Årets hederspris:

- Det å miste et barn er det aller verste

Hun var landsmoderen som ledet landet med stø hånd. Så skjedde det verst tenkelige. – Det er først de siste årene jeg har kunnet tenke på Jørgen med glede, sier Gro om sønnen hun mistet.

GRO HARLEM BRUNDTLAND: – Barna måtte stå til rette for mine beslutninger, men de hadde jo ikke stilt til valg, sier Gro. FOTO: Astrid Waller
GRO HARLEM BRUNDTLAND: – Barna måtte stå til rette for mine beslutninger, men de hadde jo ikke stilt til valg, sier Gro. FOTO: Astrid Waller Vis mer
Publisert

Gro Harlem Brundtland (80)

Politiker og lege.
Gift med Arne Olav, fire barn: Knut, Kaia, Ivar og Jørgen. Ni barnebarn og ett oldebarn.
Var Norges første kvinnelige statsminister, og ledet landet i tre perioder: i 1981, 1986–1989 og 1990–1996.
Var generaldirektør i Verdens helseorganisasjon (WHO) fra 1998 til 2003. Og er nå medlem av The Elders, en organisasjon som består av tidligere statsledere, fredsaktivister og menneskerettighetsforkjempere.

Intervjuet begynte med et brak. Ikke fra blomstervasen som gikk over ende ute på kjøkkenet, med hedersbuketten fra KK overrakt i forbindelse med «Årets Kvinner»-kåringen. Heller ikke fra Arne Olavs påfølgende bannskap da han forsøkte å redde papirer unna vanndammen. Nei, braket idet vi ringte på: «Men det er jo ikke nå!» utbrøt Arne Olav. «Intervjuet er om en time.» Innefra hørte vi Gro, landsmoderen, rope med ekko mellom baderomsveggene: «Jeg har skrevet klokken 11.30 i kalenderen min. Dere er en time for tidlig ute.»

Vi forsikrer at alt er i orden – vi kommer bare tilbake om en time! Man presser seg liksom ikke på mens landsmoderen, 80 år, står og steller seg, nylig hjemkommet etter en måned på reise utenlands.

En time senere er vi tilbake. Gro understreker at hun ennå ikke er kommet til bunns i om feilen lå hos henne eller pressekontakten. Hun takker hjertelig for buketten og overlater den til Arne Olav. Et kvarter senere er han fortsatt gift med Gro, til tross for uhellet med vasen.

I stua sukker peishyllen salrygget under vekten av prisene Gro har mottatt verden over. Kunst henger tett i tett, og persiennene er nede. Sånn må det bli når mor i huset i godt voksen alder utviklet solallergi. Kun korte perioder kan hun være ute, og hun får etter eget sigende brannsår i møte med mer enn normalt dagslys. Vi nikker mot den kongeblå strikkejakken og det blå smykket i halsgropen. Påpeker at hun kledde det. Er det kanskje litt … høyreblått?

– Ikke tale om! sier Gro med ettertrykk.

– Jeg nekter å la et parti få stjele en farge som jeg liker så godt.

– Jeg fikk med meg sterke meninger og selvtillit hjemmefra

Selv er hun Ap-rød til margen. Vokste opp med sosialdemokratiske verdier og ble tidlig en del av LOs barne- og ungdomsbevegelse. Pappa Gudmund var lege og mamma Inga Margareta hjemmeværende, og begge skjønt enige: Jenter skulle ha samme muligheter som gutter. Det må kalles progressivt i en tid da piker skulle sitte pent og lød navn som Tulla, Vesla og Lillemor.

– Jeg fikk med meg sterke meninger og selvtillit hjemmefra. Jeg var eldst og ble forventet å være mer våken, sier Gro.

I helgene var det skiturer. Bortover. Pappa var full av forakt for dem som satte seg i en skiheis og ble fraktet oppover. Her skulle man saktens bruke kreftene selv! Gro beskriver seg som et prektig barn som gjorde det hun skulle på skolen:

– Men jeg hadde vanskelig for å holde stilt i timene. En gang fikk jeg anmerkning. Læreren sa: «Gro, du kan ikke sitte under pulten.»

Gro Harlem 
 Brundtland er 80 år og fortsatt energisk. – Mye handler om gener og biologisk arv, men også om hva slags miljø foreldrene dine har skapt i oppveksten, sier Gro. FOTO: Astrid Waller
Gro Harlem Brundtland er 80 år og fortsatt energisk. – Mye handler om gener og biologisk arv, men også om hva slags miljø foreldrene dine har skapt i oppveksten, sier Gro. FOTO: Astrid Waller Vis mer

Gro husker marsdagen da sola skinte og hun gikk til Ruseløkka ungdomsskole i selvsydd lappeskjørt og knestrømper. Den svikefulle kulden som beit på de nakne knærne, og vennene som sto inntullet i tykke kåper: «Halvstrømper? Allerede?» Men det Gro husker vel så godt, er pappas ord før hun svinset ut i vinterkulda: «La nå Gro gå med det hun vil.»

– Far mente nok at jeg kunne lære noe av det. At jeg angret når jeg begynte å fryse. Men jeg tenkte heller på det at han faktisk ga meg lov. At jeg ikke ble nektet. Det gjorde voldsomt inntrykk på meg.

Hun var Norges første kvinnelige statsminister og styrte landet i over ni år. Fra 1998 til 2003 var hun generaldirektør i WHO, og der andre politikere skal være glade om de får ei bu oppkalt etter seg, har Gro både en sykedag og en verdenskommisjon i FN med Brundtland-navnet på.

Hun forteller om reisen nylig. Til Johannesburg og Cape Town for å rette søkelyset mot mangelen på helseforsikring. Videre gikk turen til ferieleiligheten på Kanariøyene, før hun og Arne Olav fløy videre til New York, der Gro holdt tale i FNs generalforsamling med generalsekretæren. Derfra bar det til helsetoppmøte i Washington, med assisterende leder av forsvarsdepartementet. Nylig mottok hun en pris fra en mental helseorganisasjon, og i dag altså: KKs Hederspris i «Årets Kvinner 2019».

Vanligvis får jeg ikke to priser på en uke, altså, forsikrer Gro med en latter.

- Mobbingen av kvinnelige politikere fortsatte langt inn i min tid

Hun er ikke uten kontroverser og heller ikke uten politiske motstandere. Likevel, man trenger ikke å stemme Ap for å se verdien av arbeidet Gro har gjort for norske kvinner. For mange er hun bare «Landsmoderen». Råsterk, ufravikelig og med myndig røst. Et politisk fyrverkeri som kom på banen i en tid som så vidt hadde begynt å tåle at kvinner stakk seg fram. I 1974 ble hun miljøvernminister for Trygve Bratteli i det nystartede departementet, og vern av Hardangervidda ble en av hennes fanesaker. I 1981 tiltrådte hun som Norges første kvinnelige statsminister, etter at Odvar Nordli gikk av på grunn av helsa. Fem år senere dannet hun sin første valgte regjering, og bildet av den kvinnetunge Brundtland-regjeringen foran slottet vakte oppsikt verden over.

Gro forteller om motstanden. Hetsen. Om bilklistremerkene høyretilhengerne hadde fått trykket opp. Det er så man kan høre et røykfylt forvarsel av ordene «Morn’a Jens»:

– Det sto «Bli kvitt’a», og A-en var formet som arbeiderpartiets logo, forteller Gro.

– Det var jo absolutt kvinnediskriminerende. Mobbingen av kvinnelige politikere fortsatte langt inn i min tid. Erna kom til makten et tredjedels århundre etter at jeg tiltrådte første gang. Det er lang tid. Norge har lært mye i mellomtiden. Mor sa en gang: «Gro, hvorfor orker du dette?» Jeg svarte at om ikke jeg gjør det, så må noe andre gjøre det. Erna har faktisk takket meg for at jeg tok den støyten.

Gro ble født i 1939, med krigen på trappene. Far og mor var motstandsfolk og sendte Gro og broren Erik i sikkerhet til mormor i Sverige. Men mormor måtte jobbe.

Erik og jeg bodde på barnehjem i Sverige. Mormor besøkte oss hver helg og hadde med jordbær. Det var en røff affære å bo på barnehjem. Vi bodde der i fem måneder, før mor og far kom og hentet oss.

– Husker du dagen de kom?

Gro nikker.

– Jeg så to mennesker komme inn en dør. De sto med åpne armer. Jeg vet ikke om jeg husker det, eller om foreldrene mine har fortalt det, men jeg sto der som en saltstøtte midt på gulvet. Jeg holdt hånden til Erik. Vi var som erteris, han og jeg. Nå rev han seg løs og løp mot dem. Men ikke jeg. Jeg ble stående. Jeg visste jo at foreldrene våre hadde sviktet oss ved å forlate oss. Det var en ganske tøff greie.

Gro ser ut av vinduet.

– Men verdenen min har vært en positiv ferd, der mange fine ting er skjedd.

Arne Olav Brundtland studerte statsvitenskap og var Høyre-mann. Gro legestudent på vei mot embetsstudium i Oslo og Harvard. Paret giftet seg i 1960, og samlivet har vært så innholdsrikt at Arne Olav har skrevet ikke mindre enn to bøker om dem. Første barnet, Knut, kom fire år inn i legestudiet, da Gro var 22. Kaia et par måneder etter at hun var ferdig lege. Mens medstudentene betjente grisgrendte strøk i Troms og Finnmark, fikk Gro turnus på Bærum sykehus.

– Det var en plenumsavgjørelse blant de andre studentene som var veldig rørende, sier Gro.

14 dager etter fødselen var hun tilbake på jobb. Kaia lå i vogna på vaktrommet, og Gro ammet mellom slagene. Før hun var 30, var hun firebarnsmor. Knut, Kaia, Ivar og Jørgen kom i løpet av fem år. Gro innrømmer at det var en travel tid.

– Det gikk takket være at jeg hadde en mann som var noenlunde ordentlig, og vi hadde fellesansvar for barna. Jeg hadde jo tatt med meg hjemmefra verdiene om et likestilt hjem, sier Gro og legger til at familien også hadde barnepike fra Kaia ble født til Jørgen var ni år.

– Og barna fikk jo oppgaver etter hvert. De eldste laget middag annenhver dag, og alle måtte bidra.

- Jeg har alltid lagt inn to timer sammen med barna om kvelden

Gro tar oss stolt gjennom bilder av barn og barnebarn i glass og ramme. Hvem de er og hva de gjør. Ni barnebarn og ett oldebarn, etter at Kaias eldste ble mor.

Det er som å ha ti barnebarn. Jeg føler det akkurat på samme måte, sier Gro om å bli oldemor.

– Stemmer det at du en gang satte av et av barna dine da de kranglet i bilen?

Gro nikker og forteller villig vekk:

– Alle fire satt i baksetet, og det var et lurveleven. Olav kjørte, og jeg ga flere advarsler. Knut var ti år. Da vi kom til Slemdal stasjon, sa jeg «Knut, du er eldst. Du inspirerer de andre. Slutt, eller så setter jeg deg av.» Han trodde ikke på meg, og jeg måtte jo gjennomføre. Så jeg ga ham to kroner i hånda til billetten. Jeg hadde så vondt i magen hele resten av turen og satt bare og tenkte på ham. Men jeg visste jo at han ville håndtere det. Hun slår ut med hendene:

– Men du kan tenke deg det hadde en oppdragende effekt på dem alle sammen. Han glemmer det aldri.

Dette bildet er fra 1974, samme år som Gro ble miljøvernminister. FOTO: NTBScanpix
Dette bildet er fra 1974, samme år som Gro ble miljøvernminister. FOTO: NTBScanpix Vis mer

Gro har alltid vært opptatt av åtte timers søvn. Hva med de to andre bærebjelkene i arbeiderbevegelsen: åtte timers jobb og åtte timers fritid?

– Jeg har nok aldri lagt vekt på åtte timers fritid, sier Gro og ler.

– Men jeg har alltid lagt inn to timer sammen med barna om kvelden.

Vi stiller henne et spørsmål man sjelden stiller mannlige ledere, selv om man kanskje burde: Hvordan har det vært å kombinere karriere og familieliv?

– Den av barna som har gitt sterkest uttrykk for at jeg var mye borte, er Kaia, sier Gro.

– Kanskje er det vanskeligere for en datter å oppleve at mor er borte i tenårene? Men jeg var aldri borte mer enn en uke om gangen. Og jeg var ofte hjemme til middag. Så det var ikke så ille. Og så hadde vi hytta der vi hadde familietid. Man kommer veldig nært når man er sammen som familie.

Likevel, hun innrømmer at det var vanskelig stadig å reise fra barna:

De ga ikke uttrykk for det da at de syntes det var vanskelig, men de har snakket om det som voksne. Som barn hadde de en lojalitet og skjønte at jobben min krevde det, og de ville ikke legge stein til byrden.

De to eldste var 19 og 20 da hun ble statsminister. Gro mener det de registrerte som savn, skriver seg fra da hun var miljøvernminister.

– Jeg skulle ønske de hadde sagt noe mer da de var små. Men jeg hadde jo uansett ikke kunnet gjort noe med det. Da måtte jeg jo gitt meg.

– Tenkte du på å gi deg?

– Olav var jo hjemme hele tiden. Men barna opplevde at folk med andre politiske holdninger kritiserte dem. De fikk høre ting som: «Hu mora di er sånn og sånn.» De måtte stå til rette for mine beslutninger, men de hadde jo ikke stilt til valg. Mitt råd til yngre politikere er å skjerme barna mot fotografering. Jeg lot pressen komme hjem til oss, og barna ble tatt bilde av sammen med meg. Jeg tenkte ikke på det, at jeg da hadde åpnet en dør som siden kunne brukes.

- Det å miste et barn er det aller verste

September 1992. Mange husker hvor de var da beskjeden kom: Jørgen, yngstesønnen til Gro og Arne Olav, hadde tatt livet av seg etter lengre tid psykisk sykdom. Selv var Gro i Brussel. Arne Olav lot henne spise ferdig middagen med EU-kommisjonen, før han overbrakte den tragiske beskjeden. Tilbake satt en familie i sjokk. Ja, en hel nasjon. En drøy uke senere var Gro tilbake på jobb i statsministerstolen. Hvordan greide hun å mobilisere styrke?

– Gunnar Berge ringte meg to dager etter at det skjedde og sa: «Gro, du må huske at livet skal fortsette.» Jeg var jo helt knust, og selv om ordene ikke gikk inn da, så festet de seg. Etter ni dager var jeg tilbake på jobb. Jeg husker at jeg satt i Stortinget, svartkledd og hvit i ansiktet og blikket helt tomt.

Hun rister på hodet.

– Men livet kan ikke bare gå ut på å bære den store sorgen. Du våkner den dagen og må ta skritt for skritt på din vei. Det blir ikke bedre av at du setter deg til, eller henger med hodet. Jeg måtte bruke hjernen til noe mer enn bare sorgen. Men det tok mange år før sorgen ikke vellet inn over meg hele tiden. Det tok sikkert ti år, kanskje mer, før tankene mine ikke var hos Jørgen hver eneste dag.

Gro på ferie med familien på hytta ved Helleskilen på Kirkøy i 1981, da Gro nylig var blitt statsminister. Fra venstre: far Arne Olav, Knut (19), Gros søster Hanne Harlem (16), Jørgen (14), Kaja (17), Ivar (15) og mor Gro. FOTO: Erik Thorberg /NTBSCANPIX
Gro på ferie med familien på hytta ved Helleskilen på Kirkøy i 1981, da Gro nylig var blitt statsminister. Fra venstre: far Arne Olav, Knut (19), Gros søster Hanne Harlem (16), Jørgen (14), Kaja (17), Ivar (15) og mor Gro. FOTO: Erik Thorberg /NTBSCANPIX Vis mer

Den høsten Jørgen døde, trakk Gro seg som partileder på landsmøtet. Hun forteller om stegene. Veien som var nærmest umulig å forsere.

Det å miste et barn er det aller verste. Plutselig kunne jeg se et barn som lignet på Jørgen da han var liten. I 2017 ville han fylt 50 år. Sånne merkedager. Det er først de siste årene jeg har kunnet tenke på Jørgen med glede.

Gro blir stille. Øynene fylles med tårer.

– Huff, ja. Der brast jeg, sier hun omsider, etter en lang stillhet.

– Da jeg hørte meg selv si det.

Hun tørker øynene. Smiler.

– Men nå må vi videre!

- Vi ble helt tatt på senga da Trump ble president

Under Gros ledelse hadde Arbeiderpartiet en oppslutningen på nærmere 40 prosent, et tall de ikke har vært i nærheten av siden. Til dags dato finner hun det ubegripelig, det ultimatumet Jagland stilte velgerne i 1997. 36,9 prosent oppslutning, ellers nektet han å danne regjering.

– Jeg trodde at det måtte være en spøk, og det var en tragedie for valget. Jagland spilte et høyt spill og ville ha like stor oppslutning som meg, altså 36,9 prosent. Og så ble det 35, som er et strålende tall som man kunne gått videre med. Men i stedet gikk regjeringsmakten til et parti som hadde ti prosent oppslutning.

Arbeiderbevegelsen har lidd store tap siden Gros storhetstid. Ute i verden blåser det stormer som røsker midtskill i amerikansk hentehår og britiske høysåter. Hadde hun noen gang sett for seg dagens politiske bilde i USA og Storbritannia?

– Nei. Vi ble helt tatt på senga da Trump ble president. Det var sjokkerende. Og når han nå likevel ble president, håpet jeg han skulle skjerpe seg når han tiltrådte, men det er ikke skjedd. Men jeg er optimist og har tro på at han ikke blir gjenvalgt.

Gro hadde vært statsminister i nøyaktig ett døgn da hun fikk i fanget en av sakene hun huskes best for: Alta-Kautokeinovassdraget. Kraftutbyggingen hadde vært politisk behandlet gjennom flere år, og av flere regjeringer, ifølge Gro. Men nå sto hun her, første dag på jobb, med 14 koftekledde samekvinner inne på kontoret.

– De sto først utenfor Slottet og ba om et møte. Jeg var jo snill og lot dem få komme opp, men de nektet å gå. De hadde ikke fått det svaret fra meg som de håpet på.

– At du skulle stanse utbyggingen?

– Ja.

Etter 19 timer på Statsministerens kontor ble kvinnene hentet av politiet, i en symbolsak som savner sidestykke i norsk historie. Historie mot framtid. Urfolk mot politikk. Vekst mot vern. Samekvinner mot statsminister. Hadde hun lyst til å stanse utbyggingen?

Gro tenker seg om.

– Stortinget med stort flertall hadde vedtatt utbyggingen mens Odvar Nordli var statsminister, og det etter en mangeårig saksbehandling. Det hadde ikke vært mulig å stanse gjennomføringen. Jeg tillot meg ikke å tenke på det.

- Det er jo en reversering av likestillingspolitikken

Langt inn på 70-tallet brettet bilreklamer bikinijenter ut på panseret, og ble man ufrivillig på smellen, fikk man saktens gjøre det beste ut av det. I 1975 kom abortloven, og da likestillingsloven så dagens lys i 1978, var Gro nestleder i partiet. Hva synes hun om at kvinners rett til selvbestemmelse nå blir utfordret?

Det var ille da Solberg-regjeringen i 2014 reduserte pappapermen fra 14 til 10 uker. Det er jo en reversering av likestillingspolitikken. Og så kom dette med reservasjonsrett hos leger, og nå sist at abortloven ble brukt som forhandlingskort internt i KrF. Det var det Erna som gjorde. Dette er reversering, reversering, reversering, sier Gro, og ser ut som om hun kunne tenke seg å slenge på en reversering til.

Gro skulle ønske det var mer åpenhet om psykisk helse mens hennes yngste sønn, Jørgen, levde: – Det kunne gjort det lettere. Det var mer stigma før, sier hun. FOTO: Astrid Waller
Gro skulle ønske det var mer åpenhet om psykisk helse mens hennes yngste sønn, Jørgen, levde: – Det kunne gjort det lettere. Det var mer stigma før, sier hun. FOTO: Astrid Waller Vis mer

Fanesakene hennes har vært likestilling, nedrustning, EØS og miljøvern. I dag står en annen ung kvinne på barrikadene. Hva tenker Gro når hun hører navnet Greta Thunberg?

– Det er veldig fint, det som skjer. Jeg har lenge håpet på en folkelig miljøbevegelse. Siden vi la fram rapporten «Vår felles fremtid» i 1987, der vi sa fra om hvor farlig dette var, så er det kommet tiltak, men det er ikke gått fort nok. Under «Nei til atomvåpen» gikk folk i tog, og engasjementet gjorde at mange avtaler kom på plass. Nå er klima på dagsorden, denne gangen på yngre menneskers vegne. Kanskje det gjør at vi kan se større forpliktelser og større endringer? Så er det bare å håpe at dette ikke er et blaff.

– Mener du at kritikken av foreldregenerasjonen er berettiget?

– Ja, absolutt. Det har gått for sent. Og i dag har vi en mann i Det hvite hus som er klima-fornekter, sier Gro.

Hun har sittet i møter med Nelson Mandela, Kofi Annan, Boris Jeltsin, Bill Clinton og Margaret Thatcher. I dag sitter hun i rådet The Elders. Ikke i betydningen en bridgespillende gjeng på eldresenteret, men en samling tidligere statsledere som jobber for fred, rettferdighet og menneskerettigheter.

– Virgin-sjef Richard Branson tok kontakt med Mandela for å lage et forum for uavhengige globale ledere. Ideen var fra afrikanske landsbyer, der man «turn to the elders» for kloke råd. Mandela definerte mandatet. Vi skulle være independent og speak out.

– Det høres befriende ut, etter et liv med politiske balansegang?

– Ja, sier Gro.

– Vi jobber med to eksistensielle tema: klima og kjernefysisk våpen. Sistnevnte har ligget nede de siste fem–ti årene, men i det siste har vi sett en del sabelrasling som har truet samarbeidet mellom øst og vest. Det er skummelt at det går i gal retning.

Utenfor skinner høstsola gjennom gult løv. Gro stiller seg i skyggen. Kan klare noen minutter dagslys uten å bli brent, sier hun. Hun tar på litt rosa leppestift i anledning bildene. Er energisk og i godt sig, selv om intervjuet tok to timer.

Nå står hun her rakrygget, midt mellom sol og skygge. En liten, stor kvinne som har sett verden og dens forfatning på nært hold. Ja, som til og med har vært med og definere den.

Gro smiler. Kanskje tenker hun på seire og på tap. På kjærlighet og savn. På den gang hun sto som en saltstøtte på et barnehjem og brors hånd glapp. Eller på et selvsydd, knekort lappeskjørt i vinterkulda og fars ord som har varmet siden.

«La nå Gro gå med det hun vil.»

KK25 «Årets kvinner» er i butikk fra 20. desember.
KK25 «Årets kvinner» er i butikk fra 20. desember. Vis mer
Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer