SPISEFORSTYRRELSER: Kristin slet med spiseforstyrrelser i mange år. – Åse reddet ikke bare livet mitt. FOTO: Ellen Jarli
SPISEFORSTYRRELSER: Kristin slet med spiseforstyrrelser i mange år. – Åse reddet ikke bare livet mitt. FOTO: Ellen Jarli Vis mer

Spiseforstyrrelser:

- Det er rart å se tilbake på hvor syk jeg var. Det føles som et annet liv

Kristin slet med spiseforstyrrelser i 10 år: - Jeg så ikke håp, men det gjorde Åse.

– Det er rart å se tilbake på hvor syk jeg var. Det føles som et annet liv, sier Kristin Benedicte Svendsen (43) fra Oslo.

Det var da hun flyttet hjemmefra i starten av 20-årene, at hun merket at noe ikke stemte. Kristin slet med å finne ut hvem hun var.

– Jeg fant ikke fotfeste til å stå på egne bein.

I løpet av kort tid gikk hun raskt ned i vekt, og utviklet en spiseforstyrrelse uten at hun forsto det selv. I mangel av kontroll på livet, utviklet hun et usunt forhold til mat.

– Jeg tok kontroll over det jeg følte jeg kunne.

Fastlegen uttrykte bekymring og sendte Kristin til en psykolog.

– Jeg slet ikke fordi jeg hadde opplevd noe spesielt. I oppveksten hadde jeg hatt det nesten for bra, sier Kristin, som tror hun ikke tålte overgangen til voksenlivet.

Sultet seg

Til tider kunne hun fylle kjøleskapet til randen av mat. Andre ganger kastet hun alt som var i det i ren desperasjon.

– Jeg sov mye, noe som ikke er rart når man bare kaster opp maten man spiser og ikke får i seg næring.

SPISEFORSTYRRELSE: Kristin slet i mange år med spiseforstyrrelse. - Å ikke spise ga meg en god følelse. FOTO: Ellen Jarli
SPISEFORSTYRRELSE: Kristin slet i mange år med spiseforstyrrelse. - Å ikke spise ga meg en god følelse. FOTO: Ellen Jarli Vis mer

Kristin glemmer aldri den gangen hun var innom en matbutikk for å pante flasker og handle. Til sin store overraskelse oppdaget hun at hun hadde drukket vanlig brus i stedet for light.

– Noe som kan virke som en bagatell i dag, var en angstfylt opplevelse i et spiseforstyrret sinn.

På det mest ekstreme kunne Kristine gå i dager uten mat, og hvis hun først spiste noe, så kastet hun det opp.

– Å ikke spise ga meg en god følelse. Da følte jeg at jeg mestret noe. Du har ikke kontakt med kroppen og følelsene dine når du har en spiseforstyrrelse, så du blir irrasjonell i tankegangen.

Å gå til psykolog ga ikke Kristin mestringsfølelse. Å snakke ut om fortiden, som det ikke hadde vært noe å utsette på, hjalp henne ikke videre.

– Jeg følte meg tom innvendig, men visste ikke hvorfor eller hvordan jeg skulle ta tak i det.

LES OGSÅ: Dette kan være tidlig tegn på spiseforstyrrelse

Kunst som terapi

Etter hvert henviste fastlegen Kristin til Åse Minde, kunstpsykoterapeut ved Spiseforstyrrelsespoliklinikken på Gaustad sykehus. Siden 2001 har Åse (67) bygget opp og ledet poliklinikken. Som behandler er hun opptatt av å se hele mennesket.

– Folk er så mye mer enn diagnosen sin, sier Åse og forklarer at mange med en spiseforstyrrelse ikke føler seg gode nok og derfor strever etter å være «perfekte».

– De har et dypt ønske om å bli sett, men er samtidig redd for at noen skal se det de så iherdig forsøker å skjule, sier Åse, som har over 39 års fartstid ved Oslo universitetssykehus.

Gjennom en kunstnerisk tilnærming forsøker pasientene ved Spiseforstyrrelsesklinikken å sette ord på følelsene. Noe av det første Kristin tegnet, var en grønn ball som holdt på å sprekke.

– Den representerte hvordan jeg følte det inni meg.

I flere år gikk Kristin ukentlig i gruppeterapi og hadde individuelle samtaler ved siden av:

– Å komme dit var holdepunktet mitt de dagene jeg var hjemme.

For Kristin var det godt å komme til Åse, en dame som forsto, uten at hun trengte å sette ord på det.

– Hun så meg med øynene, og på dårlige dager leter jeg fortsatt etter Åses øyne i speilet, som en slags forsikring på at det går bra denne gangen også.

I fjor ble Åse tildelt Kongens Fortjenstmedalje for sin innsats for å hjelpe denne pasientgruppen.

– Jeg føler meg takknemlig og dypt beæret over å ha fått en slik anerkjennelse. For meg er dette også en viktig anerkjennelse for faget kunstpsykoterapi og av Spiseforstyrrelsespoliklinikkens behandlingstilbud, sier hun.

Pioner

Åse har studert og jobbet i flere år i utlandet. Etter at hun kom tilbake til Norge, har hun vært en pioner innen å ta i bruk kunst som terapi.

– Jeg har klokkertro på at kunst er viktig for å heles. Gjennom kunsten kommer man i kontakt med følelsene sine på en annen måte. Kunst kan gi oss et nytt perspektiv når livet ser som svartest ut.

Tomhetsfølelsen dominerte livet til Kristin i flere år. Gang på gang spurte hun seg selv: Hvem er jeg?

– Det var vanskelig å passe inn og finne min rolle i samfunnet.

Sosiale settinger ble vanskelig for Kristin.

– Det eneste jeg tenkte på, var når jeg kunne gå, hvor doen var og om jeg hadde drukket nok vann.

Overfor omverdenen holdt Kristin fasaden lenge. Det var mange som ikke visste hvordan hun egentlig hadde det.

– Helt til det sprakk og jeg ikke lenger brydde meg om folk hørte at jeg kastet opp. Det ble viktigere for meg å få tømt meg enn hva folk måtte mene om det.

En gang lagde Kristin et bilde hvor motivet var pigger og rennende blod. For henne var bildet bare smerte, men for en av de andre deltakerne i gruppen så det ut som en rose.

– Kommentaren fikk meg til å se nærmere på bildet, og så var det akkurat som jeg skimtet håpet i det likevel.

Etter noen år ble Kristin innlagt på Modum Bad i fire måneder. Hun var sliten av tankekjøret om mat døgnet rundt.

– Når man har en spiseforstyrrelse, vet man ikke hva et normalt forhold til mat er. På Modum lærte jeg å få et mer normalt forhold til mat.

Da Kristin ble utskrevet, hadde hun klart å la være å kaste opp under oppholdet, men ute i verden igjen fikk hun tilbakefall. På nytt oppsøkte hun Åse, og fortsatte i behandling.

– Det tar tid å bli kvitt en spiseforstyrrelse, og behandling er helt vesentlig for å bli frisk.

LES OGSÅ: Ifølge ekspertene blir de fleste friske fra spiseforstyrrelser

VIKTIG STØTTESPILLER: Det var Åse som ga Kristin (t.v.) tro på at hun kunne bli frisk, og kunsten ble verktøyet. – Hun så meg, og jeg hadde ikke vært her uten henne, sier Kristin. FOTO: Ellen Jarli
VIKTIG STØTTESPILLER: Det var Åse som ga Kristin (t.v.) tro på at hun kunne bli frisk, og kunsten ble verktøyet. – Hun så meg, og jeg hadde ikke vært her uten henne, sier Kristin. FOTO: Ellen Jarli Vis mer

– Jeg var veldig deprimert og sliten av å leve med en spiseforstyrrelse

En gang var Kristin så langt nede at Åse fikk henne akuttinnlagt.

– Jeg var veldig deprimert og sliten av å leve med en spiseforstyrrelse. Skammen er noe av det verste med sykdommen. Jeg har kjent mye på den.

Lenge følte Kristin at hun levde for andre. Hun hadde ikke noe som motiverte henne til å leve.

– Det er viktig å ha noe å drømme om og strekke oss etter, men det hadde ikke jeg.

En spiseforstyrrelse handler om mer enn forholdet til mat og vekt.

– Det handler om identiteten vår og finne ut hvem vi er, sier Åse, som har pasienter fra 16 år og oppover.

– Gjennomsnittsalderen er 24, men det er en person her på 56 år også.

Gradvis begynte Kristin å akseptere seg selv.

– Jeg er blitt kjent med meg selv og har lært meg å stå i følelsene mine og tåle hele meg.

Åse sammenligner det å ha en spiseforstyrrelse med å være i et destruktivt forhold.

– Du vet du burde gjøre det slutt, men det er vanskelig og tar ofte lang tid fra vi skjønner det til vi er ute.

LES OGSÅ: - Jeg fikk blackout, handlet mye mat og stappet alt i meg

Spiseforstyrrelser hos voksne kvinner

Ifølge en ny britisk undersøkelse lider rundt tre prosent av kvinner i 40 og 50-årene av spiseforstyrrelser. Studien viser at spiseforstyrrelser ikke bare er begrenset til de tidlige tiårene av livet, og at spise-forstyrrelser, både kronisk og nylig oppstått, er et problem blant voksne kvinner.

– Det er ikke uvanlig for meg å ha kvinner i 30–40-årene, og helt opp i 60-årene, til behandling. Det er hovedsakelig over-spising og bulimi i denne aldersgruppen. Det er mye skam forbundet med det å være «voksen» og ha en spiseforstyrrelse, og dette bidrar nok til at mange kvier seg for å oppsøke hjelp. Det som er positivt er at de som kommer til behandling, ofte er svært motivert, og har god prognose, sier Marianne Hatle, psykiater og leder for Spiseforstyrrelsesklinikken i Oslo.

En spiseforstyrrelse kjennetegnes av et unormalt forhold til kropp og mat. Man kan være undervektig, normalvektig eller overvektig. Symptomer kan være underspising, overspising, oppkast, overdreven trening eller bruk av avføringsmidler.

– Det er gode sjanser for å bli helt frisk med riktig behandling. Forskning viser at prognosen for unge med anoreksi er best om man benytter familiebasert behandling, mens bulimi og overspising responderer best på kognitiv atferdsterapi. Kunst som terapi kan være nyttig som tilleggsbehandling. Det er svært viktig at disse pasientene blir medisinsk fulgt opp. En ubehandlet spiseforstyrrelse kan medføre komplikasjoner i alle organsystemer, og dødeligheten ved anoreksi er 10–20 prosent, forklarer Hatle, som har jobbet med spiseforstyrrelser i 18 år og tidligere vært overlege på en av de ledende spiseforstyrrelsesklinikkene i USA.

LES OGSÅ: Mona har overspist i 40 år

– Jeg så ikke håp, men det gjorde Åse

Det var Åse som ga Kristin tro på at hun kunne bli frisk.

– Jeg så ikke håp, men det gjorde Åse. Hun bar håpet, og når jeg var fylt av sykdom, mismot og smerte, så hun noe mer.

Å bli frisk var en lang prosess, men ved å nærme seg følelsene gjennom det kunstneriske uttrykket, kunne Kristin finne en vei ut av den smertefulle tilstanden hun befant seg i, og fylle seg selv med liv igjen.

– Hos Åse tok jeg bolig i meg selv, og hennes behandlingsform var avgjørende for min prosess fra syk til å leve et godt liv.

Siden Kristin ble utskrevet for over 13 år siden, har hun ikke hatt et eneste tilbakefall. En gang forsøkte hun å kaste opp for å se om det fungerte, men det ga henne ikke det samme. Siden har hun aldri prøvd.

– Jeg har et normalt forhold til mat, og går opp og ned i vekt, som alle andre, uten at det gjør noe.

Kristin kjenner en dyp takknemlighet til Åse. For den hun er og alt hun har gjort for henne.

– Åse reddet ikke bare livet mitt. Hun har vist meg at livet er fylt med farger, og jeg omfavner livet og disse fargene hver dag.

Det siste Kristin ønsket seg var barn, særlig jenter. For tenk om de kom til å ligne på henne? I dag er hun stolt mor til to jenter på seks og fire år.

– Det er en gave å bli mor.

Som mor er Kristin opptatt av å gi døtrene et ukomplisert forhold til mat.

– Jeg vil formidle til dem at livet er fylt av følelser, og at alt er lov å kjenne på.

I 2011 begynte Kristin, som har bakgrunn som gestaltterapeut, på videreutdanning i billedterapi ved Høgskolen i Oslo og Akershus. Praksisen hadde hun hos Åse på Spiseforstyrrelsespoliklinikken.

– Jeg vet av egen erfaring hva kunst har gjort med mitt og mange andres liv. Å uttrykke seg kunstnerisk er en fin måte å tolke eller få kontakt med egne følelser på.

Sykdommen tok alle 20-årene, og Kristin husker lite fra dem, men er ikke bitter over årene hun har mistet. I stedet ser hun tilbake på denne perioden som en ressurs i møte med andre.

– Disse årene har gitt meg en styrke som jeg kan bruke til å hjelpe meg selv eller andre videre.

LES OGSÅ: Anette (25) ble lagt inn på døgnbehandling for spiseforstyrrelser: - Det handler ikke bare om mat

LES OGSÅ: Catrine (31) river ut så mye hår at hun må gå med lue om sommeren

Til info: Denne saken har også vært på trykk i Allers nr 17.