Elisabeth Gjerluff Nielsen vil aldri komme over det faktum at hun ikke klarer å ha et godt forhold til 
 sine søsken. FOTO; Robin Skjoldborg
Elisabeth Gjerluff Nielsen vil aldri komme over det faktum at hun ikke klarer å ha et godt forhold til sine søsken. FOTO; Robin Skjoldborg Vis mer

Elisabeth Gjerluff Nielsen:

- Det er et tap, og det gjør vondt, men tap hører livet til

Elisabeth skjønner ikke hvorfor hun ikke kommer overens med søsknene sine, så hun skrev bok om det.

Publisert

Elisabeth Gjerluff Nielsen (62)

Komponist og forfatter.
Har kjæreste og to voksne barn fra et tidligere ekteskap.
Aktuell med boken «Store børn – erindring om en familie».

Elisabeth Gjerluff Nielsen går rundt på bare føtter og lager kaffe i rekkehuset sitt hjemme i København og har egentlig bedt om at vi venter med de tunge spørsmålene til vi har satt oss. Men samtalen blir likevel fort seriøs.

Hun har skrevet boken «Store børn», som er sammensatt av fine barndomserindringer fra 1960-tallet, sammenflettet med historien om et havarert bokprosjekt i voksen alder. Elisabeth Gjerulff Nielsen og broren Peter A.G. skulle opprinnelig skrive om sin barndom sammen. Det var Elisabeths idé. Hun ville så gjerne med nysgjerrighet og åpenhet undersøke hvorfor søskenforholdet mellom de fire søsknene var som det var. For Elisabeth opplevde at det var vanskelig.

Fra 1951 til 1957 føder Elisabeths mor fire barn hjemme i huset i Skjern. Elisabeth er yngst. Hver gang et nytt barn kommer til verden, tar faren morkaken med ut i hagen, graver et hull, legger morkaken nedi og planter et tre over den. Dermed vokset fire stolte trær opp side om side og signaliserer en felles historie og familiesamhold.

Barndommen sett med den voksenes blikk

I dag er begge foreldrene døde, og barndomshjemmet er for lengst solgt. Og Elisabeth forteller at selv om trærne vokste opp side om side, er det ikke blitt noen familieidyll ut av det slik hun ser det. Og nærmest symbolsk: Alle de fire trærne ble felt av de nye eierne.

Boken hennes var nesten ferdig for fire år siden, men først nå er den blitt fullført.

– Det har ligget på meg som noe jeg skulle: skrive om min familie og mine søsken. Men jeg har måttet vente med å sende det fra meg til jeg kunne gjøre det ordentlig og med den kjærlighet jeg har til de menneskene, til min familie, og til det å være del av en flokk.

Hun beskriver selv boken som fragmenter og situasjoner hun husker fra barndommen sett med voksne øyne, fra et annet sted.

Det er barndom sett med den voksnes blikk. Og det er ikke et voksent blikk som sier: «Å, så herlig det var.» Jo, det var det også, for jeg har hatt en fin og lys barndom på mange måter. Men det har tatt meg svært lang tid å gjøre det til en bok, fordi jeg var så redd for at det skulle bli for privat, at dette var noe jeg burde holde for meg selv. Jeg er også redd for å såre andre når jeg forteller hvordan jeg opplevde ting. Men det er jo min historie, det er en lillesøster som ser dette. Jeg syntes at det var viktig å begynne å snakke med søsknene mine om hvordan det var å være søsken. Vi snakker om så mange menneskelige relasjoner, men søskenrelasjoner er faktisk ikke så mye beskrevet. Men de ville ikke. Så da måtte jeg gjøre det selv.

– Så det har også vært en aha-opplevelse?

– Ja! I utgangspunktet tenkte jeg: Vi har jammen hatt det tøft i familien og søskenflokken vår, men vi kan jo snakke om det, og så blir vi enige om at det ender godt. Det gjorde det ikke. Det gikk motsatt vei. Og det syntes jeg faktisk var en enda bedre historie. Det er jo dét mennesker opplever i dette livet. Jeg hadde forelesning på en høgskole om hva man angrer på i livet. Og der leste jeg det første kapittelet høyt, og det gikk et sukk gjennom forsamlingen. Jeg ble oppriktig rørt. Folk kom og snakket med meg, og jeg kunne jo se at de kjente hvor vanskelig det er å være mennesker sammen. Helt «vanlige» relasjonsproblemer.

Hun sier at det interessante er at det finnes mange bøker og fortellinger om alkohol og narkotika, om barn som er utsatt for misbruk og omsorgssvikt, og om barn som slåss om arven, men at det aldri var problemer i hennes familie. Det var bare det at det oppsto noen merkelige gnisninger mellom søsknene.

– Jeg kan ikke forklare hvorfor det er som det er. Jeg kan ikke si at det er fordi noe skjedde på et bestemt tidspunkt. Det er heller summen av små avvisninger. Hvis du ikke åpner hendene når ting har hopet seg opp, er det plutselig noe som ikke fungerer.

– Hvor er dere fire i dag?

– Jeg har litt kontakt med min eldste bror, som bor i Spania, men ellers blir jeg ikke invitert med på noe, det gjør jeg ikke. Og jeg har min egen familie, kan man si, på den måten at jeg har mine egne barn og mine egne venner og noen andre i familien som jeg treffer.

Det er folk som har spurt henne om hvorfor hun ikke bare skriver en roman. Men det ville hun ikke.

– Da må jo folk sitte og lure på hvem «Holger» er i virkeligheten. Det synes jeg slett ikke det er noen grunn til. Jeg har ikke noe å skjule, slik sett.

Hun mener at hvis man ikke kan være ærlig, kan det være det samme.

– Men jeg har med min protestantiske oppdragelse hatt mange søvnløse netter og mange drømmer, fordi det er så truende det at man ikke er med i en flokk, at man stiller spørsmål om hva flokkens fellesskap egentlig består av, hva den familien egentlig har av verdier, hva slags verdier vi står tilbake med.

– Jeg syntes at det var viktig å begynne å snakke med søsknene mine om hvordan det var å være søsken, sier Elisabeth. FOTO: Robin Skjoldborg
– Jeg syntes at det var viktig å begynne å snakke med søsknene mine om hvordan det var å være søsken, sier Elisabeth. FOTO: Robin Skjoldborg Vis mer

– Jeg er et menneske som har gitt meg selv lov til både å ha problemer med familien min

Elisabeth gikk ikke i barnehage da hun var liten. Hun ble passet av en ung jente. Hun var et stille, observerende barn som var flink til å underholde seg selv i et hjem der foreldrene var travelt opptatt med jobb, og der det var mye leven fra søsknene. Elisabeth fikk tidlig en følelse av at moren ikke syntes det var så lett. Hun lærte seg selv å lese som femåring. På sengebunnen, under madrassen i overkøya der hennes storesøster sov, lå gamle aviser som Elisabeth så opp på når hun skulle sove. Hun stavet seg igjennom kjoleannonser og amerikansk presidentvalg. Og deretter bøkene til de større søsknene som lå spredt rundt i huset. Elisabeths mor var bokhandlerdatter og elsket bøker. Hun tok av og til sin lille datter med på biblioteket og skaffet henne lånekort. Sammen nøt de stundene i stillheten blant tusenvis av bøker.

– Var det konkurranse om foreldrekjærligheten?

– Garantert. Særlig fordi vi søsknene var så tett i alder. Man måtte slåss for å komme til og få det man ville ha. Elisabeths foreldre hadde kjent hverandre fra de var fem år. De vokste opp like ved siden av hverandre, og fra de ble gift, var de sammen til faren døde som den første av de to.

Mange vil si: «Å, så søtt.» Men de var ekstremt ulike på nesten alle punkter. Og det var selvfølgelig fint at de klarte å holde sammen, men hvis det hadde vært i min generasjon, er det godt mulig at moren min ville dratt tilbake til London, der hun hadde tatt utdannelsen sin, og at hun der ville funnet en mann med tweedfrakk og pipe som underviste i Oxford. Det tror jeg kanskje. For selv om moren og faren min vokste opp side om side i en bitte liten by, var det totalt forskjellige ting de la vekt på i livet.

– Kanskje det er det dere har fått med dere som barn: bruddflater?

– Akkurat. Bruddflater. Når du kanskje tror at du vil gjøre moren din fornøyd på den ene måten, men at det ikke er det samme som din far synes er det riktige. Moren min likte barn som var rolige, hun var så sliten. Hun jobbet som fysioterapeut fra mandag til lørdag, så kom hun hjem fra sykehuset til fire barn og hele forsamlingen av besteforeldre og tanter og brødre og onkler på besøk, som hun egentlig ikke hadde overskudd til. Hun foretrakk barn som passet seg selv og var stille og rolige. Faren min var derimot overdynamisk – det måtte skje noe hele tiden. Og så er det klart at søsken også går i ulike retninger og kan ha vanskelig med å holde følge med hverandre. For plutselig blir det feil det som det andre søskenet gjør, fordi det ikke har henvendt seg til samme forelder. Det har jeg også hørt andre i store søskenflokker fortelle om.

Tre av de fire søsknene er blitt noe innen musikk.

– Det har sikkert også betydd noe. I hvert fall sett utenfra. Jeg synes det er provoserende når folk spør om jeg bare er misunnelig på storebroren min, fordi han selger flere plater enn meg. Det tenker man kanskje – litt primitivt – når man kommer utenfra. Men når man selv står i det, handler det i bunn og grunn om at det må være litt kjærlighet til stede mellom de menneskene man føler man har et fellesskap med. Eller tror man har et fellesskap med. Det er nok derfor det blir så sterkt når foreldrene dør.

«Hils broren din», kan folk si til henne. Eller: «Hva holder broren din på med, da?» Men hvordan kan hun vite det når hun ikke har møtt ham på lenge.

– Det er nettopp det. Jeg blir et bilde på noe som jeg ikke føler er meg, noe som jeg ikke føler er riktig. Og det vet jo de andre godt. Jeg har sendt boken til dem for lenge siden.

Elisabeth nekter å la seg hemme av berøringsangst.

– Det er lett å komme i en posisjon der man tenker på hensynet til den ene og den andre, og at man ikke må si det eller det, og her hos oss går det i alle fall bra. Alt det som handler om å gi hverandre noen åndssvake bilder vi kan leve opp til. Det vil ikke jeg være med på. For det er et av mange problemer i dag. Særlig unge kvinner har så mye å leve opp til. Ting skal være så perfekt, det skal være toppkarakterer, de riktige barna, de riktige klærne, det riktige alt. Men slik er ikke livet, og det er viktig å si det, for livet blir jo ikke mindre verdt selv om det er noen kamper som må kjempes.

– Jeg er et menneske som har gitt meg selv lov til både å ha problemer med familien min og å snakke med mennesker om hvordan det er. Jeg orker ikke alle tabuene. At man ikke kan snakke om det og det. Jeg synes at dette er viktig, fordi man gir noen glansbilder videre. Før i tiden var det damebladene som leverte glansbildene, nå er det Facebook som gir nye idealer og urealistiske bilder av hva det vil si å være et lykkelig menneske.

- Etter at jeg ble 50, har jeg følt at jeg er på et fint sted

– Boken har fått meg til å innse at jeg kan sette mine egne grenser, sier Elisabeth. FOTO: Robin Skjoldborg
– Boken har fått meg til å innse at jeg kan sette mine egne grenser, sier Elisabeth. FOTO: Robin Skjoldborg Vis mer


Elisabeth ble skilt etter 28 års ekteskap i 2006, og året derpå ble hun alvorlig syk etter å fått blodpropp i hjertet.

– Det er også derfor alt har ligget og ulmet litt. Etter at jeg ble 50, har jeg følt at jeg er på et fint sted. Jeg har følt meg fri når det gjelder barna, har ikke sittet og vært lei meg da de flyttet hjemmefra. Vi spiser sammen hver søndag. Søndagsmiddag med svigersønnene og det hele. Det er stas. Det er min nærmeste familie. Og så har jeg en kjæreste som jeg ikke bor sammen med, og det er fint. Jeg har innrettet meg.

Med boken sin har hun satt et punktum som har skapt rom for nye prosjekter. Men hun sier også at hun har blandede følelser rundt det.

Det ville være fint å si at man bare er fri. Men det er jeg ikke. Men jeg føler en frihet ved å ha skrevet den. Nå har jeg min egen versjon. Jeg har fortalt hvordan det kan være å være søsken, hvordan relasjoner er kompliserte, sier hun og legger til:

– Boken har fått meg til å innse at jeg kan sette mine egne grenser. Jeg kan være i familie med dem jeg vil, så de som føler seg i familie med meg, er velkommen til å komme til min søndagsmiddag. Men det er en smertefull erkjennelse at man ikke kan nå dem man føler man burde være tettest på, dem man har felles minner med. Det er rart at det kan forsvinne i tåken fordi man ikke klarer å kommunisere.

– Tror du at dere kan finne hverandre igjen?

– Jeg vil gjerne kunne si ja. Jeg mener faktisk at jeg har prøvd, og det var denne boken som kom ut av det.

– Det ble likevel et soloprosjekt?

– Ja, det ble det. Kanskje er det fordi vi er så store individualister i vår familie. Kanskje er det derfor vi skriver så mange sanger om fellesskapets store gleder, haha. Slik kan det jo faktisk være – at man søker det så mye at man så gjerne vil det, men så er man bare sitt eget kronglete jeg. Men det er i hvert fall livsbekreftende for meg å gi slipp på en rolle jeg ikke føler meg tilpass i.

Hun fortsetter:

– Boken har holdt meg søvnløs og gitt meg hetetokter utover det som er vanlig i min alder. Jeg visste godt at hvis jeg skriver dette, så blir jeg dyttet lenger unna. Men det var jo ikke derfor jeg skrev den. Jeg gjorde det for å få det jevnet ut litt.

– Er søskenerfaringene dine forbundet med sorg?

– Ja. Det er ekstremt smertefullt. Det er et tap, og det gjør vondt, men tap hører livet til. Jeg kommer aldri over at jeg ikke fungerer med mine søsken, men jeg lever med det. Jeg har prøvd i så mange år, og jeg synes – akkurat som jeg syntes da jeg ble skilt – at jeg har gjort det jeg kunne. Det er det viktige. At man kan si: Jeg kjempet jammen for det. Men på et punkt må kampen ende, hvis ikke kan man bruke resten av livet på å sitte og gråte over det.

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer