VOLDTEKT: Behandlingen av «Lines» voldtektssak har tatt over et år. Dette er et illustrasjonsfoto, da "Line" ønsker å være anonym. FOTO: NTB Scanpix
VOLDTEKT: Behandlingen av «Lines» voldtektssak har tatt over et år. Dette er et illustrasjonsfoto, da "Line" ønsker å være anonym. FOTO: NTB ScanpixVis mer

Voldtekt:

- Det er fryktelig vondt å vente så lenge

Etterforskningen av voldtektssaker skal ikke overstige 130 dager. Fristen er satt av politiet, men de klarer sjelden å overholde den. «Line» (23) har ventet i et helt år, og føler at livet er satt på vent.

I fjor sommer var «Line» (23) på byen, hvor hun møtte en kompis hun hadde blitt kjent med via felles venner for en tid tilbake. Det har aldri vært noe mer enn vennskap mellom de to. Denne kvelden sa Line at kompisen kunne sove over hos henne da utestedet stengte, ettersom han bodde et stykke utenfor byen.

– Vi var ganske fulle begge to, så da vi kom hjem til meg la jeg meg med én gang. Jeg sovnet før jeg i det hele tatt registrerte at han la seg ved siden av meg, og jeg sov med alle klærne på.

Midt på natten våknet Line, delvis avkledd. Det tok litt tid før hun klarte å forstå hva som faktisk skjedde: Kompisen forgrep seg på henne. Hun kjente kroppsvekten og den tunge pusten i nakken, mens han penetrerte henne.

– Det var noe inni meg som døde der og da. Jeg stivnet fullstendig, og var ikke i stand til å reagere på noen som helst måte. Det tok litt tid før jeg faktisk klarte å bevege meg og si noe – jeg var fullstendig lammet av sjokk, og redd for hva han ville gjøre om jeg prøvde å stoppe det.

Da 23-åringen omsider klarte å trekke seg unna og spørre hva han holdt på med, var svaret hun fikk nesten enda mer sjokkerende: Han virket fornøyd og sa at han koste seg.

– Han var fullstendig klar over hva han gjorde. Han var rolig, som om han prøvde å fullføre uten å vekke meg. Det er så kvalmt, og de ordene kommer jeg aldri til å få ut av hodet. At den personen jeg anså som en venn, kunne gjøre noe sånt, er helt ubegripelig.

LES OGSÅ: Når kroppen husker det hodet glemmer

– Jeg ante ikke hva jeg skulle gjøre

Overgriperen gikk da Line ba han om det. Hun ble liggende urørlig i sengen i mange timer, mens hun gråt. Hun kontaktet sine nærmeste venner, for å be om råd.

– Jeg klarte ikke å tenke klart. Jeg ante ikke hva jeg skulle gjøre – vennene mine måtte forklare meg hva jeg skulle gjøre. Etter mye om og men dro jeg på overgrepsmottaket på legevakten. Ventetiden der føltes uutholdelig, og jeg var veldig nær å dra hjem igjen, fordi jeg ikke taklet det.

Vennene til Line ba henne gjennomføre undersøkelsene som tilbys på overgrepsmottaket, for blant annet å sikre DNA-bevis. Hun var der i nesten tre timer.

– Jeg følte ikke at jeg var tilstede – det var som å observere en annen person. Heldigvis ble jeg veldig godt ivaretatt, og selv om det var vanskelig å gjennomføre alle undersøkelsene, er jeg glad for at jeg gjorde det. Det er så viktig å gjøre det med én gang, uansett om man ønsker å anmelde eller ikke. Da har man i alle fall muligheten, og slipper å angre på at man ikke gjorde det.

De neste dagene var ekstremt vanskelige. Line prøvde å gå på jobb som vanlig – det hjalp slik at hun klarte å tenke på noe annet. Men nettene var verst: Hun våknet av mareritt og angstanfall mange ganger hver eneste natt, og slet med å roe seg ned og sovne igjen.

– Jeg prøvde å leve som vanlig, men jeg følte meg helt tom, fjern og annerledes. Månedene gikk, og jeg ble mer og mer deprimert. Jeg var både psykisk og fysisk utmattet. Til slutt måtte jeg søke hjelp hos psykolog, selv om jeg i utgangspunktet tenkte at jeg skulle komme meg videre på egenhånd, jeg hadde jo venner å snakke med. Men jeg følte meg bare som en belastning.

LES OGSÅ: - Mange kvinner opplever trakassering på fest

– Jeg var så langt nede at jeg ikke så glede i noe

Fire-fem måneder etter overgrepet fikk Line time hos psykolog, som raskt konstaterte at hun hadde posttraumatisk stresslidelse ved siden av depresjonen.

– Jeg var så langt nede at jeg ikke så glede i noe, og ikke hadde lyst til å leve lenger. Jeg ble skremt av mine egne tanker, og følte at jeg hadde mistet all kontroll. Det var utrolig godt å snakke med noen som kunne fortelle meg at det jeg tenkte og følte, var helt normalt. Det er umulig å forestille seg hvordan det er, uten å ha opplevd det selv.

Voldtektsofre klandrer ofte seg selv. De tenker at det er deres feil, og ser tilbake på hva de kunne ha gjort annerledes. Line slet med å godta at hun lot overgrepet påvirke henne i så stor grad – hun tenkte at andre hadde det verre enn henne, og at hun ikke hadde rett til å reagere så voldsomt som hun gjorde.

– Etter hvert lærte jeg å akseptere situasjonen. Det som skjedde var overhodet ikke min skyld, og jeg kan ikke noe for at kroppen min reagerer så sterkt på ting som minner om overgrepet. Det går faktisk ikke an å styre det.

Line valgte å anmelde overgrepet. Hun er redd for at personen skal gjenta den grusomme handlingen, dersom han forstår at han kan gå fritt og late som ingenting etter det som skjedde. Politiavhøret fant sted for et år siden, og Line venter fortsatt på at politiet skal bli ferdige med etterforskningen.

– Jeg prøver å leve som normalt, selv om jeg har forandret meg etter hendelsen. Men jeg vet hva som er i vente: Dersom politiet henlegger saken vil det føles som et slag i trynet, da jeg har bra bevismateriale. Og en eventuell rettssak vil bli utrolig tøft.

LES OGSÅ: Så mange kvinner sitter fengslet for seksuelle forbrytelser

Hvorfor tar etterforskningen så lang tid?

Etterforskningen av slike overgrepssaker skal gjennomføres formålsstyrt og med nødvendig kvalitet, ifølge Harald Bøhler, seksjonssjef i Politidirektoratet.

– Fokus på helheten er en viktig del av etterforskningen, og det kreves ofte flere bevis for å være overbevist om at en mistenkt eller siktet er skyldig, og at det er grunn for å ta ut tiltale. Det er summen av bevisene som skal danne grunnlag for om noen skal dømmes for en straffbar handling eller ikke, sier han.

Fristen for behandling av voldtektssaker er 130 dager, satt av Politidirektoratet. I vår var snittet på 172 dager. Det er flere forhold som kan bidra til at fristen ikke overholdes, ifølge Bøhler.

– En viktig årsak kan være sakens kompleksitet og omfang. I saker med stort omfang kreves det ofte mer tid fordi det må gjennomføres tidkrevende etterforskning i form av for eksempel mange avhør og gjennomgang av store beslag.

– Det har tatt et helt år, det er langt over fristen, noe som er veldig frustrerende. Jeg vil bare få det overstått, slik at jeg kan leve igjen uten å ha disse bekymringene hengende over meg. Det er fryktelig vondt å vente så lenge, sier Line.

LES OGSÅ: Voksne mener det er skadelig å snakke med barn om overgrep

Mange føler at livet er satt på vent

Tina Skotnes, psykiatrisk sykepleier og veileder ved Dixi Ressurssenter mot voldtekt i Oslo, forklarer at mange av de som har blitt utsatt for et overgrep, synes det er vanskelig å leve i uvisshet. Mange sliter med angst og depresjon, og kan falle utenfor skole- og arbeidsliv.

– Mange sliter med angst og usikkerhet for hva som vil skje i fremtiden, og noen har vansker med å bevege seg i områder hvor de kan treffe på overgriper, eller rundt der voldtekten skjedde. Mange begrenser sine liv, og kjenner på mye frykt, mens de føler at livet er satt på vent.

Skotnes mener det er viktig å snakke om det som er vanskelig, enten det er med venner/familie, støtteapparat eller bistandsadvokat. Selv om det kan føles forgjeves å anmelde, er det viktig slik at overgrepet kommer med i statistikken, og det kan styrke eventuelle fremtidige saker.

– Vi i DIXI er kritiske til at politiet har satt opp en tidsfrist de ikke overholder. Her må det settes inn ressurser, og det må prioriteres høyere. De utsatte sliter nok i utgangspunktet, også må de i tillegg leve i denne usikkerheten. Vi mener også at politiet hadde vunnet mye på å ta kontakt og holde den utsatte mer oppdatert gjennom prosessen, om det så bare var en SMS, så hjelper det.

LES OGSÅ: - En voldtekt kan ikke sammenlignes med et mislykket one night stand

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: