Juletradisjoner

- Det blir ikke skikkelig jul før vi har pyntet mammas protese

Julefilm-aktuelle Solveig Kloppen har sine helt særegne tradisjoner før julefreden senker seg.

JULEFILM: Solveig er aktuell på det store lerretet, denne gangen i familefilmen «Dragevokterens jul», som tematiserer ensomhet i jula. FOTO: Astrid Waller
JULEFILM: Solveig er aktuell på det store lerretet, denne gangen i familefilmen «Dragevokterens jul», som tematiserer ensomhet i jula. FOTO: Astrid Waller Vis mer
Publisert

Noen husker kanskje den romantiske komedien «Kvinnen i mitt liv» fra 2003? Den gang Thomas Gjertsen var sånn framoverbustete, Robbie Williams-styla på håret, og falt for den kule, smarte Ane Dahl Torp etter et hektisk ungkarsliv? Vel, den observante seer minnes kanskje Solveig i rollen som lesbiske Marte? Ganske søt var hun også, med blonde musefletter på sin egen bryllupsdag.

- Den filmen. Jeg vet ikke om den tåler gjensyn? Min rolle var i hvert fall en relativt forglemmelig prestasjon vil jeg, si sier Solveig og ler i telefonen. Og legger til at det kanskje ikke er så rart at det tok nærmere tjue år før noen spurte henne om å spille i film igjen.

Vel, muligheten har bydd seg igjen, og Solveig er igjen aktuell på det store lerretet, denne gangen i familiefilmen «Dragevokterens jul». I filmen møter vi Sara som helst vil forsvinne som en ninja, og nabogutten Mortimer som drømmer å bli YouTube-stjerne. Så krasjlander det en vaskeekte drage i et forlatt hus som Sara har planlagt å feire jul i alene, og for å si det sånn: det blir det julefilm av. Med premiere denne uka.

- Jeg så filmen på tirsdag og må si jeg ble imponert. Særlig over de tre hovedrolleinnehaverne, altså barna og dragen, sier Solveig.

DRAGEN ER LØS: Hvordan var det igjen? Skal man snakke rolig, løpe vekk eller vise hvem som er sjefen? Foto: Filmweb
DRAGEN ER LØS: Hvordan var det igjen? Skal man snakke rolig, løpe vekk eller vise hvem som er sjefen? Foto: Filmweb Vis mer

Selv hadde hun med barna Albert (14) og Klara (11) på visning av filmen og fikk godkjent-stempel på egen prestasjon som mammaen til Mortimer. En mor som ifølge Solveig er litt bekymra for at sønnen tilbringer mesteparten av fritiden foran en skjerm, og kanskje ikke har nok venner.

- Det å være litt bekymra, det kan jeg hente opp. Men jeg er jo ikke noen profesjonell skuespiller, jeg ser jo at det er et fag. Anders Baasmo, som spiller faren, han driver liksom med noe annet enn det jeg gjør, sier Solveig og humrer.

For øyeblikket er kinoene stengt i Oslo og Bergen, men Solveig håper at folk i andre deler av landet får tatt seg en tur inn i kinomørket. Hun forteller at Corona-pandemien pustet filmproduksjonen i nakken da de spilte inn i Praha.

I FORELDREROLLEN: Anders Baasmo og Solveig Kloppen som faren og moren til Mortimer. Foto: Filmweb
I FORELDREROLLEN: Anders Baasmo og Solveig Kloppen som faren og moren til Mortimer. Foto: Filmweb Vis mer

- Heldigvis rakk vi å filme ferdig og komme hjem til Norge før alt stengte ned. Det var fint å bo ti dager på hotell, men flere måneder hadde vært i overkant ja.

Fikk pris for åpenhet

Hjemme for Solveig er som mange av oss vet, et brunt koselig rekkehus på Tåsen i Oslo, som hun raust nok har åpnet for for det norske folk gjennom flere sesonger av programmet «En kveld hos Kloppen», og i den gripende serien «Det jeg ikke fikk sagt», som gikk på tv i fjor. En serie som egentlig skulle handle om døden generelt, men som etter hvert endret kurs og ble til Solveigs egen fortelling om tap og sorg.

I 2017 døde moren Bjørg av kreft, og noen uker senere tok søsteren Kathrine sitt eget liv. Hvordan står man i noe sånt? Solveig viste at sorgen er hard, brutal, uforutsigbar og krevende, og at den tar tid. Solveigs åpenhet berørte flere hundre tusen tv-seere. Og vi i KK kåret Solveig til årets medmenneske. «Gjennom å by på seg selv har hun bidratt til større åpenhet om sorg og tap, og hun har gitt pårørende en stemme som har vært til hjelp og trøst for veldig mange», sto det blant annet i begrunnelsen.

Det var i fjor. Hvordan er det nå? Er julegleden tilbake?

- Ja, jeg gleder meg til jul, selv om savnet blir ekstra stort i høytidene. Det er så tydelig at noen mangler. Mamma kom alltid med bager og bokser fulle av småkaker, til min store irritasjon. «Det er ingen som spiser småkaker, mamma,» sa jeg alltid. Nå savner jeg sandkakene, goroene og sirupssnippene intenst, forteller Solveig.

Egne tradisjoner

Og selv om Solveig ikke baker syv slag selv, har hun likevel en rekke tradisjoner som opprettholdes «internt i gruppa», bestående av ektemannen Kjartan og barna. Julaften formiddag fylles kjøkkenet med venner til frokost. Etterpå får både barn og voksne ut litt oppladet julespenning med fotballkamp på den lokale løkka.

- Alle har godt å av å røre litt på seg, og den dagen kan jo føles litt lang for de minste, så det er en fin tradisjon, sier Solveig som ikke dropper fotballkamp dersom det mot formodning er hvit snø i hovedstaden.

Når det gjelder julefilmer og annen tv-hygge er det visse tradisjoner som er krevende å implementere i den yngre generasjonen.

- Jeg får ikke gehør for «Tre nøtter til Askepott». Den har jeg gitt opp. Samtidig krasjer en del av de tv-programmene med det vi gjør på julaften, så det er i grunn greit. Men personlig elsker jeg «Love Actually» og må se den hvert år. Den scenen med Emma Thompson når hun finner ut at det kjedet ikke er til henne ... Det gjør like vondt hvert år, sier Solveig og kommer på at Bergmans «Fanny og Alexander» også berører sterkt.

- Det er en stund siden jeg så hele, den er jo kjempelang! Men det er disse fantastiske festene, pynten, det storslagne. Altså den perfekte julen som ikke er perfekt. Jeg glemmer at den er så vond, forteller Solveig og vurderer å sette noen timer til denne storfilmen i førjulstiden. Nærmere bestemt fem timer og tjueseksminutter.

Pynter porsjonsvis

Hva med pynten? Når syns hun selv det er innafor å ta den fram?

- Vi holder oss til 1. desember for utebelysning og julestjerner i vinduene, selv om jeg kan bli fristet til å begynne litt før, sier Solveig- som fyller på med ulik pynt fram mot julaften.

- Jeg liker å ta det litt porsjonsvis, forteller Solveig som også insisterer på juleverksted-aktiviteter, selv om barna for lengst har forlatt den mest aktive klipp og lim-fasen.

- Vi setter inn et hagebord i stua med en voksduk oppå, også lar vi alt verksted-stæsjet stå framme hele adventstiden. Tanken er at det skal være et samlingssted, noe å holde på med i stedet for skjerm, forteller Solveig og legger til at det fungerer en gang i blant.

- Men det er kanskje jeg som liker det best, må hun innrømme.

Juletreet pyntes lillejulaften. Da durer «Kvelden før kvelden» på tv-en og alle ser Grevinnen og Hovmesteren. Moren til Solveig lo godt av den klassikeren. Det føles godt å fortsette tradisjonen, selv om ikke alle ler like høyt av snublingen og skålingen slik hun gjorde.

Solveig har flere gode juleminner. Og kanskje særlig dette med at julen kom gradvis, og til slutt framstod som lysende og helt komplett.

- Mamma alltid tok alltid siste finish natt til julaften. Det var helt magisk å våkne til et sånt julehus, forteller Solveig som innrømmer at også hun trenger en siste innspurt sånn helt på tampen. Og røper også en pyntetradisjon av det særegne slaget.

- I vårt hus er det ikke skikkelig jul før vi har pynta protesen til mamma.

Solveig forteller at moren måtte amputere foten etter en alvorlig infeksjon i 2003. Tradisjonen med julepyntet protese, startet da familien begynte å invitere til julefeiring i huset på Tåsen i 2008.

- Mamma satte fra seg beinet på badet om kvelden før hun la seg. Og så våknet hun opp til et julebein, med lys og glitter og full pakke. Det ble nesten ti år med trebeinspynting før hun døde. Også har vi fortsatt uten henne også, sier Solveig og legger til:

EKTE JULEFOT: Solveig syns det er et hyggelig minne at familien pyntet morens protese hver lillejulaften, og har fortsatt med ritualet etter morens død i 2017. Foto: Privat
EKTE JULEFOT: Solveig syns det er et hyggelig minne at familien pyntet morens protese hver lillejulaften, og har fortsatt med ritualet etter morens død i 2017. Foto: Privat Vis mer

- Vi arvet for øvrig tre proteser, så mine to nieser har fått hver sin fot som de har lovet å pynte pent den dagen de skal begynne å feire hos seg selv, forteller Solveig.

Årets julefeiring skal egentlig foregå på Vestlandet, hos Solveigs svigerfamilie. Men som for alle familier med reiseplaner, er det lite som er fastsatt nettopp i år.

Kamp om svigermors julepålegg

- Vi får se om det lar seg gjøre. Det er jo mye som er usikkert nå, påpeker Solveig. En ting er i hvert fall sikkert. Svigermors hjemmelagde kjøttrull er så populær at om de ikke treffes må den oversendes per post.

- To ruller får vi da. Og Kjartan gjemmer den ene for oss andre. Jeg har i flere år prøvd å lage selv, men den blir aldri like god som svigermors. Ett år ble den rett og slett uspiselig. Antakelig for mye gelatin og for lite salt har jeg forsket meg fram til. Jeg så meg nødt til å kaste den. Men så kastet jeg altså FEIL rull. Du kan tenkte deg stemningen? Solveig ler.

- I år samarbeider jeg med naboen, og har blitt lovet oppskriften fra svigermor, påpeker Solveig optimistisk, vel vitende om at mannen neppe vil foretrekke den nyproduserte Oslo-varianten over "originalrullen". Hun tror tross alt ikke på julenissen.

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer