SKREVET BOK OM FAREN SOM VAR ALKOHOLIKER: – Det var en kontrast å ha en edru far om morgenen og en sliten og full far om kvelden, sier Marie Brixtofte. FOTO: Sif Meincke
SKREVET BOK OM FAREN SOM VAR ALKOHOLIKER: – Det var en kontrast å ha en edru far om morgenen og en sliten og full far om kvelden, sier Marie Brixtofte. FOTO: Sif MeinckeVis mer

Far med alkoholproblem

- Det er også en lettelse at han er død

Marie var 13 år da det gikk opp for henne at faren hennes hadde et alkoholproblem. Men da hadde hun ingen anelse om hvor ille det skulle bli.

Kjøkkenet er kveldsstille. Tre barn er lagt, en ektemann arbeider i første etasje, og Marie Brixtofte skal for første gang snakke om boken hun har skrevet: «Kun når det regner». Det er en poetisk tittel på en vakker, men også vond bok. Den handler om Maries to store kjærligheter: Den ene er han hun er gift med, Nikolaj. Den andre var hennes far, Peter. Den ene kjærligheten handler om utvikling. Den andre om avvikling.

Den 8. november 2016 kjørte to ambulanser og en politibil opp foran et boligkompleks i Farum like utenfor København. På en sofa i en leilighet lå en av Danmarks mest fargerike politikere død. Peter Brixtofte ble 66 år gammel. Han var blitt funnet av Maries søstre. Marie hadde ikke sett ham på tre måneder. De hadde en avtale om at de ikke traff hverandre når han drakk.

Maries nervøsitet sitrer over kjøkkenbordet. Situasjonen er ny. Hun er psykolog, ikke forfatter. Det siste er hun plutselig blitt fordi boken på magisk vis nærmest skrev seg selv.

– Et halvt år etter at min far døde, sa jeg opp jobben min for å få tid til å sørge. Og så reiste jeg og mannen min på den bryllupsreisen vi aldri hadde fått dratt på, fordi vi hadde fått tre døtre på tre år. Og på bryllupsreisen begynte det å komme ord. Jeg måtte faktisk ta et magasin jeg hadde med og finne noen blanke sider, og jeg skriblet og skriblet. Det fortsatte i flere dager. Til sist måtte jeg be om en datamaskin, det veltet ut av meg. Da jeg hadde skrevet 20 sider, sendte jeg det til en venninne som er forfatter og spurte: «Hva er dette?» Jeg tenkte at det kanskje kunne være en artikkel. Hun skrev tilbake: «Du har begynt på en bok. Nå må du finne ut hva den skal handle om. Først var jeg sånn: «Nå tuller du!» Så skrev jeg tilbake: «Hvis dette er en bok, vet jeg nøyaktig hva den skal handle om, og hvordan den skal være.» Er det ikke vilt? sier Marie. Og hun legger til:

– Jeg følte aldri at jeg tok en beslutning om at nå vil jeg skrive en bok. Den veltet bare ut av meg. Tre måneder senere var den ferdig. Så var spørsmålet om den skulle gis ut.

– Hvorfor var det et spørsmål?

– Fordi den også er privat. Jeg hadde sagt opp jobben min for å ta meg av sorgen min, og jeg kom meg igjennom en stor sorgprosess alene ved å skrive boken. Så da den var skrevet, hadde jeg allerede kommet langt og kunne ha lagt den i skuffen. Men som psykolog er jeg jo opptatt av å hjelpe andre med å bryte tabuer, så jeg tenkte bare at den skulle ut. Også fordi jeg tror det vil være i min fars ånd. Altså ikke i den ånden som drakk, men den delen av ham som var edru. Noen kan kanskje mene at han ikke vil bry seg om det, men jeg er overbevist om at han er stolt av meg og glad for at hans lidelse kan hjelpe andre. Han var så opptatt av å utgjøre en forskjell og hjelpe andre, og jeg mener det er i den ånden at jeg gir den ut. Så på en måte kunne jeg ikke la være.

– Hva slags far var han?

– Han var snill og kjærlig. Han var også en far som torde å forskjellsbehandle oss tre barna på den måten at han ikke behandlet oss likt fordi vi ikke var like. Det krever mye mot. Og det er noe jeg først har tenkt over etter hans død. Men han var jo samtidig en far som sviktet, fordi han hadde det så travelt med alt mulig. Politikk var hans hjertesak.

Og alkohol ble hans faste og stadig mer krevende følgesvenn.

Det regner ikke denne kvelden. Nettopp derfor vil Marie ha vanskelig for å falle i søvn senere etter at jeg har gått. Tittelen «Kun når det regner» handler om at hun bare klarer å sovne hvis hun hører lyden av regn.

