov til å snakke om det. Jeg brukte mye krefter på å holde alt skjult – ingen fikk vite noe, jeg måtte opprettholde en fin fasade utad, sier Ruth, som var den mellomste i søskenflokken.

De tre søsknene var svært knyttet til hverandre – alle ble født med omtrent ett års mellomrom. I 2007 kom sjokkbeskjeden; broren deres, Rolf Magnus, var død. Da eskalerte rusavhengigheten for Alice. For Ruth, som ikke drev med rus, var det en desperat situasjon.

– Det ble kjempeviktig for meg å ta vare på Alice da broren vår døde. Det ble en påminnelse om at vi ikke vet hva som kan skje, livet er så skjørt. Du kan aldri få en person tilbake, man får ingen ny sjanse, sier Ruth, og føyer til:

– Etter å ha mistet både far og bror, og jeg sto i fare for å miste søsteren min også, ble jeg veldig redd. Det ble en kamp mot klokken – jeg ønsket å gjøre det jeg kunne for at hun skulle overleve.

Ruth forklarer at begge søsknene slet psykisk, og rusen ble en måte å løse problemer på. Personer som har en tung avhengighet, har ofte store følelsesmessige utfordringer.

– Vi tre hadde den samme oppveksten. Mange har lurt på hvordan jeg klarte å unngå rusen. Jeg har nok funnet min måte å overleve og takle verden på. Jeg tok mye utdannelse, og ble veldig opptatt av å mestre noe, for å vise at jeg kunne klare noe. Utdanning tok jeg for å ha makt, eller for å bli hørt og sett. Jeg ønsket å bli tatt på alvor.

TREKLØVERET: Søsknene var bestevenner. Da broren til Ruth og Alice døde, eskalerte rusavhengigheten til Alice. FOTO: Privat
TREKLØVERET: Søsknene var bestevenner. Da broren til Ruth og Alice døde, eskalerte rusavhengigheten til Alice. FOTO: Privat Vis mer

LES OGSÅ: - De negative sidene av alkohol er noe vi ikke liker å snakke om

Jeg ble bedt om å ikke hjelpe henne

Redselen for å miste Alice gjorde noe med Ruth – hun var fast bestemt på å gjøre det hun kunne for at hun skulle overleve. Ruth ble advart mot å ofre alt, og mange mente at hun var medavhengig (når man som pårørende til en avhengig selv blir syk).

– Om du støtter en person som er kreftsyk, er du flink, men om du støtter en person som er rusavhengig, er det feil. Jeg ble bedt om å ikke hjelpe henne, om å ta avstand, og la henne ta ansvar for sitt eget liv, sier Ruth.

Men ved å ta vare på søsteren sin, tok Ruth også ansvar for seg selv, og hun fikk det bedre med seg selv.

–Valget mitt ble ikke møtt med forståelse – fagfolk sa at jeg kom til å gå på en smell. Det var skremmende. Uansett hva jeg gjorde, så var det feil.

Til tross for advarslene, valgte Ruth å følge sin egen intuitive overbevisning, selv om redselen for at hun kunne gå på en smell hang over henne til enhver tid.

– Vi vet ikke hvor lenge vi har hverandre, og jeg visste at om jeg fikk beholde Alice én dag til, så hadde jeg fortsatt en søster, og jeg kunne fortelle henne at jeg er glad i henne. Fortelle at hun er viktig i verden. Også lagde jeg en minnebok, for å ta vare på alle minnene våre sammen.

Det kan kanskje høres enkelt ut, men Ruth forteller at det var alt annet enn enkelt. Men gjennom valgene hun tok, skjedde det noe fint.

– Jeg er utrolig glad for at jeg gjorde det jeg gjorde. Da jeg slapp taket i frykten for døden, åpnet jeg døren til livet. Jeg vet at vi lever tett på døden, og at Alices avhengighet truet livet hele tiden, men jeg valgte å fokusere på å leve – både for meg selv, men også for henne.

LES OGSÅ: Mange tyr til flaska under stress

HUSKET SØSTEREN FOR HVEM HUN VAR: Ruth begynte å henvende seg til den jenta Alice en gang var. Slik startet prosessen som førte til at Alice, etter en god stund, ble helt rusfri. FOTO: Silje Holte
HUSKET SØSTEREN FOR HVEM HUN VAR: Ruth begynte å henvende seg til den jenta Alice en gang var. Slik startet prosessen som førte til at Alice, etter en god stund, ble helt rusfri. FOTO: Silje Holte Vis mer

Må se personen bak rusen

Personer med rusavhengighet blir ofte sett ned på – man ser ikke mennesket bak rusen. Ruth forklarer at «alle» så på søsteren hennes som et problem, de sa at hun måtte skjerpe seg og begynne å jobbe.

– Jeg husket Alice for den hun egentlig var: Den ærlige, reiseglade, talentfulle jenta – jeg beundret henne for den styrken hun hadde. Hun hadde kjempet for meg i skolegården. Hun hadde reist til krigsområder for å bygge helseklinikker. Det var den jenta jeg husket.

Ruth begynte å henvende seg til den jenta Alice en gang var, før rusavhengigheten tok overhånd. Hun visste at Alice pleide å være glad i å lese og skrive, spesielt dikt, så hun ba henne om å skrive én setning. Én enkelt setning – om hva som helst.

Det tok lang tid før det skjedde, men Ruth ga seg ikke. Alice ble så lei av maset, og til slutt sa hun: «Jeg er så drittlei av å høre på maset ditt, du skal få den setningen om du bare holder kjeft!»

– Jeg ba om å få setningen tilsendt på mail. Da visste jeg at hun måtte skru på pc-en, finne frem til passordet som hun helt sikkert hadde glemt, åpne et dokument, skrive setningen, og sende til meg på mail. Det var en kjempeutfordring for henne.

Leste opp sine egne tekster på en ruskonferanse

En dag kom mailen fra Alice, med den éne setningen. «For en fantastisk fin setning», skrev Ruth tilbake. Og i løpet av den neste uken, skrev Alice 25 A4-sider.

– Jeg kopierte alle tekstene, og limte dem inn i en PowerPoint-presentasjon – uten å endre eller redigere noe. Jeg la også ved bilder med hennes tillatelse. Og så spurte jeg om hun kunne komme og lese opp tekstene på en ruskonferanse i Bergen, forteller Ruth.

Alice dukket opp på ruskonferansen. Hun var ruset, men det var det bare Ruth som så. Alice sto foran tilskuerne, og leste opp sine egne tekster fra PowerPoint-presentasjonen.

– Tekstene var helt fantastiske. Personene som var der, begynte å gråte, og mange kom bort for å klemme henne etterpå. Jeg ville at hun skulle oppleve at hun hadde en stemme – at hun kunne bli hørt, og at ordene hadde makt. Alle disse små tingene, bidro til at hun gradvis fant tilbake til seg selv.

Ruth oppmuntret Alice til å begynne å studere. Hun fortsatte å ruse seg, men allikevel møtte hun opp på forelesninger, og besto kurset med glans. Ting begynte å gå fremover, men veien tilbake var fortsatt lang.

LES OGSÅ: - Når jeg kan klare å skape en forandring i mitt liv, kan alle klare det

Har fått et helt nytt liv

Etter hvert fikk Alice den behandlingen hun hadde behov for. Også nå sto Ruth beredt til å ta imot henne om hun falt underveis. Etter 30 år med rusavhengighet, klarte Alice å finne veien ut.

– Alice fikk en ledig plass på Arna Aktiv. Der ble hun medisinert, og fikk oppleve aktivitet, fellesskap og tilhørighet. Hun opplevde mestring, og følelsen av å være god nok. Der var hun i halvannet år, og i løpet av den tiden, syklet hun Bergen-Voss – 17 mil på sykkel. Det er helt utrolig!

Nå har Alice vært nykter i snart fem år. Hun har også fått god kontakt med moren sin igjen. Ruth er stolt av søsteren.

– Før skammet jeg meg over henne, og gikk ofte på andre siden av gaten for å unngå å møte folk, slik at jeg slapp å svare på spørsmål om søsteren min. Jeg måtte ta et oppgjør med mine egne holdninger, og gi henne den støtten og kjærligheten som krevdes, sier Ruth, og fortsetter:

– I dag jobber hun fulltid, betaler skatt, og gjør en kjempegod og viktig jobb. Hun er veldig travel, og har et interessant liv. Dette med kjærlighet høres fjåsete ut, men det er nøkkelen. Å ikke bli inkludert eller elsket, er faktisk dødelig.

HAR ET STERKT BÅND: I dag jobber Alice fulltid. Hun hadde aldri kommet så langt, om Ruth ikke hadde vært ved hennes side. FOTO: Silje Holte
HAR ET STERKT BÅND: I dag jobber Alice fulltid. Hun hadde aldri kommet så langt, om Ruth ikke hadde vært ved hennes side. FOTO: Silje Holte Vis mer

– Jeg følte at jeg ikke hadde noe verdighet

Mange spør Alice om hva som førte til at hun ble rusfri. Hun hadde ingen tro på at hun skulle klare det selv – hun var fanget i en ond sirkel.

– Jeg hadde vært inn og ut av behandlingsapparatet så mange ganger i et håp om at det skulle hjelpe, men det ble ikke sånn. Jeg fant ingen vei ut, sier Alice, og legger til:

– Jeg ble hele tiden minnet på at jeg var syk, og at ingen hadde behov for meg. Bare det i seg selv er utrolig depressivt. Jeg følte at jeg ikke hadde noe verdighet, og ingenting å leve for.

Arna Aktiv ble redningen for Alice. Hun måtte stå opp om morgenen, og være med på én aktivitet hver dag. Hun ble snakket til som et vanlig menneske – ikke en syk pasient. Hun ble inkludert i helt vanlige samtaler. Og sykkelturen fra Bergen til Voss, gjorde noe med henne.

– Jeg ble spurt om å sykle denne distansen, og da sa jeg ja, uten å tenke over hvor langt det faktisk er for en som aldri har trent. Jeg hadde ikke muskler til det, og tårene trillet underveis. Men jeg klarte det. Jeg var så stolt over meg selv, og levde lenge på det. Endelig hadde jeg noe å fortelle til folk.

LES OGSÅ: - Jeg drakk først og fremst fordi jeg var deprimert og ikke hadde det bra hjemme

– Alle de årene jeg følte var totalt bortkastet, var ikke det allikevel

Nå er Alice i full jobb, og hun har blitt en rutinert foredragsholder, hvor hun deler av sine erfaringer som tidligere rusavhengig.

– Alle de årene jeg følte var totalt bortkastet, var ikke det allikevel. Det ble min form for utdannelse, og disse erfaringene kunne jeg bruke i jobben min. Ingenting er mer givende enn å kunne hjelpe andre.

Ved siden av å få riktig behandling, er det ingen tvil om at Alice aldri hadde kommet så langt, om det ikke hadde vært for søsteren Ruth. Hun nektet å gi opp, selv da alt så mørkt ut.

Ruth hadde mange roller i Alices liv: Hun var en søster, venn, behandler og advokat. Det er ikke alltid systemet rundt Alice har vært så bra, og da har Ruth tatt saken i egne hender og kjempet for søsterens rettigheter.

– Da jeg var så langt nede at jeg ikke så noen utvei, betydde Ruth veldig mye for meg. Hun har vært der for meg hele veien. Noen ganger er det ikke nødvendig å være motivert selv, andre kan heie deg frem når du selv har mistet troen.

Kan være vanskelig å være åpen om rusproblemer i familien

Åpenhet rundt rusproblemer i familien kan være vanskelig.

– Det er større stigma knyttet til rus enn til psykisk helse, fordi rusbruk er knyttet til illegal og kriminell aktivitet. De pårørende holdes også mer ansvarlige for rusmisbruk, sammenlignet med pårørende til personer med en psykisk sykdom, sier Birthe Møgster som har mange års erfaring på rusfeltet.

Å være pårørende til en person med rusavhengighet oppleves ulikt. Felles for mange er at de synes det er vondt å se at sine nærmeste skader seg selv, og utsetter seg for uverdige situasjoner. Det er vanskelig å oppleve at man ikke kan hjelpe sine nærmeste ut av en slik situasjon.

– Noen pårørende forteller at det er vanskelig å snakke om temaet med andre – de er redde for at folk skal dømme dem. Det kan føre til at de skjuler rusbruken, noe som er belastende i seg selv, fordi de ikke får snakket om det.

LES OGSÅ: - Det å slutte å hjelpe, er ikke det samme som å slutte å elske

VANSKELIG SITUASJON: Birthe Møgster forklarer at mange synes det er svært utfordrende å være pårørende til en person som har en rusavhengighet. FOTO: Privat
VANSKELIG SITUASJON: Birthe Møgster forklarer at mange synes det er svært utfordrende å være pårørende til en person som har en rusavhengighet. FOTO: Privat Vis mer

Noen pårørende opplever at de mister sine nære til rusavhengighet

Vanligvis har brukeren et sterkt ønske om å ruse seg, vansker med å kontrollere bruken, og fortsetter misbruket til tross for skadelige konsekvenser. Det kan ødelegge familier.

– Når stoffbruken får høy prioritet kan dette medføre løgn, tyveri, brutte relasjoner og i ytterste konsekvens trusler og vold i familier. Tilknytningen og relasjonen mellom familiemedlemmene forstyrres av rusbruken; noen pårørende opplever at de mister sine nære til rusavhengigheten, sier Møgster.

Pårørende kan ha behov for å sette grenser, for å bevare egen helse og økonomi. Grenser kan også oppleves som greit for den som er avhengig, fordi det kan være vanskelig å sette grenser selv.

– Det er vanskelig å sette grenser for dem man er følelsesmessig nær. Redselen for at man bidrar til rus, ved for eksempel å gi penger, er vanskelig, og om man ikke gir penger, kan ens nære gjøre kriminelle handlinger for å skaffe rusmidler. Noen pårørende kan føle at de blir låst i slike situasjoner; uansett hvilke valg de gjør, vil det ha konsekvenser.

Hun fortsetter:

- Å leve med redsel og bekymring for at ens nære kan dø av en overdose, er svært stressfullt.

Rusproblemer i familier pågår ofte over lang tid, gjerne over flere år. Dette fører til at de nærmeste ofte blir utslitt både emosjonelt og fysisk, ifølge Møgster.

– De pårørende, spesielt foreldre, føler ofte skyld for at deres barn har utviklet et rusproblem. Det å ha noen å snakke med, som ikke dømmer, er viktig. Gjerne både profesjonelle og familie eller venner, sier hun, og fortsetter:

– At pårørende får jobbe med sine egne følelser knyttet til rusproblemet er viktig. Det kan være følelser som sorg, svik, sinne og skam. Det å få anerkjent at situasjonen er vanskelig og belastende, kan være godt for pårørende.

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: