SPESIELT VENNSKAP: “Hei hei, hvem er du som ligger i den stripete skjorta?” tenkte Birgit Skarstein (31) for seg selv første gangen hun møtte Christine Utne (32) på Sunnaas sykehus. Samtidig visste hun at de allerede delte et helt spesielt fellesskap. FOTO: Astrid Waller
SPESIELT VENNSKAP: “Hei hei, hvem er du som ligger i den stripete skjorta?” tenkte Birgit Skarstein (31) for seg selv første gangen hun møtte Christine Utne (32) på Sunnaas sykehus. Samtidig visste hun at de allerede delte et helt spesielt fellesskap. FOTO: Astrid Waller Vis mer

Birgit og Christine:

- Det er ikke mange du får bli lam sammen med

Hvordan er det å dra på fylla i rullestol for første gang? Birgit og Christine deler noen helt spesielle erfaringer sammen.

Publisert

Hva er egentlig oddsen for at to jenter i samme krets, med bare en dags mellomrom, blir lamme fra livet og ned?

En septemberdag i 2009, ni måneder etter et hopp ned i havet i Malaysia, en nesten avrevet ankel og en kjøttspisende bakterie som holdt på å ta livet av henne, var det en norsk sykehustabbe som skulle gjøre Birgit lam fra livet og ned, da epiduralbedøvelsen ikke gikk ut av kroppen, under det som skulle være den siste operasjonen av beinet. Som for å toppe det hele ble hun også smittet av svineinfluensa, og måtte ligge i flere uker på isolat på Rikshospitalet.

Det var her hun lå, 20 år gammel, da hun fikk høre at Christine, dagen etter at hun selv hadde blitt lam, hadde blitt fraktet med luftambulanse til Ullevål sykehus, der hun nå lå i koma med livstruende skader.

Birgit beskriver seg som temmelig pjusk da hun også etter å gjennomlevd svineinfluensaen, kunne dra videre til Sunnaas sykehus for å starte gjenopptreningen. Hun hadde rukket å være der noen uker, da hun fikk høre at Christine hadde kommet til seg selv igjen - men blitt lam fra livet og ned hun også.

STERKE SAMMEN: - Det er minner som handler om å stå i det samme - og at vi skulle ta de små skrittene tilbake til samfunnet sammen. Det var oss to mot verden. FOTO: Astrid Waller
STERKE SAMMEN: - Det er minner som handler om å stå i det samme - og at vi skulle ta de små skrittene tilbake til samfunnet sammen. Det var oss to mot verden. FOTO: Astrid Waller Vis mer

Og ikke at Birgit unner selv sin verste fiende å gå gjennom noe lignende, men da situasjonen først var som den var, og hun fikk høre at Christine også skulle komme til Sunnaas, tenkte hun bare: Yess!

LES OGSÅ: Ruskonsulenten Marita mistet sønnen i overdose

- Oss to mot verden

- På Sunnaas var det nesten bare menn, med de typiske sommerskadene fra ulykker med motorsykkel eller stuping. Jeg lengtet etter å få en jente inn, forteller hun.

- Det var ensomt å være lam, jeg kjente ingen som var det, og visste ikke helt hvordan jeg skulle gjøre det. Det å ha noen å finne ut av det sammen med, betydde mye, forteller Birgit relativt usentimental til KK på Facetime, mens hun massakrerer et salathode på kjøkkenbenken.

Ti år er gått siden den første skjøre tida de to møttes på Sunnaas, eller som Birgit så enkelt oppsummerer det:

- Jeg skulle operere en ankel, Christine satt i en bil… Vi måtte begge håndtere at livet ble snudd opp ned.

- Det er minner som handler om å stå i det samme - og at vi skulle ta de små skrittene tilbake til samfunnet sammen. Det var oss to mot verden. Vi var et bra team.

Hun kommer rett fra trening, slik man ofte gjør når man er toppidrettsutøver. Med det nydusjede håret samlet bak i en hestehale, de store brune øynene og det store smilet, går assosiasjonene lett til en ivrig og glad selunge.

- Jeg visste jeg var lam med en gang jeg våknet

I ruta med Christine får vi andre vibber - hun sitter rank og rolig i rullestolen, som Klara i Frankfurt, venninna til Heidi som bodde oppe i Alpene med bestefaren sin og en gjeng med geiter, for deg som minnes barnebøkene av Johanna Spyri -også dét en historie om to umake jenter som skulle komme til å bety noe helt spesielt for hverandre.

Når Christine tenker tilbake på den hun var før ulykken, ler hun litt over hvor voksen hun trodde hun var den gangen. Hun var 21, hadde flyttet hjemmefra, fullført en bachelor i siviløkonomi, og tenkte hun hadde en rimelig grei oversikt over det livet hadde å bjuda på. At hun var dødelig, hadde aldri streifet henne.

Men på vei hjem fra småviltjakt sammen med faren sin og tvillingsøsteren, en septemberdag i 2009, samtidig som Birgit lå på Riksen, kræsjer bilen deres med en motgående buss. Alle tre ble hardt skadet, men verst gikk det utover Christine. I noen dager visste ingen om hun kom til å leve eller dø.

HJELP: -Det har gått overraskende greit, svarer Christine om det å brått være avhengig av rullestol. -Jeg har hele tiden hatt noe å jobbe mot og ikke gitt opp, selv om det har tatt tid. Der har Birgit vært en god hjelp, hun har hatt samme innstilling. FOTO: Astrid Waller
HJELP: -Det har gått overraskende greit, svarer Christine om det å brått være avhengig av rullestol. -Jeg har hele tiden hatt noe å jobbe mot og ikke gitt opp, selv om det har tatt tid. Der har Birgit vært en god hjelp, hun har hatt samme innstilling. FOTO: Astrid Waller Vis mer

Selv husker hun ingenting fra ulykken, men allerede mens hun lå i koma, skal legene ha fortalt henne at hun kom til å bli lam. Da hun over fire uker senere gradvis kom til seg selv, visste hun det umiddelbart.

- De var forsiktige med å si at jeg var lam da jeg våknet, men jeg visste det med en gang. Det tok likevel lang tid å forstå det.

Når Birgit skal fortelle om sitt første minne av Christine på Sunnaas, ler hun en latter så rå som vi aldri før har hørt den.

- Hun hadde på seg en rød og hvitstripete, stiv skjorte! Jeg hadde rukket å rulle litt rundt og fått litt skitt under neglene. Det var så kontrast til hun søte, nydelige i den formelle skjorta. Jeg tenkte bare “hei hei, hvem er du?”

- Så var det så digg også! Hun hadde tatt seg bryet med å kle seg litt opp, mens vi andre subba rundt i joggebukser.

Ble snakket til med babystemmer

Christine hadde allerede rukket å få et første glimt av Birgit - da hun kom til sykehuset så hun henne trene på å løfte seg opp fra rullestolen og over på en tjukkas.

- Hun så så sterk og muskuløs ut. Jeg tenkte at det der får jeg aldri til, men så jo at hun klarte det. Jeg trodde man bare kunne sitte stille i rullestolen. Hun ville prøve alt, det smittet over på meg. De trente begge hardt for å nå det store, felles målet: Å komme tilbake til det livet de så brått måtte gi slipp på. Men hvordan?

- Det var så mye vi måtte finne ut av, forteller Birgit.

- Som hvor kan du gå på fest, hvordan kan jeg fortsette å studere... Det var alt fra å lære seg basistingene, til de helt store tingene. Fra hvordan få på seg jeans - det er ganske vanskelig når du ikke kan løfte rumpa - til hvordan skal du takle den enorme inngripende effekten lammelsen har på livet ditt. Og følelsen av skam over ikke få til ting.

Hun fortsetter, minnene om alle utfordringene de måtte takle den gangen strømmer på der hun hun sitter ved kjøkkenbenken og hakker salaten ferdig med lange, sterke armer.

- Hvordan håndtere det å bli snakka til med babystemme, hvor går man når man vil ut på byen - du kan banne på at det er en trapp der du skal, i en by som Oslo, der 98 prosent av alle bosteder og utesteder ikke er universelt utforma... hva er bærevennlige plagg?

- Nettopp! Det var som å være en unge som måtte lære seg å gå. Jeg var ukjent med den personen jeg hadde blitt, det var vanskelig å være helt seg selv, skyter Christine inn, mens Birgit fosser videre:

- Finne en rullestol som både ser pen ut og er praktisk, hva sier du når du møter en mann, kan man bli gravid, hvilken jobb kan passe…

Det desiderte høydepunktet fra Sunnaas, er den ettermiddagen Christines tvillingsøster kom med en flaske vin, og de bestemte seg for å dra på konsert.

- Cathrine kjørte oss inn til Oslo. Vi hadde vært pasienter og brukere og alle de forferdelige termene der - og plutselig var vi bare helt “normale”. Birgit ler, forteller med høy og ivrig stemme.

- Og på vei hjem kjørte vi innom McDonalds og kjøpte BURGER! Når du har levd på sykehusmat i mange måneder smakte det fantastisk.

- Ja, det var helt fantastisk, istemmer Christine.

-Den kvelden satt vi tre og snakka om livet. Det er ikke mange du får bli lam sammen med. Cathrine ble også hardt skada. Å gå gjennom de tingene der sammen, er veldig spesielt.

Det er når vi spør om bunnpunktene, og om de noen gang gråt sammen, at det brått blir helt stille. For begge har det vært viktig å mestre mest mulig selv. Å erkjenne sårbarheten i den nye situasjonen, og å lære seg til at det er ok å be om hjelp, har tatt tid.

- Der føler jeg vi har blitt litt bedre etterhvert, vi har fått litt mer perspektiv, sier Christine.

- Vi øvde oss på hverandre! Jeg øvde meg på å sitte og gråte med deg, øvde meg på å si at det var noe dritt, går det opp for Birgit nå.

- Ja, det fikk ingen andre se. Jeg husker vi satt på rommet og gråt og holdt rundt hverandre, sier Christine.

Etter et halvt års tid på Sunnaas, dro Birgit videre til en annen rehabilitering. For Christine tok det lengre tid, ryggen brukte lang tid på å gro igjen. De første vintrene var beinharde for begge, bare det komme seg gjennom snøen med rullestol kunne ta alt de hadde av krefter.

- Når du i tillegg ikke har bil og kun reiser kollektivt, har senebetennelse i begge armene, konstant blærekatarr, stadig skader deg fordi du ikke har lært deg alle triksene enda - og samtidig skal holde normal studieprogresjon... Vi bodde begge også ganske krøkkete til begge de første årene, forteller Birgit.

- Vi var slitne, fastslår Christine, som spesielt godt husker hvilke strabaser Birgit en periode måtte gjennom bare for å få vasket klær.

- Det var isete på veien bort til fellesvaskeriet, så hun klarte ikke å trille fram. Hun måtte hoppe ned på bakken, for så å krabbe opp med kleskurven og rullestolen foran seg, minnes Christine.

Det artige er at Birgit opptil flere ganger også har sett hvordan Christine har plassert en stor bag foran rullestolen og skjøvet den foran seg. “Herregud, spør om hjelp da!” har hun tenkt da.

- Det er fint å se seg selv utenfra noen ganger, ler hun. Noen andre spesielle erfaringer de deler, er at de begge har slitt med sterke nervesmerter, og gjør det fortsatt.

- Det er vanskelig å forklare nervesmerter, men noen sammenligner det med rier, sier Birgit.

- Det kan det være vanskelig å være sosial da. Noen synes det er vanskelig å være sammen med oss når de vet vi har veldig vondt. Da er det noe annet å sitte med Christine. Jeg vet at jeg ikke kan fikse smertene hennes, du bare må akseptere at det ikke er noe du får gjort. Du kan bare gi en hånd å holde i, sier Birgit.

- Det hjelper at de man er sammen med klarer å slappe av med det. For meg har det hjulpet at Birgit har det sånn også, erkjenner Christine, mens Birgit fortsetter.

- Vi har sittet mye sammen. I dag er vi er mye på telefon. “I dag har jeg så vondt, i dag har jeg det skikkelig dritt”. Og så sier Christine det samme! “Jeg har ikke turt å si det til noen, men jeg har det så vondt!”

- Vi har vært litt usynk i perioder - da har det vært godt å ha hverandre, så man ikke trenger å være sterk hele tida. Det å tørre å være svak, det er å være sterk, insisterer Birgit.

Tre år etter å ha blitt lam fra livet og ned, begynte Birgit å konkurrere i både langrenn og roing. Etter noen år på toppidrettsnivå, tok hun sølvmedalje i VM i roing i Sør-Korea, i august 2012. Siden har hun bare fortsatt med å harve inn medaljer, og peiler seg nå inn mot OL i Tokyo. Idretten har vært hennes mestringsarena nummer én for å komme tilbake til livet.

HYTTE PÅ FJELLET: Begge venninnene har nylig kjøpt seg hytte på hver sin fjelltopp. -Ingen av de er universelt utforma, ler Birgit, som vet det blir talløse samtaler med Christine om å finne løsninger som både er praktiske og lekre. FOTO: Astrid Waller
HYTTE PÅ FJELLET: Begge venninnene har nylig kjøpt seg hytte på hver sin fjelltopp. -Ingen av de er universelt utforma, ler Birgit, som vet det blir talløse samtaler med Christine om å finne løsninger som både er praktiske og lekre. FOTO: Astrid Waller Vis mer

Christine, som har fulgt Birgit siden hun trente på å løfte seg opp fra rullestolen og over på en tjukkas, heier ivrig fra sidelinja.

- Ingen av oss er så lettrørte, men jeg får noen tårer i øyekroken av og til når jeg ser henne i mesterskap på tv. Jeg blir veldig stolt. Tenk at hun har fått det til! Christine er også svært treningsglad, men har gått en annen vei enn Birgit.

For henne var det å komme tilbake til studier og jobb de viktigste målene. Etter to år fram og tilbake på Sunnaas kunne hun trille inn på BI i Nydalen i Oslo for å starte på masteren. Kort tid etter fikk hun også sin egen leilighet.

- Det var da jeg nådde de målene, jeg kjente at jeg var tilbake. Og gjennom å gjøre det som jeg gjorde før, som å dra på turer med venner og familie. Det handler også om å komme dit, at familie og venner takler situasjonen, at de også innser at jeg ikke får til alt. Av og til må jeg jo bæres, sier Christine.

LES OGSÅ: - Å ha en kropp som fungerer er en fantastisk gave

- Jeg kjenner meg sterkere

I dag har hun også en master i lomma, jobber som konsulent - har en god del reisevirksomhet og pendler ukentlig til Stockholm.

- Vi har blitt gode på ulike ting, fastslår Birgit.

- Jeg er imponert over at hun gikk tilbake så fort. Jeg har måttet legge studiene på hylla på grunn av all reisingen med idretten nå - det er inspirerende å se på til Christine og se at det går å komme tilbake. Man lærer fortere når man er to som går den samme veien.

Om hverandre:

  • Birgit om Christine: -Hun er utrolig raus og veldig positiv, men også ærlig, det setter jeg stor pris på. Hun har turt å være veldig åpen. Vi har stått i så mye sammen. Vi snakkes ikke hver dag, men når vi snakkes, er det som om vi akkurat har møttes. Hun er sterk og sårbar samtidig, og med en dybde som har vært viktig. Det var oss i verden. Dette skal vi finne ut av. Jeg har hatt en fellesskapsfølelse, vi var et team.
  • Christine om Birgit: -Det har vært en trygghet å ha henne, hun er en som forstår og ikke gir opp. Hun har vært der fra dag én da jeg kom på Sunnaas. Hun klarte så mye og ville prøve alt, det smittet over på meg. Vi har like mål og er opptatt av å mestre ting. Begge ville tilbake til studiene, ville fortsette der vi slapp.

Når de to ser seg i bakspeilet og skal oppsummere den helt spesielle turen de to har tatt sammen, fra den høsten i 2009, som var så bratt, svarer Birgit slik:

-Det er omtrent ti år siden vi satt på Sunnaas og drakk vin… Hadde vi sett oss selv her vi sitter her i dag, tror jeg vi hadde nikka ganske fornøyd til det vi så. Vi skal fortsette å drikke vin og snakke om livet, jobb og dating. Hun ler rått, før hun blir alvorlig igjen.

-Livet er ikke rett fram for noen - alle har noe i sitt liv som er skjellsettende på en eller annen måte. Det å strekke ut ei hånd, tørre å være sårbar, og være noen for andre… Det er det det handler om.

Christine oppsummerer på denne måten:

-Det har gitt noen nye perspektiver, det har lært meg hva som er viktig i livet og ikke. Jeg kjenner meg sterkere og vet at jeg takler utfordringer. Jeg ser hvor viktig det er med venner og familie, at man er der for hverandre og hvor godt alle har stilt opp. Og at man må jobbe på og ikke gi seg - du må bare finne nye måter å gjøre det på.

LES OGSÅ: Etter kreften brukte Kristine åtte år på å fullføre videregånde, nå er hun lege.

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer