<strong>ULYKKE:</strong> For to år siden ble Dorthe (41) kjørt ned av en lastebil. FOTO: Runolfur Gudbornsson
ULYKKE: For to år siden ble Dorthe (41) kjørt ned av en lastebil. FOTO: Runolfur Gudbornsson Vis mer

Dorthe Bolther:

– Det blir aldri som før, men livet er fortsatt verdt å leve

Dorthe Bolther overlevde ulykken. Men hvordan gjenfinne seg selv som kvinne i en halv kropp?

Publisert

Dorthe Bolther (41)

Sosial- og helseassistent, for tiden sykmeldt.
Mor til to gutter på 17 og 20 år, kjæreste med Kevin.
Ble 3. januar 2018 kjørt ned av en lastebil.

Hvordan forblir man en feminin kvinne når det ene beinet mangler? Kan man bruke sexy ­undertøy? Finne en ny kjæreste? Og hva med jobben, som normalt krever 18 000 skritt daglig?

Alt dette og tusen andre ting lå Dorthe ­Bolther og tenkte på igjen og igjen i løpet av de 243 dagene hun lå på Rigshospitalet i København. For to år siden ble hun kjørt ned av en lastebil. Det kostet henne venstrebeinet, mens høyrebeinet for alltid vil være merket av ulykken.

Men en ukuelig tro på livet, masse humor, en tett ­familie og ikke minst en helt unik venninneflokk fikk henne opp og stå igjen. Bokstavelig talt.

Høsten 2017 var fantastisk for Dorthe. Drømme­jobben som sosial- og helseassistent på fødeavdelingen på nærmeste sykehus ga livet mening, privatlivet var på skinner, og hun var i bedre form enn noensinne.

Nyttårsaften var hun på vakt med champagne, kransekake og nyfødte nyttårsbabyer, og 3. januar 2018 begynte på treningssenteret med yngstesønnen og tenåringen Mathias, samt innkjøp til en planlagt, god middag.

Vi hadde en virkelig hyggelig formiddag, og den har jeg vært gjennom tusen ganger siden, for den ble jo skjellsettende, husker Dorthe da vi møter henne i den hyggelige leiligheten hennes.

- Jeg rakk å tenke «nå dør jeg»

Det er nemlig en tid før og en tid etter den onsdagen i januar.

Dorthe tok senere på dagen sykkelen for å dra på jobb. I et lyskryss merket hun plutselig et puff.

– Jeg husker at jeg tenkte «Oi, hvor kom det fra?» Det gikk veldig fort, forteller hun.

Lastebilens forhjul fik tak i sykkelens forhjul og dro både henne og sykkelen innunder det tonntunge kjøretøyet.

– Jeg lå under lastebilen, fortsatt med sykkelen mellom beina, og jeg kunne høre at han trådte på gassen. Da skrek jeg. Jeg rakk å tenke «nå dør jeg», og da han kjørte over beina mine, var det en underlig følelse, for jeg kunne kjenne det, men det gjorde ikke vondt. Etterpå har jeg fått vite at jeg var i akutt sjokk. Men det er jo ­underlig at man kan bli overkjørt, men så fyller angsten så mye at den fjerner alt som egentlig gjør vondt.

– Jeg så ikke lastebilsjåføren, men på et tidspunkt hørte jeg ham gråtkvalt si «Jeg så henne virkelig ikke», husker Dorthe.

Det viste seg senere at han var påvirket av amfetamin.

– Da jeg våknet natt til 4. januar, lå jeg i respirator, og kunne derfor ikke si noe. Men jeg hadde tusen spørsmål. Jeg fikk raskt kommunisert at de skulle ringe til min venninne Tania, forteller Dorthe.

– Hun er typen som bretter opp ermene, og da hun kom, kunne jeg kjenne henne igjen på de besluttsomme skrittene. Dunk, dunk, dunk, på gangen. Det ga meg en enorm ro. Selvsagt var hun påvirket av å se meg i en slik situasjon, men hun fikk orden på alt. Siden har hun fortalt at hun gikk ut på do for gråte der, så jeg ikke skulle se det.

<strong>– Barna mine mobber meg
og sier:</strong> «Mor, blir du tjukk,
så kommer du til å ligne han
der fra Minions med tynne
bein og tjukk mage». For jeg
kan jo aldri få tjukke bein,
siden det ene ikke har noe
fettvev igjen og det andre er
erstattet av en robot. FOTO: Runolfur Gudbornsson
– Barna mine mobber meg og sier: «Mor, blir du tjukk, så kommer du til å ligne han der fra Minions med tynne bein og tjukk mage». For jeg kan jo aldri få tjukke bein, siden det ene ikke har noe fettvev igjen og det andre er erstattet av en robot. FOTO: Runolfur Gudbornsson Vis mer

Amputerte venstrebeinet

Venninnene kom i det hele tatt til å bety mye for Dorthe, siden mesteparten av familien hennes bodde på en annen kant av landet.

– Ulykken har virkelig fått meg til å innse at jeg har verdens beste venninner. Majbritt og Tania feiret for eksempel min 1-måneders innleggelsesdag. De fikk 30 minutter av legene, for jeg kunne ikke være oppe mer enn en halvtime. Jeg satt i en ­diger rullestol, og de hadde dekket på med fin duk og servise, hjemmelaget sjokolademousse og alkoholfri champagne.

– Og til påske fikk jeg en fin, håndskrevet invitasjon om å møte opp i vestibylen på sykehuset. Der hadde de dekket på med duk, friske grener med påskeegg og levende lys, som ellers er forbudt. Påskelunsj med mat fra slakteren, en liten øl og ikke noe snakk om sykehus eller amputerte lemmer. Venninnene mine ga meg så mye god energi, og jeg vet at de aldri slipper meg – eller jeg dem.

Kort etter ulykken amputerte legene venstrebeinet hennes. Mirakuløst nok klart de å redde det andre beinet ved å fjerne all hud og fettvev fra lysken til ankelen, og litt etter litt ta hud fra ryggen og sette på beinet. Samtidig var bekkenet brukket.

Noe av det viktigste for Dorthe var at de to guttene ­hennes, Markus og Mathias, den gang på 18 og 15 år, kom så helskinnet gjennom deres mors ulykke som mulig.

Guttenes far og hans nye kjæreste tok seg av dem, og det ga Dorthe ro til å få kreftene tilbake.

– Sønnene mine fikk selvsagt mye trøst, ikke minst av jentene i klassen, som syntes synd på dem fordi moren deres var kjørt ned. Jeg sa til dem at de bare måtte nyte det. Det lo vi mye av, smiler Dorthe.

Yngstemann Mathias kommer inn mens vi snakker sammen og tar en titt i kjøleskapet, som alle tenåringer gjør.

Guttene har hele tiden vært der for meg; de er stolte av meg, og ser ikke annerledes på meg nå enn før.

Til tross for ulykken kan Dorthe gjøre det meste i dag. Gå, kjøre bil, lage mat, vaske tøy. Å sykle igjen har hun ikke gitt seg i kast med – ennå.

Fikk høre at: «Du er et hakk for mye funksjonshemmet for meg.»

I starten, da alt så svart ut, trodde ikke Dorthe at hun ­noensinne ville kunne få et liv igjen, og enda mindre kunne gå. Men langsomt, og med fantastisk hjelp fra de ansatte på sykehuset, kom livet tilbake. For bedre å kunne akseptere seg selv som beinamputert, snakket hun med andre i samme situasjon. Men de var alle menn, som hadde mistet et bein i motorsykkelulykker eller i krig.

– Menn tenker mer på teknikk, som hva en protese kan. Jeg blåste i det. Mine spørsmål handlet mer om det ­kvinnelige. Kan man få på seg fine bukser? Hva slags ­undertøy kan jeg bruke? Jeg var flau over å si det høyt, for det virket så overflatisk.

Jeg lå der også og tenkte: «Kan jeg noensinne finne en kjæreste? Det er vel ikke noen som bryr seg om å ha en ødelagt kropp», forteller Dorthe.

– Derfor bestemte jeg meg for å bli et forbilde for framtidens beinamputerte kvinner. Hvis, eller når, det kommer en kvinne i samme situasjon som meg, så skal hun kunne finne meg. Jeg manglet en «meg» da jeg selv lå på sykehuset. Den eneste jeg fant, var en spansk fotomodell som mangler et bein, og hun var altfor langt vekk fra meg og min hverdag.

Kunne Dorthe selv velge, skulle de store sykehusene gå sammen om å ansette henne til å gi råd til kvinner i hennes situasjon.

– Det ville gi så mye mening for meg og bety så mye for pasientenes gjenopptrening at det kom en som virkelig kan forstå hva kvinner i denne situasjonen går igjennom. Jeg hadde de nydeligste sykepleiere med de bruneste, flotteste bein som sa til meg: «Jeg forstår deg godt.» Men jeg tenkte at det kunne de rett og slett ikke. Men JEG kan forstå det, og jeg kan motivere en i samme situasjon til å få et godt liv, selv etter et slikt traume.

En annen stor ting som Dorthe vil lære igjen, er å gå med høye hæler.

– Det har noe med femininitet å gjøre. Her om dagen var vi i en 75-årsdag, og jeg hadde på meg en fin kjole og … joggesko. Uff, det var bare ikke det samme.

– Noen synes kanskje at jeg bare skal være glad jeg har overlevd, men dette betyr noe for meg og min selvfølelse. Det er helhetsbildet av å være feminin, sier hun.

Dorthe har nå fått spesiallaget hylster til protesen sin med en blonde støpt inn. Den vekker oppsikt når hun viser dem fram. Og det gjør hun jevnlig.

– Hvis jeg ikke gjør det, lærer verden aldri at slik ser en kvinne ut når hun har på en beinprotese. Så jeg føler et ansvar for å vise den fram. Vi vil alle sammen se så perfekte ut på Instagram og Facebook. Men jeg kan ikke skjule at jeg er fysisk utfordret.

– Jeg var en gang på date med en mann som ringte meg dagen etter og sa: «Du er et hakk for mye funksjonshemmet for meg.»

Jeg svarte at jeg satte pris på hans ærlighet, men om han ikke kunne ha pakket det litt penere inn …

Å bli utskrevet etter åtte måneder på sykehuset var en blandet følelse for Dorthe. Hun gikk fra trygge omgivelser med profesjonelle folk og mat som ble servert, til selv å skulle stå for alt og være alene hjemme.

Jeg har ofte tenkt at det må være på samme måte å komme ut av fengsel. Da skal man plutselig holde orden på tingene og stå for alt selv.

Jobben som sosial- og
helseassistent krevde
i snitt 18 000 skritt på en
vakt, og selv om Dorthe
kan gå, blir det mange
skritt for mange for hennes
kropp. I stedet drømmer
hun om å bli doula, eller
fødselshjelper. FOTO: Runolfur Gudbornsson
Jobben som sosial- og helseassistent krevde i snitt 18 000 skritt på en vakt, og selv om Dorthe kan gå, blir det mange skritt for mange for hennes kropp. I stedet drømmer hun om å bli doula, eller fødselshjelper. FOTO: Runolfur Gudbornsson Vis mer

Kevin

Sammen med yngstesønnen flyttet Dorthe inn i en leilighet i nærheten av familien, som hun bare hadde sett på nettet, og innredet med møbler hun hadde kjøpt på nett. Hun følte at hun trengte å flytte hjem til barndomsbyen.

– Jeg hadde ikke kjæreste da ulykken skjedde, så da jeg vel var utskrevet, kastet jeg meg ut i nettdating. Jeg fortalte alt, la ut bilder der man kunne se protesen og skrev at den som ­kunne tenke seg å ta kontakt, burde tenke litt ekstra over det. Jeg har savnet å dele livet med en god mann, og så møtte jeg Kevin. Han elsker meg for den jeg er, og familien hans har også tatt godt imot meg. Som hans mor kjærlig sa om meg: «Hun er det søteste mennesket som går på to bein.» Det var søtt og morsomt sagt.

Etter ulykken har Dorthe opprettet bloggen «Et skridt foran».

– Etter at jeg begynte å skrive på bloggen, har jeg fått mange tilbakemeldinger fra kvinner i alle aldersgrupper, og med alle mulige slags fysiske skavanker. En skrev til meg at hun har nytte av å lese det jeg skriver, og det gjør meg jo veldig glad.

Dorthe ble kjørt ned i en såkalt høyresvingulykke.

– Det er viktig for meg å få fjernet noen av mytene om at det alltid er kvinner som kommer ut for høyresvingulykker. Fordi de ikke ser seg for, sykler med hodet under armen eller holder på retten til å kjøre på grønt, sier Dorthe og fortsetter:

Flere har også spurt meg om det ikke var min egen skyld at jeg ble kjørt ned. Om jeg var stresset eller ikke så meg for. Det verste er nesten sånne bemerkninger som ­dette: Hvordan har det seg at kvinner alltid holder på sin rett til å kjøre på grønt? Den har jeg hørt et par ganger. Men uansett om man er mann eller kvinne, så betyr vel grønt at det er fritt å kjøre?

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer