Lise Finckenhagen:

– Det eneste jeg visste, var at jeg måtte kjempe

Da eksmannen døde i en trafikkulykke, kjente Lise Finckenhagen at hun hadde krefter til å bære de to tenåringssønnene gjennom hva som helst. Så viste det seg at de kunne bære hverandre.

– Du mister fullstendig fotfestet, og alt klapper sammen. Men så klarer du det likevel, fordi du vet at du må, sier Lise Finchenhagen. Hennes eksmann og faren til hennes sønner døde i en ulykke for litt over et år siden. Genser fra Lindex. Smykker fra Dulong. Jumpsuit er privat. FOTO: Astrid Waller
– Du mister fullstendig fotfestet, og alt klapper sammen. Men så klarer du det likevel, fordi du vet at du må, sier Lise Finchenhagen. Hennes eksmann og faren til hennes sønner døde i en ulykke for litt over et år siden. Genser fra Lindex. Smykker fra Dulong. Jumpsuit er privat. FOTO: Astrid Waller Vis mer
Publisert

Det finnes tilfeldigheter i livet som man kunne tro var sendt fra oven. Noe som skjer akkurat når du trenger det som mest. Slik følte Lise Fincken­hagen det i mars i år, da tv-­selskapet ringte og spurte om hun ville være med og seile fra ­Lanzarote til Karibia.

Om hun ville det? Det var jo akkurat det hun ville – uten å ha visst det selv. Her hadde hun og sønnene gått gjennom en vinter så mørk og lang, med nedstengte skoler, ingen idrett, ingen festligheter – som for alle andre i Oslo-området – og i tillegg med en sorg så fersk og heftig at eneste medisin var å ta en dag av gangen.

Men nå var Lise klar for å ta et steg ut i noe nytt.

Lite visste jeg at en seiltur over Atlanteren kunne bety så mye.

– Alt blir snudd på hodet

Lise Finckenhagen (45) smiler, fortsatt med solbleke krøller og glimt i det blå blikket, med tanke på den tre uker lange seilturen som skulle vise seg å bli et etterlengtet vendepunkt.

– Jeg fikk se nye steder på havet, en verden jeg ikke kjente fra før. Jeg lærte noe nytt og utfordret meg sjøl. Vi må ikke glemme hvor viktig og forfriskende det er, selv ikke i sorgen.

Det var året før, i juli 2020, at Lise fikk beskjeden som snudde opp ned på alt: Eksmannen, som hun hadde vært gift med for inntil et halvt år siden, og som var far til hennes to tenåringssønner, hadde vært utsatt for en alvorlig trafikk­ulykke. Han kom ikke til å overleve.

– Alt blir snudd på hodet når du får en sånn beskjed, og du vet omtrent ikke opp ned på deg selv. Du vet bare at nå må du kjempe, sier Lise.

Jeg visste umiddelbart at jeg måtte hente opp urkreftene i meg for å lose barna våre gjennom dette. Guttene hadde mistet faren sin, og for meg handlet alt om å føre dem trygt gjennom det.

– Guttene hadde mistet faren sin, og for meg handlet alt om å føre dem trygt gjennom det, sier Lise. Kåpe fra Lindex. Smykker og sko er Lises egne. FOTO: Astrid Waller
– Guttene hadde mistet faren sin, og for meg handlet alt om å føre dem trygt gjennom det, sier Lise. Kåpe fra Lindex. Smykker og sko er Lises egne. FOTO: Astrid Waller Vis mer

Den følelsen av at man vil gjøre alt for barna sine. Som når de er nyfødte. At man vil kaste seg foran en buss for dem, ta støyten, skjerme dem for alt farlig og mørkt. Det var den følelsen som skyllet over Lise etter ulykken.

– Jeg var livredd, samtidig har jeg aldri følt meg så sterk før. Det er en råskap i den kraften man kjenner som mor i en sånn situasjon. Samtidig var jeg rådvill, barna mine er store nå, hvordan skulle jeg beskytte dem uten å bli too much? Det var så hjerteskjærende. Alle mødre forstår nok hvilken ekstrem situasjon dette var.

Lise smiler. Stolt av sønnene.

Det viste seg at de kunne passe litt på meg også. Det er det fine med store barn.

Dette intervjuet er hentet fra KK nr. 18 som er i salg fra fredag 3. september.
Dette intervjuet er hentet fra KK nr. 18 som er i salg fra fredag 3. september. Vis mer

- Jeg var ung, naiv, glad og nysgjerrig

Da Lise Finckenhagen slo gjennom som kokk på Frokost-TV på NRK i 2004, med finesse i fingertuppene, kjappe ­bevegelser og en framferd som skapt for tv-ruta, hadde hun ­allerede bak seg en anselig karriere som kokk på kulinariske flaggskip som Bagatelle og Oro.

– Jeg har alltid vært glad i å lage mat og i å spise mat, sier Lise, som svar på hvorfor hun ble nettopp kokk.

– Valget sto mellom kokk, arkeolog og sykepleier, så du kan si det var et visst spenn. Men jeg har alltid trivdes på kjøkkenet. Det å skape noe sammen, uavhengig av hvor du kommer fra og hvordan du ser ut. Det liker jeg. Jeg har ­alltid syntes at kjøkkenet er et inkluderende sted.

Lise var bare 16–17 år da hun ble tatt inn på Eivind ­Hellstrøms kjøkken som lærling. Hun visste jo ikke engang hvem han var, hun ville bare lage mat, lære av de beste, jobbe.

– Det var tut og kjør. Jeg var ung, naiv, glad og nysgjerrig. Jeg tror det var derfor det gikk så fint. Jeg elsket kjøkkenet. Gleden over å komme på jobb, sjekke dagens råvarer, snakke om gårsdagen. Ingen dager var like.

Noe annet som jeg likte, var at det er ingen som spør deg om karakterene dine på ungdomsskolen eller vurderer hvordan du ser ut. Du tar på deg forkleet, så ser du hva man kan skape av dagens råvarer. Alle er avhengig av hverandre. Det er tempo, korte beskjeder og små og store kick når ting klaffer helt. Jeg kjenner at jeg savner det.

– Ønsker du deg tilbake?

– Ja, jeg gjør faktisk det!

Lise var 26 år da hun ble mor til lysluggen Herman. Da hadde hun ti år bak seg i restaurantbransjen og kjente at jobben ikke var så lett å kombinere med barn. Siden har vi sett henne som ansiktet utad for både grønnsaker og egg, hun har utgitt flere store kokebøker og har faste matsider i VG. Alle vet liksom hvem Lise Finckenhagen er.

Jeg tok de mulighetene som bød seg, så ble det den nye jobben min. Jeg ble en matprofil, eller hva jeg skal si. Men jeg håper virkelig ikke toget er gått for å jobbe på et kjøkken igjen, sier Lise og ler.

– Det er så mye spennende som skjer i restaurantbransjen nå, så mange unge og flinke kokker. Jeg har fortsatt mye å lære.

Tre år etter Herman kom lillebroren Lukas. To aktive ­gutter som spilte hockey, mye hockey. Lise har hatt sine ettermiddager med treningsbager, kjøring, pasta som bare må bli ferdig NÅ, sånn at guttene rekker å spise før kamp, mat­budsjett som sprenges av gutter i vekst og 600 gram kylling som forsvinner til en liten lunsj.

– Det er ikke da man freser opp ferske sjøkreps som man pynter med friske urter, sier Lise og ler.

– Når du får en sånn beskjed … Du mister fullstendig fotfestet

Lise og mannen hadde holdt sammen i 20 år da han flyttet ut i januar 2020. Selv om de fortsatt var venner og hadde et godt samarbeid, syntes Lise det var skummelt med et brudd. Hva nå? Ikke visste Lise at en pandemi skulle ramme og ­sette henne, sosial som hun er, så kraftig ut at hun mest gikk rundt hjemme og virret.

Ikke laget jeg noe fancy mat, ikke satte jeg surdeig, ikke kokte jeg kraft. Ikke klarte jeg å lese. Jeg bare surret rundt og prøvde å skjønne hva vi sto overfor.

Så kom sommeren, og ulykken. Og plutselig var det helt klart for Lise hva hun skulle.

– Når du får en sånn beskjed … Du mister fullstendig fotfestet, og alt klapper sammen. Men så klarer du det likevel, fordi du vet at du må. Den dagen eksmannen min døde, visste jeg at jeg ville klare hva som helst for å beskytte barna mine.

– Det eneste jeg kunne gjøre, var å skape en trygghet og holde guttene bak meg. Jeg har aldri vært så livredd, men så sterk samtidig.

Det finnes spørsmål man ikke tror man skal måtte svare på. Men når de kommer, gir svaret seg selv. Som spørsmålet: Vil dere at pappa skal bli organdonor?

– Guttene var aldri i tvil, forteller Lise med øynene ­blanke av stolthet.

– De svarte ja med en gang. Som yngstemann sa: «Super­helter må fly videre og redde liv.» Jeg synes det er så fint å tenke på at fem mennesker fikk en ny sjanse den dagen. At de fikk pakke bagen og dra til sykehuset med håp om en ny start med et nytt organ i kroppen.

– Jeg var ung, naiv, glad og nysgjerrig. Jeg tror det var derfor det gikk så fint, sier Lise om hvordan det var å begynne å jobbe på Eyvind Hellstrøms restaurantkjøkken som 16–17-åring. Topp og genser fra Lindex. Skjørt fra H&M. Smykker fra Dulong og privat. FOTO: Astrid Waller
– Jeg var ung, naiv, glad og nysgjerrig. Jeg tror det var derfor det gikk så fint, sier Lise om hvordan det var å begynne å jobbe på Eyvind Hellstrøms restaurantkjøkken som 16–17-åring. Topp og genser fra Lindex. Skjørt fra H&M. Smykker fra Dulong og privat. FOTO: Astrid Waller Vis mer

I begravelsen var det ikke plass til alle som kom, og mange ble stående på utsiden. Lise er takknemlig for hvordan ­idretten trådte til:

– Da kisten ble båret ut av kirken, sto alle lagkameratene til Herman og Lukas i Vålerenga-draktene sine med senkede hoder, og sammen laget de en buegang med hockeykøllene sine. Det var veldig sterkt.

Lise roser støtten fra guttenes venner. Og niesen hennes som flyttet inn og hjalp dem den første tiden. Naboen som kom med kake.

Selv la Lise seg på madrass på guttenes rom. Akkurat slik hun hadde gjort da de var små. Så er det velsignelsen med store barn, at de også beskytter deg:

– Det gikk jo en stund. Til slutt sa 17-åringen: «Mamma, om du skal fortsette med dette, er det best at jeg tar den ­madrassen. Dette er ikke bra for ryggen din.»

Forsøkte å finne en normalitet midt i det vonde

Lise mener kriser kan komme i mange former. Uansett hva som rammer, er det én ting som er viktig å huske og som hun gjerne deler:

– Det blir faktisk bedre. Det blir ikke borte, men det blir bedre. Ta små steg. Bruk lang tid. Du må tørre å se framover og våge å ta imot hjelp. Det er så mange fine mennesker.

Den første tiden var sorgen som en diger klump midt på stuegulvet, som de alle tre snublet i, og ikke sjelden sparket til i sinne. Samtidig meldte frykten seg: Hva om noe skjedde med henne også? Nå som guttene hadde det så vondt? Lise gikk til fastlegen og ba om en celleprøve. Da så legen på henne og sa: «Det venter vi med. Du har tre oppgaver nå: spise, sove og være mamma.»

– Den første tiden satte vi oss bitte små mål og forholdt oss høyst til neste time. «Har alle sovet? High five. Vet du hva, da prøver vi å spise også», forteller Lise.

Familien forsøkte å finne en normalitet midt i det vonde. Men på Østlandet stengte samfunnet mer og mer ned grunnet pandemien. Ute gikk folk med nedslått blikk, mimikkløse bak munnbindene. Skole ble til hjemmeskole. Lagidrett ble egentrening. Vennskap skulle pleies på nett. Alt var stengt og avlyst.

Så en dag hører Lise en kjent lyd fra stua. Guttene som tuller og ler.

Da jeg hørte dem le og tulle, knakk jeg helt sammen av lykke og takknemlighet. Jeg fikk håpet tilbake og tenkte at det finnes en vei.

Det var i de tider Lise satte seg ned og tegnet kart: ­«Hvilken mannsperson skal følge opp guttene? Hvem skal øvelseskjøre med han eldste?»

– Jeg måtte kartlegge hvem som skulle ta seg av de ­tingene som faren ville gjort, og jeg laget et slags kart, for jeg måtte se svart på hvitt at det var mulig.

Hun smiler:

– Men det endte jo med at det var jeg som øvelseskjørte med Herman. Og det er gått bra, det også. Han har lappen nå.

I boblen og i kaoset av følelser trengte Lise å ventilere, og hun er ikke flau over å fortelle om den dagen hun gikk til eksmannens grav og lot ham få høre det. ­Forresten, litt flau er hun:

– Jeg la meg i gresset ved siden av ham på kirkegården og kjeftet på ham, for at han ikke er her lenger. Jeg spurte: «Hvordan kunne du etterlate meg alene med disse to fine guttene våre?» Huff. Dette må ikke komme feil ut, altså. ­Akkurat den samtalen håper jeg ingen overhørte.

– Jeg har vært der flere ganger og diskutert med ham, ­snakket, ledd og fortalt. Jeg får ikke noe svar, da, men det hjelper.

Lise Finckenhagen har aldri vært en ivrig kirkegjenger ­eller en som ber mye. Men hun vedgår at hun har hatt noen samtaler med en slags Gud det siste året. Hun startet med å unnskylde seg for at hun tok så sjelden kontakt, noe hun humrer litt av i ettertid.

Jeg sa så at jeg gjorde så godt jeg kunne, og at det ville vært hyggelig om han kunne tenke seg å hjelpe til litt, for nå var det litt vel mye.

«Du må gripe muligheten»

Ikke så lenge etter samtalen med han der oppe, kom jo nettopp gavepakken: tilbudet om å seile over Atlanteren med et tv-team. En av deltakerne hadde trukket seg, ville kanskje Lise steppe inn? Seilasen begynte allerede om tre uker. Egentlig tror Lise at hun hadde takket ja til hva som helst, for hun var klar for en forandring. Hun trengte påfyll, og gutta hennes trengte at hun fikk det påfyllet.

Tidligere hadde hun vært med i «71 grader nord», og nå ble hun altså tilbudt å krysse Atlanterhavet i seilbåt, i et slags «Hver gang vi møtes» til sjøs, bare uten sangen.

Da Lise forsiktig la det fram for sønnene, svarte de: «Mamma, du må gripe muligheten. Det er jo det du alltid har sagt til oss.»

De oppmuntret henne, som de også gjorde før «71 grader nord», der Lise under innspillingen klatret opp en fjellside som hun helt ærlig mente var hundre prosent umulig å komme seg opp.

– Men teamet rundt meg insisterte og insisterte. «Det ­finnes noen små sprekker, noen små utspring der du kan sette føttene.» Jeg nektet, de insisterte. Og jeg kom meg opp til slutt. Jeg tror det er mye læring i det der, et fysisk og mentalt hinder som man tar seg over.

Og sånn hadde det seg at Lise Finckenhagen, kokke-Lise og Priors ansikt utad, som aldri hadde satt sin fot i en seilbåt, mønstret på i den 83 fot lange racerbåten på Lanzarote, sammen med fem andre kjendiser og et mannskap på 11. Neste stopp var St. Martin i Karibia.

– Bare det å komme til Lanzarote, se noe nytt, sove på hotell, få pusterom – det var akkurat det jeg trengte. Jeg har alltid elsket det store landet Syden, strender, sol, ja, bare varmen som slår mot deg når du går av flyet. At jeg også skulle seile, hadde jeg faktisk ikke tenkt så mye på.

Men snart sto hun under dekk, mens tv-kameraene fulgte henne tett og spurte hva hun tenkte om å skulle måtte sove i hengekøye! Det ble vel fryktelig? Å dele do med så mange.

– «Samma det», svarte jeg. Om de bare visste hvordan ­livet mitt var for tiden, var det å sove i hengekøye det minste av problemene mine.

Lise forteller at hun av og til drar til kirkegården og prater til eksmannen. – Jeg har vært der flere ganger og diskutert med ham, snakket, ledd og fortalt. Jeg får ikke noe svar, da, men det hjelper, sier hun. Kjole fra H&M. Smykker fra Dulong og privat. FOTO: Astrid Waller
Lise forteller at hun av og til drar til kirkegården og prater til eksmannen. – Jeg har vært der flere ganger og diskutert med ham, snakket, ledd og fortalt. Jeg får ikke noe svar, da, men det hjelper, sier hun. Kjole fra H&M. Smykker fra Dulong og privat. FOTO: Astrid Waller Vis mer

Atlanterhavet er kjent for å være lunefullt. Lise hadde googlet seg fram til råd og tips mot sjøsyke og endte opp med plaster bak øret. Hun vet ikke om det var grunnen, men etter å ha gått i fem dager og ventet på at kvalmen skulle komme, innså hun at hun ikke ble særlig sjøsyk.

I de tre ukene på åpent hav fikk Lise ikke ha kontakt med sønnene, for gjenforeningen over telefon skulle skje foran kamera framme på St. Martin. Lise forsikrer at det profesjonelle mannskapet sørget for at overfarten var trygg:

– Jeg ville aldri blitt med om jeg ikke hadde visst at det var trygt. Og jeg ville aldri dratt om jeg ikke hadde visst at barna var sterke nok til det og hadde voksne som passet på dem.

I begynnelse sto hun i byssa og laget maten, men etter hvert fant hun sin plass på dekk, i shorts og bikini med ­tærne viftende under en sol i senit. Sjøen var snill mot dem. Likevel, å være prisgitt naturkreftene uten en følgebåt som kunne plukket dem opp om noe skjedde?

Jo mer jeg lærte om seiling, desto mer skjønte jeg at: «Oi, dette kunne jo potensielt sett vært farlig. Om vinden stopper, så ligger vi jo her ute på havet alene og surrer.» Men alt gikk bra, og jeg er så glad jeg fikk mulighet til å være med.

Å åpne seg krever mot. Og det krever vennskap. Egentlig hadde hun ikke tenkt å snakke om ulykken på seilasen, men snart ble bånd knyttet under en stjernekuppel der stjerneskudd dalte tett, som en påminnelse om alle liv som har vært og som skal komme.

Det var en slik natt, da Lise og Emilie Skolmen sto ved roret, at det magiske skjedde. Med ett skar baugen gjennom et teppe av morild. Den grønne stimen var som en refleksjon av stjernehimmelen over. Og mens båten seilte inn i det grønne skjæret, gikk hav og himmel i ett, og skuta fløt som et romskip gjennom Melkeveien. Lise forteller om delfinflokken som plutselig kom opp på siden av båten og hoppet langs ripa, opplyst av morild.

Jeg bare sto der og så på alt dette vakre og følte meg så utrolig heldig. Det var det mest magiske jeg har vært med på, nest etter å få barna mine.

Hun smiler.

– Men samtidig føltes det litt som å være med i en ­blanding av en Disney-film og «The Truman show», og at noen når som helst kom til å rive av papirhimmelen.

Lise husker nøyaktig da det skjedde. Da hun kjente at dette skal vi klare sammen, jeg og gutta mine. Seilbåten var kommet til endestasjonen, St. Martin, og hun hadde ikke snakket med sønnene på nesten tre uker. Men nå, utenfor kameraenes rekkevidde, snek hun seg til å sende dem en melding:

«Vi er kommet trygt fram. Alt er gått bra!»

Hun fikk svar med det samme fra 14-åringen:

«Alt bra. Hjerteemoji. Men kan Herman låne Porschen din i morgen?»

– Der og da var det som om flere tonn lettet fra skuldrene mine, forteller Lise.

Jeg visste at guttene klarte seg kjempefint uten meg. Det var en enorm lettelse. Og de var til og med mest opptatt av å få låne bilen, for meg var det et klart sunnhetstegn.

Lise demonstrerer hvordan hun, som ellers hadde måttet ta sats for å komme seg ut av den dype hengekøya om bord, nå spratt opp.

– Jeg så meg i speilet og tok på maskara, og det var akkurat som om jeg klikket på plass. Jeg tittet bort på Emilie og Amanda og sa: Nå er jeg tilbake! Og det var med stolthet. Jeg visste at nå begynner et nytt kapittel.

- Nå driver folk og nettdater … Det er ikke noe for meg

Tilbake i Norge slo HVERDAGEN mot henne. Folk virket deprimerte, gikk rundt med lukkede blikk bak munnbindene. Ingen latter, ingen summing av stemmer, alt var så lukket.

– Jeg hadde lyst å rope til folk: «Hei, dere må ikke gi opp nå! Det er delfiner der ute, morild, solnedganger, turkist vann og strender! Det kommer nye tider!»

Og slik er det også med sorgen. Familien har allerede vært gjennom de første merkedagene, som bursdag og jul, der guttenes far ville hatt en naturlig plass. Hun mener mye handler om å prøve å snu det vonde til en styrke. Som da eldstemann tilfeldigvis fikk oppkjøring på samme dag som faren ville hatt bursdag:

– «Så bra», sa jeg. «Da kan du tenke at pappa sitter i ­baksetet og hjelper deg.»

Hun forteller at familien er opptatt av å huske de gode minnene.

Han var så glad i å grille, og vi har bestemt oss for å lage en årlig tradisjon med «Pappas BBQ-party». Vi har vært bevisste på ikke å grave oss ned i sorgen. Jeg er så frykte­lig stolt av guttene mine og den styrken de har i seg.

For Lisa ble gjenåpningen etter korona nesten symbolsk. Den første helgen tok hun bussen til byen sammen med en venninne og satt og så på folk. Det var som om hun minutt for minutt kunne se folkene rundt seg kvikne til, rette seg opp, smile. Alle var så glade og vennlige. Så kom sommer­ferien, og da guttene kom hjem med karakterkortene sine, sa hun at hva som sto i dem, spilte ingen ­rolle, for det de var kommet seg gjennom sammen, kunne ikke speiles i et sånt papir.

Så hva vil høsten bringe? Mer enn på lenge kjenner Lise på mulighetene som ligger der, og hun smiler lurt. Med store barn følger også mer frihet til å tenke på hva man selv har lyst til. Da Lise ble singel, var det etter 20 år med ektemannen.

– Da jeg ble sammen med eksmannen min, hadde vi ikke mobil engang. Nå driver folk og nettdater … Det er ikke noe for meg. Sånne apper hvor man driver og sveiper, nei det virker så kynisk. Og litt vittig. Sånn perfekt mann som tar bilde av seg selv i bar overkropp under tittelen: «Bamse Brakar (53) søker binne.»

Lise ler hjertelig. Hjemme har hun tre ungdommer nå, sønnene – og deres fetter som bor hos dem for å spille ­hockey på Lørenskog.

– Du kan jo bare tenke deg testosteronnivået og matkonsumet i huset mitt nå. Og det fineste er at jeg får nattaklem av alle tre. De er så gode!

– Det er ikke hvem som helst som slipper inn der nå?

– Nei, det kan du si. Jeg hørte Linn Skåber snakke så fint om det i en podkast. Hun snakket om livet som en kake, der sukkerbrødet og kremen mellom er så komplett og herlig i seg selv, så om noen skal komme inn, så må han være de bærene på toppen. Og slik må det nesten være. Vi må selv være fundamentet i vårt eget liv.

Lise ler, og legger til:

– Men det høres så mye finere ut å si at vi må være vårt eget sukkerbrød.

Oppdag mer mote, livsstil og historier fra virkeligheten på KK.no

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer