SANDRA LYNG: – Jeg vet at det er en klisjé, men det er det største jeg har opplevd. Jeg finner ikke noen andre ord, sier Sandra Lyng til KK. FOTO: Astrid Waller
SANDRA LYNG: – Jeg vet at det er en klisjé, men det er det største jeg har opplevd. Jeg finner ikke noen andre ord, sier Sandra Lyng til KK. FOTO: Astrid WallerVis mer

Sandra Lyng

- Det er for lite ærlighet om hvordan det er å få barn

Da Sandra ble mamma til lille Sander, kjente hun både på en avgrunn og en kjærlighet hun ikke hadde forestilt seg.

- Akkurat nå går jeg med bandasje over puppene, for jeg holder på å slutte å amme. Og det gjør så sjukt vondt!

Der var den. Den Mosjøen-dialekten hele Norge falt for i 2004, og som ligger lagret i vår kollektive hukommelse som stemmen til sekstenårige «Idol»-Sandra, favoritten med det blonde håret, det store smilet og de litt for dype utringningene. Nå har hun ikke bare gått hen og blitt 32 år gammel, i november kom lille Sander til verden.

Og endret naturligvis «alt».

«Sandra Lyng er blitt mamma», sto det på fronten av alle nettavisene, og tusenvis av hjerter og gratulasjoner strømmet inn da hun delte det obligatorisk nyfødtbildet i sosiale medier. Det så ut som pur harmoni og lavmælt babylykke. Men for Sandra var den første tiden alt annet enn det.

– Jeg syntes de første ukene var veldige tøffe. I etterkant ser jeg at jeg nok fikk en mild form for fødselsdepresjon, forteller Sandra da hun møter KK til intervju med Sander på den ene armen og medbrakt bunad på den andre. Sander i pludrehumør, lofotbunaden med krøllete skjorte, som seg hør og bør når du har født en gutt for bare noen måneder siden.

– Jeg har ikke prøvd den etter fødselen – vi får håpe at jeg får den på, sier hun og ler.

Latteren er tilbake. For det går mye bedre nå. Det er smil fra Sander, det er mer søvn, og det er dager som minner om det Sandra hadde forestilt seg.

– Jeg synes det er for lite ærlighet om hvordan den første tida med baby er. Alt som skjer med kroppen, hvor krevende amminga kan være. Jeg hadde i grunn tenkt at det skal bli digg å bli ferdig med å være gravid, men nå vet jeg jo at det er da det virkelig begynner. Og det som kom, var ekstra utfordrende.

- Ikke er innafor å kommentere gravide kvinners kropp

Men først må vi tilbake til graviditeten.

Da Sandra ble gravid, begynte hun som mange vordende mødre å google nærmest simultant med at testen viste positivt resultat.

– Etter hvert tenkte jeg at det må være flere enn meg som lurer på det samme. Som sitter og googler seg i hjel, forteller Sandra som bestemte seg for å lage podkast-serien «Smelt på tjukka», om nettopp graviditet og fødsel.

Her intervjuet hun ulike kjendiser og fagfolk mens hun selv kjente magen og forventningene vokse. Førstnevnte vokste såpass mye at enkelte syntes at det var helt på sin plass å kommentere det. Om det ikke var tvillinger hun bar på. Om hun ikke var lenger på vei, hun som hadde så stor mage.

– Ja, jeg la på meg mye under svangerskapet. Det betyr ikke at det er greit for andre å kommentere det, fastslår Sandra, som valgte å si fra – høyt og tydelig på sosiale medier – at det faktisk ikke er innafor å kommentere gravide kvinners kropp, sånn generelt. Selv hadde hun mange år med alvorlige spiseforstyrrelser bak seg. Kommentarer om vekt og utseende var det siste hun trengte.

– Mange tror at kroppen til en som er gravid, ikke er like privat, liksom. Det er veldig rart. Men det er klart at man kan ta seg nær av kommentarer om at man er blitt stor.

BUNAD: – Bunaden min er fra Lofoten. Jeg fikk den til konfirmasjonen av farmor, som er derfra. Selv er jeg fra Mosjøen, så jeg kunne også hatt nordlandsbunad, men jeg er veldig fornøyd med denne, selv om jeg ikke alltid bruker kysen som hører til, sier Sandra. FOTO: Astrid Waller
BUNAD: – Bunaden min er fra Lofoten. Jeg fikk den til konfirmasjonen av farmor, som er derfra. Selv er jeg fra Mosjøen, så jeg kunne også hatt nordlandsbunad, men jeg er veldig fornøyd med denne, selv om jeg ikke alltid bruker kysen som hører til, sier Sandra. FOTO: Astrid Waller Vis mer

– Nå vet jeg at vi fikk en litt tøff start

Sandra er i grunn ikke typen som holder tilbake. Hun sier hva hun mener, hva hun føler. At graviditetshormonene herjet og fikk henne til å gråte, til å gruble og til å føle seg sårbar på en måte hun aldri hadde trodd var mulig, var ikke noe hun holdt hemmelig.

– Jeg anser meg som en ganske åpen person, sier Sandra, som har fortalt om mobbing i barndommen, om spiseforstyrrelser, om å ha en bipolar lidelse og om å lete etter kjærligheten. Men å snakke om at hun kjente på et mørke i seg etter fødselen, det satt langt inne.

Sannheten var at hun følte seg overveldet og urolig. Overveldet av kjærligheten hun følte til den lille gutten, og urolig over at han gråt så mye, og så intenst.

– Nå vet jeg at vi fikk en litt tøff start, sier Sandra og forteller at Sander hadde for kort tungebånd, noe som gjorde at han fikk problemer med å suge av brystet. Tungebåndet ble klippet allerede på sykehuset, men det måtte klippes på ny senere. Den lille gutten Sandra kom hjem med, slet i tillegg med refluksproblemer og kolikk.

– Det var mye gråt i begynnelsen, sier Sandra.

Gråt som skar i hjertet. Og som ikke ble borte da hun la til brystet, for ammingen – den funket ikke, rett og slett.

– Ammingen har vært et helvete! Det har gjort så vondt. Og Sander har vært så frustrert. Og jeg som hadde gledet meg skikkelig, forteller Sandra.

– I podkasten intervjuet jeg Sigrid Bonde Tusvik, blant andre, og hun fortalte at jeg kunne glede meg til amming. At det var så koselig. Og så var det ikke koselig i det hele tatt! Nei, ammingen var smertefull og stressende, og noe jeg grudde meg skikkelig til, forteller Sandra.

FØRSTE 17.MAI MED BARN: – Tidligere har 17. mai betydd champagnefrokost og fest, mens i år blir vår første 17. mai med barn, og derfor litt annerledes. Jeg gleder meg veldig! FOTO: Astrid Waller
FØRSTE 17.MAI MED BARN: – Tidligere har 17. mai betydd champagnefrokost og fest, mens i år blir vår første 17. mai med barn, og derfor litt annerledes. Jeg gleder meg veldig! FOTO: Astrid Waller Vis mer

Dagene og nettene gikk i ett. Og det var vanskelig å vite hva hun skulle gjøre. «Bare fortsett, det er vanlig at det gjør vondt», er et typisk råd. Sandra holdt ut. Brukte brystskjold og pumpet i tillegg, selv om brystvortene så ut som kjøttkaker, ifølge henne selv.

– Å gi opp ammingen er ikke noe man tar lett på. Jeg tror at alle nybakte mødre kjenner på det. Man vil gjøre det beste for babyen, og alt vi har lært, er at morsmelk er best, sier Sandra.

Det måtte en helsesøster til for å få Sandra til å forstå at både hun og Sander ville få det bedre om hun sluttet å stresse med ammingen.

– Hun tok meg i armen og sa: «Sandra, nå slutter du å amme. Jeg anbefaler deg ikke å slutte, jeg BEFALER deg», sa hun.

– Og det er jeg veldig glad for nå, sier Sandra og kikker ned på den lille fyren som har snudd opp ned på tilværelsen til foreldrene, slik babyer alltid har gjort og alltid vil gjøre.

– Jeg husker at jeg tenkte: «Hva er det jeg skal nyte, egentlig?»

Det spiller ingen rolle hvor mange bøker man har lest, hvor mange forum man har vært aktiv i, eller hvor mange ullbodyer og småleker i giftfritt materiale som er kjøpt inn på forhånd. En baby er tre–fire kilo med rent kaos uansett.

– Det er først nå jeg kjenner at jeg er i ferd med å bli meg selv igjen. Og nå har jeg endelig skjønt hva folk snakker om når de sier at jeg må nyte denne tiden.

For sammen med alle lykkønskningene kom også alle formaningene om ikke å stresse og huske å nyte. «Nyt denne tiden», sier folk – og mener godt. Det er bare det at når man sitter oppløst i tårer og lurer på om babyen har vondt – da oppleves de kommentarene nesten provoserende.

– Jeg husker at jeg tenkte: «Hva er det jeg skal nyte, egentlig? Nyte at han gråter, at han biter av meg puppene, eller at jeg ikke får sove?»

Hun ler. Nå vet hun at hun ikke er den eneste som har kjent på de følelsene. Hun får meldinger og kommentarer fra andre som har hatt det på samme måte. Sandra mener at vi bør være ærlige om at slett ikke alle svever på en rosa sky når de kommer hjem med et nyfødt barn. Og at det er lov å ha mange følelser på en gang.

– Jeg kjenner på en enorm takknemlighet for at jeg har fått Sander. Og de utfordringene vi har hatt, er jo bare småting i forhold til hva andre kan oppleve. Likevel synes jeg at vi kvinner kunne delt mer om hvor tøft det kan være, sier Sandra.

– Heldigvis hadde jeg Lasse der, som var trygg og rolig og helt fantastisk.

– Jeg tenkte: «For en eplekjekk type!»

Lasse, eller Lasse Joachim Langerud (34), som han heter, er forloveden til Sandra, pappaen til Sander, og mannen som visstnok visste at Sandra skulle bli moren til barna hans – før de hadde møtt hverandre. Og Sandra – vel hun kysset ham på munnen før hun hadde sagt hei. Det kan høres ut som en scene fra en romantisk komedie på Netflix, men det er Sandra som forteller om sitt første møte med det som skulle vise seg å være den store kjærligheten.

– Jeg skulle feire 27-årsdagen min, og hadde invitert masse venner til Piscoteket nede i byen, sier Sandra.

Så begynner «filmen». Utpå kvelden får en av kompisene til Sandra en melding fra en annen kompis som lurer på hvorfor i all verden han ikke er på festen med «kvinnen i mitt liv og moren til mine barn». Sandra får se meldingen og blir lattermild og nysgjerrig.

– Jeg tenkte: «For en eplekjekk type! Ja, ja. Han får komme en tur, da, og så får vi se!» Og så bestemte jeg meg for å gi ham et velkomstkyss for å se hvordan han reagerte.

Litt sjokk fikk han antakelig. Men at de falt så å si umiddelbart for hverandre, er vel ingen overdrivelse. Det ble riktignok et par turer i Frognerparken før de kalte seg kjærester, men det gikk fort. Alt stemte bare. I fjor fridde han. Denne gangen på 31-årsdagen hennes. Men på samme utested.

– Jeg var gravid og nytjukk, sier Sandra, som trodde alle hadde glemt hvor glad hun var i å feire bursdag. For verken venner eller familie så ut til å være på ballen denne dagen, ifølge bursdagsjenta selv. Bestekompisen var bare så vidt innom med en frossen kake og et hei og virket merkelig stresset. Det samme gjorde Lasse da han kom hjem. Han hadde bestilt bord til dem begge, men å dra dit tidligere enn planlagt, slik Sandra foreslo – det var ikke aktuelt.

– Han var liksom så rar. I ettertid skjønner jeg at han sikkert var litt nervøs.

Ikke så rart. Det visste seg at kjæresten hadde samlet familie og venner til overraskelsesfest OG frieri. En slags oppfølger til det som var skjedd noen år tidligere. En diamantring på fingeren vitner om et ja. Smilet og latteren vitner om forelskelse. Hva falt hun for med Lasse?

– Jeg trodde at jeg måtte finne en som lignet på meg selv. Kanskje en som drev med noe av det samme som meg. Men Lasse er ikke lik meg i det hele tatt, egentlig. Han er trygg og stabil, en jurist med jobb i bank. Jeg er jo mye mer svevende. Samtidig er han skikkelig morsom, herlig og alt jeg vil ha i en mann. Jeg tror at vi utfyller hverandre på en god måte. At vi er en bra kombo, understreker Sandra.

At han er jevngammel med henne selv, er vel heller ikke så dumt? Tidligere har Sandra hatt kjærester som var mye eldre enn henne selv. Noe som ikke har gått upåaktet hen i tabloidene.

– Dette med at jeg har hatt eldre kjærester, er egentlig ikke så rart. Hele ungdomstiden min tilbrakte jeg omtrent bare med voksne. Etter «Idol» var det turneer og artistliv, og ganske liten kontakt med folk på min egen alder. Jeg søkte kanskje også en trygghet, sier Sandra oppriktig.

Hun opplevde å gå fra å være vanlig tenåring i skolegården til rikskjendis nærmest over natta, på en tid der «alle» så på de samme tv-programmene.

Trykket var stort for en sekstenåring, som parallelt med å stå på scenen hver fredag i beste sendetid måtte takle at foreldrene gikk fra hverandre.

– Det var en tid jeg opplevde som veldig tøff. Det var ganske voldsomt, sier Sandra.

Tenk om Sander skulle få lyst til å gjøre som mamma, søke rampelyset som ung?

– Det er rart å tenke på! Men han skal få lov til å gjøre det han måtte ha lyst til. Da er det ekstra viktig å være der, tror jeg. Være trygg og til stede som foreldre, sier Sandra.

– Jeg hadde i grunn tenkt at det skal bli digg å bli ferdig med å være gravid, men nå vet jeg jo at det er da det virkelig begynner, sier Sandra. FOTO: Astrid Waller
– Jeg hadde i grunn tenkt at det skal bli digg å bli ferdig med å være gravid, men nå vet jeg jo at det er da det virkelig begynner, sier Sandra. FOTO: Astrid Waller Vis mer

Bipolar lidelse

I podkasten samtaler hun med Hedvig Montgomery, psykologen hun møtte for første gang under «Idol», og som siden har vært en hun kan snakke med om det som har vært vanskelig. Om å prøve å bli voksen mens pressen følger med på alt fra hva du har på deg til hvem du er på fest med. «Fra sukkersøt til supersexy». Om bulimien som utviklet seg, om søken etter trygghet og at alt kulminerte i at hun som 20-åring ble tvangsinnlagt på psykiatrisk avdeling.

I etterkant fikk hun diagnosen bipolar lidelse. En slags forklaring på de dype dalene og de høye toppene. Og medisin som kunne hjelpe. Har hun vært engstelig for hvordan det skal bli å bli mamma med en sånn diagnose?

– Da jeg ble gravid, tok det ikke lang tid før jeg kuttet ut alle medisinene jeg hadde gått på i elleve år. Jeg ble engstelig for om det kunne påvirke barnet i magen, sier Sandra, som synes det var lite informasjon å få for en i hennes situasjon.

– Det har gått overraskende bra, selv om jeg fikk en knekk rett etter fødselen. Jeg synes det er viktig å si at man alltid bør rådføre seg med legen sin om nedtrapping. Ikke bare kutte ut brått, slik jeg gjorde. Det var ikke helt rasjonelt, forklarer hun.

Men hvem er vel på sitt mest rasjonelle idet man finner ut at man er gravid?

– Nå som jeg har sluttet å amme, står jeg fritt til å begynne på medisiner igjen. Det gir meg trygghet. Kjenner jeg at kjelleren nærmer seg, vet jeg at jeg har noe som kan hjelpe.

For henne er det viktigste at hodet fungerer som det skal. At hun er den kjæresten og den mammaen hun har lyst til å være. At hun er seg selv, rett og slett. En nybakt mamma med tid til å være nettopp det, men også en mamma som alltid har mange baller i lufta og nye prosjekter hun gleder seg til å komme i gang med.

– Det blir mer podkast, denne gangen om tiden etter fødsel. Også blir det mer musikk også, for store og små, sier hun og smiler.

Men først er det hjemmetid med Sander. Han som gjør at hun stadig må vende tilbake til klisjeene, til de ordene som er sagt før, for å forklare de største følelsene vi har, de vi alltid føler oss så uforberedt på.

– Jeg elsker å være mamma. Jeg elsker å være mammaen til Sander. Jeg vet at det er en klisjé, men det er det største jeg har opplevd. Jeg finner ikke noen andre ord. Og når han smiler til meg, da er det liksom … ja, da er det bare det som betyr noe.

Denne saken er hentet fra KK nummer 09 som er i salg fra fredag 3. mai.
Denne saken er hentet fra KK nummer 09 som er i salg fra fredag 3. mai. Vis mer

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: