ÅRETS FIGHTER: Etter rettssaken ble det verre. Jeg gjenopplevde overgrepene, hver natt, sier Ane Marthe Foto: Geir Dokken
ÅRETS FIGHTER: Etter rettssaken ble det verre. Jeg gjenopplevde overgrepene, hver natt, sier Ane Marthe Foto: Geir Dokken Vis mer

Julio Kopseng

Det er en kamp hver eneste dag

- Jeg kan ikke si at jeg lever et fullverdig liv i dag. Men jeg nekter å plassere meg i offerrollen, jeg nekter å la meg knekke.

Juryens begrunnelse: Ane Marthe Stavrum får prisen for sitt mot til å anmelde sin tidligere samboer Julio Kopseng for mishandling og voldtekt. Stavrum har vist stor omtanke gjennom et åpent brev til kvinnene som anmeldte Kopseng, men som opplevde å få saken sin henlagt. Kopseng ble som et resultat av alle anmeldelsene, deriblant Stavrums, dømt til 21 års forvaring med en minstetid på ti år, den strengeste straff noensinne i en voldtektssak her i landet.

Gir pengene til: FOD-gården, Foreningen for omplassering av dyr.

LES OGSÅ: - Han tok tak i hoftene mine og tightsen, og holdt meg nede

Ane Marthe hadde ventet lenge på denne dagen. Altfor lenge. Nå var hun her, på vei inn i tingretten, til vitneboksen, med Sia i ørene, og de hudløse tekstene som snakket så direkte til henne:

Now I fly, hit the high notes

I have a voice, have a voice, hear me roar tonight

You held me down

But I fought back loud

LES OGSÅ: Cecilie ble voldtatt av flere menn: - Jeg la skylden på meg selv

Hun lot musikken fylle henne helt, bygge henne opp, som om hun var på vei inn i rettssalen i et pansret kjøretøy, uknuselig. Det var hennes tur til å kjempe tilbake. Med sin historie, som hun hadde holdt tilbake, druknet og døyvet i flere år, historien om samboerskapet påtalemyndigheten snart skulle omtale som et overgrepsregime, om ekssamboeren som norgeshistoriens største serievoldtekstmann. I en rettssak som skulle ende med lovens strengeste straff: 21 års forvaring med 10 års minstetid. Brutaliteten i denne historien er nesten umulig å beskrive, og enda vanskeligere å forstå. 

Clipped wings, I was a broken thing

Had a voice, had a voice but I could not sing

You would wind me down

I struggled on the ground

So lost, the line had been crossed

Det er gått noen måneder nå. Siden Ane Marthe Stavrum(30) kunne gråte av lettelse etter den historiske ankesaken der ekssamboeren og den tidligere NRK-danseren Julio Kopseng ble dømt for voldtekt av henne og 15 andre kvinner. Siden hun sto fram i VG med et åpent brev og takket alle som hadde banet vei for henne, gjort det hun ikke torde før mange år senere – anmelde ham. Hun takket både de som hadde, som henne, sittet i tøffe vitneavhør, men ikke minst alle kvinnene som hadde fått sakene sine mot ham henlagt. 

«Takk for at dere ga meg en ekstra sterk stemme. Takk for at dere ga meg ekstra mot til å kjempe på. Takk for at dere torde, og hadde mot ... Dere må huske, selv om saken ble henlagt, betyr det ikke at dere ikke ble trodd.»

– Jeg kunne ikke gjemme meg lenger. Ane Marthe sitter på andre siden av et kafébord i hjembyen Askim, med vinterjakka på. Den tunge rettssaken er også minst ti kilo og en ny hårfarge siden. I dag er en god dag. Nettene har også begynt å bli bedre etter at legen skrev ut antidepressiva og sovepiller. En voldtekt blir man aldri ferdig med, Ane Marthe ble utsatt for flere -hundre, men påpeker at antallet ikke er viktig. En voldtekt kan ødelegge et liv, eller hjemsøke deg i søvne. 

– Etter rettssaken ble det verre. Jeg gjenopplevde overgrepene, hver natt. Kjempet for livet, lå i sengen og sparket og slo. Det var dramatisk, forteller Ane Marthe. Øynene er store og åpne i det smale ansiktet.

MODIG: Ane Marthe skrev et åpent brev og takket alle de som hadde banet vei for henne og som gjorde at hun turde å anmelde. Foto: Geir Dokken
MODIG: Ane Marthe skrev et åpent brev og takket alle de som hadde banet vei for henne og som gjorde at hun turde å anmelde. Foto: Geir Dokken Vis mer

LES OGSÅ: Hvis jeg ikke kan si ja, kan jeg heller ikke si nei

- Han var egentlig ikke min type i det hele tatt

De traff hverandre for første gang på en privatfest nyttårsaften 2008, etter at de var blitt introdusert for hverandre på Facebook, via en felles venn. Hva var det hun likte ved ham? De varme følelsene hun en gang hadde, er i dag helt umulig å beskrive, det er ord hun ikke lenger klarer å bruke om ham, heller ikke navnet hans orker hun å ta i sin munn. 

– Jeg klarer ikke å forklare hvorfor jeg falt for ham. Han var egentlig ikke min type i det hele tatt. Men han var god til å snakke, si de rette tingene ... Jeg trengte så desperat den oppmerksomheten den gangen. 

LES OGSÅ: Voldtektsofre bør oppsøke hjelp rett etter overgrepet

Da hun traff ham, hadde hun lenge slitt psykisk og var utenfor arbeidslivet. Hun kjente seg svak. 

– Jeg har hatt et tøft liv, legger hun til, og oppsummerer kort en oppvekst der faren var alene om å oppdra henne og de to brødrene. Han var i Forsvaret, og det ble mye flytting, Ane Marthe byttet ofte venner og følte aldri at hun fikk fotfeste. Det ble et dårlig utgangspunkt hun ikke ønsker å komme nærmere innpå – nå. 

– Jeg har alltid hatt dårlig selvbilde, smiler hun, avfeiende. Blikket hardner igjen:

– Og det visste han å utnytte. Jeg gikk rett i gjørma. 

Enda vanskeligere er det å forklare hvorfor hun ble i forholdet, i åtte måneder, til tross for at overgrepene startet kort tid etter at hun flyttet inn. Hun merket seg fort hvor hardhendt han var. Og ustoppelig. Hvor går grensen fra harde grep til vold? Fra frivillig til tvang? Gråsonevoldtekter er blitt et begrep. Men finnes det egentlig gråsoner i en slik sammenheng? Insinuerer ikke begrepet at offeret er medskyldig? Ane Marthe vet at mange stusser over at en kjæreste eller samboer kan voldta. Men selv sex som begynner frivillig, kan ende opp som en voldtekt. Hun er krystallklar på at grensen uansett går når noen har sagt nei. Og når man kjemper imot. 

Hun sa nei da han dyttet opp døra på doen på en bensinstasjon, låste døra og tvang seg på henne. Hun skulle bare inn og tisse. Og hun strittet imot da han presset seg inn mens hun sto i et prøverom på Hennes & Mauritz i Oslo sentrum. Overgrepene kom ofte brått og uventet. Aktor skulle senere beskrive det som modus operandi, hans handlingsmønster. Hun kunne også våkne på sofaen av at han forgrep seg på henne. I dommen står det: 

‹‹En del av voldtektene skjedde ved at sexen startet frivillig, men at fornærmede sa nei til å fortsette. Tiltalte opptrådte da truende, skiftet personlighet og bare fortsatte den seksuelle omgangen, mens han kunne si noe slikt som «Jeg eier deg». Det hendte også at han ved voldtekter holdt en pute over ansiktet hennes, og at han tok kvelertak slik at hun fikk problemer med å puste ...››

Lagmannsretten viser til fornærmedes forklaring om at hun skrek nei og gråt mens han holdt på, og at han låste fast armene og beina hennes, mens han etterpå sa noe slikt som at hun «lå så beleilig til».

– Hadde jeg ikke kommet meg unna, tror jeg ikke jeg ville levd i dag, sier Marthe bestemt. 

– Jeg vet hva han kan være i stand til. Det har han vist.

LES OGSÅ: Dopes ned før voldtekten

Hun sikter til voldsepisoder der hun skal ha blitt truet ned i et badekar med glovarmt vann, til trusler om torpedoer, trussel med kniv da hun en gang snappet til seg mobilen for å ringe politiet. Like etter skal han ha tatt en telefon der hun overhørte ham si: «Jeg har en her som skal bort, hun skal bort nå.» Hvor mange ganger han har slengt henne i veggen, klarer hun ikke tallfeste. En gang var volden så grov at hun oppsøkte akuttmottaket ved Aker sykehus. 

– Etterpå sto jeg og tagg ham om unnskyldning for at jeg hadde fått juling, forteller Ane Marthe.

Volden blir også bevisført i lege-journaler. I dommen står det:
... det er ikke tvilsomt at det var -hyppige voldshandlinger, og at fornærmede samlet sett levde i et regime med fysisk og psykisk vold og som også innebar en vedvarende frykt for nye overgrep.

Hvordan kunne hun bli i et så destruktivt og farlig samboerskap? Ane Marthe beskriver det som å være fanget i et nett. Hun følte seg manipulert av ham, kontrollert, trykket ned, hun kjente seg til slutt ikke igjen. 

– Hvorfor gikk du ikke før? Det er et spørsmål jeg har fått mange ganger og som jeg aldri kommer til å kunne gi noe svar på.

Det var som hun satt i fangenskap, selv om nøkkelen lå på innsiden. Utenfor var det ingenting å gå til. Der sto hun alene. Han var det eneste hun hadde. Hun hadde visst lenge at hun måtte komme seg unna, det fantes følelsesmessige grunner for at hun ble, men det var også de praktiske. 

– Jeg hadde ikke noe nettverk, ingen familie eller venner jeg kunne flytte til, forklarer hun. 

– Jeg begynte tidlig å se meg om etter en bolig, men det var vanskelig å være på boligjakt i Oslo. Imens gikk jeg inn i en overlevelsesmodus. Jeg måtte bare holde ut. Hele helvete.

Sårbarhetsvoldtekter er politiets betegnelse for denne type voldtekter, som kjennetegnes ved at den fornærmede ofte lever et liv uten stort nettverk. De blir derfor også ofte utsatt for gjentatte overgrep. Anmeldelser av sårbarhetsvoldtekter har økt med 71 prosent fra 2014 til 2015, viser tall fra Kripos.

I oktober, åtte måneder etter hun hadde flyttet inn, fikk hun napp på en boligannonse og kom seg ut, uten forvarsel. Med hjelp fra en kamerat flyttet hun alle tingene mens samboeren var på jobb. Hun var ute av buret. Og livredd. 

– Jeg har i ettertid tenkt mye på at jeg burde ha sagt fra, anmeldt ham med en gang. Men jeg var så ødelagt, kjørt ned.

I stedet begynte hun å feste, drukne følelsene, drakk fem ganger i uka, brukte kokain for å holde seg våken. Slik holdt hun på i et halvt år. Det var først da hun ble stoppet på gata av noen som trodde hun langet dop, at hun fikk en vekker. 

– Jeg brukte mange år på å bygge meg opp igjen.

Så innhentet historien henne. Da politiet begynte å rulle opp voldtektssakene i 2013 og medieoppslagene dukket opp, «TV-danser tiltalt for voldtekt», ble hun uvel. Hun så øyeblikkelig hvem personen på det sladdete bildet i avisene var.  

– Jeg ble rammet av skyldfølelse. Tenkte at jeg kunne ha reddet mange hvis jeg hadde anmeldt ham den gangen. 

Livet hadde endelig begynt å gå videre, hun var i jobb, hadde «verdens snilleste samboer», men samvittigheten gnagde, hun bestemte seg for å anmelde ham. I avhøret fortalte hun for første gang historien sin i detalj. Etterpå hadde hun følt en enorm lettelse, overbevist om at hun hadde gjort det rette.

Da dommen i lagmannretten falt, kollapset hun. Da var det gått tre år siden hun først anmeldte ham, det hadde vært en knalltøff prosess. Først rettssaken i tingretten, så ankesak i lagmannsretten, begge rippet opp de grusomste detaljer, og skammen. Den største påkjenningen var likevel å blottlegge seg i rettssalen for så mange ukjente mennesker, konfronteringen fra forsvarsadvokatene – den føltes nådeløs. 

– Da rettssaken var over, kom alle følelsene som hadde vært sperret inni meg hele denne tiden, veltende. Det føltes som om alt var slått ut av meg.

Under plasteret var det fremdeles et åpent sår. Nå kom reaksjonen, fysisk. Fastlegen sykmeldte henne, hun mistet matlysten, kiloene raste av, blodtrykket var lavt. Fremdeles må hun sette seg ned når hun skal dusje. Men så tar hun sats og legger ettertrykkelig til, fast i blikket:

– Jeg kan ikke si at jeg lever et fullverdig liv i dag. Men jeg nekter å plassere meg i offerrollen, jeg nekter å la meg knekke.

I dag er hun tilbake i 60 prosent jobb. Å jobbe holder henne frisk. Hun har diagnosen posttraumatisk stress. Det er en kamp hver eneste dag, men hun er villig til å stå i den fordi hun ikke vil la det han har gjort, ødelegge livet hennes. Det er ikke slik denne historien skal slutte. 

Da hun bestemte seg for å skrive et åpent brev og stå fram med sin historie, ville hun vise andre voldtektsofre at det er verdt det. Både den lange veien til anmeldelse, og påkjenningen det er å stå oppreist gjennom tøffe rettssaker. 

Hele åtte av ti anmeldelser blir henlagt ifølge tall fra Riksadvokaten. Og rundt 80 prosent av voldtekter blir aldri anmeldt. 

– De fleste tør jo ikke si fra. Kanskje fordi de er redd for gjerningsmannen eller fordi de frykter hva folk kommer til å si. 

Ane Marthe er spesielt opptatt av hvordan vi snakker om seksuelle krenkelser. 

– I retten fikk jeg spørsmål som hva slags type sex jeg likte, og om jeg hadde jobbet som glamourmodell. Hva har det med saken å gjøre? spør hun. 

– Dette er fordommer som finnes i retten, og de finnes blant folket. 

Hun vil disse holdningene som eksisterer blant menn, men også blant kvinner, til livs, og viser til Hemsedal- saken, der tre menn ble frikjent etter at de var tiltalt for å ha dopet ned og voldtatt en 19-år gammel kvinne. Debatten i etterkant provoserte henne voldsomt. I NRK uttalte advokat Brynjar Meling at «kvinner må ta ansvar for hvem de går på nachspiel med», høyesterettsadvokat Gunnar Nerdrum skrev i Klassekampen at «Voldtekt er jo så mangt. Det kan være en ung mann, for øvrig plettfri og med gode karrieremuligheter, som blir belønnet med dette for en kort utskeielse. Eller det kan være en ektemann som vil gjøre bruk av sine ekteskapelige rettigheter, men som overser at kona sier «nei».» Elin Ørjaseter skrev i Morgenbladet at man måtte «gjenreise forskjellen på voldtekt og fyllerør», og i Aftenposten skrev Anki Gerhardsen at «vi ikke tør å snakke om gråsoner, delt ansvar og likestilling».

Ane Marthe mener at det altfor ofte er hensynet til overgriperen som får sin framtid ødelagt, som blir trukket fram. 

Til dem som dømmer henne og andre voldtektsofre, det vil si hver tiende kvinne i Norge, sier hun: 

– Prøv å gå én dag i mine sko.

Selv om hennes overgriper sitter inne, styrer fremdeles frykten henne, hun unngår store menneskesamlinger, ser seg fremdeles over skulderen, og sover med lyset på. Samboeren kjøpte et nattlys til henne, en rosa katt, da hun ble 27 år. Men en ting blir hun aldri redd for. Kjærligheten.

– Den har jeg egentlig aldri vært redd for. Selv om jeg har vært brent mange ganger. Selv ikke etter dette. 

Kopseng-saken

2. april 2016 fant Borgarting lagmannsrett tidligere tv-danser Julio Kopseng skyldig i 16 voldtekter. Til sammen ble han anmeldt av 37 kvinner, de fleste fikk anmeldelsene sine henlagt. Kopseng var fra før dømt for voldtekt av to kvinner. I desember 2015 ble han dømt til 12 års forvaring med minstetid på åtte år for voldtekt av seks kvinner. I februar 2015 ble han dømt til 15 års forvaring for flere hundre grove voldtekter av ni forskjellige kvinner. Det var disse to dommene som ble slått sammen i ankesaken i 2016.
Kilde: NTB

Voldtekt i Norge 

I 2015 fikk politiet inn 1408 voldtektsanmeldelser, en økning på 15 % fra året før, ifølge Kripos. Det var en økning i både antall relasjonsvoldtekter og sårbarhetsvoldtekter. I Kripos-rapporten står det videre: «Det er ingen tvil om at det skjer grove krenkelser og seksuallovbrudd i parforhold ... Å anmelde en partner eller tidligere partner for voldtekt kan oppleves som ekstra vanskelig fordi de voldtektsutsatte kan være redd for represalier og for hvilke konsekvenser anmeldelsen kan få for dem selv eller familien.» 
Kilde: Kripos

redaksjonen@kk.no Denne reportasjen står også i KK nr 51/52, 2016

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: