EVA WEEL SKRAM: – Da jeg sto fram med mobbingen, fikk jeg mange meldinger fra folk som hadde opplevd det samme, som skrev at det betydde mye for dem at jeg sto fram, sier Eva Weel Skram. FOTO: Astrid Waller
EVA WEEL SKRAM: – Da jeg sto fram med mobbingen, fikk jeg mange meldinger fra folk som hadde opplevd det samme, som skrev at det betydde mye for dem at jeg sto fram, sier Eva Weel Skram. FOTO: Astrid Waller
Eva Weel Skram:

- Det er det tyngste året jeg har hatt

Etter at Eva Weel Skram fikk polypp på stemmebåndet, har hun nesten ikke snakket på et helt år - ikke engang med sin egen sønn.

Unnskyld, men jeg må hvile stemmen litt, sier Eva Weel Skram. Blåser luft ned i en spesiallaget flaske mens det havgrønne blikket forsvinner ut i evigheten. Det buldrer nedi flaska, og luften som slår tilbake, skal massere stemmebåndene. Hun er i rekonvalesens. Eller stemmebåndene hennes er det. Siden Eva ble operert for polypp i halsen i april, har hun vært helt taus.

– Dette er første gang jeg snakker så lenge på et helt år, sier hun og hinter til intervjuet.

– I fem måneder var jeg helt taus i ukedagene for å klare konsertene i helgene. Sammenlagt gikk jeg et helt år uten å snakke. Thomas og jeg kranglet på en blokk som vi sendt imellom oss.

– Litt sånn «din dust», i løkkeskrift?

– Ja, litt sånn. Ha-ha. Når vi handlet, plystret jeg etter ham for å få ham til å komme etter med handlevogna. Det så jo ikke pent ut.

Hun unnskylder seg igjen, og blåser litt til. Spiller en låt fra telefonen, fra den nye plata som kommer i september. «Den finaste på jord» synger Eva klokkerent og kraftfullt, med produsentektemannen Thomas Stenersen på gitar. Sangen er til sønnen William (2), skrevet under dyna en natt han lå ved siden av henne og Eva hadde dårlig samvittighet for at hun hadde vært litt utålmodig.

– Låten oppsummerer Thomas og meg. Det å få noe så fint som William.

Hun pauser. Blir blank i øynene.

– Det verste med ikke å kunne snakke var at jeg ikke kunne svare når William ville snakke med meg. Han var halvannet år, og hadde akkurat begynt å snakke. Jeg hadde gledet meg sånn til å lese for ham og synge sammen med ham. Men når du har drømt så lenge om å jobbe med musikk og det endelig begynner å sparke …

Eva Weel Skram slo gjennom som 19-åring, i en tid da man faktisk kunne bli stjerne av å være med i «Idol». Da tv-titterne ennå ikke visste at de en dag skulle bruke tiden på å bla gjennom kjendisers bilder på sosiale medier og å legge ut bevingede ord lånt fra andre i håp om å bli likt.

– Karrieren vår har gått jevnt oppover, som i et stigespill, forteller Eva, og sikter til samarbeidet med ektemannen i «Eva and the Heartmaker».

På 13 år har de gitt ut fire plater og turnert mer eller mindre sammenhengende, og i fjor toppet de det hele med to utsolgte konserter i Operaen. For ikke å snakke om «Hver gang vi møtes». Fire ganger var Eva blitt spurt om å delta, men først etter ti år som artist følte hun at hun fortjente plassen. I beste sendetid ble låtene hennes tolket av Wenche Myhre, Jørn Hoel og Admiral P, mens turnéplanene for «Eva and the heartmaker» var lagt herfra til Grieghallen og tilbake. Men så kom polyppen og la seg på stemmebåndet, som en temmelig presis solformørkelse.

– Jeg kunne ikke hviske engang, sier Eva.

– Det sliter mer på stemmen enn å snakke. Da helgen kom og vi skulle spille, var jeg så glad for endelig å bruke stemmen at jeg passet på å ta opp litt ekteskapelige ting med Thomas fra scenen. Ting jeg ikke hadde fått sagt i løpet av uken. Konsertene våre ble jo bare lengre og lengre.

– Å sette inn i oppvask-maskinen og sånn?

– Ja. Sånne ting. Ha-ha. Publikum fikk virkelig være med på en reise sammen med oss.

– Det er lett å drive med musikk så lenge vi bare har William. Om vi skal ha flere barn, må vi kanskje vente til William begynner på skolen, sier Eva Weel Skram. FOTO: Astrid Waller
– Det er lett å drive med musikk så lenge vi bare har William. Om vi skal ha flere barn, må vi kanskje vente til William begynner på skolen, sier Eva Weel Skram. FOTO: Astrid Waller Vis mer

LES OGSÅ: Som 47-åring måtte Linda Johansen flytte hjem til foreldrene: - Det var det største nederlaget jeg kunne forestilt meg

- Vi ble stormforelsket og forlovet oss etter tre måneder

Eva og Thomas møttes på sommerturné med «Idol» i 2005. Hun som sjetteplassvinner og nyslått kjendis fra Sogndal, han som innleid gitarist med røtter i Bardufoss.

– Alt bare klaffet mellom oss. Vi ble stormforelsket og forlovet oss etter tre måneder, forteller Eva.

Røper at 10-årsbryllupsdag til høsten skal feires med 60 venner i hagen og i det nye huset på Grefsen. Fortsatt er det et stykke igjen. Håndverkere snekrer platting og yttertrapp, og oppussing gjenstår inne. Men grillen står klar, med seks brennere.

– Da vi flyttet hit, følte jeg virkelig at jeg kom hjem.

Hun sender et panoramablikk utover hovedstaden. Sier at hun er mye mindre på telefonen etter at de flyttet inn. Blir til at hun og Thomas sitter i hver sin dype lenestol foran vinduene og kikker utover byen:

– Vi er blitt litt som mamma og pappa.

LES OGSÅ: Skuespiller og modell Isabella Rossellini (65): - Jeg prøver aldri å se ung ut. Det har jeg gitt opp, for vi blir alle gamle

– Jeg har lurt mye på hvorfor det ble akkurat meg

Eva ble født i Oslo, og flyttet til Sogndal da hun var to år. Mamma var helsesøster, pappa lektor, og hun selv en livlig, framfus og gløgg unge som første dag i barnehagen slapp mammas hånd på yttertrappa og sa: «Nå kan du gå på jobb, mamma.»

– Jeg fikk tidlig kroppsundervisning av mamma, og lærte at man eier sin egen kropp og setter grenser for den. Farfar var prest og farmor veldig kristen, og en gang jeg skulle sove hos farmor, jeg var vel to og et halvt år, så ringte hun mamma om kvelden og sa at jeg måtte hentes. Midt i aftenbønnen hadde jeg avbrutt henne og spurt om det var sant at pappa hadde to steiner i pungen.

Eva ler klingende.

– Så da ble jeg hentet, da.

Hvorfor akkurat hun skulle komme til å falle utenfor, er fortsatt et mysterium for Eva. Hvorfor hun skulle bli lugget og banket opp, og skulle sitte der på niårsdagen sin, pyntet og fin, og svelge klumpen i halsen over at nesten ingen av gjestene kom.

– Jeg har lurt mye på hvorfor det ble akkurat meg. Jeg var jo en sjefstype og veldig frampå og flink. Jeg tenkte lenge at mobbingen var min skyld. At jeg kom inn som en stor konkurrent for dem.

Hun husker da de skulle velge lag i en jentebursdag, og kun hun sto igjen. Kommentaren som falt: «Jeg får vel ta hun feite grisen der, da.»

– Jeg gikk rett hjem og spurte mamma: «Synes du jeg er en feit gris?» Hun ble rasende og dro hjem til jentas foreldre. Vi ungene måtte vente på rommet mens de voksne snakket, og jenta snudde seg mot meg og sa: «Jeg sier aldri unnskyld til deg, din jævla bitch.» Mamma og pappa var flinke til å støtte, uten å gjøre meg til offer, og sa alltid: «Det er de som tar feil!» Men samtidig, dersom jeg hadde hatt mine egne følgere, min egen hærskare, så ville jeg kanskje …

Hun tar en slurk kaffe. På terrassen står gyngehest og andre spor etter lille William, som hver morgen slår øynene forventningsfullt opp og sier: «Barnehagen?»

– Jeg kommer til å følge med på William når han blir større. Begge veier. For det kan jo hende at mitt barn blir en mobber. Det vet man aldri.

Etter at Eva sto fram med mobbingen, i «Hver gang vi møtes» i 2016, var hun spent første gang hun skulle hjem til Sogndal. Hun hadde servert hjertet sitt på et fat. Men noe var skjedd siden den gang hun flyttet hjemmefra. Eva hadde sunget seg til favorittplassering i «Idol». Gått fra å være et musikalsk utskudd i bygda med særegen klesstil, via popyndling som ble fløyet fra Oslo til hjembygda i helikopter sammen med Tone Damli, Sogndals andre store «Idol»-datter. Og nå, nå var hun rikskjendis. På vei hjem.

– Etter intervjuet fikk jo foreldrene mine litt angst. Men folk kom bort til dem: «Jeg visste ikke at det sto sånn til med Eva.» De syntes det var tøft at jeg sto fram. Første gang jeg var hjemme, gikk jeg en tur på puben, og en fra klassen kom bort: «Jeg er så lei meg for det som skjedde med deg, Eva, og for at vi ikke gjorde noe.» Det var en enorm lettelse. Å få en bekreftelse på at det faktisk var skjedd, og ikke noe som bare var i mitt hode.

LES OGSÅ: Faren fikk frontallappdemens og endret seg drastisk: - Han løy, sa stygge ting og foretok horrible valg

Før het bandet «Eva and the heartmaker». – Nå som vi lager musikk på norsk, har vi skiftet til navnet mitt, men selv om det står «Eva Weel Skram» på plakaten, vil det alltid være like mye Thomas’ prosjekt, han er bare ikke så glad i å fronte. FOTO: Astrid Waller
Før het bandet «Eva and the heartmaker». – Nå som vi lager musikk på norsk, har vi skiftet til navnet mitt, men selv om det står «Eva Weel Skram» på plakaten, vil det alltid være like mye Thomas’ prosjekt, han er bare ikke så glad i å fronte. FOTO: Astrid Waller Vis mer

- Spiseforstyrrelser var et direkte resultat av mobbingen

Eva var 15 da hun flyttet hjemmefra for å gå på musikklinja i Sandane. På internatet traff hun den som skulle bli hennes aller beste venninne. Anne Marte med de blåeste øynene. Men Eva hadde et mørke med seg i bagasjen. Noe som fødtes den gang hun ble kalt «feit gris», og som det skulle ta 17 år før slapp taket.

– Kommentaren fikk meg til å tenke: «Å ja, kanskje er jeg tjukk? Kanskje er det det som er problemet?» Da jeg nærmet meg 13 år, sluttet jeg å spise. Spiseforstyrrelser var et direkte resultat av mobbingen.

Hun tok det som en kjempekompliment hver gang noen bemerket at hun var blitt for tynn.

– Mamma nektet meg først å flytte på hybel om jeg ikke begynte å spise. Hunden vår Peik satt ved siden av meg ved bordet, og jeg begynte å gi ham maten min i smug. På skolen kastet jeg matpakken i søpla, forteller Eva.

Hun hadde flere triks i ermet. Hadde faktisk lært det ene av mamma, en gang hun var bilsyk: «Stikk fingeren i halsen, så får du det opp.» Noe så enkelt og samtidig så livsfarlig. På hybelen la 15 år gamle Eva seg stadig mer intrikate planer over hva hun skulle handle inn, når hun skulle spise det. Og når hun skulle kaste det opp igjen. Hvilke middager hun kunne gå på med venner, basert på hvor langt det var til doen, og hvor godt toalettet spylte ned.

– Jeg fikk enorm skyldfølelse og selvforakt for alt jeg spiste. Det er ganske brutale tanker som kommer med spiseforstyrrelser. Jeg kastet opp alle måltider, og det var få ting som gikk gjennom systemet mitt.

Venninnen Anne Marte var den som skulle ta affære:

– Hun skjønte at jeg hadde bulimi og tok nøkkelen til doen og nektet meg å gå inn. Da begynte jeg å skjønne at det var gått over styr.

Eva unnskylder seg. Må hvile stemmen igjen. Spiller en låt til. «Finne heim», tittelsporet på plata som kommer i september. Den handler om da det sto på som verst.

– Hver fredag jeg gikk videre i «Idol», ble jeg sykere og sykere, uten at folk visste det. Jeg husker noen skrev i et kommentarfelt: «Hun har jo litt mage.» Da ble jeg skikkelig dårlig.

Hun var åpen med Thomas fra første stund. Kunne nesten ikke fatte at han fortsatt ville ha henne. For gudene skulle vite at han fikk advarsler nok. Ti år senere lagde Eva en låt om akkurat det:

– «Berre la meg vær» handler om ikke å føle seg bra nok for den andre, og å prøve å skyve ham bort, akkurat som jeg prøvde å gjøre med Thomas i begynnelsen.

Hun smiler.

– Men Thomas sa bare: «Ikke prøv deg!»

Eva husker helgen da hun som 17-åring dro hjem for å snakke med foreldrene. Hybelvenninnen hadde overtalt henne. Faren som pustet lettet ut fordi han trodde Eva skulle si at hun var gravid. Og moren, helsesøsteren som visste hva bulimi var, som heller skulle ønske at datteren var gravid.

– Jeg hadde jo gnagsår på fingeren av å stikke fingeren i halsen, og brekningsrefleksen min var blitt veldig dårlig. Mamma tok meg ned på helsestasjonen og viste meg hvor alvorlig det var. Man kunne få hjertestans og ødelagt forbrenning og tannemalje. Det med hjertestans brydde jeg meg ikke så mye om. Ha-ha. Men det med forbrenningen gjorde inntrykk. Det sier litt om hvor ute jeg var.

Nå begynte kampen for å bli frisk. Eva takker mamma for utrettelig innsats. Og etter hvert Thomas.

– Jeg hadde mange tilbakefallsperioder. Jeg kunne gå et halvt år uten å kaste opp, og så begynte jeg igjen. Men det gikk lenger og lenger mellom hver gang.

Hun husker vendepunkter, 1. februar 2008. Bryllupet nærmet seg, og Eva var fyr og flamme. Men Thomas så noe Eva ikke så. Skulle de kanskje utsette bryllupet, til hun følte seg litt friskere?

– Det var en oppvåkning for meg, forteller Eva.

– Jeg nektet å la spiseforstyrrelsen få bestemme om jeg skulle gifte meg eller ikke. Den dagen var siste gang jeg kastet opp.

Hun smiler.

– Det er ti år siden, og i dag er spiseforstyrrelsene et avsluttet kapittel i livet mitt. Jeg glemmer aldri den dagen jeg ringte til mamma og sa: «I dag har jeg spist en skolebolle uten å ha dårlig samvittighet.»

LES OGSÅ: Da datteren flyttet ut ble det så sterkt for Maise at hun skrev bok om det: - Jeg var redd vi ville gli fra hverandre

– Vi har vel hatt 250 spillejobber etter at William ble født

Sønnen William kom for drøyt to år siden. Så etterlengtet og lett å ha med å gjøre at han fire dager gammel stilte på pressekonferanse for «Hver gang vi møtes» og ble bysset av Wenche Myhre på bakrommet. I en alder av tre måneder hadde han vært på spillejobb i Bergen fire ganger, mens Besta, moren til Thomas, som var med som barnevakt, faktisk aldri hadde vært der.

– Vi har vel hatt 250 spillejobber etter at William ble født. Det første året gikk alt på skinner. Men så begynte han i barnehage, og vi var ikke forberedt på at barn ble syke i barnehage. Det kom som et sjokk. Det ble altfor mye synging med forkjølelse, for vi kunne jo ikke skippe turnéplanene, og på en konsert i Førde fikk jeg blødning på stemmebåndet som etter hvert utviklet seg til en polypp.

Nå fulgte altså året med stillhet. Hvordan tok egentlig sønnen det, da mamma ikke lenger snakket? Da hun plutselig svarte med smil og stumme nikk?

– Han kunne komme bort til meg og ta ansiktet mitt mellom hendene for å få oppmerksomheten min fullt ut.

– Hvordan var det?

Eva blir blank i øynene.

– Det er det absolutt tyngste året jeg har hatt. Det har vært høye oppturer og også veldig dype daler. Men jeg har regnet på det, og Thomas og jeg har vært sammen med William like mange minutter begge to siden han ble født. Men han ble jo veldig pappagutt i den tiden. Det ble veldig tydelig for meg at en omsorgsperson er en omsorgsperson, uavhengig av kjønn og biologi. Det var ganske rørende.

Hun smiler:

– Men de siste ukene har jeg kunnet snakke igjen, og nå har han faktisk begynt å favorisere meg. He-he.

– Jeg skammet meg veldig over spiseforstyrrelsene, og mange av mine nærmeste har ikke visst om dette før nylig, sier Eva. FOTO: Astrid Waller
– Jeg skammet meg veldig over spiseforstyrrelsene, og mange av mine nærmeste har ikke visst om dette før nylig, sier Eva. FOTO: Astrid Waller Vis mer

LES OGSÅ: Miles (11) er født med en sykdom som gjør at kroppen eldes åtte ganger raskere enn normalt: - Det føltes som en dødsstraff da vi fikk beskjeden

– Thomas og jeg har vært riktige for hverandre i 13 år

Turné og ny plate står for døren. Etter 10 år som ektefolk og 13 år som band, hvordan får de det egentlig til å fungere når jobben er sammenfiltret med privatlivet, og hverdagen utspiller seg på scenen?

– Det kommer gode og onde dager, men det er ikke noe alternativ. Det er oss to for alltid, sier Eva med ettertrykk.

Thomas, som kommer bortom og tilbyr mer kaffe, sender kona kjærlige blikk, og ser ut som han er enig.

– Thomas og jeg har vært riktige for hverandre i 13 år, og da kjemper man seg gjennom det. Så lenge man en gang har vært rett for hverandre, så er man det, og da kan man finne tilbake til hverandre igjen, sier Eva.

Hun ramser opp spillestedene for turneen. Vet det høres dumt ut, men er sikker på at de har det beste publikumet. Forteller at hun føler seg hjemme på hvert eneste spillested. Så hjemme at hun ikke har noen ambisjoner om å bli stor i Japan eller på andre måleskalaer for suksess.

– Nei, er du gal. Tror ikke vi engang trenger å bli større enn vi er nå, med det publikumet vi har. Plata vår heter «Finne heim», og det handler ikke om en fysisk plass, men om å finne seg selv.

Hvordan er det, tenker hun mye på mobbing i dag? Når hun kommer over fjellene hjem til Sogndal, sammen med Thomas, og William, like gammel som hun selv var da hun flyttet dit.

– Ikke i det daglige, sier Eva.

– Men nå som jeg er blitt mamma, dukker det opp oftere enn før. Jeg er så klart veldig redd for at det samme skal skje med William. Samtidig er det ikke sikkert at jeg hadde søkt tilflukt i musikken og dermed havna der jeg er nå, og da er det ikke sikkert jeg hadde møtt Thomas engang. Så på en merkelig måte er jeg i ettertid glad for at dette skjedde meg, nettopp fordi jeg kom så styrket ut av det.

Men hun har en innrømmelse. Litt motvillig, men den er der. Fra den gang hun satt i helikopteret, som nylig tent «Idol»-stjerne. På vei inn over Sogndal, der plakatene av henne hang tett på kjøpesenteret, og hun så husene til mobberne kun som små prikker langt der nede:

- Jeg tror på karma. Man skal jo ikke godte seg, men akkurat da gjorde jeg faktisk det.

LES OGSÅ: Merethes to døtre havnet i fosterhjem: - Det var bare min feil at barna ble hentet

Til forsiden