Flyvertinnen

– Hæ? Skjer det her virkelig? Skal jeg få sparken nå?

SAS-flyvertinne Evangeline Høie gjenforteller tankene som gikk gjennom hodet hennes den dagen hun fikk beskjed fra arbeidsgiveren om at hun ikke lenger fikk fortsette i jobben som flyvertinne. En jobb hun hatt i fire år, men drømt om helt siden hun var barn.

Planene hennes var å jobbe mer og gå videre i sys te met, men så forandret alt seg. Likevel er det en optimistisk og sprudlende glad Evangeline vi snakker med over telefon.

– Jeg måtte bare ta det innover meg. Det blir bare sånn. Det er ikke arbeidsgiveren min sin feil, men koronaviruset.

Evangeline valgte å ta oppsigelsestid på seks måneder. Det gjorde hun for å få en ordentlig avslutning på ting.

– Det å jobbe disse seks måneden har vært fantastisk. Jeg fikk se igjen gode kolleger som er som en familie. Vi forteller hverandre alt. Vi gråter sammen, og vi ler sammen. Vi har det utrolig fint på jobb, så det er som å ta farvel med familien sin. Det er det som er så vondt med dette.

Men selv om Evangeline er omringet av de gode kolleg ene sine, har den siste tiden på jobb vært krevende og fortvilende av andre grunner enn at det snart er over.

– Jeg er en person som gir mye av meg selv, men det får jeg ikke gjort slik jeg vil nå. Noen passasjerer er redd for smitte, noen er sinte fordi de er lei, og aldri har det vært så stille i en kabin, siden alle bare vil komme fortest mulig fra A til B og derfor sover eller ser på film. De faste kundene er borte og har hjemmekontor. De kjente ansiktene er ikke lenger å se. Det er ingen som kan se mitt beroligende smil bak munnbindet. Jeg kan ikke klemme flyredde passasjerer i hånda eller stryke noen på kinnet og si at det går bra under turbulens, sier Evangeline og håper folk klarer å se omsorgen i øynene hennes selv om munnbindet er på.

Nå er de seks månedene straks forbi. Heldigvis står en ny jobb og venter på Evangeline.

– Nå skal jeg bli flyvertinne på tog, sier Evangeline og ler.

– Det er vanskelig å få seg jobb – og jeg nærmer meg 50, så jeg er utrolig stolt av at jeg klarte det. Nå er målet å bli Vys blideste konduktør!

- Savnet av barnebarn er vanskeligst

Butikksjefen

Mette Mari Leseth er butikksjef på Kiwi Bjugn. Det har hun vært i ti år, og hun elsker jobben sin, som byr på varierte arbeidsoppgaver, møter med forskjellige mennesker og en arbeidshverdag som er full av fart. Da pandemien traff Norge, var det mange som løp til butikkene for å hamstre inn både matvarer og toalettpapir, og selv om Mette Mari merket nettopp dette, påpeker hun at kundene har vært flinke og opptatt av å følge de reglene som ble satt.

– Smittevernet kom fort på plass, så vi har følt oss trygge hele veien. Det er viktig, siden vi som jobber i butikk, er i kontakt med så mange mennesker – også dem som er i karantene.

Hun forteller at folk i Bjugn også har vært flinke til å handle inn for hverandre om det er noen som skulle trenge det. Frivillighetssentralen i området har også handlet inn og levert ut dagligvarer. Den nye hverdagen på jobb har vært surrealistisk, som Mette Mari beskriver det, men likevel har hun og de andre på jobben gått inn i arbeidsmodus og tatt del i dugnaden. De brettet opp ermene og merket at både de ansatte og kundene responderte bra.

– Før dette har vi ikke akkurat fått høre at vi som jobber i butikk, er så viktige, men det har vi fått bekreftet i år. Folk er så takknemlig for det vi gjør, og det gjør oss ekstra stolte.

Presten

Dette året er det to ting som har vært spesielt viktig for Marita Bjørke Ådland, som er sogneprest i Slemmestad og Nærsnes i Asker: å være synlig og å holde motet oppe. Hun har, som mange andre, måttet by på seg selv digitalt. Heldigvis har hun fått gjennomføre mye i kirken, men det har vært spesielt.

– Det er rart å kjenne på avstand i den tiden noen trenger ekstra nærhet. Ikke hilse på hverandre, ikke ta hverandre i hendene.

Likevel håper hun at folk har opplevd henne og de andre i kirken som imøtekommende og omstillings­villige. De har hatt flere samtaler på telefon og lagt brev i postkassene til dem som ikke er så digitale.

– Vi er her hvis noen ønsker å snakke eller gå en tur sammen. Vi har vært bevisste på at mange blir isolert, og derfor lagt til rette for at vi kan ha noen ting som surrer og går fortsatt. Det krever masse planlegging og fokus. Vi klarer ikke alt, men vi ønsker å gjennomføre så mye som mulig med smittevernfokus, så ikke alt stopper.

Rundt påsketider tok hun med seg to ansatte og en gitar og gikk ut for å synge.

– I en bygning kom folk ut på balkongene sine, fikk sagt hei til naboen, kjent vårsola i ansiktet og grått en skvett ­fordi det var så hyggelig. Det var så fint.

Intensivsykepleieren

Marit Nyhus og kollegene var vant til å stå i kritiske situasjoner, men denne gangen visste de ikke hva de skulle kjempe imot. Korona var et ukjent virus de kun hadde sett på nyhetene. De hadde hørt at pasientene kunne bli dødssyke og at helsepersonell var blitt smittet.

Brått måtte de sette sammen en helt ny intensivavdeling for koronapasientene. Mange ansatte på Universitetssykehuset Nord-Norge kastet seg rundt, plukket med seg utstyr fra rundt omkring og innstilte seg på arbeidsoppgaver som var litt utenom det vanlige.

– Vi visste at vi kom til å få en trøkk. Det var utfordrende å dra hjem etter endt vakt og ikke vite om jeg tok med meg smitte hjem. Men jeg var ved godt mot, selv om jeg var både spent og usikker på hva som møtte meg neste dag.

Dagene ble lengre og mer hektiske. Sykepleierne var slitne og jobbet tunge vakter. De hadde ikke anledning til å spise, drikke eller gå på do utenom pausene. Smittevernutstyret var tidkrevende å få av og på. Mange slet etter hvert med såre neser, kinn og ører etter mange timer med tette vernemasker og briller.

– Det ble lagd noen ordentlig Reodor Felgen-­løsninger på de ulike rommene for å få ting til å fungere. Det var nesten rørende alt vi fikk til – jeg har lært utrolig mye av dette. Vi har jobbet så godt sammen på tvers av fagfelt og spesialiteter. Dugnadsånden på sykehuset har vært helt unik, sier Marit.

Den 12. mars da korona ble en realitet i Norge, ble behovet for flere intensivsykepleiere stort. På kort tid fikk mange opplæring for å kunne hjelpe til på en intensivavdeling før en ny hverdag med nye og viktige arbeidsoppgaver sto for tur.

– Vi var veldig flinke til å ta vare på hverandre! Det samholdet helsepersonellet fikk på den nye avdelingen, var utrolig bra. De som ikke var vant til å jobbe med svært dårlige intensivpasienter, har i ettertid sagt at det var veldig sterkt og fint, det er det viktig å trekke fram. Dette viser at vi kan om vi må.

Læreren

Livet som lærer måtte plutselig omstilles da koronaviruset kom til Norge og skolene måtte stenge. To ganger i uken dro tredjeklasselærer Ellen Kristine Bjørnsen på hjemmebesøk til en elev, med ukeplanen i veska og pc-en under armen. Sammen satt de på hver sin stol ute i hagen og gjorde skolearbeid.

– Det var ikke alle elevene som hadde pc, så jeg måtte hjelpe disse litt ekstra. Det var både spesielt og fint.

Overgangen fra å møte elevene sine i klasserommet hver eneste dag til å sitte hjemme ved kjøkkenbordet og kun se dem på skjermen var tøff. I løpet av en knapp uke måtte både lærere og elever lære seg Teams og forberede et helt nytt læreverktøy.

– Vi hadde en del tekniske utfordringer, men det verste var å miste den daglige kontakten – da mistet jeg mye kontroll. Som lærer har man et spesielt forhold til mange sårbare elever, og det var vanskelig å følge opp disse godt nok i en sånn situasjon.

«Jobber de med skole? Har de noen å snakke med? Hvordan går det hjemme?»

– Det var mange tanker og følelser man måtte forholde seg til da «landet ble nedstengt». Elevene er jo glad i læreren sin også, så det var litt trist. Det positive nå er at flere ser verdien i skolen og hvor viktig den er, både for elever, lærere og foreldre, sier Ellen Kristine.

Familiekoordinatoren i spesialhelsetjenesten

På senteret der Karianne Belsvik jobber som familiekoordinator ved Origosenteret/Kirkens Bymisjon, bor det pasienter som er i langtids rusbehandling i ett år. Den dagen koronaen traff Norge, fikk de beskjed om at turer for pasienter ut fra senteret ikke kunne gjennomføres – og det samme gjaldt alt av besøk inn på senteret.

Pasientene skulle bli værende der, men de måtte holde avstand.

– Den regelen har vært vanskelig. Når man jobber med mennesker i stor krise, trenger de ofte nærhet, mer enn det vi har hatt mulighet til å gi etter at koronaen kom. Savnet etter en klem er stort.

Karianne gir rus- og familiebehandling til single, par, gravide og familier med barn. Hun får ofte et nært forhold til pasientene sine, og det er blitt enda nærere etter at pandemien ble et faktum. Jobben ble plutselig Kariannes største sosiale arena, samholdet med de ansatte ble sterkere, og engasjementet blant pasientene økte.

– Jeg har vel kanskje aldri vært så glad i jobben min som det jeg er nå, sier hun.

Karianne har gått på jobb hver dag etter at pandemien slo ut, og er faktisk etter dette blitt enda mer takknemlig for å jobbe så tett på mennesker, til tross for utfordrende tider.

– Det er klart at det har vært tøft, mest for de pasientene som til tider har vært koronafaste her. Vi har jobbet ekstra mye med motivasjonen og det å stå i det som er vanskelig, sier Belsvik.

– Er det en spesiell hendelse du vil huske ekstra godt etter dette?

– Det tror jeg må være den 12. mars, da alt brøt ut. Den usikkerheten alle kjente på da, har brent seg fast. Du merket det på alle du møtte – det var en sterk redsel der. Det er uvant her i Norge.

På dette tidspunktet visste man ikke hvordan koronaen ville arte seg. Hvor syk blir man? Og hvor mange blir smittet?

– Da prøvde jeg bare å følge med så mye jeg kunne på nyhetene, holde meg oppdatert og snakke om alt som skjedde i verden, med pasientene mine. Vi ønsket mest av alt å skape en felles forståelse om at dette var noe vi gjorde sammen.

Da Emera ble permittert, bestemte hun seg for å endre livsstilen