NÆRT BÅND: Paradise-aktuelle Ida og moren Lolita har et spesielt nært mor og datter-bånd. De snakker om alt med hverandre, og tror mye av grunnen til det er den tøffe tiden de gikk gjennom sammen da Ida var kreftsyk. FOTO: Privat
NÆRT BÅND: Paradise-aktuelle Ida og moren Lolita har et spesielt nært mor og datter-bånd. De snakker om alt med hverandre, og tror mye av grunnen til det er den tøffe tiden de gikk gjennom sammen da Ida var kreftsyk. FOTO: Privat Vis mer

Akutt Lymfatisk Leukemi

- Det ble for tøft å planlegge begravelsen til 12-åringen min

12 år gammel sto Paradise Hotel-aktuelle Ida Bakke (21) foran speilet. Hun kunne ikke forstå det hun så.

Publisert

«For å sei det sånn: Det går an å bli stum av oss toan, altså».

De ler begge to og snakker høyt i munnen på hverandre. Sånn starter telefonsamtalen med Paradise Hotel-aktuelle Ida Bakke (21) og mamma Lolita Vindsetmo (46). Rett før dette intervjuet har de vært og tatt en mor og datter-tatovering på innsiden av armen. Helt lik for begge, med teksten «Vi har ikke plass til avstand mellom oss».

Det er et tydelig sterkt bånd mellom disse to, det kan man høre med en gang. Ida og Lolita er som bestevenner, og deler alt med hverandre. Ja, alt.

- Nja, det er nesten riktig hvert fall. Vi har litt regler på det også, Ida forteller alt til meg, jeg gjør kanskje ikke 100 prosent det tilbake, sier Lolita.

- Jeg kan snakke med mamma om alt fra sex og sexstillinger, men jeg vil aldri høre om ting mamma har opplevd på soverommet. Utover det snakker vi om alt, skyter Ida inn.

De ler igjen.

Idas største fan

Som nevnt er Ida aktuell som deltaker i årets sesong av «skandale-programmet» Paradise Hotel, og selv den dagen da Ida fortalte til mamma at hun skulle på audition, tok hun det helt rolig. Hun tenkte med en gang at dette ikke var noen grunn til bekymring.

- Det var bare kult! Jeg er Idas største fan, og har støttet henne hele veien - gjennom alle runder med auditions og selvfølgelig nå når det går på tv.

Lolita sier hun har hørt andre mødre på samme alder som sier ting som at de hadde kuttet kontakten med datteren sin om de var med på et sånt type program, men for Lolita er det annerledes. Hun ser ikke sånn på det i det hele tatt.

Hjemme hos denne familien i Steinkjer ruller Paradise Hotel over skjermen like godt klokken 08.00 på morgenen, som når det går i reprise for n'te gang midt på natten.

- Jeg kjenner Ida best av alle, og kan personligheten hennes - aldri har hun gjort noe jeg har blitt flau over. For meg er det ikke noe problem å se datteren min feste og gå rundt i bikini, hun er 21 år og har hele verden for sine føtter, sier Lolita bestemt.

MOR OG DATTER: Ida Bakke er med i årets sesong av «Paradise Hotel», og i etterkant av deltakelsen har hun laget en YouTube-kanal med sin mor hvor hun og mor Lolita Vindsetmo svarer på spørsmål - inkludert hva mor kommer til å gjøre dersom datteren har sex på nasjonal tv. Video: Ida Bakke / Youtube Vis mer

Det hun derimot hadde reagert kraftig på, var om hun plutselig så datteren behandle andre mennesker dårlig. Det tviler hun derimot sterkt på at kommer til å skje.

- Det er no worries fra mammas side. Da hun skulle dra var jeg kjempegira og sa «nyt livet, gjør alt du har lyst til, men prøv å ikke ha sex når du er der». Hittil har jo det også gått bra, humrer Lolita.

MOR OG DATTER-TATOVERING: Duoen har nylig tatt en tatovering for å vise sin kjærlighet for hverandre. FOTO: Privat
MOR OG DATTER-TATOVERING: Duoen har nylig tatt en tatovering for å vise sin kjærlighet for hverandre. FOTO: Privat Vis mer

Blodkreft som 12-åring

De to har alltid hatt et nært forhold til hverandre, helt siden Ida var et lite barn. Likevel utviklet det seg til noe helt spesielt da de begge gikk gjennom den mest sårbare perioden i livet, nemlig da Ida fikk diagnosen Akutt Lymfatisk Leukemi (blodkreft) som 12-åring.

Dette kom som et sjokk. En frisk, sunn og ung jente skal ikke få kreft, og det eneste Lolita ønsket at noen skulle si på dette tidspunktet, var at det kom til å gå bra. Det var det ingen som gjorde.

Tidlig i prosessen fikk de derimot beskjeden om at det var svært liten sjanse for at hun kom til å overleve denne sykdommen - Ida var i høyrisikogruppen og utsiktene var dårlige. Kreften ville angripe henne hardt, og mamma var dypt fortvilt og i fornektelse over situasjonen.

- Det var en stor fare som kom brasende inn i livet vårt på ett sekund.

LES OGSÅ: Ida har uhelbredelig livmorhalskreft: - Jeg er et levende eksempel på at det kan være for sent å vente til man er 25

Helt på bunnen

46-åringen husker godt da hun kom inn på barnekreftavdelingen. I dagligstuen satt det flere små barn med ledninger rundt hele kroppen og sondemating gjennom nesen, tydelig kreftsyke uten hår på kroppen og en blass hudfarge. Lolita skjønte ikke hva som var galt med foreldrene som satt der og hadde det hyggelig og lo. Hvordan kunne de egentlig ha noe glede? Hva var det de levde for nå?

- Jeg var helt på bunnen - jeg taklet ikke det som skjedde. Jeg gråt på natten, i dusjen, på badegulvet, i bilen. Jeg husker jeg prøvde å skjule det for Ida og gå unna, men hun så nok hvor tøft jeg hadde det.

- Det gjorde jeg, skyter Ida inn.

Lolita roser folkene som jobber på St. Olavs, men minnes godt da de sa til henne at hun kom til å klare det, at de hadde hatt mange før henne som hadde reagert helt likt. «Dere har ikke møtt meg før», hadde hun svart de ansatte.

- Jeg klarte ikke å miste datteren min.

Den første cellegiften

Hun fortsetter å fortelle og tar oss med til da Ida skulle få cellegift for første gang. Hun minnes den omfattende prosessen, den store nåla, og posen som hang på stativet ved siden av sengen med en knall rød farge. Legene brukte hansker og munnbind for å utføre behandlingen - og denne sterke giften skulle datteren hennes få sprøytet direkte inn i cellene sine.

- Jeg kan ikke si noe annet enn at det var helt grusomt.

Hun slet i lang tid. Alt føltes meningsløst. Helt til hun plutselig fant en styrke hun ikke ante at hun hadde. Datteren hennes lå i en sykeseng på St. Olavs og skulle antakeligvis ikke overleve, men etter hvert fant hun glede. Glede i de små tingene. Plutselig ble også noen av dagene litt fine.

- Jeg hentet rett og slett frem noe jeg aldri hadde trodd. Jeg taklet situasjoner som egentlig er helt utenkelig - jeg ble virkelig en løvemamma, sier Lolita.

14 dager senere var det de som satt i dagligstuen og lo. Hele familien - Lolita, pappa Roger og storebror Rune.

- Ja, heldigvis. Når man står midt oppi det selv, blir det til slutt hverdagen å oppleve tragedier. Det var nesten rutine å få beskjed om at «det er slutt på rom 216». Da er det bare rett tilbake til rommet, potetgull og dipp i senga og livet går videre.

I denne perioden stoppet utvilsomt verden opp. Ida snakker om hvordan synet hennes på ting plutselig endret seg. Mens venninnene hennes dro på kino og var lei seg for å ikke få lov til å dra på den og den festen, sto hun foran speilet og ikke skjønte hvilken pasient hun så. Lolita syntes også det var rart at livet utenfor sykehusveggene bare raste videre, mens datteren lå der, dødelig syk.

- Det var store kontraster, men vi måtte bare godta det.

Den ene personen Ida foretrakk å ha sammen med seg på sykehuset, var mamma. Sammen gikk de gjennom cellegiftbehandlinger, smerter, oppkast, nye behandlinger og våknenetter. Heldigvis er de en sammenspleiset familie, og selv om det var mamma som var mest på sykehuset, sto de sammen om det hele gjengen. Pappa Roger var hjemme med storebroren Rune og hjalp til med alt han kunne.

I to og et halvt år var Ida nærmest isolert fra omverdenen. Dette var jo i den alderen man begynner å løsrive seg fra hjemmet og utforske nye ting på egenhånd, men i Idas liv var det ikke rom for egentid. Hun måtte ha moren sin til stede døgnet rundt og trengte hjelp til det meste.

Snakket om begravelsen

- Jeg mistet jo tiden hvor man gjerne er rebelsk, kjefter på foreldrene sine og slenger med dører. I stedet satt jeg i rullestol fordi kroppen var så svak.

Hun fortsetter:

- Men jeg var aldri redd for å dø, selv om jeg var forberedt på at det kunne skje. Noen ganger tenkte jeg at jeg ville det også - heller det enn å gå på alle de sterke medisinene som ødela meg dag etter dag. For meg var det viktig å snakke om det, men det ville ikke mamma og pappa, husker jeg.

Lolita sier at dette kanskje er det eneste hun ikke har villet snakke med Ida om noen gang.

- Det var for sterkt å sitte med datteren min på 12 og planlegge begravelsen hennes, selv om det var det hun ville - fortelle hvordan seremonien skulle være. Jeg avfeide henne faktisk, sier mamma åpenhjertig.

LES OGSÅ: Mange kvinner er for dårlige til å sjekke seg for livmorhalskreft

Mistet identiteten

Som ung tenåringsjente er man gjerne usikker på det meste, spesielt hva gjelder egen kropp og eget utseende.

Hvordan var det for deg å miste alt håret, Ida?

- Det øyeblikket hvor jeg satt i frisørstolen og lyden av barbermaskinen begynte å suse rundt ørene mine - identiteten min skulle bort, det glemmer jeg aldri. Jeg hadde alltid hatt langt, brunt og tykt hår. Jeg mistet jo i tillegg alt av øyenbryn og øyevipper, samt at man blir veldig oppblåst av steroidene og cellegiften. Jeg var ikke meg selv og det gikk utover selvtilliten.

Hun trodde ingen syntes hun var fin. Hun ville bare være fri og flørte med gutta, men «hvem ville ha en skallet kjæreste?». Gikk hun på butikken følte hun at alle så på parykken hennes. Hun var redd den skulle falle av og redd for om den satt skjevt.

- Men det jeg fryktet mest var at jeg ikke skulle se ut som meg selv hvis jeg først skulle dø. Det høres kanskje banalt ut, men akkurat dette var verre enn alle operasjoner og alle store sprøyter. Det skjedde noe med meg.

Lolita innrømmer at hun gråt sine modigste tårer da håret til Ida plutselig lå på gulvet foran henne.

- Jeg husker jeg sett med hendene mine i fanget hennes og skulle komme med støttende ord, men jeg fikk ikke frem noe som helst. Jeg så henne dypt i øynene og gråt. Da var det ikke lenger bare Ida som satt der - det var Ida med kreft.

Fant gleden oppi elendigheten

Selv om disse årene bestod av mye smerter, elendighet og traumatiske situasjoner, fant Ida og Lolita mye glede i de små tingene. Eller som Ida selv sier:

«Hadde vi ikke hatt humoren, hadde jeg sikkert dødd».

Hun trekker frem sjargongen mellom Lolita og de ansatte på sykehuset som et av høydepunktene. Da legen hoppet inn på rommet med Idas parykk på hodet og spilte luftgitar.

Som mamma og nærmeste støttespiller gjorde Lolita alt for henne. Aller helst hadde hun lyst til å overføre all smerten Ida kjente på, men det kunne hun naturligvis ikke - derfor gjorde hun alt annet for henne uten å en gang blunke.

- Vi drakk Pepsi Max og spiste ostepop. Fikk hun lyst på oreokake midt på natten, da bakte jeg det klokken 03.00. Da hun våknet grytidlig på morgenen og ville ha rosa negler, dro jeg ned til Trondheim Torg og sto og ventet på at de skulle åpne, så jeg kunne kjøpe med rosa lakk i forskjellige nyanser. Dette var kanskje små ting, men det var så mye for henne akkurat da.

Ida husker da hun skulle begynne på ungdomsskolen, og moren hadde kjøpt med fem forskjellige skolesekker som hun tok med til sykehuset så hun kunne prøve og velge den hun likte best.

- Hun var så søt, sier Ida.

Begge blir rørt i telefonen når de mimrer tilbake til det de har opplevd, samtidig som de fortsetter å snakke om de to gangene de fikk tillatelse fra sykehuset om å reise på jentetur til London. Med munnbind i veska, informasjon om sykdommen og medisiner i kofferten dro de avgårde for kvalitetstid.

- Ene gangen hadde vi med rullestol også - og den byen er ikke laget for rullestol, ler Lolita.

- Jeg var så sliten etterpå, men det var så verdt det. Disse turene gjorde at jeg glemte kreften litt, legger Ida til.

SMÅ GLEDER: Selv om de bodde på sykehuset og gikk gjennom mye elendighet, fant Ida og Lolita mye glede i de små tingene - som oreokake midt på natten, ostepop og Pepsi max og ansiktsmaling. FOTO: Privat
SMÅ GLEDER: Selv om de bodde på sykehuset og gikk gjennom mye elendighet, fant Ida og Lolita mye glede i de små tingene - som oreokake midt på natten, ostepop og Pepsi max og ansiktsmaling. FOTO: Privat Vis mer

Ble friskmeldt

Etter tre-fire måneder på sykehuset fikk de plutselig beskjed om at Ida responderte over all forventning på medisinen, og at prognosene så lysere ut enn noen gang. De skimtet et håp, men legene var forsiktige med å gi falske forhåpninger.

- De brukte ord som at kroppen var sterk og fin. Medisinen jobbet bra. Det så positivt ut.

Etter hvert som tiden gikk fikk hun til og med en dato å forholde seg til - dagen hun skulle bli friskmeldt. I oktober 2013.

- Den dagen spredte jeg ut til alle, og skapte forventninger til folk om at da skulle jeg være meg selv igjen. Jeg trodde jeg skulle ut og jogge dagen etterpå og bli med på alt av bursdager og aktiviteter.

- Tre år tok det, før jeg var tilbake for fullt.

Ida hadde nesten ikke immunforsvar, hun var syk hele tiden og kroppen var svak og fungerte dårlig. Til sammen gikk hun glipp av hele åttende klasse, hele niende og halve tiende. Hun har mistet mye ungdomstid, men føler i dag at hun har kommet styrket ut av situasjonen.

- Jeg ville selvfølgelig helst aldri ha hatt kreft, men jeg er inderlig glad for den erfaringen livet mitt har gitt meg hittil. Jeg hadde nok vært en annen person enn hva jeg er nå om jeg ikke hadde gått gjennom kreften, sier Ida.

- Hvordan påvirker det deg i dag?

- Det påvirker meg på den måten at jeg setter pris på et hvert øyeblikk. Jeg tar faktisk ingenting for gitt og jeg bare lukker øynene og hopper i ting jeg har lyst til - ref. Paradise Hotel.

Hun sikter til at vi har ett liv på denne jorda, og det burde vi alle leve fullt ut.

- Det er synd at man må lære det på denne måten, men jeg har hvert fall lært meg noe veldig viktig.

Youtube-kanal

For et drøyt år siden opprettet Ida og Lolita en Youtube-kanal sammen, hvor de først startet med å filme hverandre der de gjør ulike utfordringer, men som etter hvert har utviklet seg til å bli mer en kanal hvor de snakker om alt fra A til Å sammen foran kamera.

Kanalen har blitt mer og mer populær, og nå er de oppe i 10 000 visninger på en video.

- Dette var som alt annet vi gjør: Veldig lite gjennomtenkt og noe vi gjorde for gøy. Det er skikkelig hjemmesnekra - vi har verken ringlight eller proft kamera, som andre som driver med Youtube gjerne har, men vi har det gøy, sier Lolita.

De tror mange ser at det er noe spesielt med dette mor og datter-forholdet via videoene, og at det er det de liker så godt. Plutselig er det mange flere enn kun bekjente som jevnlig ser på kanalen deres.

- Det å ha et så nært forhold til mamma er en stor trygghet. Jeg vet alltid at jeg har henne i umiddelbar nærhet. Det kjennes ut som at jeg aldri ville ha klart å leve uten henne - hun er virkelig min klippe i livet. Hvis hun hadde forsvunnet, hadde jeg det også, sier Ida.

Lolita håper på å leve til hun er 100 år, da er Ida 75 - og det føles kanskje greit å gi slipp på moren sin.

- For meg er det for øvrig en trygghet at Ida alltid kan komme til meg, uansett hva det er. Det gjør at jeg alltid har en mulighet til å hjelpe til.

LES OGSÅ: Sindre var 3 år gammel da han fikk leukemi, og 5 da han fikk tilbakefall. Nå er han frisk

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer