- Noe av det verste trakasseringen skjer på offentlige toaletter. Transpersoner får stygge blikk enten de går på dame- eller herretoalett, sier Thea-Alice Husebø-Miranda (18).

– Jeg har tatt det opp med både elever og lærere på skolen jeg går på.

Thea-Alice begynner i tredje klasse på musikklinjen på en videregående skole i Sandnes til høsten. Tidligere het hun Trym-Asser, som betyr «han som vet svaret». Hennes nåværende navn stammer fra initialene i guttenavnet.

LES OGSÅ: - Jeg vil bare være en helt vanlig mann

Noe helt annet enn å være homofil

– Når vi kommer ut, handler det ikke om en seksuell orientering, men om en vondt, ekkel og lang prosess, som nesten alltid ender med at vi blir tatt med inn i en gruppering. Jeg har alltid vært imot det å sette folk i bås, uansett grunn, sier Thea-Alice.

– Når vi kommer ut, handler det om et identitetsskifte som forandrer vår daglige tilværelse og hvordan andre oppfatter oss. Dessverre diskrimineres transpersoner fremdeles både sosialt, politisk og kulturelt.

Thea-Alice forteller at hun ikke har fått en eneste nedsettende bemerkning av venner på sin egen alder. Noen av foreldrene, og særlig de som er religiøse, kan derimot være negative og nedlatende, og lure på om kjønnsskifte kan «være lov». Thea-Alice skulle ønske vi var kommet lenger i 2020, men er glad for at det i hvert fall går mot et åpnere samfunn, med mer raushet og inkludering.

Selv skjønte Thea-Alice at hun ikke passet inn allerede i femte klasse på barneskolen. Da ble det mer jente- og guttegrupper, og hun følte seg ikke helt hjemme noen av stedene.

– Jeg valgte å være sammen med dem jeg hadde det kjekt med, personlighet telte mer enn kjønn, sier Thea-Alice.

– Det var ingen av vennene mine som reagerte da jeg ba dem bruke pronomenet «hen» om meg.

Ventet lenge

Storesøster Dea-Renate Miranda (30) bor i Oslo sammen med ektefellen Torb (32). Dea-Renate forteller at hun merket at hun ikke helt passet inn som gutt da hun var barn. Men hun hadde ikke lyst til å stikke seg ut, og gjorde ikke noe med følelsene sine.

– Jeg var 19 år da jeg innrømmet for meg selv at jeg trodde jeg var trans. Men jeg syntes det var for sent å gjøre noe med det.

Dea-Renate ler.

– Jeg gidder ikke å finne meg selv på nytt, så jeg får bare leve med følelsene mine, tenkte jeg den gangen, sier hun.

Dea-Renate ble irritert da Thea-Alice omtalte seg selv som transe. Det er et utdatert uttrykk som i dag gjerne brukes som skjellsord. Lillesøsteren hadde alltid vært litt egenrådig, så det var ikke godt å vite hvor dypt dette stakk. Men snart forsto Dea-Renate hvorfor hun reagerte så kraftig: Det er jo transpersoner de er, begge to!

– Jeg har mange ganger lurt på hvorfor jeg selv brukte så lang tid, sier hun.

– På et arrangement i 2014 fortalte jeg Torb om følelsene mine. Vi var bare gode venner, men hen var en god person å betro seg til.

Fra 2016 begynte Dea-Renate å gå i dameklær og hun fortalte vennene sine og etter hvert den nærmeste familien hvordan hun hadde det. Ingen ble spesielt overrasket.

– Vi har vokst opp i en åpen og liberal familie, og møtte full forståelse og respekt fra mamma, pappa og søsken. Og da Thea-Alice skulle konfirmeres, spurte jeg om det var greit at jeg kom i kjole.

«Yess!» Svarte hun. Dermed trippet Dea-Renate inn i selskapslokalet, iført mørkeblå blondekjole og med hodet hevet. Reaksjonene var nesten utelukkende positive.

– Jeg skjønner godt at noen kan ha en dårlig ryggmarksrefleks, når en slik endring kommer brått. Det er noe helt annet med transpersoner som ikke blir akseptert og nærmest kastet ut av familien, sier Dea-Renate.

Stolte av alle barna

For mamma Inger-Anette Miranda og pappa Ralf Husebø er det eneste som teller at barna er lykkelige. De har fem barn og to fosterbarn, som de har et nært og godt forhold til. Ralf sier at de er kjempeglad i alle barna sine. Som foreldre er de takknemlige for at Dea-Renate og Thea-Alice tidlig følte de kunne dele tanker, følelser og ønsker med dem.

– Jeg er lite bekymret for våre barns kjønnsidentitet. De har sjelden gitt meg grunn til å tvile på at de kommer til å klare å finne ut av ting selv. Og jeg er veldig glad for at de stoler på meg, og fortsatt gidder å dele ting som er viktige for dem med oss foreldre, sier Inger-Anette.

Hun ser allikevel med uro på hva som skjer, både i Norge og ellers i verden, med folk som ikke er A4. Inger-Anette er redd de blir definert som mindreverdige mennesker.

– Som de fleste mødre, håper jeg alle mine unger finner venner og kjærester, men fremfor alt gleder i livet som nok også for deres del vil bestå av mest hverdager.

Inger-Anette innrømmer at hun kanskje blei litt overmåte rørt, og enormt glad, da Torb kom inn i Dea- Renates liv. Det ga henne en trygghet og ro, som hun ikke visste at hun savnet

– Jeg regner med at det blir like sterke følelser, når de andre finner sine «for evig» plasser i livet, sier den stolte mammaen.

12 kjendiser som har banet vei for transseksuelle

Vanskeligst å forklare det hjemme

I sjuende klasse fortalte Thea-Alice vennene sine at hun ønsket å bli jente. Igjen møtte hun forståelse og respekt, og ble omtalt med pronomenet hun. Men hun ventet et drøyt år med å fortelle det hjemme. Ikke fordi hun ikke turte, men fordi det var vanskelig å forklare at hun virkelig mente dette.

– Jeg ble henvist til BUP i niende klasse, men kom dit først i tiende, sier Thea-Alice.

– Psykologen hadde aldri hatt noen med samme problemet før, men han gjorde alt riktig. Det var viktig å sjekke at min mentale helse var god, og at jeg ikke hadde andre tilleggsdiagnoser. Heldigvis er jeg mentalt sterk, og ble henvist til Rikshospitalet. Der ble det nye tester over flere år, og så full stopp på grunn av korona.

Thea-Alice forteller at det er godt å kunne snakke med Dea-Renate, som skjønner hvordan lillesøsteren har det. 18-åringen kler seg behagelig, men liker å bruke bh og kjole eller t-skjorte og shorts. Men hun får ikke levd livet slik hun ønsker. Stemmen er mørk, og adamseplet hopper opp og ned mens hun snakker.

– Alt med sex er vanskelig nå, sier Thea-Alice.

– Jeg onanerer alene. Når jeg ikke er fortrolig med kroppen min, klarer jeg ikke å nyte sex. Det gjør vondt for meg å onanere, men jeg må gjøre det for å få ut seksuell frustrasjon. Ellers blir det enda verre.

Etter noen år med hormonbehandling vil Thea-Alice merke forandringer i kroppen. Penisen vil bli mindre, brystene større, formene rundere og huden mykere. Hun vil også få opplæring hos logoped, for å gjøre stemmen lysere. Det er god oppfølging hele veien, og nok tid til å tenke på om hun vil be om operasjoner. I tillegg til å sette inn mer fedme i brystene, er det mulig å vri penis innover og skape en kunstig vagina. Dessuten kan adamseplet fjernes.

– Det eneste jeg vet, er at jeg er jente, og jeg ønsker å komme i gang med behandlingen så fort som mulig, sier Thea-Alice.

– Så får jeg ta de valgene og utfordringene som kommer underveis.

Da Malou var 11 år ble foreldrene skilt fordi pappa følte seg mest som kvinne

Kjærlighet og trygghet

Dea-Renate og Torb flyttet begge til Oslo, og de stortrives i en såpass stor by. Å flytte tilbake til Vestlandet er ikke noe alternativ.

– Jeg merket fort at jeg var interessert i Torb som mer enn en vanlig venn, og vi datet cirka en gang i uken i lang tid.

– Men jeg skjønte ikke at vi datet. For meg var Dea-Renate en person det var kjekt å være sammen med. Men endelig innså også jeg at det var noe mer mellom oss, smiler Torb og holder godt rundt Dea-Renate.

Paret giftet seg på ettårsdagen sin i mai i år, og lever et godt liv. Dea-Renate forteller at hun har gått i gruppeterapi og at hun nå går hos logoped.

– Kroppen er fantastisk, sier hun.

– Jeg har gått på hormoner i 2,5 år, og selv om jeg ikke er helt fornøyd med kroppen min ennå, har mye skjedd.

Både Dea-Renate og Torb ønsker at som har problemer med kjønnsidentitet tidlig skal få hjelp i et komplisert landskap. De ser at samfunnet endrer seg i riktig retning, men etterlyser flere fagpersoner med oppdatert kunnskap. De velger å være åpne for å fortelle at det er fullt mulig å leve et herlig liv.

– Jeg har ikke møtt på de helt store problemene, og vi vil gjerne få frem hvor godt vi har det. Selvsagt er det mange sørgelige historier om transpersoner, som om alle andre, men det er viktig å få frem det positive også, sier Dea-Renate.

– Og vi lever nok akkurat som de fleste andre ektepar, med jobb, hverdagplikter og kos. Det er godt å være to.

Frykter avvisning

Marion Arntzen har jobbet med kjønnsidentitet siden 1996, og hun har også skrevet fem bøker for store og små. Hun forteller at folk i alle aldre kommer til Stiftelsen Stensveen på Kapp, som hun driver sammen med mannen Harald, der alt mulig er mulig.

– Stensveen er et lavterskeltilbud for alle som har utfordringer med sin kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk eller opplever kjønnsinkongruens/-dysfori, sier Marion Arntzen.

– Vi er et sosialt møtepunkt og fristed med mangfoldskafé. Vi gir informasjon, holder kurs og foredrag om mangfold, likeverd og alles rett til å definere seg selv. Vi kan også veilede videre i systemet. For noen er det å gå i en klesbutikk vanskelig, der kan vi følge opp.

Marion Arntzen forteller at det fremdeles er lite kunnskap om kjønnsidentitet, hos helsevesenet og blant folk flest. Hun sier det er mange fordommer og uvitenhet, og at det kan være noe av grunnen til de store mørketallene. Det er dessuten mange som ikke er organiserte, og dermed teller de ikke på statistikken.

– Vi har derfor ingen oversikt over hvor mange mennesker i Norge som opplever kjønnsinkongruens. Men de siste årene har vi sett en økning av jenter som opplever seg som gutter, sier Arntzen.

– Hvilke utfordringer som er størst for denne gruppen, avhenger ofte hvor langt de har kommet i prosessen. Men felles for de fleste er frykten for avvisning.