SKILSMISSEBARN: Foreldrene til Birgitte Øygarden Andresen (42) skilte seg da hun var liten. Også hun og pappaen til barna Ludvig (6) og Kasper (9) gikk hvert til sitt.  Foto: Geir Dokken
SKILSMISSEBARN: Foreldrene til Birgitte Øygarden Andresen (42) skilte seg da hun var liten. Også hun og pappaen til barna Ludvig (6) og Kasper (9) gikk hvert til sitt. Foto: Geir Dokken Vis mer

Skilsmisse

- Det er litt trist at de ikke skal huske hvor forelsket jeg og pappaen deres var

Birgitte vokste opp i det første store kullet med skilsmissebarn. Nå er hun selv singel med to barn, men har hun mistet troen på kjærligheten?

Publisert

Fra brud til brudd. En liten bokstav – bokstaven d – skiller en av livets lykkeligste dager fra en av de aller verste. 

Slik blir virkeligheten for stadig flere par fra 70-tallet og utover. I 1975 registreres 5406 skilsmisser i Norge, mer enn en dobling fra midten av 60-tallet. Fram til 1985 øker tallene ytterligere 50 prosent. Da kryper 8090 par til korset og underskriver på at de ikke klarer å innfri løftet om å holde sammen også i onde dager. Ett av parene som bidrar til at skilsmissestatistikken skyter i været, er foreldrene til Birgitte Øygarden Andresen (42).

– Jeg husker første gang jeg innså at familien min ikke var som alle andres. Jeg var rundt åtte år gammel og på middag hjemme hos en venninne. Rundt bordet satt både søsteren, broren, moren og faren. Hjemme hos oss var det stort sett bare meg og mamma, forteller Birgitte. 

LES OGSÅ: De vanligste årsakene til at det blir slutt

Noen år tidligere, i 1975, finner Ingebjørg Øygarden og Ove Andresen ut at samlivet er blitt for vanskelig. Ove flytter til Kolsås, mens bankfilialsjef Ingebjørg blir boende i Rykkinn i Bærum kommune, sammen med deres eneste barn, Birgitte. 

– Jeg var for liten til at jeg husker noe særlig av selve bruddet. Å ha skilte foreldre var normalt for meg, og dermed savnet jeg heller ikke noe de første årene, sier Birgitte.

BIRGITTE OG PAPPA: Birgitte fikk et opprør i tenårene og følte et sinne mot faren, men det gikk over etter en stund. - Vi hadde vært forsont lenge da han døde for tre år siden. Foto: Privat
BIRGITTE OG PAPPA: Birgitte fikk et opprør i tenårene og følte et sinne mot faren, men det gikk over etter en stund. - Vi hadde vært forsont lenge da han døde for tre år siden. Foto: Privat Vis mer

Annenhver helg var hun hos faren.

– Pappa var en kreativ og fantasifull fyr med mange rare prosjekter. Og så hadde han brusdispenser hjemme. Den tidlige versjonen av Sodastream! 

Birgittes smil sprer seg fra munnvikene og videre opp til øynene, mens latteren triller ut i usjenert dose. 

Tiden med pappa er imidlertid langt fra bare latter, bobler og brus.

– Jeg har noen fine minner, blant annet feriene våre med bobil, men alt i alt opplevde jeg ham som en pappa som ikke var til stede. Kontakten ble enda mer sporadisk da han etter hvert flyttet til Spania med sin nye familie, forteller Birgitte.

– Men mamma er fantastisk! Det kan ikke ha vært enkelt for henne. Spesielt ikke økonomisk. Men mamma har alltid vært en magiker med penger, og vi hadde flotte ferier. Hun var veldig opptatt av at jeg ikke skulle føle meg annerledes, eller mangle noe. 

42-åringen tar seg så vidt tid til en ­kaffeslurk, før godordene fortsetter.

– Hun fikset alt fra matlaging til skifting av dekk, men etter hvert overtok jeg ansvaret for dekkene, sier Birgitte og ler. 

– Jeg klarer alt inntil det motsatte er bevist! Den holdningen har jeg arvet fra mamma. Å være så selvstendig er kanskje ikke alltid like lurt i et forhold? spør hun. 

Vi vender oss til psykolog Anne Selvik.

– Preger erfaringer fra oppveksten våre relasjonsevner senere? 

– Foreldre er kraftfulle rollemodeller for barna. Hvordan foreldrene håndterer samliv, samlivskriser og brudd, vil påvirke hvordan barnet senere i livet håndterer forhold. Men som voksne kan vi bevisst jobbe aktivt for å unngå å havne i de samme fellene som våre foreldre. Mange klarer å bryte den sosiale arven, sier Selvik.

Hvordan fargelegger barndomsopplevelsene Birgittes syn? Tror hun på kjærligheten?

– Å, det bitte lille spørsmålet der, ja …  

DELT OMSORG:- Til å begynne med føltes det veldig rart når barna ikke var her, men nå klarer jeg også å se fordelene med større fleksibilitet og frihet halvparten av tiden.  Foto: Geir Dokken
DELT OMSORG:- Til å begynne med føltes det veldig rart når barna ikke var her, men nå klarer jeg også å se fordelene med større fleksibilitet og frihet halvparten av tiden. Foto: Geir Dokken Vis mer

LES OGSÅ: Finnes det lykkelige skilsmisser?

Troen på kjærligheten

Birgitte er nå singel med to sønner. Forholdet til eksen, som også er pappaen til Kasper (9) og Ludvik (6), varte i nesten sju år. 

– Å vokse opp med en sterk mor har som sagt gjort meg selvstendig. Jeg klarer det meste selv, noe sikkert en del menn føler seg truet av. Alle vil vi jo gjerne føle seg verdifulle, og kjenne at noen behøver oss. Jeg kunne nok innimellom få eksen til å kjenne seg utilstrekkelig ved å gi inntrykk av at jeg fikset ting bedre selv. Det vi imidlertid fikset bra, var å fordele oppgaver etter hva vi hadde lyst til, ikke etter tradisjonelle kjønnsrollemønstre. Slike mønstre ble aldri innarbeidet hos meg, ettersom jeg vokste opp med kun mamma. Jeg kunne aldri hatt en mann som ikke tar sin del av bleieskift, husarbeid og foreldremøter på skolen.

Plutselig stopper hun opp. 

– Jeg framstår ikke som en hard besserwisser, vel? Selvsagt klarer jeg ikke absolutt alt selv, og det er lettere å være to på mange områder. Jeg tror at jeg har vanskeligere for å vise meg sårbar enn vanlig er. Å skulle risikere, våge å bli såret, forlatt, det sitter litt langt inne.
Birgitte forsvinner et øyeblikk i tankene.

LES OGSÅ: - Jeg er en ung, selvstendig kvinne

– Jeg kan ikke si at jeg ikke tror på kjærlig­heten. Det hadde vært for trist. Jeg har ingen religiøs tro. Hvis jeg ikke tror på kjærligheten, hva skal jeg tro på da?

Hun smiler. 

– Kjærligheten har imidlertid en større betydning for meg. Den retter seg ikke bare mot en partner. Jeg har kjærlighet til familie, venner og ikke minst de to barna mine. Om man skal finne en kjæreste, tror jeg det både handler om riktig timing og en god porsjon flaks.

– Du har jo funnet den før?

– Ja, jeg har jo det. Den gangen våget jeg. Jeg torde være sårbar, eller kanskje mer presist: Jeg torde være meg selv. Jeg overlevde til og med at det tok slutt, sier Birgitte. 

Hun legger ikke skjul på at bruddet var et nederlag.

– Det er aldri morsomt å føle at man mislykkes. Jeg har alltid hatt et romantisk bilde i hodet der man blir gamle sammen i solnedgangen. Det er klart det er kjipt når det ikke blir sånn likevel. Ikke minst i forhold til barna. Det er litt trist at de ikke skal huske å ha sett hvor forelsket jeg og pappaen deres var. At vi var en fin familie som dro på turer og hadde det innmari gøy sammen. Nå er vi heldigvis fortsatt gode venner, så barna ser at vi er glad i hverandre, selv om det er på en annen måte. 


Birgitte er opptatt av at sønnene aldri skal føle et snev av dårlig samvittighet.

– Som skilsmissebarn selv blir du kanskje ekstra var på at barna aldri skal føle skyld, eller behøve å velge – for eksempel hvor de skal være i høytidene. Vi deler helt likt. 

Birgitte har ikke gitt opp troen på at hun skal møte en som er litt mer spesiell enn alle andre.

– Hvordan skal drømmemannen være?

– Humor er viktig. Ellers har jeg ikke så mange tanker omkring hvordan han bør se ut, eller være. Jeg har i grunn bare lyst til å møte en kul og innmari ålreit fyr. Gjerne en jeg har noen felles interesser med. En som både kan være kjæreste og en god venn. En som vil oppleve ting sammen med meg. 

Birgitte smiler.

– Jeg har sannsynligvis minst 40 år igjen. Det er fortsatt god tid til å finne en å sitte og mimre med i solnedgangen.

MANGE SKILSMISSEBARN: – Nå blir man jo nesten overrasket hvis man snakker med noen som har foreldre som fortsatt er gift, sier Kjersti. Hennes egen plan er å bli gammel sammen med Karin.   Foto: Geir Dokken
MANGE SKILSMISSEBARN: – Nå blir man jo nesten overrasket hvis man snakker med noen som har foreldre som fortsatt er gift, sier Kjersti. Hennes egen plan er å bli gammel sammen med Karin. Foto: Geir Dokken Vis mer

LES OGSÅ: Skammet seg over å være skilt

Du og jeg og vi tre

Kjersti beholdt et godt forhold til begge foreldrene etter at de skilte seg. Selv opplevde hun en liten krise med kjæresten Karin da magen begynte å vokse.

Jeg husker at jeg løp inn på kjøkkenet og ropte at de måtte slutte å krangle. Jeg var litt over tre år gammel, forteller Kjersti Eidem Dyrhaug (36). Året er 1983, og foreldrene Hege og Rolf bestemmer seg for å skilles.

– Vi måtte sove på en tynn madrass på gulvet de siste nettene før vi skulle flytte fra blokka. Jeg syntes at det var rart. 

Kjersti flytter sammen med moren til en leilighet i nærheten av deres gamle hjem i Prinsdal i Oslo, mens faren kjøper leilighet i drabantbyen Bogerud, rett ved markagrensa. 

– Det er faktisk denne leiligheten vi bor i nå. Han kjøpte den i hui og hast og betalte altfor mye. Pappa var redd at jeg ikke skulle ha lyst til å komme på besøk hvis han ikke fikk tak i et bra hjem fort nok. Og han kjøpte svart-hvitt-fjernsyn for at jeg skulle få se barne-tv, forteller Kjersti.

FLYTTET TIL FAREN: Kjersti bodde sammen med mamma til hun var elleve år. Deretter flyttet hun til faren og bodde hos ham.  Foto: Privat
FLYTTET TIL FAREN: Kjersti bodde sammen med mamma til hun var elleve år. Deretter flyttet hun til faren og bodde hos ham. Foto: Privat Vis mer

Til tross for farens anstrengelser forløp ikke første besøk helt problemfritt:

– Noen hadde detonert en røykbombe i oppgangen. Pappa var rask til å gjøre situasjonen til et eventyr. Vi måtte huke oss sammen og forsere trappetrinnene i hurtig tempo. Jeg følte at vi var to superhelter, sier Kjersti mens munnvikene trekker seg oppover.

Moren treffer etter hvert en ny mann, og Kjersti får to stebrødre, en stesøster og snart en halvsøster. De første årene etter skilsmissen tilbringer hun størsteparten av tiden med sin nye familie, mens hun er hos faren en dag i uka, samt annenhver helg. 

– Hos pappa fikk jeg all oppmerksomheten alene. Vi hadde vår egen verden, både hjemme og på alle turene i skog og mark. Hvis jeg fikk kjeft hos mamma, truet jeg alltid med å dra til pappa. Til og med halvsøsteren og stesøsteren min truet med å dra til ham. 

Da Kjersti var 11, ble fordelingen av tid hos mor og far snudd på hodet.

– Mamma opplevde et nytt samlivsbrudd. Da fikk jeg virkelig se hvor ulykkelig et menneske kan bli. På denne tiden hadde jeg det ikke bra på skolen heller, jeg ble mobbet. Mamma og pappa tok sammen valget om at jeg skulle flytte til pappa. 

Det ble en god løsning. Hun fikk det også bedre på ny skole.

– I ettertid har jeg skjønt at det var et tøft valg for mamma, og jeg ser på avgjørelsen som en stor kjærlighetserklæring, sier Kjersti. 

– Hvis foreldrene samarbeider og viser barna at dette skal gå bra, mamma og pappa er fremdeles venner og kan stille opp for barna når som helst, ja, da takler de fleste barn bruddet helt greit.

Kjærlighet har forresten aldri vært noen mangelvare:

– Mamma kaller meg og søsteren min for frittgående høns. Vi forsvinner ut på eventyr i verden, og uansett hva som skjer, vet jeg at noen elsker meg. Mamma og pappa lærte meg hva betingelsesløs kjærlighet er.  

Et pent brudd er mye bedre for barna enn å vasse rundt i krangel og elendighet, påpeker psykologen:

– Hvis foreldrene samarbeider og viser barna at dette skal gå bra, mamma og pappa er fremdeles venner og kan stille opp for barna når som helst, ja, da takler de fleste barn bruddet helt greit, forteller Anne Selvik.

Kjerstis foreldre er gode rollemodeller i så måte.

– Mamma og pappa klarte å samarbeide, og jeg har hatt det bra begge steder. Selv om en skilsmisse alltid vil føles som et nederlag, tror jeg det iblant er uunngåelig. I noen tilfeller sågar en fordel. 

En av grunnene til den høye skilsmisseraten er trolig at vi ser annerledes på forholdet i dag enn for noen tiår tilbake. 

– Vi krever mer av et forhold. Det skal romme «alt». Vi vil realisere oss selv i større grad, ha mer selvstendighet, samtidig som vi vil at partneren både skal være elsker og en god venn, reflekterer Kjersti.

Personen som har fått hovedrollen i Kjerstis eget kjærlighetsunivers, er Karin Furunes (38).

– Vi møttes i 2007 via felles venner. Det ble en kronglete start, og jeg hadde ikke helt trua på at det skulle bli oss. Likevel klarte jeg ikke å bli ferdig med henne. 

Under en venneferietur til Lesbos senere samme år klarer de å overvinne hindrene, og elsker for første gang i Egeerhavets bølger. 

- Jeg ble gravid og fikk panikk. Tvilte på om jeg egentlig ville bli mamma. Tvilte på den jeg var og hva jeg hadde fått til så langt i livet.

– Skikkelig klisjé, konstaterer Kjersti, og lar latterbølgen skylle ut i rommet.

Et par år senere hang de, som Kjersti sier, «i en tynn tråd», men paret sto han av. Nå har de snart vært samboere i åtte år.

– Det var verdt å kjempe for! Jeg synes det viser styrke og karakter å kjempe seg gjennom vanskelige perioder. Dessuten har vi vist hverandre at vi er verdt å slåss for, sier hun.

Stryker seg igjen lett over magen. I juli blir nemlig to til tre.

– Foreløpig har han arbeidstittelen Thorvald, så får vi se hvem som kommer. Det blir en gutt, i alle fall. Det var veldig synlig på ultralyden! Karin ble så stolt. Hehe.

Kjersti er fylt av gode forventninger, men det var slett ikke tilfelle fra starten.

– Vi hadde snakket om det en stund. Da jeg fikk beskjed om at det nok var lurt å sette i gang prosessen, skjedde alt litt raskere enn planlagt. Kort fortalt: Jeg ble gravid og fikk panikk. Jeg begynte å tvile på alt og ville egentlig bare stikke. Tvilte på om jeg egentlig ville bli mamma. Tvilte på den jeg var og hva jeg hadde fått til så langt i livet. Jeg begynte også å stille spørsmål ved relasjonen. Ærlig som jeg er, måtte jeg fortelle det til Karin. «Det er helt naturlig», sa hun mens hun satt der askegrå i ansiktet. Hun var så innmari fin og tapper, sier Kjersti. 

Nå er de tunge tankene erstattet med forventninger og glede. Også noen tårer, da … 

– Karin er den bløteste. Jeg kan komme hjem og finne henne gråtende på sofaen med ultralydbildene foran seg, sier Kjersti og ler lett.

– Dette gjør vi sammen, og jeg vet at hun kommer til å bli en fantastisk mamma. Hver morgen svinser jeg ut og danser naken bortover stuegulvet i hele min storhet, og så sier Karin at jeg er fin. Jeg føler meg naturlig og vakker i graviditeten overfor henne. Jeg kjenner at hun elsker hele meg – med alle mine skavanker, snålheter og personlighetstrekk. Det er så trygt og fint.

LES OGSÅ: Kaia Huuse om bruddet med Jan Eggum

– Er det bare harmoni?

– Nei da, vi kan fortsatt krangle innimellom. Det smeller for eksempel kjapt dersom jeg våger å hevde at nordlandsbunaden er finere enn den fra Trøndelag. Og vi er nok det eneste paret jeg vet som har dype ekteskapskrangler om Ivar Aasen. Men når vi krangler, prater vi oss alltid gjennom det og ender med å si: Nå fortjener vi en fruktkurv fra Sissel Gran. 

At forhold må jobbes med, er ingen hemmelighet.

– Det er viktig å prøve å forbedre seg underveis. Bli flinkere til å kommunisere, forstå mønstre og vite hva som kan være ødeleggende. Men en krangel innimellom er ikke farlig. 
Kjersti retter seg i ryggen.

– Jeg har en urokkelig tro på kjærligheten, men når du har sett en skilsmisse på nært hold, får du et litt mer nyansert og nøkternt syn. Du må velge kjærligheten og jobbe for den.

Livet er ikke bare champagne og rosa marshmallows. Det består oftere av kliknekkebrød og hverdager. Men jeg liker disse hverdagene. 

Og så legger hun til:

– Planen er at jeg og Karin skal bli gamle sammen. Ikke for enhver pris, men vi har det som intensjon. 
 

Denne reportasjen er også publisert i KK nr 23, 2016.

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer