Dy Palmbeck: – Det viktigste er at man har kjærlighet i livet sitt. Hvordan den kommer til uttrykk og tar form, er veldig forskjellig, sier Dy Plambeck. FOTO: Andreas Houmann
Dy Palmbeck: – Det viktigste er at man har kjærlighet i livet sitt. Hvordan den kommer til uttrykk og tar form, er veldig forskjellig, sier Dy Plambeck. FOTO: Andreas Houmann Vis mer

Dy Plambeck:

– Det er ikke noe galt med kjernefamilien. Det er bare ikke meg

Forfatter Dy Plambeck har skrevet en roman om to kvinner som gir fingeren til kjernefamilien. Akkurat slik hun selv har gjort.

Jeg kan like gjerne innrømme det først som sist. Det er ikke en journalist med skikkelig peiling på litteratur som er blitt sendt til byen for å møte forfatteren Dy Plambeck. Men heldigvis for meg virker det som om boken «Til min søster» er skrevet til alle representanter for menneskeheten. Ikke bare til kvinner og ikke bare til medlemmer av en kjernefamilie. Og det virker som om forfatteren har hentet mye inspirasjon fra sitt eget liv i romanen, som samtidig flørter med alle kvinners historie helt tilbake til 1800-tallet.

Jeg er forresten ikke blitt sendt til byen. Jeg er blitt sendt til landsbyen Kirkelte cirka 30 kilometer nord for København. Her bor Dy Plambeck sammen med datteren på fire år i et hus fra 1895, som en av forfatterens venner kaller for «verdens minste herregård» og som datteren kaller for «skogslottet». Hagen bak huset ligger i skogen, og skogen ligger i hagen bak huset.

«Til min søster» handler om søstrene Aya og Andrea, som var tenåringer i 1990-tallets Kalundborg. Som voksen blir Aya historiker og mor til Nola etter at barnets far har forlatt henne. For Aya er det en livsomveltende begivenhet å bli mor. Samtidig har Ayas søster Andrea sitt å stri med. Hun blir forfulgt av en voldelig ekskjæreste.

Bokens første setning går som følger: «‘Er du redd, Aya?’ spurte jordmoren.» Og allerede her blir vi sugd inn i et univers av en kvinnes sanselige opplevelser. Man kan virkelig føle historien på kroppen, men hvordan har den oppstått?

– Jeg er ikke en av de forfatterne som får en idé som er tindrende klar helt fra starten av. Jeg skriver meg inn i stoffet etter hvert. Første gangen jeg begynte å tenke på det som skulle bli til denne boken, var da jeg fødte datteren min for fire og et halvt år siden. Jeg har to nevøer, og mange av venninnene mine har gutter, så jeg gikk liksom rundt og trodde at jeg også kom til å få en sønn. Da faren til datteren min og jeg var på den ordinære ultralyden i uke 20, ble vi spurt om vi ville vite barnets kjønn. Ja, det ville vi jo. Det var en jente. Men jeg trodde ikke noe på det. Det var veldig vanskelig for jordmoren som utførte ultralyden, å overbevise meg om at jeg bar på en jente. Hun ble irritert og spurte hvorfor det skremte meg sånn at jeg skulle få en jente, husker Dy Plambeck.

– Det er en statisk 
 oppfatning av kjærlighet å mene at den bare gjelder eller er god nok hvis den holder livet ut, mener Dy. FOTO: Andreas Houmann
– Det er en statisk oppfatning av kjærlighet å mene at den bare gjelder eller er god nok hvis den holder livet ut, mener Dy. FOTO: Andreas Houmann Vis mer

Hendelsen satte i gang noe i forfatteren. Spørsmålet fortsatte å kverne i hodet hennes. Jordmoren hadde sett rett gjennom henne.

– Misforstå meg rett. Det var jo ikke sånn at jeg lå våken hver natt og var redd, men jeg følte meg virkelig truffet av det hun sa. Det skremte meg på en måte at jeg skulle ha en jente. Jeg tenkte mye på hvorfor det var sånn. Ved å få vite barnets kjønn ble barnet plutselig også mer konkret.

– Det er jo livsfarlig å føde et barn

Dy Plambeck fikk lyst til å lese romaner om graviditet og fødsel, men det gikk raskt opp for henne at det ikke fantes så mye skjønnlitteratur som beskriver for eksempel en fødsel, bortsett fra Dea Trier Mørchs «Vinterbørn». Så hvorfor ikke skrive en slik bok selv? I boken «Til min søster» beskriver jordmoren en fødsel som en prosess preget av håp, smerte og fortvilelse som man må igjennom for at livet skal kunne oppstå i den andre enden. Og ifølge Dy Plambeck er fødselen en begivenhet der liv og død smelter sammen.

– Det er jo livsfarlig å føde et barn. Under fødselen trer man på en måte ut av verden. Jeg hadde merkelige hallusinasjoner og befant meg liksom i en helt annen sfære. Det veltet fram følelser og fysiske reaksjoner i meg som jeg ikke hadde møtt på før. Under en fødsel blir du plutselig mer dyrisk. Jeg skrek på en måte som til og med jeg ble skremt av. Du opplever en form for urkraft i kampen for å overleve. En fødsel er også en kamp på liv og død. Det er livet som skal komme. Men samtidig lurer døden like rundt hjørnet, sier Dy Plambeck.

Om tiden etterpå sier hun:

– Jeg var jo akkurat den samme som før. Jeg interesserte meg for de samme tingene, men det vokste fram en stor styrke i meg. Ikke fordi fødselen min gikk spesielt bra. Den var helt ubeskrivelig smertefull og varte i to døgn. Men fordi det å føde et barn, det å gi livet videre, det er det ingenting i verden som kan overgå. Uten den evnen ville menneskeheten gått under. Jeg kom i kontakt med en kraft i meg selv som jeg kanskje kjente igjen fra da jeg var barn, en slags villskap. Jeg har alltid hatt en stor livskraft, en lyst til å leve, en «drive», men det var som om livslysten ble enda sterkere etter fødselen. Kanskje fordi jeg endelig torde gi slipp. På alt. Alle de forestillingene jeg hadde om livet mitt. Under en fødsel må du gi slipp, ellers kan du ikke føde barnet ditt.

– I dag har vi jo epidural og riestimulerende drypp, men det tar ikke bort kampen på liv og død. Den ligger der hele tiden. Etter fødselen var jeg både meg selv og samtidig grunnleggende forandret, sier Dy Plambeck.

– Den første tiden etter fødselen kunne jeg ofte føle at jeg var i ferd med å bli gal. En av vennene mine sa for eksempel til meg at jeg ikke måtte ta noen store beslutninger i denne perioden, fordi endorfinene og hormonene fremdeles pumpet rundt i kroppen. Jeg ble opptatt av grensen mellom å være normal og såkalt sinnssyk, hvordan man kan bevege seg fram og tilbake mellom de to tilstandene. Hvor grensene går, sier Dy Plambeck.

- Noe er gjenkjennelig fra mitt eget liv

Det finnes noe av Dy Plambeck i begge søstrene i den nye boken, og et sentralt tema fra forfatterens liv har fått lov til å forplante seg og spire mellom dem: det å leve livet på sine egne premisser og gi fingeren til hvordan de fleste mener at livet skal leves.

– Historien i boken er ikke min, men søstrenes temperament er gjenkjennelig fra mitt eget liv. Jeg var et vilt barn som alltid ble sendt på gangen da jeg gikk på skolen. En gang overtalte jeg for eksempel alle klassekameratene mine til å skulke skolen. Vi gjemte oss på idrettsplassen og dukket ikke opp i timen. Jeg var en slags enfant terrible. Jeg kan huske at moren til en av klassekameratene mine mente at jeg kom til å bli vaskedame. Hun syntes tydeligvis at jeg var et håpløst tilfelle, forteller Dy Plambeck og ler.

Storebroren til Dy var et enkelt barn som sovnet under bordet når foreldrene hadde fest, så dermed trodde foreldrene at det ikke kunne være så vanskelig å ha barn som de først hadde tenkt. Med dette bakteppet kom Dy til verden halvannet år senere. Ifølge henne selv var hun en «jævelunge» med en egen vilje og kraft, og tiltrakk seg alltid oppmerksomhet. Hvis hun ikke likte maten som ble servert, nektet hun å spise den, og hun kunne godt finne på å kaste tallerkenen tvers gjennom rommet. Moren hennes var grunnskolelærer, og foreldrene håndterte den ville ungen ganske bra, ifølge Dy Plambeck.

– Jeg syntes alt vi gjorde på skolen, var kjedelig. Jeg snakket mye i timene og syntes alltid at vi godt kunne funnet på noe morsommere å gjøre. Jeg roet meg først da jeg begynte å lese bøker som åtte‒niåring. I niende klasse skjedde det for alvor noe med meg, og jeg ble en veldig flink elev. Lærerne mine på grunnskolen var nok veldig glad for å bli kvitt meg, men på gymnaset var det helt annerledes, der var jeg både flittig og godt likt blant lærerne.

Hun visste ikke helt hva Forfatterskolen var for noe

Å påstå at Dy Plambeck ble forfatter ved en tilfeldighet ville være å ta en såkalt journalistisk snarvei. Men veien til bøkene var ikke snorrett, for Dy hadde lyst til å gå i mange andre forskjellige retninger.

– Da jeg gikk på gymnaset, hadde jeg lyst til å lese psykologi eller antropologi, så derfor tok jeg matematikk på B-nivå. Etter gymnaset var jeg ute og reiste i et par år og var i både Midtøsten, Afrika og Asia. I Israel møtte jeg en annen dansk jente. Hun foreslo at vi skulle skrive hvert vårt reiseessay til en konkurranse i Berlingske. Til min store overraskelse vant jeg konkurransen. Jeg valgte å brukte pengepremien på å begynne på skrivelinjen ved Testrup Højskole. Lærerne mine der foreslo at jeg skulle søke meg inn på Forfatterskolen, sier Dy Plambeck. Hun visste ikke helt hva Forfatterskolen var for noe, så hun studerte et år på universitetet først.

– En gang, flere år etter at jeg hadde debutert som forfatter, ble jeg spurt om jeg ville skrive en bok om barn og minner. Jeg skulle skrive om 1980-tallet og ble bedt om å levere noe materiale fra barndommen min. I forbindelse med det fant moren min noen gamle kladdebøker som jeg hadde bundet inn i papp og skrevet på: «Dy Plambeck, forfatter». Men verken som barn eller ungdom hadde jeg tenkt at det var noe jeg faktisk kunne bli, sier Dy Plambeck.

Bokutgivelsene hennes har vært veldig forskjellige, men de handler alle sammen om fellesskap og relasjoner. Som Dy Plambeck sier: «At vi mennesker er relasjonelle og avmektige. At vi blir til i relasjonene med hverandre.»

– Jeg har behov for å utvikle meg som forfatter. Jeg kan ikke skrive den samme boken om og om igjen. Da jeg holdt et foredrag nylig, kom det en mann bort til meg og sa: «Du gir deg alltid i kast med det uoverkommelige.» Det var godt sett, synes jeg. Jeg tror at det jeg skriver om, er nødt til å være uoverkommelig eller umulig, slik at jeg selv ender på et nytt sted hver gang. Jeg vil gjerne lykkes med det umulige.

For forfatteren selv er det ikke umulig å leve livet på hennes egne premisser.

– Jeg bader i innsjøen året rundt og har et veldig godt fellesskap med naboene mine her ute i skogen. Faren til datteren min og jeg er ikke sammen lenger. Vi gikk fra hverandre da datteren vår var tre år og tre måneder gammel. Jeg har noen ganger sagt litt på spøk at kjernefamilien er en idyll som ingen kan leve opp til. Hvem er det egentlig som har funnet opp den konstruksjonen, får jeg lyst til å spørre. Kjernefamilien er fremdeles den formen de aller fleste streber etter. Men det er jo utopisk å se for seg at én familieform skal passe for hele verdens befolkning. Danmarks Statistik opererer med 37 ulike familieformer, og likevel er kjernefamilien den dominerende. Og hvis man ikke passer inn i den, må man på en eller annen måte stå til ansvar for det. Det er ikke vanlig å spørre noen om hvorfor de lever i en kjernefamilie, men hvis man er enslig mor, har fått barn med en donor, eller lever i en familie med to mødre eller to fedre, må man ofte svare på spørsmål om det og begrunne valget sitt, sier Dy Plambeck.

- Det er ikke noe galt med kjernefamilien. Det er bare ikke meg

Hun omtaler boken sin som «en bok for kvinner som gir fingeren til kjernefamilien». De ønsker å leve livet på en annen måte. De gidder ikke å skamme seg over at de ikke kan leve opp til standarden for et såkalt normalt familieliv. Plambeck måtte gå noen runder med seg selv for å innse at hun ikke hadde lyst til å leve slik som mange gjør. I hus med hage, med fast jobb, mann og barn. Hun trenger mer armslag og frihet i livet sitt.

– Det er ikke noe galt med kjernefamilien. Det er bare ikke meg. Vi lever i en kultur der den livslange kjærligheten er idealet, og hvis man ikke har noen å feire gullbryllup med, gjelder det liksom ikke. Da er man en sånn som ikke får til kjærligheten. Med det stemmer jo ikke. Kjærlighet er mange ting og finnes i mange forskjellige former.

– Jeg synes virkelig at folk kjemper hardt for å holde familien sammen. Kanskje vi kjemper for mye. Vi mennesker gjør veldig mye for å passe inn. På den måten er vi fremdeles bare flokkdyr. Vi er redd for å falle utenfor, for å bli stående alene ute i kulden. Den frykten har jeg også følt. Jeg har også grublet på hvilket liv jeg egentlig ønsker å leve. Det er mennesker som lever i en tradisjonell kjernefamilie i årevis, selv om mannen egentlig liker menn, eller kvinnen foretrekker kvinner. Man undertrykker seksualiteten sin, drømmene sine og seg selv for å passe inn. Det er vanskelig å lytte til den man er, og finne ut hvor ens egne grenser går.

– Det var veldig vanskelig for jordmoren som utførte ultralyden, å overbevise meg om at jeg bar på en jente, sier Dy, som var overbevist om at det var en gutt hun bar på. FOTO: Andreas Houmann
– Det var veldig vanskelig for jordmoren som utførte ultralyden, å overbevise meg om at jeg bar på en jente, sier Dy, som var overbevist om at det var en gutt hun bar på. FOTO: Andreas Houmann Vis mer

I forhold til sitt eget samlivsbrudd sier hun:

Jeg liker ikke uttrykket «kjærligheten holdt ikke». Jo, det gjorde den. Men den endret seg kanskje til noe annet, et vennskap, eller kanskje vi av respekt for hverandre valgte å leve på en annen måte enn som en tradisjonell kjernefamilie. Men det er jo ikke sånn at kjærligheten ikke er der lenger. Alle menneskene jeg har elsket, bor et sted i meg. Datteren min på fire sier for tiden: «Jeg elsker deg til du dør, mamma!» Jeg snakker med henne om at kjærligheten faktisk er så vill at man kan elske noen selv om de er døde. Jeg tror ikke at kjærligheten i et parforhold er en statisk ting. Det er en statisk oppfatning av kjærlighet å mene at den bare gjelder eller er god nok hvis den holder livet ut. Det er jo ingenting som er sånn. Alle mennesker passer naturligvis ikke inn i den samme måten å leve ut kjærligheten på. Det viktigste er at man har kjærlighet i livet sitt. Hvordan den kommer til uttrykk og tar form, er veldig forskjellig.

Det at kjernefamilien er en så sterk konstellasjon, henger ifølge Plambeck sammen med en lengsel etter det evige, en lengsel som bor i alle mennesker. En lengsel etter å smelte sammen med et annet menneske.

– Men samtidig har vi en forgjengelig kropp som er full av drifter. Derfor ser vi på kunst, leser bøker, hører på musikk. Kunsten kan gi oss et kort innblikk i evigheten. Vi mennesker lever i øyeblikkene, det ene øyeblikket etter det andre. Livet er en rekke av øyeblikk. Tiden vi lever i, blir kalt for skilsmissetiden, men jeg vet ikke helt om jeg synes det er så treffende. Alt forandrer seg. Alt er i bevegelse. Hvorfor skulle ikke familieformene også være det?

– Og kjærligheten er fremdeles noe vilt, sier Plambeck, for plutselig kan den begynne å spire igjen og få en til å glemme alt man noen gang har tenkt og lært. Plutselig møter man noen, og så er det som om man har glemt alle tidligere forhold som gikk i vasken, at man har fått barn, at man er blitt skilt. Plutselig er man 18 år igjen, og det føles som om man akkurat har fått øye på verdens første fyr i folkemengden på en konsert på Roskilde, og han byr opp til den aller første dansen man noen gang har danset.

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: