Intervjuet begynte med et brak. Ikke fra blomstervasen som gikk over ende ute på kjøkkenet, med hedersbuketten fra KK overrakt i forbindelse med «Årets Kvinner»-kåringen. Heller ikke fra Arne Olavs påfølgende bannskap da han forsøkte å redde papirer unna vanndammen. Nei, braket idet vi ringte på: «Men det er jo ikke nå!» utbrøt Arne Olav. «Intervjuet er om en time.» Innefra hørte vi Gro, landsmoderen, rope med ekko mellom baderomsveggene: «Jeg har skrevet klokken 11.30 i kalenderen min. Dere er en time for tidlig ute.»

Vi forsikrer at alt er i orden – vi kommer bare tilbake om en time! Man presser seg liksom ikke på mens landsmoderen, 80 år, står og steller seg, nylig hjemkommet etter en måned på reise utenlands.

En time senere er vi tilbake. Gro understreker at hun ennå ikke er kommet til bunns i om feilen lå hos henne eller pressekontakten. Hun takker hjertelig for buketten og overlater den til Arne Olav. Et kvarter senere er han fortsatt gift med Gro, til tross for uhellet med vasen.

I stua sukker peishyllen salrygget under vekten av prisene Gro har mottatt verden over. Kunst henger tett i tett, og persiennene er nede. Sånn må det bli når mor i huset i godt voksen alder utviklet solallergi. Kun korte perioder kan hun være ute, og hun får etter eget sigende brannsår i møte med mer enn normalt dagslys. Vi nikker mot den kongeblå strikkejakken og det blå smykket i halsgropen. Påpeker at hun kledde det. Er det kanskje litt … høyreblått?