WENCHE STEEN OM DATTERENS DØD: Først nå, to år etter, føler Wenche Steen (63) at hun er tilbake igjen. I et stort intervju med KK forteller for første gang om hvordan hun har jobbet seg gjennom sitt livs største smertepunkt. Foto: Charlotte Spetalen / All Over Press Norway
WENCHE STEEN OM DATTERENS DØD: Først nå, to år etter, føler Wenche Steen (63) at hun er tilbake igjen. I et stort intervju med KK forteller for første gang om hvordan hun har jobbet seg gjennom sitt livs største smertepunkt. Foto: Charlotte Spetalen / All Over Press Norway
Selvmord

- Det er et helt år jeg ikke har levd. Ingenting har betydd noe

I et halvt år etter, var det eneste Wenche Steen (64) klarte, å sitte i en stol foran et vindu.

KK.NO: Det er en sommerdag, på en hesterygg over grønne jorder, at det skjer.

I et halvt år har hun sittet i en stol ved stuevinduet. I et halvt år har livet kun handlet om å overleve sin yngste datters død.

Men der, i lett trav og med sol i håret, kjenner Wenche den for aller første gang igjen:

Gleden. Og kanskje viktigst, det som hester alltid bringer fram i henne, det som hesten alltid krever at du som dens leder henter opp: Styrken i deg selv.

LES OGSÅ: Det var en avhengighet

TILBAKE: – Det har tatt tid, men nå føler jeg at jeg er tilbake, at jeg har kontroll over livet igjen, sier Wenche Foto: Charlotte Spetalen / All Over Press Norway
TILBAKE: – Det har tatt tid, men nå føler jeg at jeg er tilbake, at jeg har kontroll over livet igjen, sier Wenche Foto: Charlotte Spetalen / All Over Press Norway Vis mer

Tok sitt eget liv

– Jeg er som en dupp som alltid kommer opp igjen. Og jeg nekter å være hun dama med den døde datteren, sier Wenche Steen (63) i et stort intervju med KK denne uken.

Men aller først: Det så perfekt ut, ja på grensen til det eventyrlige, det livet Wenche Steen hadde.

20 år gammel ble hun kåret til Miss Charming International, til Miss Europe to år etter, i 1974. Her hjemme ventet VIP-rom, mottakelser og full pressedekning.

I Paris, Barcelona og Milano ventet modellkarriere og et jetsettliv fullt av fester med fotballhelter og rockestjerner. Hun fikk en sønn og to døtre, alle på hvert sitt vis slående like sin mor.

Hun utdannet seg til økonom, bygde opp en skjønnhetsklinikk i Oslo sentrum, og kjøpte seg en vakker gård i Lier med hester i stallen. Alt så helt perfekt ut.

Inntil den torsdags-kvelden i februar 2013. Da telefonen ringte, og det i noen lange minutter Wenche aldri glemmer, ble klart at hennes yngste datter Alexandra hadde tatt sitt eget liv, 27 år gammel.

– Jeg fikk sjokk. Jeg kastet meg i bilen med sønnen min. Men så ble vi bare sittende der. For hvor skulle vi kjøre? Det var ingen steder å kjøre, forteller Wenche og legger til:

– Jeg kommer aldri til å kjøre forbi det huset igjen. Aldri.

LES OGSÅ: Tania og Jon Michelet mistet mor og ekskone i selvmord

- Jeg elsker deg

Allerede dagen etter ringer en venninne av henne som er psykoanalytiker, og som også kjente Alexandra. Beskjeden er klar: «Nå kommer du til meg. Du må ikke prøve å gjøre dette alene».

– Jeg er jo litt åndssnobb, så jeg kom fram til at jeg ville ha en psykiater. Jeg trengte en som både var lege og psykolog og som kunne forklare hva som skjedde med meg, en som kunne gi meg klare tilbakemeldinger, forteller Wenche.

For med det store sjokket fulgte også en stor klartenkthet. En del av henne vet godt hva som er det riktige å gjøre. Hun skriver som besatt i tiden rett etter. I sine siste ord til sin datter, i en fullstappet kirke, sier hun det slik, som et løfte:

«Jeg skal fortsette å le med broren slik hun pleide. Jeg skal sitte i timevis med den gode samtalen med søsteren slik hun gjorde.»

Og kanskje finnes det bare én måte å avslutte en slik tale på.

«Alexandra Elisabeth – jeg elsker deg.»

LES OGSÅ: Ble innlagt på psykiatrisk klinikk

SAMMENSVEISET: Alexandra fra venstre, med storebror Thomas og storesøster Christina. – Alexandra var en jente som hadde alle muligheter. Hun hadde en god jobb i et finansselskap, hun var tydelig og tøff, men kunne også være sjenert i større forsamlinger. En klok jente, sosial og med stor integritet. Hun var den av barna som var mest lik meg, forteller Wenche. Foto: PRIVAT
SAMMENSVEISET: Alexandra fra venstre, med storebror Thomas og storesøster Christina. – Alexandra var en jente som hadde alle muligheter. Hun hadde en god jobb i et finansselskap, hun var tydelig og tøff, men kunne også være sjenert i større forsamlinger. En klok jente, sosial og med stor integritet. Hun var den av barna som var mest lik meg, forteller Wenche. Foto: PRIVAT Vis mer

Bebreidet seg selv

Men én ting er å vite med forstanden hva som er bra for deg. Noe helt annet er hva man er i stand til. For hvordan gå videre når ingenting lenger betyr noe?

– Jeg husker det bare som at jeg satt i en stol foran et vindu. Jeg klarte ikke å jobbe, ikke å åpne et brev på sju–åtte måneder. Det er et helt år jeg ikke har levd. Ingenting har betydd noe. Jeg har vært en robot som bare har gjort det jeg har trengt for å kunne overleve, forteller Wenche.

Men midt i nummenheten: Et hav av selvbebreidelser. En kald steinørken av skyldfølelse.

Dette vanvittige tankekaoset virvlende rundt dette ene: Hva gjorde hun galt? Aller størst er dette smertepunktet:

Modellkarrieren var hennes livs store eventyr – men hvordan ble det lest av hennes datter?

MODELLKARRIERE: Etter å ha blitt kåret til Miss Charming 20 år gammel, ventet et jetsettliv med stor tilflyt av rockestjerner. På begynnelsen av 80-tallet var hun sammen med Kiss-gitaristen Paul Stanley og var med på turné da den ikoniske rockegruppen var på høyden av sin karriere.
MODELLKARRIERE: Etter å ha blitt kåret til Miss Charming 20 år gammel, ventet et jetsettliv med stor tilflyt av rockestjerner. På begynnelsen av 80-tallet var hun sammen med Kiss-gitaristen Paul Stanley og var med på turné da den ikoniske rockegruppen var på høyden av sin karriere. Vis mer

De siste par årene Alexandra levde, erfarte Wenche et økende fasadefokus hos datteren, en opptatthet av at alt måtte være perfekt, fra utseende til jobbinnsats.

– Når moren din er fotomodell, så handler det mye om utseende, og i den bransjen skal man jo være perfekt utad. Jeg trodde selv jeg beviste at det ikke var fasaden som var viktig, og har vært opptatt av å gi barna mine selvtillit på andre måter, men hvordan hun opplevde det, vil jeg aldri få svar på, sier Wenche.

LES OGSÅ: Anita Krohn Traaseth om morens selvmord

Hvorfor?

Hvordan vikle seg ut av egne, tunge selvbebreidelser? Hvordan skape en forståelse man kan leve med?

– Det er ofte her det profesjonelle apparatet kommer inn, opplyser Kari Dyregrov, professor og forskningsleder ved Senter for Krisepsykologi, og med doktorgrad i sorg:

– Her må terapeuten hjelpe den etterlatte fram til en erkjennelse. Det hjelper ikke å si «du skal ikke føle skyld». Man må gå inn i livet til personen som tok livet sitt og prøve å forstå hva det var i den personen som kunne føre fram til det. Og så vil det være ulikt hvilken forståelsesmodell den enkelte kan leve med, forklarer Dyregrov.

Sammen med sin psykiater har Wenche nøstet seg fram til hva det var i Alexandra som gjorde at hun valgte døden.

Wenche famlet seg fram til de avgjørende løsningsordene for selv å kunne vende tilbake til livet.

Hun kunne ikke se depresjon hos datteren før selvmordet. Men trolig har Alexandra hatt en sårbarhet. Hvordan skulle Wenche ha sett det komme?

LES OGSÅ: - Jeg trodde sorgen skulle ta livet av meg

En tv-serie fikk henne i gang igjen

Finnes det et punkt der det likevel kjennes helt riktig at livet skal gå videre? Et vendepunkt?

Det er på dette spørsmålet Wenche ikke bare forteller om den aller første gangen tilbake på hesteryggen et halvt år etter datterens død, men av alle ting om tv-serien «Revenge», som har gått på TV3, og handler om en datter som systematisk hevner sin døde far, som ble forrådt av dem han stolte som aller mest på.

Det var fortsatt nede i knestående at Wenche en dag klarte å dra innom firmaet sitt, skjønnhetssalongen hun har bygd opp siden 2005 – bare for å oppdage at hun var i ferd med å miste alt.

Så kan man si hva man vil om banale tv-plott, men da Wenche kom hjem igjen, slo på tv-en der «Revenge» flimret over skjermen, og så den unge jentas vanvittige målbevissthet, så den intense kampviljen – der og da ble et menneske i knestående for første gang i stand til å reise seg.

– Jeg har sett på «Revenge» og tatt igjen og tatt igjen. Det har gitt så mye energi. Der er jeg blitt tøffere enn noen gang. Og det siste året har jeg klart å snu det, forteller en engasjert Wenche.

– Hvor viktig har familien vært?

– Vi har alltid vært sammensveiset, og det har ikke forandret seg, vi har akkurat like mange diskusjoner og krangler som vi alltid har hatt, ler Wenche.

STOR STJERNE: Wenche med sin eksmann og faren til hennes to døtre, den britiske musikeren Geoffrey Downes, keyboardisten i The Buggles. Han var også med i to av 70- og 80-tallets største engelske band, Yes og Asia. Da den triste nyheten ble kjent, strømmet kondolansene inn i tusentall til ham på Twitter og Facebook. Foto: PRIVAT
STOR STJERNE: Wenche med sin eksmann og faren til hennes to døtre, den britiske musikeren Geoffrey Downes, keyboardisten i The Buggles. Han var også med i to av 70- og 80-tallets største engelske band, Yes og Asia. Da den triste nyheten ble kjent, strømmet kondolansene inn i tusentall til ham på Twitter og Facebook. Foto: PRIVAT Vis mer

At familiehumoren har vært en god drahjelp, er likevel tydelig. Som da familien på Alexandras bursdag, og senere på ettårsdagen for hennes død, samlet seg på Theatercaféen.

– Alexandra var spesielt morsom, hun hadde denne bitchy, kule humoren. Så vi satt der og dro alle hennes jokes. De haglet. Det bare ble sånn. Alle var jo så triste. Men den kvelden handlet det om Alexandra, og om hvordan det ville ha vært om hun hadde vært der. Og da bare ble det sånn, smiler Wenche.

LES OGSÅ: - Vi er blitt sterkere av all motgangen

Har helt andre følere ute

Å møtes med likemenn, det vil si andre som har opplevd selvmord, trekkes i undersøkelser blant etterlatte fram som en viktig hjelp for å komme seg videre.

Også for Wenche har slike møter vært svært verdifulle:

– Jeg møtte en bekjent litt tilfeldig, en som hadde mistet sin søster i selvmord, og hun inviterte meg på middag. Det blir med en gang en spesiell kontakt, et bånd og en nærhet når man møter andre som har opplevd det samme. Jeg satte så utrolig pris på at hun gjorde det. Det var en veldig viktig prat for meg å ha, forteller Wenche.

Er hun blitt mykere, lurer vi? Etter å ha bodd store deler av modellkarrieren utenlands, fikk hun raskt oppmerksomhet da hun igjen fikk Norge som hovedbase – og snakket ærlig om egen botoxbruk, ble hanket inn som redaktør av norske Playboy og kom i millionstrid med en ekssamboer, en rettssak hun for øvrig vant på alle punkter.

I sum har det etterlatt et inntrykk av at Wenche Steen er en beintøff og uredd dame som fronter sine meninger koste hva det koste vil.

Men er det noe som er forandret i henne etter å ha gått gjennom sitt livs to tøffeste år?

DYREGLAD: – Dyrene mine har betydd enormt mye. Uansett hvor tungt det var måtte jeg ta vare på dem. Og hvem blir ikke glad av å se to hunder leke sammen? spør Wenche, her med sin hvit Schäfer Wolfe. Foto: Charlotte Spetalen / All Over Press Norway
DYREGLAD: – Dyrene mine har betydd enormt mye. Uansett hvor tungt det var måtte jeg ta vare på dem. Og hvem blir ikke glad av å se to hunder leke sammen? spør Wenche, her med sin hvit Schäfer Wolfe. Foto: Charlotte Spetalen / All Over Press Norway Vis mer

– Jeg er blitt tøffere enn noen gang. Det verste som kunne skje, har skjedd. Jeg har helt andre følere ute. Men samtidig har jeg fått et større fokus på de nære ting. Nå har jeg akkurat fått hjelp fra uventet hold, og det er sånne ting jeg nå setter så utrolig mye større pris på, jeg begynner nesten å grine bare jeg snakker om det, sier Wenche, og legger til:

– Og så er det jo blitt enda mer tydelig for meg hva som skal til for å holde meg stabil. Du må gjøre hyggelige ting. Du må gå turer i skog og mark. Du må ha mennesker rundt deg som gir deg glede. Selv om jeg selvsagt fortsatt har dager som bare er dritt. Men da får jeg meg et spark bak av sønnen min eller av andre, sier Wenche.

LES OGSÅ: Linn Stokke: - Plutselig kan jeg kjenne på et enda råere aspekt av sorgen

Ser henne overalt

Gleden i livet finner hun i dag først og fremst hos barnebarnet og barna.

KK22: I salg fra fredag 29. mai.
KK22: I salg fra fredag 29. mai. Vis mer

– Jeg er så glad for å være med dem. Bare det å våkne opp, se på landskapet rundt meg – det har gjort meg mentalt i stand til å gå videre.

Barnebarnet er oppkalt etter sin tante: Heddy Alexandra. Et navnevalg Wenche er svært glad for.

– Vi kaller henne bare «lille stirr» … hun er ordentlig direkte i måten hun stirrer på, akkurat som Alexandra. Jeg tenker alltid på Alexandra når jeg ser på henne.

– Mange som mister noen forteller likevel om en følelse av et nærvær – har du også kjent på dette?

– Nei, hun er veldig borte på den måten. Men jeg ser henne overalt. Det kan være i trekkene til fremmede jeg ser på gaten, en måte noen kaster på håret på, et blikk, sier Wenche, tenker litt og legger til:

– Jeg tror ikke vi forsvinner. Jeg tror at den energien hun hadde – den forsvinner aldri.

Helt til slutt, det aller viktigste. Hva ble Wenches forløsende ord for å kunne leve godt med seg selv? Om den dyrekjøpte, dyrebare lærdommen fra terapitimene, sier hun dette:

– Det finnes ikke perfekte foreldre. Jeg skylder ikke på meg selv lenger. Som mor kan du bare gjøre ditt beste. Man kan ikke mer.

Dette intervjuet er opprinnelig publisert i KK22, som er salg fra fredag 29. mai.

Til forsiden