ARIEL LEVY: Vi har møtt den amerikanske forfatteren Ariel Levy, og den sterke dama forteller ærlig og åpent opp om de vonde hendelsene hun har erfart i livet. FOTO: Astrid Waller
ARIEL LEVY: Vi har møtt den amerikanske forfatteren Ariel Levy, og den sterke dama forteller ærlig og åpent opp om de vonde hendelsene hun har erfart i livet. FOTO: Astrid Waller Vis mer

Ariel Levy:

- Det er en fryktelig erfaring, det at du skal gi liv, men så ender det opp med døden

19 uker ut i svangerskapet føder den amerikanske forfatteren Ariel Levy en sønn på et hotellrom i Mongolia. Han dør 20 minutter senere.

Hadde du spurt den amerikanske journalisten Ariel Levy om hun rundt Thanksgiving-tider i november 2012 hadde alt hun kunne drømme om akkurat der og da, hadde hun nok mest sannsynlig nikket på hodet, slått ut med armene og gitt deg et rungende «ja».

For på den tiden var 38-åringen, som er født og oppvokst i en jødisk familie i New York, gift med kvinnen hun elsket, gravid ved hjelp av spermen til en velstående kompis (som hun og partneren skulle fostre opp barnet sammen med), hun hadde kapret drømmehuset og hadde fast jobb som journalist i prestisjetunge The New York Times. Alt lå til rette for en lykkelig og begivenhetsrik fremtid.

Dessverre skulle ting gå stikk i strid med Ariels drømmer.

Fem måneder på vei med sin førstefødte sønn bestemmer hun seg for å ta en siste utenlandsjobb for The New York Times i Mongolia. «Jeg ville ha ett siste streif av frihet. Jeg ville gjøre én siste innsats for karrieren min.» (utdrag fra boken Når reglene ikke gjelder). Oppdraget var å skrive om landets nær forestående forvandling på bakgrunn av pengene som de siste årene hadde strømmet inn fra gruveindustrien i landet, og hva det hadde å si for kvinnene der.

Under en middag med en av sine kontakter merket hun at noe var iferd med å skje med kroppen hennes. Tilfeldigvis var middagen lagt til Ariels hotell i Ulaanbaatar, og dermed var veien kort til hotellrommet hennes. Her skulle hun gå gjennom det verst tenkelige en gravid kvinne kan oppleve. Nemlig å føde sitt barn alene. På et hotellrom. 21 uker før tiden.

Den lille gutten levde i knappe 20 minutter.

Det er nå gått fem og et halvt år siden hendelsen, og i disse dager en boken hennes The Rules Do Not Apply (2017) oversatt til norsk. Her har boken fått tittelen Når reglene ikke gjelder. Den er blitt beskrevet som «en memoarbok om å komme over sorg og tap, og å finne seg selv igjen», og i boken beskriver hun blant annet den tragiske hendelsen som skjedde på Blue Sky Hotel i Mongolia en novemberdag i 2012.

LES OGSÅ: - Det er svært vanlig å ha opplevd en spontanabort

- Alle tenker at du ikke er mor fordi du ikke har babyen, men jo, jeg er jo det

Vi møtte Ariel Levy, som i dag er 43 år gammel, på Litteraturhuset i Oslo i april i forbindelse med promo av den norske versjonen. Det er vanskelig å forestille seg at den sprudlende kvinnen som ler og smiler, samtidig som hun gestikulerer voldsomt med armene, er samme kvinne som i løpet av kort tid fødte sin sønn alene på et hotellrom, ble skilt fra sin partner og som følge av dét mistet drømmehuset. Alt hun hadde bygget opp og kjempet for, raste sammen i løpet av et sekund.

- I tiden etter at jeg kom tilbake fra Mongolia var jeg så trist at jeg nesten ikke klarte å puste. Jeg tenkte ikke på urettferdighet der og da, for jeg var så ekstremt lei meg, sier hun til KK.

ÆRLIG: Til KK forteller Ariel Levy at hun i tiden etter spontanaborten følte seg som et hormonvrak. Foto: Astrid Waller
ÆRLIG: Til KK forteller Ariel Levy at hun i tiden etter spontanaborten følte seg som et hormonvrak. Foto: Astrid Waller Vis mer

Det var flere i kretsen rundt Ariel som forsøkte å trøste henne med at hun med tiden helt sikkert kom til å få et nytt barn. Det likte hun ikke å høre.

- Jeg ville jo ikke ha noen andre enn ham. Man vet jo ikke hvem han hadde blitt, fordi han rakk aldri å bli en person, men det var han jeg ville ha der og da. Dessuten syntes jeg at det var så rart at de sa det, for de kunne jo umulig vite at jeg kunne få et barn til ettersom det gikk så galt første gang.

Tiden etter spontanaborten ble naturlig nok en prøvelse for Ariel. Babyen var ikke der lenger, men tegnene på at hun hadde gått gjennom et svangerskap var tydelig.

- Rett etter at du har født er du et hormonvrak, uansett utfall av fødselen. Og som i mitt tilfelle, om babyen er død, er det ekstra ille fordi du går rundt med alle de fysiske - og psykiske - tegnene på at du er blitt mor. Det er som en identitetskrise. Alle tenker at du ikke er mor fordi du ikke har babyen, men jo, jeg er jo det. Jeg har født. Jeg har melk i brystene. Det er også noe av grunnen til at jeg ønsket å ha bildet av babyen som jeg tok rett etter fødselen, fordi dette var min realitet, sier hun ærlig.

Da hun kom tilbake fra Mongolia følte hun seg som en fiasko. Det tok lang tid før hun klarte å ta innover seg at spontanaborten ikke skyldes valg hun hadde tatt.

- Det er en fryktelig følelse å erfare, det at du skal gi liv, men så ender det opp med døden. Man føler at man har drept barnet sitt, og det er en vond følelse. Jeg har snakket med flere kvinner som har vært i lignende situasjoner, og de føler alle det samme. Skyld. Men når tiden går, og dersom man tror på vitenskapen, så forstår man med tiden at det ikke er ens egen skyld. I mitt tilfelle så tenkte jeg først at det handlet om at jeg var så gammel da jeg ble gravid, men hvem vet. Kanskje det hadde skjedd om jeg hadde blitt gravid som 26-åring også? spør hun retorisk.

- Tenkte du noen gang tanken om at du ikke burde ha reist til Mongolia da du var gravid i femte måned?

- I begynnelsen tenkte jeg at jeg aldri skulle ha reist, men etter hvert som jeg gjorde research, og snakket med leger, så forsto jeg at dette ikke hadde noe med flyturen eller den lange reisen å gjøre. Jeg ble rammet av noe som heter placental abruption, som er for tidlig løsning av morkaken. Det hadde pågått en stund uten at jeg hadde lagt merke til det, og det kunne like gjerne ha skjedd hjemme i New York. Det hadde ikke hatt noe å si. På det stadiet jeg var i svangerskapet innebar det at babyen hadde dødd uansett, forklarer hun ærlig.

LES OGSÅ: - Jeg har pasienter med spontanabort i hvert fall annenhver dag

For sent å få biologiske barn

Ariel var 37 år da hun ble gravid for første gang, og til tross for at hun til en viss grad hadde følt på presset fra omgivelsene rundt med tanke på det å stifte familie, forklarer hun at hun ikke var klar for det livet før hun bikket slutten av 30-årene.

- Da jeg ble gravid handlet det ikke om at jeg følte på presset, men jeg hadde rett og slett ikke vært klar til å få barn før da. Dessverre er det hva jeg kaller en design-defekt hos oss kvinner, at i det man endelig er moden nok til å bli mor og har alt på stell, så begynner kroppen din å stagnere. Det er veldig lett å tenke at siden vi har slitt med det som føles som en fuckings evighet med menstruasjonssmerter, og alt det som kommer med det, at vi har gjort oss fortjent til å kunne få barn om vi ønsker det. Men naturen bryr seg ikke om det, sier hun og himler oppgitt med øynene.

- Føler du at det er for sent for deg å få barn nå?

ANGRER IKKE: Ariel Levy, som ble gravid som 37-åring, angrer ikke på at hun ventet med å prøve å få barn. Foto: Astrid Waller
ANGRER IKKE: Ariel Levy, som ble gravid som 37-åring, angrer ikke på at hun ventet med å prøve å få barn. Foto: Astrid Waller Vis mer

- Biologisk sett er det altfor sent. Jeg er ikke for gammel med tanke på det å være en forelder, og jeg kunne jo ha adoptert. Men biologisk, ja, og det vet jeg, fordi jeg prøvde i mange år etter at jeg kom tilbake fra Mongolia. Det er selvfølgelig trist, sier hun oppriktig, og legger til:

- Det var ikke det at ingen ikke hadde fortalt meg om vår biologiske klokke, og at man må tenke på å få barn i 20-årene og begynnelsen av 30-årene om man ønsker det. Det visste jeg godt! Men jeg var ikke klar for det før jeg var i slutten av 30-årene. Hva skal man gjøre, liksom? Tvinge seg selv til å bli klar før man er klar? Nei, det går ikke, sier hun bastant.

Til KK forteller Ariel at hun aldri hadde gått med på å få barn på et tidligere stadie i livet, bare fordi samfunnet og omgivelsene rundt «krever det av henne».

- Om man ikke har finansielle eller emosjonelle ressurser for å få det til, så er man ikke klar. Og uansett hvor lei meg jeg er for at jeg ikke har biologiske barn i dag - hadde jeg ønsket å få barn før jeg var klar for det? Absolutt ikke. Da hadde jeg vært en skikkelig dårlig mor. Dersom jeg kunne få oppfylt ett ønske her i livet, så hadde det vært at en kvinnes fruktbarhet varte lengre enn den gjør. At ting hadde gått til helvete når man er 45, ikke 35.

Ariel begynte å skrive på boken halvannet år etter spontanaborten i Mongolia. Først da følte hun seg klar for å dele historien. Hele historien.

Hun beskriver blant annet skilsmissen fra sin alkoholiserte partner «Lucy» (som er blitt anonymisert i boken), bestevenninnen Emma som var gravid med to måneders mellomrom fra Ariel og det nære forholdet hun fikk til den sør-afrikanske legen Dr. John Gasson. Han hjalp henne den kvelden livet tok en retning hun aldri hadde sett for seg.

- Var det tøft å se Emma få det livet som du mistet?

- På den ene siden var det veldig tøft å se henne ha alt det jeg aldri fikk, men samtidig var jeg veldig glad for at hun faktisk sørget for at vi fikk ett barn å forholde oss til. Sammen. Datteren hennes er guddatteren min, og det er jeg veldig glad for. Det er trist for begge at vi ikke fikk gjort dette sammen, men jeg har aldri ønsket at hun ikke fikk barn. For det første fordi det gir henne så mye glede, og også - egoistisk nok - fordi de gir meg så mye glede.

Den ellers så snakkesalige Ariel stopper opp et sekund og trekker pusten. Det er tydelig at det å snakke om bestevenninnen beveger henne.

- Vi hadde alltid drømt om å gjøre ting sammen og samtidig, men det er ikke man alltid får oppfylt den drømmen. Men så må man ikke glemme at det kommer flere nye faser i livet. Om 20 år, når barna hennes har flyttet hjemmefra, så kommer vi til å være tilbake igjen der vi var før og gjorde de samme tingene. Det er en fin tanke, sier hun og smiler.

LES OGSÅ: Derfor skjer spontanaborter

Giftet seg med legen som hjalp henne etter spontanaborten

Skjebnen ville ha det til at vennskapet som Dr. John Gasson og Ariel utviklet på tvers av jordkloden (via lange epostutvekslinger) skulle føre til kjærlighet. 15. desember i fjor giftet de to seg i en intim seremoni på rådhuset i New York. Hun er takknemlig for at hun er sammen med mannen som var der da hun mistet sønnen.

- Jeg har jo ingenting å sammenligne det med, og aner ikke hvordan det hadde vært å møte ham under andre omstendigheter i livet, men jeg føler at det er ekstra fint at han var der da det skjedde og kjenner til hele historien.

Ekteparet har prøvd å få barn, men har nå avfunnet seg med at det er for sent. John Gasson har to voksne barn fra før, som Ariel har utviklet et godt forhold til. Nå setter de to pris på å leve et liv som ikke alle andre par rundt dem kan gjøre.

- Vi kan gjøre ting som mine venner med barn ikke kan gjøre. Vi kan for eksempel dra på en sponantur til Hellas, hvor jeg kan skrive og han kan jobbe med medisinske oppdrag. Jeg prøver å verdsette det livet jeg har - og de tingene og det utgangspunktet jeg har.

GIFT: I desember 2017 giftet Ariel Levy seg med den sør-afrikanske legen John Gasson som behandlet henne etter spontanaborten i Mongolia i 2012. Her er paret fotografert sammen i New York. Foto: Skjermdump fra Instagram (@arielvlevy) med tillatelse fra Ariel Levy
GIFT: I desember 2017 giftet Ariel Levy seg med den sør-afrikanske legen John Gasson som behandlet henne etter spontanaborten i Mongolia i 2012. Her er paret fotografert sammen i New York. Foto: Skjermdump fra Instagram (@arielvlevy) med tillatelse fra Ariel Levy Vis mer

Det er også hennes råd til de som føler at de mangler noe i livet, eller føler på et press fra samfunnet om at man må ha visse ting for å oppnå en følelse av suksess.

- Mitt beste råd er å tenke på det du har, i stedet for å tenke på det du ikke har. Enhver person som ikke bor i et krigsherjet område, eller et hvilket som helst annet område i verden som er preget av grusomheter, og som dermed har et trygt og sikkert hverdagsliv, kan få et lykkelig liv dersom man selv tillater det. For min egen del kan jeg si det på to måter: «Jeg 43 år, og kan være ekstremt ulykkelig fordi jeg ikke har barn», eller jeg kan si: «Jeg er 43 år, og har den jobben jeg alltid har drømt om, jeg er gift med mannen jeg elsker og at dette skjedde for en grunn». Det verdsetter jeg.

- Har du brukt bokskrivingen som en form for terapi?

- Jeg vil ikke bruke akkurat dét ordet. Når man skriver noe man vet skal publiseres tenker man på de tingene som kreves av historien - og av leserne. Hva leseren trenger å få av informasjon for at de skal få frem budskapet. På den måten blir det ikke terapi, for målet er ikke å heale deg selv, men å fortelle en historie på best mulig måte. Men om det hadde en positiv påvirkning på meg å skrive boken? Helt sikkert, sier hun til KK.

LES OGSÅ: Casey Anthony beskyldt for å ha drept datteren (2): - Jeg sover godt om natten

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: