FULL FART FOROVER: Trolltunga har skutt fart som turistdestinasjon etter at sosiale medier kom. FOTO: NTB Scanpix.
FULL FART FOROVER: Trolltunga har skutt fart som turistdestinasjon etter at sosiale medier kom. FOTO: NTB Scanpix.
Risikoatferd i naturen

– Det er ingen tvil om at å dingle med bena fra Prekestolen gir anerkjennelse

Å balansere ytterst på Trolltunga eller å posere på kanten av Grand Canyon. Hvorfor utsetter folk seg for store farer i møte med naturen?

Grand Canyon 1989. 21 år gamle Yuri besøker den verdenskjente nasjonalparken da hun bestemmer seg for å forsere sikkerhetsmuren. Foran henne stuper den enorme kløften rett ned, halvannen kilometer på det dypeste, og river landskapet i det nordlige Arizona i to. Grand Canyon er en av USAs mest spektakulære naturopplevelser, og den enorme revnen har blitt til gjennom Coloradoelvens erosjon gjennom 2 milliarder år. Kløften i de porøse bergartene strekker seg hele 44 mil gjennom landskapet og har så digre dimensjoner at den brede Coloradoelven kun ses som en tynn streng langt der nede.

Oppe på kanten, kun et par meter innenfor de loddrette veggene, går turstier hvor millioner av turister som hvert år er innom kan spasere – og ikke minst ta bilder.

Det var her Yuri bestemte seg for å sette seg på en lavereliggende hylle. En turguide advarte henne mot å forlate stien, og minnet henne om dødsfallet til en tysk kvinne bare tre dager tidligere. Da en venninnen ba Yuri posere for et bilde, reiste den unge jenta seg nede på hyllen, hvorpå hun mistet balansen og falt utfor.

Flere falt i døden

Yuri i er ikke et enkeltstående tilfelle. I boken «Over the edge: Death in Grand Canyon» har forfatterne Michael P. Ghiglieri og Thomas M. Myers tatt for seg alle dødsfall i parken fra 1860 og frem til i dag, og gjennom politirapporter og nasjonalparkens egne ulykkesrapporter kartlagt alt fra flyulykker, drukninger, lynnedslag, selvmord, forfrysninger, heteslag, muldyrulykker og ikke minst fall, som regnes som den vanligste dødsårsaken i nasjonalparken.

Fra 1860 frem til mars 2018 har totalt 123 mennesker falt i døden i Grand Canyon, enten fra kanten eller fra fjellsidene. Men også her i Norge har vi hatt dødsfall knyttet til naturopplevelser, både ved fosser, breer og fjell. I 2015 omkom en australsk student etter et fall fra den spektakulære utstikkeren Trolltunga, som ligger 1100 meter over havet.

Lensmann i Hardanger politidistrikt Terje Kvalvik sa til NRK etter ulykken: «Det vi har funnet ut er at ulykka skjedde i det hun skulle ut på Trolltunga for å bli fotografert. Da hun skulle forsere noen steiner helt inne på Trolltunga, mistet kvinnen balansen. Hun fikk overbalanse og falt 200–300 meter ned i juvet».

LES OGSÅ: Jeg husker bare frem til en halv time før ulykken. Så ble alt svart.

LIVET PÅ KANTEN: Journalist Hege Løvstad Toverud besøkte Grand Canyon i 2018. Her et selfie på South Rim. FOTO: Hege Løvstad Toverud
LIVET PÅ KANTEN: Journalist Hege Løvstad Toverud besøkte Grand Canyon i 2018. Her et selfie på South Rim. FOTO: Hege Løvstad Toverud Vis mer

Trosser advarsler

Journalisten besøkte selv nylig Grand Canyon, og en selfie var et must. Undertegnede holdt seg et par meter innenfor kanten. Det er det ikke alle besøkende som gjør.

«Klatret over sikkerhetsmuren» er et begrep som går igjen i boken fra Grand Canyon. Og det enda mer spektakulære: «Klatret over gjerdet og hoppet fra hylle til hylle på kanten» eller «hoppet fra stein til stein for å posere for det perfekte foto». I noen av de mer ekstreme skildringene var riktignok rus inne i bildet, men også norske ulykker har skjedd i forbindelse med forsering av sikkerhetssperringer og advarselsskilt.

I august 2018 omkom en mann i 30-årene etter å ha blitt truffet av en isblokk fra Nigardsbreen i Luster i Sogn og Fjordane. Fire år tidligere omkom et tysk ektepar i 30-årene på samme sted, da også de ble truffet av en fallende isblokk. Paret var på reise med sine barn på åtte og ti år, og barna måtte etter ulykken tas hånd om av kriseteam.

Daglig leder ved Breheimsenteret i Jostedalsbreen Nasjonalpark, Peder Kjærvik, sa til VG at det tyske reisefølget hadde gått utenfor sperringene i området, og passert flere advarselsskilt.

LES OGSÅ: – Den tunge klumpen i magen forsvant da jeg kom neg ut i naturen

– Nullvurdering

Du har kanskje vært der selv også, stått ved kanten av stupet og tenkt: «Bare litt nærmere. Bare ett skritt til.». Eller kjent på trangen til å gå litt nærmere et vilt dyr, til tross for at du vet at det kan være farlig. Hva er det som gjør at vi trosser advarsler og sperringer?

– Det handler ofte om feilvurdering, nullvurderinger, altså det at man ikke gjør noen vurdering i det hele tatt, og undervurderinger, der man tenker «dette angår ikke meg», sier André Horgen, førstelektor ved institutt for friluftsliv, idrett og kroppsøving ved universitetet i Sørøst-Norge.

Han utdyper:

– Hvis du aldri har sett en isbre kalve, så vet du ikke hva som kan skje. Du ser ikke konsekvensene og gjør en feilvurdering. I ulykken ved Nigardsbreen kalvet breen og sendte isen ut i elven, noe som førte til en flodbølge oppover veggen. Man skal ha ganske mye kunnskap for å se den konsekvensen. Ulykker i naturen skjer gjerne i situasjoner der opplevd risiko er liten, mens reell risiko er stor.

SYND I EGNE REKKER: KKs journalist Malin Gaden er en av dem som har tatt bilde på kanten av Grand Canyon. FOTO: Privat
SYND I EGNE REKKER: KKs journalist Malin Gaden er en av dem som har tatt bilde på kanten av Grand Canyon. FOTO: Privat Vis mer

Genetisk og biologisk forklaring

Sosiolog og samfunnsviter Tommy Langseth er førsteamanuensis ved institutt for friluftsliv, idrett og kroppsøving ved Universitetet i Sørøst-Norge. Han støtter forklaringen til Horgen:

– Det er nok mangel på kunnskap som får folk til å ta sjanser, mer enn at det gir en ekstra spenning. Ta for eksempel det å gå nær moskus. Flokken ser så rolige ut på avstand, men om man går nærmere for å ta bilde, kan oksene plutselig komme løpende.

– Er det en egen mennesketype som er mer eslet for denne typen risikoatferd?

– Det finnes både genetiske og biologiske forklaringer på hvorfor noen tar større risiko, sier Langseth.

– En viss del av befolkningen er det vi kalles høystimulisøkere, altså spenningssøkende. En annen del er såkalt lavstimulisøkere, og søker mer trygghet. Disse har forskjellige genetiske komponenter. Av de lavstimulisøkende er det ikke mange som kunne tenke seg å sette seg med bena dinglende på Prekestolen eller gjøre et basehopp. Men av de høystimulisøkende er det ganske mange som kunne tenke seg det. Det handler også mye om å bli sosialisert inn i et miljø.

LES OGSÅ: John F. Kennedys søster Rosemary ble lobotomert

Har katta del av skylda?

Han mener det potensielt sett også kan finnes en biologiske forklaring på hvorfor noen tar større risiko, og viser til en studie publisert i Royal society publishing i juli 2018. Studien antyder at en parasitt som endrer hjernen hos mennesker kan knyttes til risikoatferd:

Toxoplasma Gondii er en parasitt som overføres fra katter til mennesker. I forskningen så man innen business og entreprenørskap at de med toksoplasmosesmitte tok større risikoer enn andre. Forsøksrotter som var smittet med toksoplasmose viste en mer utpreget risikoatferd. Man har ikke forsket på dette i forhold til ekstremsport, så det blir spekulasjoner om det gjelder også hvem som velger å balansere ytterst på fjellhyller, men det er spennende, sier Langseth.

DEN SOM LER SIST?: Forskere mener parasitten Toxoplasma Gondii som smitter fra katter til mennesker, kan endre risikoatferd hos mennesker. Hvorvidt dette også gjelder risiko i naturen er foreløpig upløyd mark. FOTO: NTB Scanpix
DEN SOM LER SIST?: Forskere mener parasitten Toxoplasma Gondii som smitter fra katter til mennesker, kan endre risikoatferd hos mennesker. Hvorvidt dette også gjelder risiko i naturen er foreløpig upløyd mark. FOTO: NTB Scanpix Vis mer

Poserte på kanten - og falt

«Skulle ta et blide i solnedgangen», står det i en av øyevitneskildringene i boken fra Grand Canyon. Og nettopp billedtagning er et scenario som går igjen i mange av dødsulykkene: «Stilte seg opp for å posere», «Tok et skritt bakover». Det var det som skjedde med 72 år gamle Fern. I 2001 ba hun mannen sin om å ta bilde av seg på North Rim, men da Fern poserte foran avgrunnen, skled og falt hun, over 200 meter ned. Vinteren 2017 skulle en venn ta bilde av 18 år gamle Louis. Da Louis flyttet på seg for å komme i posisjon, skled og falt han baklengs og slo hodet, noe som førte til at han bevisstløs falt utenfor stupet, og ble senere funnet død 170 meter lenger ned. Samme år satte 29 år gamle Gom seg på huk ytterst på kanten av Grand Canyon, med kameraet i beredskap, hvorpå han mistet fotfeste med høyre ben. Ifølge øyenvitner skal han ha ropt om hjelp idet han falt baklengs og landet 100 meter lenger ned.

LES OGSÅ: Kan plassen i søskenflokken si noe om hvem du er?

Viktig å få uttelling

Mange tenker kanskje «noe sånt ville jeg aldri gjort. Det er altfor risikabelt». Men er det slik at jakten på det gode bildet kan overskygge vår innebygde skepsis til farer? Hva slags psykologiske mekanismer er det som slår inn?

KARTLAGT DØDSFALL: Forfatterene har kartlagt alle som har omkommet i Grand Canyon fra 1860 og frem til i dag.
KARTLAGT DØDSFALL: Forfatterene har kartlagt alle som har omkommet i Grand Canyon fra 1860 og frem til i dag. Vis mer

André Horgen tror det til stor del handler om å få uttelling:

– Når folk har reist veldig langt, for eksempel fra India, for å stå på Trolltunga, så skyver de de negative konsekvenser unna for å nå målet sitt. Det å stå på målet sitt når du har investert så mye, overskygger eventuelle negative konsekvenser.

Sosiolog Langseth vil være forsiktig med å tilskrive ulykker jakten på likes. Han mener ekstrem ferdsel i naturen kan forklares med behovet for sosial status og anerkjennelse.

Det er grunnleggende menneskelig å være opptatt av å få anerkjennelse. Og det er ingen tvil om at å dingle med bena fra Prekestolen gir slik anerkjennelse. Og sosiale medier er anerkjennelses-teknologi, utviklet for nettopp å gi anerkjennelse.

HØR OGSÅ: KK-podden: Om hølangst, høysensitive orkideer og andre tistler

«Kodak courage»

Langseth viser til eksempler fra forskningen sin innen ekstremsport:

– Det som gir mest anerkjennelse er å for eksempel fly veldig nær veggen eller å klatre vanskelige ruter. Det gir sosial kred og anerkjennelse i miljøet. Men på et punkt går det over i dumdristighet og da gir det ikke anerkjennelse lenger. Man må holde seg innenfor en viss ramme.

Han tror ikke at folk er blitt mer dumdristige i og med sosiale medier.

– Jeg bruker å si at YouTube er som en sentralbank av symbolsk kapital. Der kan man lagre det og vise det frem for hele verden. Ikke sånn som før i tiden, da bare eliteidrettsutøverne kom i magasinene. Nå er det blitt med demokratisk. Før i tiden kalte man det Kodak courage, og det gjelder ennå.

Dødsulykker ikke økt

Grand Canyon har ikke et stort antall dødsulykker, sett opp mot de fem millioner som besøker nasjonalparken hvert år. Her hjemme har ulykkesstatistikken holdt seg stabil over mange år, ifølge både Horgen og Langseth.

– I mediene kan man få inntrykk av at antall dødsulykker har økt, men det er ikke tilfelle. Med tanke på at turismen har økt er det rart at det ikke er flere ulykker, sier Langseth.

Horgen mener økningen i turismen til en viss grad kan tilskrives sosial medier:

– Folk har alltid oppsøkt disse destinasjonene og sittet og dinglet med bena på Prekestolen, men med delingen av bilder i sosiale medier har vi sett en formidabel økning.

LES OGSÅ: Planetens varmeste sted - Jeg vandret i dødens dal (og det var inni hælvete varmt)

Selfies skyld i redningsaksjoner

Horgen nevner et eksempel:

– Trolltunga var en forholdsvis ukjent destinasjon som har økt enormt etter at sosiale medier kom. Det har ført til en rekke redningsaksjoner der folk må hjelpes ned grunnet for dårlige klær, værforhold, eller fordi det blir mørkt, og man har måttet innføre permanente fjellvakter på stedet. Trolltunga er det eksempelet i Norge som kan kobles direkte til sosiale medier.

– Så selv om ikke dødstallene har økt i takt med antall besøkende, så kan man si at budsjettet for redningsaksjoner har økt?

– Ja absolutt. Og det er jo en økt belastning for de frivillige i redningstjenesten. Det er en viss risiko å gå ut på natta og hjelpe folk ned fra fjellet, sier Horgen.

LES OGSÅ: De falt ut av fly i flere kilometers høyde - og overlevde

Til forsiden