Elisabeth Gjerluff Nielsen går rundt på bare føtter og lager kaffe i rekkehuset sitt hjemme i København og har egentlig bedt om at vi venter med de tunge spørsmålene til vi har satt oss. Men samtalen blir likevel fort seriøs.

Hun har skrevet boken «Store børn», som er sammensatt av fine barndomserindringer fra 1960-tallet, sammenflettet med historien om et havarert bokprosjekt i voksen alder. Elisabeth Gjerulff Nielsen og broren Peter A.G. skulle opprinnelig skrive om sin barndom sammen. Det var Elisabeths idé. Hun ville så gjerne med nysgjerrighet og åpenhet undersøke hvorfor søskenforholdet mellom de fire søsknene var som det var. For Elisabeth opplevde at det var vanskelig.

Fra 1951 til 1957 føder Elisabeths mor fire barn hjemme i huset i Skjern. Elisabeth er yngst. Hver gang et nytt barn kommer til verden, tar faren morkaken med ut i hagen, graver et hull, legger morkaken nedi og planter et tre over den. Dermed vokset fire stolte trær opp side om side og signaliserer en felles historie og familiesamhold.

Barndommen sett med den voksenes blikk

I dag er begge foreldrene døde, og barndomshjemmet er for lengst solgt. Og Elisabeth forteller at selv om trærne vokste opp side om side, er det ikke blitt noen familieidyll ut av det slik hun ser det. Og nærmest symbolsk: Alle de fire trærne ble felt av de nye eierne.