KATHRINE SØRLAND: Kathrine beskriver seg som
guttegæren i barneårene.
– På barneskolen hadde jeg
tre kjærester samtidig, og
måtte gå omveier så de ikke
skulle møtes på vei fra skolen.
Det var mye å holde styr på. FOTO: Thomas Qvale
KATHRINE SØRLAND: Kathrine beskriver seg som guttegæren i barneårene. – På barneskolen hadde jeg tre kjærester samtidig, og måtte gå omveier så de ikke skulle møtes på vei fra skolen. Det var mye å holde styr på. FOTO: Thomas Qvale Vis mer

Kathrine Sørland:

- Det er et nederlag å gå ut av et langt ekteskap

Siden Kathrine Sørland og mannen gikk hver til sitt, har hun brukt tiden til å gå i seg selv og finne ut hva hun gjorde feil.

Publisert

Kathrine Sørland (39)

Modell, tv-personlighet og foredragsholder.
Har sønnen Leon (11) med eksmannen Andreas.
Bor på Nesøya i Asker.
Ble kåret til «Frøken Norge» i 2002 og ble nummer fire i «Miss World». Har deltatt i en lang rekke tv-programmer.
Aktuell med sin egen strikkegenserkolleksjon.

Alltid når jeg går inn i et rom, tenker jeg at det er min oppgave å underholde og lette opp stemningen.

Kathrine Sørland (39) sitter ved kjøkkenbordet hjemme i den strøkne leiligheten på Nesøya. Unner seg et glass cola uten sukker. Blikket er lyst som en nordisk sommerhimmel, og hun er en av få som lever opp til klisjeen om å være «enda penere i virkeligheten enn på bilder». Sånt må være lov å kommentere, når hun tross alt er blitt kåret til verdens fjerde vakreste kvinne.

Sønnen Leon er på skolen, og selv er hun i et strålende humør, til tross for at hun etter eget sigende vanligvis er et monster fram til klokken 12.

Jeg føler alltid et ansvar for å skape god stemning når det er stille rundt et bord. Men det er klart. Det er jo litt slitsomt alltid å være den som skal «ta» rommet.

Etter bruddet er
venninnene hennes
blitt oppringt av
journalister som fisker
etter om hun har en ny
kjæreste. – Jeg synes
det var vanskelig at jeg
plutselig ble så interessant, sier Kathrine. FOTO: Thomas Qvale
Etter bruddet er venninnene hennes blitt oppringt av journalister som fisker etter om hun har en ny kjæreste. – Jeg synes det var vanskelig at jeg plutselig ble så interessant, sier Kathrine. FOTO: Thomas Qvale Vis mer

Kathrine Sørland var 22 år da hun catwalket seg langbeint inn i mediebildet, som nykronet Frøken Norge i 2002. Tittelen førte henne til en modellkarriere i Milano, fjerdeplass i Miss World, og 11. plass i Miss Universe. Siden har hun vært å se på skjermen som dommer i «Top Model», vertinne i «Casino» og programleder i flere TV3-programmer. I 2013 tok hun seg til finalen i «Skal vi danse», og hun kom like langt i «Kjendis-Farmen» i 2018. Sistnevnte skulle ikke bli uten kostnader, men det kommer vi tilbake til.

På bordet i leiligheten, der duftlys er tent i alle rom og ikke en pute ligger feil, smyger innekattene Bølla og Bolla seg mellom kaffekopper og godteskål. De er søsken og født samme dag som matmor selv, funnet på Finn.no og egenhendig hentet i Skien.

– Jeg skulle bare ha den ene, men så satt den andre der, og ingen hadde ringt og sagt at de ville ha den. Og da slo jo jeg til. Jeg tror jeg kunne blitt en mad cat lady, men da er det vel ingen som ville bodd sammen med meg.

Sola tvang seg gjennom skydekket over Stavanger da Kathrine Sørland ble født 25. mars 1980. Abba hadde nettopp gitt ut «Super Trouper», Eric Heiden hadde vunnet fem gull på isen under OL i Lake Placid, og nyvinningen pc var nettopp lansert. Kathrines foreldre «var i oljå». Hun husker en trygg oppvekst, med søsken som var 3 og 11 år yngre. Beskriver seg selv som en som var redd for å rekke opp hånden og som ble med på det de andre foreslo uten å tørre komme med egne forslag.

– Men jeg var opptatt av at ingen skulle holdes utenfor. Var det en som ikke ble bedt i bursdag, så gikk ikke jeg heller. Det er klart, du blir jo ikke populær av det.

Hun husker følelsen av å stå i skolegården med de kule ungdommene og bare ville vekk. En syltynn jente, selvbevisst på grensen til det lammende, og samtidig umulig å overse – gitt at hun var et helt hode høyere enn de andre.

– Jeg har et bein som er tre centimeter kortere enn det andre, og jeg sto og lente meg på det korte beinet for ikke å være lengre enn de andre. Jeg så aldri på meg selv som kul.

Hun rister på hodet:

– Den usikkerheten var helt forferdelig, og jeg følte bare at jeg var i veien.

Der venninnene knaket i forføyningene og tøt ut både her og der, måtte Kathrine vente helt til åttende før hun kunne gå med mamma til Adelsten for å kjøpe bh.

Da jeg endelig fikk pupper, var jeg så lettet. Jeg satt i badekaret da jeg merket det, og ropte: «Mamma, mamma! Det er noe galt med meg!»

Hun husker at hun sto foran speilet på rommet sitt i en litt for stor bh, mens en drøm tok form. En drøm større enn en A-cup. En drøm om at Christy Turlington og Cindy Crawford fra plakatene over sengen hennes skulle bli levende. At hun en gang skulle bli som dem.

– Da jeg var 15, fikk jeg et modellkurs i gave av foreldrene mine. Opptaksprøven var å gå catwalk, og jeg var så lykkelig da jeg kom gjennom nåløyet. I skolegården hvisket de: «Hun er blitt modell.» Jeg elsket det. Nå hadde jeg noe som var bare mitt.

Hun ler, med selvironisk distanse:

– Jeg hadde spilt piano på alle skoleavslutninger i hele barndommen, men det var ikke nærheten av det å bli modell. Det var en fantastisk følelse midt i den usikre tiden.

Når hun første gang skjønte at hun var pen? At hun kunne leve av utseendet? Kathrine mener det er et «jækla godt spørsmål».

– Jeg syntes ikke jeg var pen, men jeg hadde selvtillit når det gjaldt utseendet. Men jeg har aldri glemt kommentaren fra en venninne: «Hvis du hadde teipet opp nesen din, så ville du hatt samme nese som Michael Jackson.» Det preget meg lenge, og jeg har alltid hatt kompleks for den nesen.

Denne saken er hentet fra KK nr 06 som er i salg fra fredag 13. mars.
Denne saken er hentet fra KK nr 06 som er i salg fra fredag 13. mars. Vis mer

Da Kathrine reiste til Milano, var moten «heroin chick»: avmagrede jenter med innsunkne øyne og en «Kjør meg til Slottsplassen»-utstråling. Selv framsto Kathrine som frisk og sunn. Det sier mye, gitt at hun på ungdomsskolen gikk under navnet «Sugi» på grunn av de sugerørtynne beina og hadde slanket seg seks kilo før hun satte seg på flyet.

– Jeg hadde et altfor klassisk utseende og var jo en typisk katalogjente. I Milano hadde jeg en periode som ikke var helt sunn. Jeg gikk mye sulten og prøvde det meste av slankekurer. Jeg var forstyrret i kropp og sjel en lang stund etterpå. Jeg husker at jeg så en modell som sto og spiste bomullsdotter.

Hun rister på hodet:

– Jeg har aldri sultet meg etterpå, men jeg kommer alltid til å være slank. Jeg liker det som det er nå. Jeg spiser til jeg er mett, men aldri mer. That’s it. Vil jeg ha sjokolade, nekter jeg meg ikke det, men det holder med en bit. Slik har jeg kontroll, sier Kathrine, med tonefallet til en som snakker overbærende om en venninne som ikke er til stede.

– Min 40-årskrise er at jeg
har begynt
å ta pianotimer
igjen, forteller
Kathrine. FOTO: Thomas Qvale
– Min 40-årskrise er at jeg har begynt å ta pianotimer igjen, forteller Kathrine. FOTO: Thomas Qvale Vis mer

Du finner ikke hustavler med kjærlighetsfulle sitater på Katrines vegger. Ikke fordi hun ikke liker dem – kun fordi de ikke passer inn i den stramme stilen.

– Jeg elsker klisjeer! «Et smil er det fineste du kan ha på deg.» «Å elske, det er å leve» og sånne ting. Om du fordyper deg i klisjeene, er de veldig bra. Alle burde leve etter dem.

Hun innrømmer at sjenerøse ord for det meste er forbeholdt andre.

– Jeg er ganske streng mot meg selv og har veldig høye forventninger. Til mammarollen, til hjemmet og til jobben. Jeg hater middelmådighet, halvveis og «helt greit».

– Var du sånn allerede i oppveksten?

Hun nikker.

På barneskolen var jeg veldig glad i å være flink. Det kom ikke lett, og jeg måtte jobbe hardt for å bli flink.

– Det er viktig for deg å være flink?

– Å ja! sier hun med ettertrykk.

– Jeg har alltid vært opptatt av mye bekreftelse.

Kanskje begynte det i ungdomsårene? Kathrine skjønte ikke hva det var. Men nå, sett med den voksne – og skilte – kvinnens øyne, mener hun at foreldrenes skilsmisse var varslet lenge før den inntraff.

– Jeg kunne merke det om foreldrene mine hadde hatt en dårlig dag, og det var noen vanskelige år. Jeg hadde det ikke så bra og rømte ut av huset og satt i kjellerstua hos venninner.

Skilsmissen kom egentlig som en lettelse.

– Var det i den tiden du begynte å ta ansvar for stemningen?

– Det var det nok. Siden da har jeg alltid tatt klovnerollen. Selv hjemme med familien tenker jeg sånn. Jeg vet at det nytter å tvinge seg en oktav opp. Men jeg skulle jo ønske jeg kunne gå rolig inn et rom og bare si helt avslappet: «Hei, hei.» Jeg har sett det som en av mine oppgaver i livet å bygge dem omkring meg.

Da Kathrine gifte seg med eiendomsmegler Andreas Holck i Stavanger i 2006, beskrev hun det som den beste dagen i sitt liv. I 2018, 12 år senere, gikk de hver til sitt.

– Vi har vært separert i ett år, og jeg har tenkt mye i denne tiden. Det er veldig lett å fraskrive seg ansvar og skylde på den andre, men jeg har tenkt mye på hva jeg selv gjorde feil, sier Kathrine.

– Det er et nederlag å gå ut av et langt ekteskap. Jeg hadde bestemt meg for at jeg aldri skulle skille meg, slik som foreldrene mine. Men så kommer den vonde erkjennelsen at det ikke funker, og du må krype til korset. Det var tungt.

Hun forteller om tabloidene som lyste mot henne og sønnen når de handlet i nærbutikken. Ofte i barnehøyde.

– Overskriftene var jo fryktelige å lese for sønnen min. Jeg fikk veldig skyldfølelse overfor familien. Det så ut som om jeg hadde stilt opp i disse reportasjene, men jeg hadde bare kommentert én ting, og det var at jeg syntes bruddet var vanskelig.

Samlivsbruddet sammenfalt i tid med at Kathrine kom hjem fra «Farmen». Overskrifter antydet at de to hendelsene kunne ses i sammenheng.

– Det var ikke snakk om noe utroskap, forsikrer Kathrine.

– Det var ikke det som gjorde at det ble slutt mellom meg og Andreas. Det var en prosess over tid.

Eksmannen bor bare fire minutter unna. De har prioritert det slik, selv om hun nok kunne hatt lyst til å rømme unna nysgjerrige blikk. De blir her, for sønnens skyld.

– Det dummeste jeg hører, er at barn er så tilpasningsdyktige. Barn har jo ikke noe valg, stakkars! Leon går på skole her og skal ha faren og moren sin nærheten. Han skal kjenne at han har foreldre som er sterke for ham og som ikke drar med seg masse dritt inn i huset. Han har hatt det tøft. Jeg vil så gjerne være strålende for ham hele tiden.

– Kan det kanskje bli litt … uekte?

Hun nikker.

Jeg har tenkt på det i det siste, at jeg kanskje bør bli flinkere til å vise følelser for sønnen min. At jeg bør jobbe med å vise mer sårbarhet overfor ham. Når jeg griner, gjør jeg det i skjul. Jeg har jobbet mye med samvittigheten og har nok overkompensert for at han skulle ha det bra.

Kathrine beskriver seg
selv som «en selvutnevnt
potet». – Jeg har jobbet
med Lindex i åtte år
og er ambassadør og
designer for Bohus. Jeg
holder mye foredrag om
mote og interiør over
hele landet, elsker biler
og jobber med Lexus. FOTO: Thomas Qvale
Kathrine beskriver seg selv som «en selvutnevnt potet». – Jeg har jobbet med Lindex i åtte år og er ambassadør og designer for Bohus. Jeg holder mye foredrag om mote og interiør over hele landet, elsker biler og jobber med Lexus. FOTO: Thomas Qvale Vis mer

Etter «Skal vi danse» i 2003 ble Kathrine grepet av hybris. Var så langt inne tango og terningkast at hun etter siste dans tok seg selv for å være en profesjonell.

– Jeg fortsatte å danse hos Tor Fløysvik sammen med profesjonelle etterpå. Alle skjønte jo at jeg ikke hadde noe der å gjøre. Men selvtilliten min var helt på topp

– Har du bestandig like god selvtillit?

– Nei. Nei! sier Kathrine med avgrunnsdypt alvor.

– Jeg kan våkne opp og være helt blæh, uten grunn. Andre dager kan jeg føle meg helt topp. Jeg har alltid følt meg litt splittet. Jeg kan høres glad ut, men humøret er veldig utenpå, og det krever en enorm innsats. Det er et stort gap mellom selvtillit og selvfølelse hos meg.

Hun kaller tilstanden «morgendeppa». Ikke i betydningen «litt gretten» eller «stått opp med det gale beinet».

Jeg trodde jo jeg var deprimert. Men da en venninne påpekte at jeg var «morgendeppa», skjønte jeg at jeg alltid har vært litt tung om morgenen.

Hun beskriver det som «forferdelig vondt».

– Jeg har hørt at jeg ikke akkurat er en strålende person å bo med. Jeg kan bli litt skuffet når jeg kommer hjem og det ikke er god stemning.

– Samtidig er du sur selv?

– Ja. Haha. Så det er litt komplisert.

– Det gjør deg kanskje ikke så lett å leve med?

– Jeg tror ikke jeg er så vanskelig heller. Jeg er ikke så kravstor og er opptatt av å jobbe for å ha det bra. Å gjøre fine ting og å si fine ting.

Hun forsikrer at hun forsøker å skåne sønnen de tre timene før hun blir seg selv. Men, annenhver uke, når sønnen er hos faren sin, er hun knapt å være i hus med fram til lunsj.

Jeg har vurdert å gå til psykolog. Det er et av mine nyttårsforsett, faktisk. Jeg har så lyst til å få noen redskaper for å få en boost i livet.

Da Kathrine gikk inn i «Farmen-huset» i 2018, var det med en strikkegenser, fire par sokker og fire truser på pakkelisten.

– De trusene fikk jo snudd seg, for å si det sånn, sier Kathrine lattermildt.

– Jeg husker at jeg lå og vasket trusene i et tjern og måtte riste ut blodigler og rumpetroll.

Hun priser seg lykkelig over strikkegenseren. Egen design, men ikke snakk om at hun hadde strikket den selv. Der moren kan strikke mønster med tre farger uten å kikke, er Kathrines største strikkebragd at hun er ambassadør for et garnmerke, har designet to genserkolleksjoner, samt strikket en … rumpeklut (!).

– Jeg vokste opp med rumpeklut og ansiktsklut på badet. Hele familien hadde hver sin som hang på rekke og rad.

På «Farmen» ble «Sørlands rumpeklut» et begrep. Vi solgte dem på markedet for å skaffe penger til mat. Det koster å stikke seg fram. Kathrine har fått tilsendt bilder av fremmede menns peniser opptil flere ganger. På spørsmål om hvordan det føles, utbryter hun med latter:

Å, Gud, så mange stygge peniser det er der ute!

– Om jeg ikke kan
være den som gir
energi og løfter
rommet, da vet jeg
ikke hva jeg skal
være, sier Kathrine. FOTO: Thomas Qvale
– Om jeg ikke kan være den som gir energi og løfter rommet, da vet jeg ikke hva jeg skal være, sier Kathrine. FOTO: Thomas Qvale Vis mer

Om det var en #MeToo-opplevelse da en fra modellbransjen i Milano trakk henne ned på fanget under en middag, er hun ikke helt sikker på. Eller forresten, det var vel det?

– Det var ikke akkurat noe hyggelig, men jeg ville ikke lage noen scene, for det var mange til stede. Han hadde booket meg til et oppdrag. Jeg opplevde ofte at de som hadde booket deg, trodde de eide deg og tok seg friheter.

Hun legger til.

– I dag spør jeg meg selv: Hvorfor sa jeg ikke fra den gangen? Hvorfor gjorde jeg ingenting?

Allerede før sønnen ble født, var Kathrine åpen om at hun gruet seg til fødselen. Da hun ble mamma i en alder av 28 år, var det som å kjøre inn i en mørk tunnel, og fødselsdepresjonen varte i fire måneder.

Det tok tid før morskjærligheten kom og jeg endelig kjente på gleden ved å knytte meg til ham. Nå er det ingenting som er viktigere for meg enn Leon.

Likevel, det hender hun sørger over tiden hun mistet. Babykosen hun hadde lest så mye om. Tilknytningen. Båndet.

– Jeg så en dame med en baby på flyet her om dagen, og da jeg så den myke bleiestumpen, måtte jeg snu meg bort, jeg fikk tårer i øynene. Jeg skulle så gjerne hatt den tiden om igjen. Det er litt sårt at den første tiden med Leon ble som den ble.

Hun smiler. Forsikrer at hun er en ekte løvemamma og at sønnen betyr alt for henne.

– Men jeg må innrømme at jeg ønsker meg et barn til.

– Ja?

– Ja. Jeg kunne godt tenke meg å få barn igjen. Men det er klart, tiden renner jo litt ifra meg.

I mars fyller hun 40. Hun bringer merkedagen på bane selv, og kommenterer den med et «Huff!» som kommer fra dypet.

– Min 40-årskrise er at jeg har begynt å ta pianotimer igjen og har en pianolærer som kommer hit. Hehe. Andre kjører motorsykkel, mens jeg prøver å lære meg «Måneskinnssonaten». Problemet er jo at alt skal være så perfekt. I bladene får man vite hvordan man skal være perfekt kone, perfekt venninne, perfekt kokk. Jeg har så lett for å la meg påvirke, og om jeg ikke har lært meg en ny rett på noen måneder, tenker jeg: «shit!»

Sønnen har rukket å bli 11 år. På vei inn i tenårene. Der Kathrine før var en kul mor som til og med hadde vært på tv, merker hun nå at hun har sunket på kulhetsskalaen.

– Om vi er sammen, går han flere meter foran meg. Jeg tenkte at det aldri kom til å skje meg, men det gjorde det, gitt. Så nå gjør jeg en ekstra innsats før jeg leverer ham på skolen og tar på meg noe kult. Her om dagen sa jeg «yo» og high fivet vennene hans. Da han kom hjem, fikk jeg beskjed om at det måtte jeg aldri gjøre igjen.

Hun ler beskjemmet.

– Jeg spurte: «Men yo, er ikke det kult, liksom?» Men det var det ikke.

Hun er lei av at det spekuleres på om at hun har en ny mann. At venninner blir ringt opp av journalister med spørsmål: «Hva driver Kathrine Sørland med for tiden, da?» Selv nøyer hun seg med å si at hun «ser framover», har «tro på kjærligheten», og er glad for å ha «mange gode venner», for å holde oss i klisjéland.

– Jeg har ingen intensjoner om å gifte meg igjen. Hvert fall ikke akkurat nå. Brudd er en utrolig vanskelige ting, og det er ingen tidsfrist for når du burde være i et nytt forhold. Jeg har mye dårlig samvittighet, og det gjør meg tilbakeholden for å introdusere sønnen min for en ny partner.

Hun trekker i strikkegenseren. Den er forresten oppkalt etter henne selv. De andre genserne i kolleksjonen har navn som hver og en betyr noe spesielt for henne. Dans. Elsk. Lev.

Min beste leveregel er å være frampå, men ydmyk. Og å være strålende! Det er så fint ord. Jeg blir glad når jeg hører det. Når vi går ut døra, har alle et ansvar for å være så strålende vi kan. Å gi, uten å forvente å få noe igjen.

– Hva om den psykologen sier at det ikke er ikke ditt ansvar å gjøre andre glade?

Hun tenker seg om.

– Jeg er jo redd for å få høre det. Om jeg ikke kan være den som gir energi og løfter rommet, da vet jeg ikke hva jeg skal være.

– Jeg har nettopp
begynt å trene med
en PT, og målet mitt er
å bygge muskler og bli
sterk. Han er en voksen
mann og ikke noen
sånn sprek 20-åring, og
det føles veldig bra, sier
Kathrine Sørland. FOTO: Thomas Qvale
– Jeg har nettopp begynt å trene med en PT, og målet mitt er å bygge muskler og bli sterk. Han er en voksen mann og ikke noen sånn sprek 20-åring, og det føles veldig bra, sier Kathrine Sørland. FOTO: Thomas Qvale Vis mer

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer