For mange kan det hele kanskje se uskyldig ut. Helenes tics kan både være søte og skumle, glade og sinte. Ticsene kan være en søt liten lyd, et bannord eller en setning – et lite slag, en hånd som gnis mot tinningen. At det er flaut og ekkelt, er det nok enkelt å forstå, men Helene tror at mange ikke forstår omfanget.

For det er så mye mer enn flaut. Det styrer hele hverdagen. Og det er vondt; for ticsene gjentar samme handling om og om igjen – de gnur tinningen til det ikke er hud igjen, de slår på samme sted gang på gang til Helene blir gul og blå.

Og de gir seg ikke.

- Det er så utmattende! Energien det krever når kroppen konstant er i bevegelse, er ubeskrivelig.

Helene har funksjonelle tics. Det vil si at det antagelig ikke er noe galt med hjernen hennes; det er mest sannsynlig psykisk. Det gjør dem ikke mindre reelle eller inngripende. Smertene, utmattelsen og ydmykelsen er den samme.

Eksploderte i 2020

Helene bor i Oslo, og er i dag hundre prosent ufør. Ticsene har vært med henne siden hun var barn. Det begynte som det Helene så på som «uvaner». I armen eller i kjeven kunne hun ha små rykninger, men lenge visste hun ikke at det var tics.