Det skal ikke skje. Barnekister skal ikke finnes. Kvelden før slekt og venner tok farvel med Ylva i Drøbak kirke, klistret mamma Cecilie den hvite, lille kisten full av glitrende, rosa klistremerker.

– Hadde Ylva hatt sjans, ville hun klistret sammen med henne. Hun elsket klistremerker, sier Magne med et lite smil.

Begravelsen var til ære for Ylva. Slik datteren ville laget den. Med fargerike klær, fin musikk, ballonger – og to klovner. Det var lov å le. Lov å gråte.

Kanskje er du en av de 90.000 som ikke kjente verken Ylva eller familien, men som likevel fulgte dem på Facebook gjennom hver setning, hver tåre og hvert bilde i den fire år lange, hjerteskjærende perioden med hjernekreften.

Kanskje er du en av de mange foreldrene som kjente angsten for å miste ditt eget barn hogge deg som en diger øks i brystet.

Likevel leste du videre – og fulgte oppfordringene til Magne Helander å komme deg ut i solen, glede deg sammen med barna dine og nyte nuet.

Magne Helanders små, nære pappa-ord om datterens sykdom gjorde noe med oss.

Akkurat som Anbjørg Sætre Håtun og Karl Erik Bøhn berørte oss med sin feiring av livet og kjærligheten helt inn i døden.