HAR FÅTT ET HELT NYTT LIV: Etter 20 år med spiseforstyrrelser, har Christine klart å få et mer normalt forhold til mat og egen kropp. Mye av grunnen til det, er datteren Pil. FOTO: Privat
HAR FÅTT ET HELT NYTT LIV: Etter 20 år med spiseforstyrrelser, har Christine klart å få et mer normalt forhold til mat og egen kropp. Mye av grunnen til det, er datteren Pil. FOTO: Privat
Spiseforstyrrelser

– Det er det mest skremmende, men også det vakreste, jeg har opplevd i hele mitt liv

Christine ble innlagt på psykiatrisk avdeling etter å ha slitt med spiseforstyrrelser i 20 år. Kun fem måneder etter at hun ble skrevet ut, kom overraskelsen: Hun var gravid.

– Jeg begynte å slite allerede som syvåring, men spiseforstyrrelsen «angrep» meg på en annen måte etter voldtekten.

Christine Tallulah Nørgaard (30) har opplevd mye vondt i livet sitt. I mange år levde hun ikke fordi hun ønsket det, men hun ville få dårlig samvittighet overfor familien om hun tok livet sitt.

Selv om hun slet allerede på barneskolen, var hun på et bra sted i livet da hun begynte på videregående skole, på dramalinjen. Der følte hun seg endelig hjemme.

– Sakte, men sikkert begynte jeg å nyte livet, bli mer sosial, og takke ja til invitasjoner.

Christine klarte endelig å spise mer normalt, hun sov om natten, og var mer velfungerende enn noen gang. Så ble hun voldtatt.

– Jeg bestemte meg for å aldri bli lykkelig igjen, og jeg ønsket min gamle bestevenninne, spiseforstyrrelsen, tilbake. Jeg var sikker på at det ikke var meningen at jeg skulle ha det fint, og dette var straffen for at jeg flørtet med lykken.

LES OGSÅ: Dette kan være tidlig tegn på spiseforstyrrelse

Skammet seg over voldtekten

Christine stolte på personen som voldtok henne. Hun har ikke telling over hvor mange ganger hun har gått igjennom scenarioet i hodet sitt, for å lete etter en minste lille indikasjon på at det var noe hun ønsket.

– Det fantes ikke en eneste celle i kroppen min som skrek lyst, og selve voldtekten var både voldsom og nedverdigende på en måte som gjorde det tydelig for meg at begge var klar over at det ikke var noe samtykke. Jeg var livredd for å fortelle det til noen. Aller helst ville jeg glemme det og aldri nevne det igjen, bare fordi jeg skammet meg så mye.

Christine følte at hun hadde feilet i alt. De siste seks månedene hadde hun klart å nå en normal vekt, og hennes første tanke var at hun ble straffet for å ha vært «en dårlig spiseforstyrret.»

– Mitt verktøy for å holde ut, ble å være ekstremt restriktiv med maten, og å røyke. Det er ikke noe jeg er stolt av i dag, men det ble min nødplan, og den eneste måten jeg klarte å få tanker og mareritt til å forsvinne. Til slutt ble jeg bare helt apatisk og fungerte overhodet ikke, men det spilte ingen rolle.

SPISEFORSTYRRELSER: Christine har slitt med spiseforstyrrelser nesten hele livet. Til slutt ble hun innlagt på psykiatrisk avdeling. FOTO: Privat
SPISEFORSTYRRELSER: Christine har slitt med spiseforstyrrelser nesten hele livet. Til slutt ble hun innlagt på psykiatrisk avdeling. FOTO: Privat Vis mer

Spiseforstyrrelsen ble bestevennen

Christine tror at grunnen til at hun utviklet spiseforstyrrelser, er at hun fikk diabetes i ung alder. I tillegg til dette, mistet hun mormoren sin, som var en av de viktigste personene i livet hennes.

– Maten var det eneste jeg kunne kontrollere, og selv om jeg ble mobbet fordi jeg var for tynn og ikke hadde antydninger pupper engang, var det helt likegyldig fordi spiseforstyrrelsen allerede hadde blitt min beste venn og store forelskelse.

Det tok nesten 20 år før Christine klarte å få spiseforstyrrelsen på avstand. I løpet av disse årene, har hun stiftet mange dårlige bekjentskaper, og godtatt at mennesker har behandlet henne dårlig. Hun ble mobbet, utestengt og kalt stygge ting.

– Det ble en form for selvskading og selvutslettelse. Jeg ønsket å forsvinne.

Christine husker fortsatt den gangen hun hjalp en jente med å lete etter mobiltelefonen hennes. Hun ringte fra sin egen mobil, og da hun fant jentas mobil, sto det «taperalarm ringer» på skjermen. Om noen skulle ha fest, ble Christine sjelden invitert.

– Jeg smilte, latet som ingenting, og håpet at jeg snart ville bli usynlig, slik at de kunne la meg være i fred. Den dag i dag skulle jeg ønske at jeg hadde sagt noe. Men det ble en overlevelsesmekanisme, og den har jeg hatt med meg siden den gang, sier hun, og utdyper:

– Jeg tenkte at det var bedre å ta imot og la folk behandle meg som dritt, enn å svare, fordi jeg helt sikkert fortjente det, og at jeg ikke var verdt mer uansett.

Mistet seg selv

Christine møtte eksmannen sin, Øystein, i 2008. Paret holdt sammen i åtte år, og skapte overskrifter da de giftet seg på Roskildefestivalens hovedscenen i 2013.

– Jeg mistet meg selv fullstendig de årene vi var sammen. Egentlig tror jeg at jeg mistet meg selv allerede som barn, men fordi jeg fortsatte å oppsøke dårlige relasjoner, fikk jeg aldri sjansen til å finne meg selv igjen, sier Christine.

Christine forklarer at en av hennes store svakheter er at hun kan bli helt avhengig av en annen person, og at hun bygger opp et image som passer til personene hun er sammen med.

– Ofte gjorde jeg ting jeg egentlig ikke ville, i frykt for å bli forlatt. Den andre trenger ikke engang å foreslå det, jeg bare gjør det som må til for å passe inn, sier hun, og fortsetter:

– Et eksempel på dette er at jeg er ihjeltatovert. Det er ikke fordi Øystein ville det, men fordi jeg trodde at han ville det, og fordi jeg var sikker på at jeg måtte ha tatoveringer fordi han hadde det. Han har aldri tvunget meg til å tatovere meg, det var min egen idé og løsning på frykten for å bli forlatt.

Folk snakker om fødselsdepresjon, men ingen snakker om bryllupsdepresjon

Christine er overbevist om at begge to visste at forholdet var over lenge før det ble et faktum. Det var fint før bryllupet – de hadde et felles prosjekt, et felles mål, og etter at det var over, følte hun ikke at de hadde så mye til felles mer.

– Folk snakker om fødselsdepresjon, men ingen snakker om bryllupsdepresjon. Etter bryllupet fortsatte Øystein med sine prosjekter, mens jeg satt alene i leiligheten vår i Oslo uten noen å snakke med. For hvem ringer du når du akkurat har holdt et bryllup for over 100 mennesker, og du er i tvil om det egentlig var en god idé? En av gjestene? En av de som ikke var invitert? Eller foreldrene dine som akkurat har vært med på å betale masse penger for en fest du følte ikke egentlig var for deg i det hele tatt?

Christine gjorde det hun var best til: Hun malte et perfekt bilde i sosiale medier, rett og slett fordi hun var skikkelig flau, og fordi hun var redd for å bli forlatt. Til slutt mistet hun seg selv i et hav av løgner, men også likes og beundring fra fremmede mennesker som fulgte henne på blogg, Twitter og Instagram.

– Selv om det kan høres trist ut, hjalp faktisk kommentarene og meldingene jeg fikk. På dette tidspunktet hadde vi flyttet til København, og jeg hadde ikke mulighet til å reise tilbake til Norge – jeg hadde ikke krav på noen ting. Jeg følte meg så ensom, men da jeg logget meg på sosiale medier, følte jeg meg ikke like alene.

BEHANDLING: Christine slet med depresjon og angst, i tillegg til spiseforstyrrelsen. Til slutt orket hun ikke mer, og gikk med på å bli innlagt ved psykiatrisk avdeling. FOTO: Privat
BEHANDLING: Christine slet med depresjon og angst, i tillegg til spiseforstyrrelsen. Til slutt orket hun ikke mer, og gikk med på å bli innlagt ved psykiatrisk avdeling. FOTO: Privat Vis mer

Takker psykiateren for at hun fortsatt er i live

Christine ble sykemeldt i mai 2016, på grunn av depresjon og angst. Det var København jobcenter (den danske versjonen av NAV), som satte henne i kontakt med en psykiater.

– Denne psykiateren var helt fantastisk. Hadde det ikke vært for han, er jeg sikker på at jeg ikke hadde vært her i dag. Han delte av seg selv, vi kunne le sammen, og han stilte opp hele veien.

Planen var at han skulle gjøre en psykiatrisk utredning, og ha to-tre terapitimer med Christine, men det endte med at hun snakket hull i hodet på ham i fire måneder.

– Jeg aner ikke hva det var med han, men jeg klarte ikke å lyve for han, og jeg tror jeg aldri har vært så ærlig overfor et annet menneske noen gang.

Christine tror at psykiateren fikk henne til å innse at forholdet hun var i ikke var sunt for henne. At hun var lei av å krangle, lei av å føle at alt var hennes feil, at hun ikke var spennende nok eller glad nok.

– Etter hvert innså jeg at vi hadde ulike verdier, og at vi var på forskjellige steder i livet. Det var som om vi snakket to forskjellige språk, og ingen skjønte hva den andre sa.

LES OGSÅ: - Det er rart å se tilbake på hvor syk jeg var. Det føles som et annet liv

Ekteskapet tok slutt

Det var Øystein som til slutt tok valget. De satt ute i hagen etter en krangel, og begge visste at det var slutten.

– Jeg tror at begge to var helt tappet for energi på det tidspunktet, og det ble tydelig at vi fikk frem de verste hos hverandre. Den dagen pakket jeg noen av tingene mine, og gikk til et vennepar. På veien ringte jeg til foreldrene mine. Jeg gråt litt, samtidig som jeg kjente på en enorm lettelse, fordi det var han som tok valget for meg.

Selv om bruddet var tøft, og Christine følte at hun var mer alene enn noen gang, ser hun tilbake på det som en fantastisk tid. Dette på tross av at hun ikke hadde et sted å bo på to måneder.

– Jeg ville bare vekk fra alt og alle. I løpet av disse månedene bodde jeg på tre forskjellige hoteller, på sofaen til et vennepar, på psykiatrisk akuttmottak et par ganger, i et kollektiv med tre gutter, og enkelte netter i den gamle leiligheten vår, da Øystein sov borte. To netter slo jeg ihjel tiden ved å ta metro, buss og tog fordi jeg ikke visste hvem jeg skulle henvende meg til, og dermed ikke hadde noe sted å sove.

Christine drev hardkjør på kroppen sin. Hun livnærte seg på kaffe og sigaretter.

– For første gang i hele mitt liv, var jeg helt alene, og det var befriende. Jeg hadde ingen forpliktelser. Jeg var sykemeldt og brukte all min tid på å gå flere mil om dagen, i tillegg til å se på tv-serier.

Ble innlagt på psykiatrisk avdeling

Psykiateren uttrykte bekymring for Christine. Han spurte henne direkte om hvor mye hun spiste i løpet av en dag, og hvor mye hun mosjonerte. Hun følte seg avslørt med det samme.

– På den tiden var jeg utslitt. Alt gjorde vondt, og jeg fungerte ikke i hverdagen. Jeg hadde 20 badevekter stående hjemme for å se om de viste forskjellig vekt, og jeg veide meg etter kun å ha spist én valnøtt, sier Christine, og legger til:

– Det føltes ut som at jeg var i ferd med å bli helt gal. Da psykiateren sa at han var bekymret, og spurte om han kunne få henvise meg til dagbehandling, svarte jeg et noe ambivalent ja. Der ble det ganske tydelig at dagbehandling ikke var nok, og det ble fort bestemt av legene at jeg skulle legges inn.

Christine ble innlagt på Psykiatrisk Center Ballerup i 2016. Hun vet ikke hva som var verst; enten den gangen hun skulle ta en kognitiv test for å se hvordan hjernen hennes fungerte, som hun ikke fikk til i det hele tatt, eller hver uke da hun skulle veies.

– Der sto jeg i undertøyet, 30 år gammel, med utstikkende knokler og bh-en full av små blypatroner. Magen var full av vann. Dette gjorde jeg for å nå målet som var én kilo vektøkning hver uke. Jeg gråt utrøstelig fordi en del av meg ønsket at de skulle oppdage det, og tvinge i meg mat. Men samtidig var det så enkelt å fortsette å lyve om hvor jævlig jeg hadde det på innsiden.

FANT KJÆRLIGHETEN PÅ PSYKIATRISK AVDELING: Christine møtte Rasmus da hun var innlagt. De løy til de ansatte for å få mer tid sammen, og innså etter hvert at de ikke kunne leve uten hverandre. FOTO: Privat
FANT KJÆRLIGHETEN PÅ PSYKIATRISK AVDELING: Christine møtte Rasmus da hun var innlagt. De løy til de ansatte for å få mer tid sammen, og innså etter hvert at de ikke kunne leve uten hverandre. FOTO: Privat Vis mer

Først da terapeutene begynte å grave i fortiden til Christine, og hun snakket om voldtekten som skjedde da hun gikk på videregående, raste fasaden.

– Jeg har snakket masse med terapeutene mine de tre siste årene om selve hendelsen, og vi har brukt mye tid for at jeg skal lære meg å stole på mennesker, ikke la angsten styre hverdagen min, og ikke minst; si høyt at det ikke var min feil. Det er ikke før i ettertid at jeg har forstått hvor mye det har påvirket meg og ødelagt meg. Jeg har kun vært på byen et fåtall ganger, fordi fulle mennesker gjør meg utilpass. Jeg har fått angstanfall ved flere anledninger, og kastet opp fordi jeg følte meg akutt syk.

Møtte sin store kjærlighet under innleggelsen

Selv om Christine har opplevd mye som har vært vanskelig, var det verste å ta farvel med spiseforstyrrelsen. Den hadde jo vært der nesten hele livet.

– Jeg har aldri hatt så vondt i hjertet mitt, og aldri hatt et så stort ønske om å dø. Ikke da jeg ble mobbet eller frosset ut, ikke etter voldtekten og ikke etter skilsmissen. Det å skulle si farvel til spiseforstyrrelsen, fikk det til å tippe helt over for meg, og resultatet var at jeg prøvde å rømme. Jeg følte at livet var over.

Christine ble holdt tilbake med tvang, og havnet på en avdeling hvor de ansatte så til henne hvert 15. minutt, døgnet rundt. Sakte, men sikkert, klarte hun å forstå at hun måtte forholde seg til kostplanen, og spiseforstyrrelsen slapp taket, litt etter litt.

– Noen ganger savner jeg tiden under innleggelse, fordi jeg savner omsorgen. Du lever i en boble, og alt som foregår på utsiden er helt likegyldig. Og så møter du noen fine mennesker på veien, mennesker som er der på de dårligste dagene, men også på de beste.

Én av disse personene, skulle vise seg å bli Christines fremtidige ektemann. Planen var å være singel resten av livet – bare tanken på at noen skulle se henne naken igjen, var nok til at hun heller ville leve alene.

– Plutselig en dag satt han der, og han var det peneste jeg noensinne hadde sett. Jeg var så betatt, og rødmet, svettet og fniste om hverandre. Det var fantastisk å kjenne på sommerfugler i magen igjen, selv om jeg var livredd.

EN STOR OVERRASKELSE: Christine hadde forberedt seg på et liv uten barn. Overraskelsen ble derfor stor, da graviditetstesten viste to streker. FOTO: Privat
EN STOR OVERRASKELSE: Christine hadde forberedt seg på et liv uten barn. Overraskelsen ble derfor stor, da graviditetstesten viste to streker. FOTO: Privat Vis mer

Forsto at hun ikke kunne leve uten ham

Christine løy til personalet hver dag om at hun ikke turte å spise frokost på rommet sitt, slik at hun kunne få spise sammen med Rasmus. Deretter løy hun om at hun skulle til byen, mens han sa at han skulle drikke kaffe med pappaen sin – han måtte nemlig ha oppsyn. Sannheten var at pappaen hans hentet begge to på avdelingen, og kjørte dem til Grand kino i København. Mens han satt igjen utenfor, så det forelskede paret på «La La Land» med hvert sitt medbrakte måltid i en pose.

– Jeg ble utskrevet før ham, og da snakket vi sammen på telefon og messenger hele tiden. Vi besøkte hverandre så ofte vi kunne, og da vi planla at jeg skulle hoppe inn gjennom vinduet hans om natten, forsto jeg at jeg ikke kunne leve uten ham, smiler hun.

Den kommende sykepleierstudenten fra Norge, og psykologen fra Danmark. Begge med en spiseforstyrrelse. Hun med et stort eksponeringsbehov i sosiale medier, og han som ikke engang visste hva Instagram var, før de møttes.

– Jeg satset og hoppet. Heldigvis sto han stødig og tok meg imot med begge hender, og resten er historie. I juli fikk vi en datter, og 10. november giftet vi oss. Vi har ikke vært sammen så lenge, men jeg er så lykkelig. Denne gangen føles det fantastisk, sier Christine, og utdyper:

– Rasmus er et menneske det er umulig å mislike. Han tror på meg, er omsorgsfull, han ønsker å være sammen med meg, og han har aldri gjort noe for å svekke min tillit til ham. Jeg har fortsatt en vei å gå, men det er et kjempestort fremskritt for meg å stole på et annet menneske på den måten jeg stoler på Rasmus. Han gir meg selvtillit, og jeg aksepterer at han elsker meg.

CHRISTINE OG PIL: - Jeg elsker å være mamma, virkelig. Tiden hjemme med Pil er så utrolig verdifull, og jeg nyter det til det fulle, sier Christine. FOTO: Privat
CHRISTINE OG PIL: - Jeg elsker å være mamma, virkelig. Tiden hjemme med Pil er så utrolig verdifull, og jeg nyter det til det fulle, sier Christine. FOTO: Privat Vis mer

LES OGSÅ: Jeg er glad jeg ikke visste hvor tøft det skulle bli

Trodde ikke det var mulig å bli gravid

Graviditeten var overhodet ikke planlagt. Christine hadde sett for seg et langt liv som «mopsemor», og at det var det nærmeste hun ville komme en morsrolle, da eggløsning og menstruasjonssyklus var ikke-eksisterende.

– Jeg ble fortalt at sannsynligheten for at jeg skulle få barn, var liten, og at jeg burde forberede meg på et liv uten barn. 5. desember i fjor, var det plutselig to streker på graviditetstesten. Jeg har alltid sagt at jeg ikke skal ha barn, og planen var at Rasmus og jeg skulle være bare oss to, slik at vi kunne reise og oppleve verden. Men innerst inne visste jeg jo at jeg ønsket meg et barn – det var bare lettere å si at jeg ikke ønsket meg det.

GIFTET SEG: 10. november giftet Christine og Rasmus seg, noen måneder etter at datteren ble født. FOTO: Privat
GIFTET SEG: 10. november giftet Christine og Rasmus seg, noen måneder etter at datteren ble født. FOTO: Privat Vis mer

5. juli 2017 ble Christine utskrevet fra Psykiatrisk Center Ballerup. 5. juli 2018, ble datteren Pil født.

– Det er det mest skremmende, men også det vakreste, jeg har opplevd i hele mitt liv. Jeg elsker å være mamma, virkelig. Tiden hjemme med Pil er så utrolig verdifull, og jeg nyter det til det fulle. Men selvfølgelig er det vanskelig også, selv om vi har fått et barn som sover hele natten og stort sett smiler hele tiden.

Ifølge Christine var noe av det vanskeligste med graviditeten å se forandringene på kroppen, ettersom hun ble gravid så fort etter at behandlingen ble avsluttet.

– Det er mye for et menneske som egentlig ønsker å være usynlig og fylle så lite som mulig. På tross av dette, savner jeg magen min. Og jeg har fortsatt dager hvor det eneste jeg ønsker er å være spiseforstyrret, hvor jeg nesten kan bli litt irritert på Rasmus og Pil for å ha ødelagt mulighetene mine, for så lenge jeg er mamma og har Rasmus i livet mitt, kunne jeg aldri ha funnet på å sjonglere de rollene, sier hun, og fortsetter:

– Pil fortjener en sterk og tilstedeværende mor, og det er min aller største prioritering. Det er sant som de sier, at livet får en ny mening når man får barn. Og så lenge jeg lever skal jeg gjøre alt som står i min makt for at hun slipper å oppleve de tingene jeg har opplevd.

Jeg aldri har hatt det så fint som jeg har det nå

I august valgte Christine å ta med Pil for å overraske psykiateren som reddet henne, og det ble et rørende øyeblikk for dem begge to.

– Både psykiateren og jeg gråt. Det var deilig å se at han var oppriktig glad for at jeg valgte å kjempe videre. Der satt jeg plutselig, i den samme stolen jeg hadde tilbragt så mange timer i, med et barn i armene og ring på fingeren. Det var en skikkelig fin, men merkelig følelse, og en fin måte å si takk på.

Selv om Christine fortsatt har tunge dager, og spiseforstyrrelsen ikke har sluppet taket helt, klarer hun å akseptere at det slik. Hun kjemper fortsatt for at spiseforstyrrelsen ikke skal få ta kontroll, og familien skal ha mye av æren for at hun har kommet dit hun er i dag.

LYKKELIG FAMILIE: Christine forteller at hun aldri har hatt det så fint som hun har det nå, sammen med mann, barn og hund. FOTO: Privat
LYKKELIG FAMILIE: Christine forteller at hun aldri har hatt det så fint som hun har det nå, sammen med mann, barn og hund. FOTO: Privat Vis mer

– Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg aldri har hatt det så fint som jeg har det nå. Det å få oppleve en graviditet og se hva kroppen er i stand til, og ikke minst å oppleve det med Rasmus, er noe jeg er utrolig takknemlig for. Selv om det har vært tøft, er det verdt det, nå som jeg sitter her med belønningen i form av verdens beste hund, en fantastisk mann, og en nydelig datter.

KK presiserer: Denne saken er lest og godkjent av både Christinas eksmann og hennes nåværende ektemann. Ingen av dem ønsket å legge til sine kommentarer.

LES OGSÅ: Anniken (24) ble sykelig opptatt av mat og trening

Til forsiden