– Jeg har det faktisk sånn. Hvis jeg er svært trøtt, kan jeg kanskje sovne, men det skjer sjelden. Jeg setter alltid på lyden av regnvær på telefonen når jeg legger meg.

– Hvorfor?

– Kjenner du følelsen når stillheten bråker? Hvis du er helt stille, kan du høre alt, og da kan du bli opptatt av alle lyder.

Marie hysjer, og stillheten på kjøkkenet blir nesten håndgripelig.

– Det er ikke fordi du er redd for noe?

– Det var jeg da jeg var barn. Da var jeg ordentlig redd. Redd for ulver og redd for hva som ville skje. Jeg var egentlig bare utrygg når jeg var hos min far. Når voksne drikker, føler barn helt intuitivt at de ikke blir passet på. Jeg ser nå at det gjorde meg redd. Jeg oversatte det til å være redd for ulver, ikke sant? Og så lå jeg alltid i senga og lyttet, lyttet og lyttet om han kom hjem.

Barndommens uro har krøpet med inn i Maries voksne liv. Noen sover med lyset tent. Marie lytter til dråper som faller. Regn beroliger og skyver små lyder og uønskede tanker i bakgrunnen.

– Problemet er at det er noe som tar mer plass enn barna i et alkoholikerhjem, nemlig alkoholen – og det er et svik, sier Marie. FOTO: Sif Meincke
– Problemet er at det er noe som tar mer plass enn barna i et alkoholikerhjem, nemlig alkoholen – og det er et svik, sier Marie. FOTO: Sif Meincke Vis mer

- Jeg tror ikke jeg var bevisst på at min far hadde et misbruk

Maries foreldre ble skilt da hun var tre. Hun flyttet til Mols utenfor Aarhus med sin mor da hun var åtte. Og tilbake for å bo hos sin travle far som var borgermester i Farum da hun var 13.

– Jeg trivdes ikke særlig godt på Mols. Mine jevnaldrende var opptatt av traktorer, og det var greit nok, men ikke helt meg. Jeg savnet vennene mine i Farum, der jeg hadde vært en populær jente. Så jeg hadde lyst til å vende tilbake, men jeg ante jo ikke hva jeg flyttet tilbake til. Jeg tror ikke jeg var bevisst på at min far hadde et misbruk. Da jeg flyttet tilbake til ham, kunne jeg plutselig se det: Hva er det som foregår? Han drakk hver dag. Jeg så ham om morgenen når han var helt edru og skarp, og så så jeg ham uopplagt når han kom hjem. Det var en kontrast å ha en edru far om morgenen og en sliten og full far om kvelden.

– Sa du: «Far er full», til din mor?

– Nei, det gjorde jeg aldri. Er det ikke rart? Men jeg konfronterte ham. Jeg var 13 år og hadde tatt mot til meg. Det gikk ikke særlig bra.

Peter Brixtofte forklarte 13-årige Marie at han ikke hadde noe problem, for han var alkoholfri hver januar. Han hadde full kontroll.

– Jeg følte meg irettesatt, og merket at dette ikke var den veien jeg skulle gå. Faren min var sånn: «Konfronter meg aldri med mitt tabu.» Da jeg flyttet hjem til ham for å bo der, hadde jeg ikke lært spillereglene ennå. Derfor konfronterte jeg ham, men merket kjapt at det mellom linjene ble sagt: «La meg være. Ikke konfronter meg.» Så ble det en slags stilltiende avtale vi hadde.

Ble sendt i fengsel i 2008

Alle i Farum visste hvem han var, han som var borgermester fra 1985 til 2002.

– Når vi gikk i gatene da jeg var liten, kunne han fortelle historier om alle, og han hadde personlig kontakt med alle. Han var nysgjerrig og interessert og ville gjerne hjelpe. Det var faktisk sånn at hvis du ikke hadde jobb, gikk du bare bort til ham – og så hadde du jobb dagen etter.

– Og han sendte pensjonister på charterferie?

– Ja, fordi det faktisk var billigere for kommunen enn å sende dem på pleiehjem en uke. Så sånn sett brøt han med normer og uskrevne regler.

Peter Brixtofte var uortodoks. Han gjorde på mange måter det som passet ham, hvis han mente det var bra for Farum. I 2002 begynte «Brixtofte-saken» og «sponsorsaken», som blant annet handlet om overskridelse av kommunens representasjonskonto, hemmelige millionlån og sammenblanding av kommunens og Farum Boldklubs økonomi. I 2008 ble han sendt i fengsel. Marie mener selv at faren handlet under innflytelse av alkohol.

– Jeg sa til ham under rettssaken: «Hva om vi forteller pressen om misbruket ditt? Det kan være en formildende omstendighet at du var full da mye av dette skjedde.» Men det ville han ikke.

– Jeg tror at det er noen helt grunnleggende ting man lærer som barn: Hvordan setter dine foreldre grenser for seg selv? Hvordan passer de på seg selv? Og så gjør du bare det de gjør. FOTO: Sif Meincke
– Jeg tror at det er noen helt grunnleggende ting man lærer som barn: Hvordan setter dine foreldre grenser for seg selv? Hvordan passer de på seg selv? Og så gjør du bare det de gjør. FOTO: Sif Meincke Vis mer

- Å ta vare på meg selv har vært vanskelig

Marie har som psykolog selv arbeidet med rådgivning og terapi for barn av alkoholmisbrukere. Hun sier at det er en misforståelse å kalle alkoholikerhjem for kjærlighetsløse hjem, men problemet er at det er noe som tar mer plass enn barna i et slikt hjem, nemlig alkohol – og det er et svik.

– Hva gjorde det med deg?

– Jeg fikk problemer med selvfølelsen. Jeg kjenner tydelig at jeg har vanskelig med alle de tingene som har med selvfølelse å gjøre. Det har vært vanskelig for meg å si ifra. Å ta vare på meg selv har vært vanskelig. Å føle behov, sette mine egne grenser, å være – ikke bare gjøre. Alle de tingene som har med selvfølelse å gjøre, har vært uvante for meg og har vært noe jeg har trent på i mange år. Også gjennom terapi.

Midt i boken går det opp for leseren at hun har hatt mer enn sin fars alkoholisme å slite med. I stort sett hele gymnastiden dro hun på technofester flere ganger i uken og tok det som skulle til for å kunne danse i 12 timer i strekk. Hun mistet kontrollen, og faren visste ingenting om det mens det foregikk.

– Nei, det kunne jeg ikke fortelle ham, for han var veldig imot røyking og stoffer.

Det er så paradoksalt at vi begge begynner å le.

Det var hennes beste venninne som hjalp henne med å slutte med stoffer. Og det markerte avslutningen på en rekke tenåringsår der hun hadde vært på feil kurs. Perioden med stoffer hadde nemlig avløst en tidligere periode med en spiseforstyrrelse.

– Så det ene erstattet det andre. En spiseforstyrrelse er også en form for misbruk. Den kom da jeg flyttet fra min mor og til min far. Og jeg var så ensom, og jeg var så lei av det, og jeg savnet en voksen, for han var alltid borte.

– Arv eller miljø?

– Hmmm, ja … Jeg tror mest at det er miljø. Faren min tok også piller. Han var avhengig av Kodimagnyl og spiste mye mer enn det man burde. Jeg har vokst opp med en far som tømte et helt glass Kodimagnyl ned i innerlommen på jakken, for så å gå og knaske på dem. Barn vokser opp og ser hvordan deres foreldre tar vare på seg selv. Min far tok vare på seg selv ved å spise piller hele tiden. «Har du vondt i hodet, far?» «Nei, det er preventivt.» Og så finner jeg plutselig meg selv i en situasjon der jeg en kveld skal fortelle mannen min at jeg har begynt å ta Panodil hver dag. Plutselig tar jeg selv piller hver dag. Preventivt. Men jeg har jo sett at man kan gjøre det. Så jeg tror at det er noen helt grunnleggende ting man lærer som barn: Hvordan setter dine foreldre grenser for seg selv? Hvordan passer de på seg selv? Og så gjør du bare det de gjør.

Drakk seg ihjel

Marie forteller at faren var igjennom et par forsøk på avvenning. Det ene var etter «den vondeste dagen», som han selv kalte den, der hun og hennes to søstre ga ham hver sitt kjærlighetsbrev. Og et ultimatum.

– Da vi ryddet opp i leiligheten hans, fant vi brevene. Han hadde kontroll på alle papirer og hadde satt alle våre kjærlighetsbrev i et kartotek, noe som var søtt. Vi trodde at han hadde kastet dem fordi han var så rasende på oss den gangen.

I den perioden så ikke Marie faren sin på halvannet år, noe hun valgte selv.

– Den første perioden drakk han og sendte meg mange sinte e-poster om hvorfor jeg ikke ville ha kontakt. Så var det åtte–ni måneder der han stoppet å drikke. Da tok jeg kontakt med ham. Så gikk det tre uker, så begynte han å drikke igjen.

– Du føler skyld for det?

– Jammen, jeg visste det ville skje. Jeg visste at han bare sluttet å drikke til han fikk meg tilbake. Men hva skulle jeg gjøre? Jeg kunne ikke fortsette ikke å ha kontakt, for han drakk jo ikke. Det var en vond felle. Jeg hadde sagt til mannen min flere ganger: «Hvis jeg tar kontakt nå, så vet jeg at han vil begynne å drikke igjen.» Folk rundt meg presset på: «Ta nå kontakt, han har ikke drukket på åtte–ni måneder.» Men jeg visste det bare … Jeg tok kontakt. Og så drakk han igjen.

På andre avvenningsforsøk ble han faktisk nykter.

– Mine to søstre ringte: De hadde ham i baksetet med en flaske vin. Han hadde selv sagt: «Jeg vil legges inn. Jeg vil være edru.» Så ble han edru. «Nå vil jeg leve uten alkohol resten av livet, og vi skal lage et behandlingssenter sammen, sa han. Plutselig var han helt omvendt.

Men det varte ikke. Han ble flere ganger lagt inn med alkoholforgiftning.

– Og der sa legene til ham: «Du dør av det her, Peter, du dør av det!» Men, nei, han trodde at han var udødelig. De skannet ham mange ganger, fordi de hadde mistanke om at han hadde fått hjerneskade. En av gangene han var innlagt, kunne han verken gå eller snakke i en uke. Han virket full. Han hadde ikke alkohol i blodet, og han var innlagt, men han var fullstendig satt ut av spill.

– Hva døde han av?

– Han drakk seg i hjel. Om det så var en blodpropp eller hjertestopp midt i fyllekula … han lå på sofaen og hadde vært død i flere dager.

– Hva gjorde hans død med deg?

– Først slo den meg i bakken. Jeg tror det er det verste jeg har opplevd. Jeg hadde jo ikke snakket med ham på tre måneder da det skjedde. Vi hadde en avtale at når han drakk, hadde vi ikke kontakt. Så vi hadde bare sms-et litt sammen i forbindelse med jul. Ikke mer. Det var noen som sa: «Men har du ikke snakket med ham på tre måneder? Hva hvis han dør?» Men jeg hadde følt meg helt avklart: «Det har jeg fryktet hele mitt liv, og så må jeg bare ta det som kommer, så jeg kan ikke bekymre meg for det.» Da det så faktisk skjedde, var jeg fullstendig uforberedt. Jeg fikk angst. Jeg er en som aldri er redd for mennesker, og jeg er selv psykolog, men plutselig torde jeg ikke engang å levere barna på skolen. Jeg torde ikke gå ut. Jeg var redd for kontakt, fordi jeg ikke var meg selv, og jeg kunne ikke engang forklare hvorfor jeg ikke var meg selv. Jeg er veldig takknemlig for at jeg har opplevd det. Det har lært meg noe om å være menneske. De første to ukene etter hans død opplevde jeg at jeg ikke hadde tilgang til følelsene mine. Jeg klarte overhodet ikke å føle glede. Jeg tror at det er sånn det er å være deprimert, og det er en svært viktig innsikt for meg som psykolog. Og så merket jeg angst. Jeg har jobbet med folk med angst i mange år, men jeg har aldri visst hva det betød. Så jeg synes at den erfaringen har gitt min personlighet mer dybde.

– Føler du noen lettelse over at han er død?

– Ja, det er også en lettelse at han er død. Noen ganger har jeg tenkt: Skulle ønske han ikke var død. Men så er min neste tanke: Men ønsker jeg at han levde? For det var virkelig et tøft liv for ham. Til slutt klarte han verken å leve med eller uten alkohol.

Marie var faktisk gift da hun første gang møtte Nikolaj, som hun nå er gift med. Og Nikolaj hadde tenkt å fri til henne han var kjæreste med. Så det var en humpete vei til himmelen.

– Din egen kjærlighetshistorie er med i boken?

– Ja. Jeg kjente at jeg ikke kunne skrive en bok som bare var omsorgssvikt på omsorgssvikt. Jeg blir så lei av bøker der alt bare er så tøft og vondt for hovedpersonen. Jeg er ikke bitter, og jeg har ingen agenda. Jeg ville ha inn noe som var kjærlighet på en annen måte. Så jeg tenkte: Ville ikke det være en god sammenveving? Altså kjærligheten til de to mennene i mitt liv?

Og slik ble det.

Kjærligheten til Nikolaj er levende. Det er kjærligheten til hennes far Peter faktisk også, selv om han er død.

– Og nå er den blitt mer ren, for nå kan jeg se alt det gode ved ham. Nå tar ikke spørsmålet om han er full eller ikke full, all plass i hodet. Eller om jeg burde møte ham på søndag eller ikke, om jeg skal feire jul med ham eller ikke. Nå er det som om han er mer med meg enn han var før. Men derfor ville jeg fortsatt gjerne klemme ham igjen.

KK gjør oppmerksom på at Peters kjæreste, Nadia Alim, og Maries to søstre, Vibeke og Signe, har lest og godkjent reportasjen.

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: