Året er 1975. Det er dagen før juleferien. Hanne Krogh, 19 år, sitter på kontorjobben på ­Grünerløkka og prøver å holde de depressive tankene unna. Skuespillerkarrieren er lagt på hylla, og hun orker ikke tanken på å gå på forelesningene i litteraturvitenskap. Hun som har vært på turné siden hun var 12 år, vunnet Grand Prix to ganger, er gjenganger på forsiden av «Det Nye» og selve personifiseringen av Thorbjørn Egners lykkelige viser. Nå mangler livet lys. Kontoret er kaldt. Flybilletten hjem til mamma i Haugesund ligger på skrivebordet.

Så ringer telefonen. Telefonen som skal forandre alt.

Velkommen inn i eventyret Hanne Krogh.

– Vent litt. Er det meg?

Hanne Krogh spisser ørene mot høyttalerne i Palmen restaurant på Grand Hotel. «I’ll be home for Christmas», lover stemmen, mens Hanne ser ut som om hun leter i sitt musikalske bibliotek.

– Nei, slår hun fast, selv om skjønnsangen like godt kunne tilhørt henne, ettertrykkelig assosiert med julen som hun tross alt er.

Du gjetter aldri hva hun hadde under skjørtet

- Det var farmor som lærte meg å tråkke opp min egen løype

Hanne Krogh smiler i kjent stil, men ser ut som om hun trenger å puste med magen. Hun kommer rett fra morgenintervju på tv. Bilen er parkert i Grand-garasjen like om hjørnet, hvor hun for øvrig kjenner parkeringsgutta godt. Hun kommer på en parkeringsanekdote fra den samme ­garasjen, for øvrig helt i toppsjiktet av de ­største tabbene i livet hennes.

– Jeg skulle underholde på cupfinalen i Oslo, og var sent ute. Det var fullt i garasjen, så gutta der nede sa «Bare sett bilen her, midt på». Jeg gjorde det, og løp av gårde. Ikke før jeg kom fram, oppdaget jeg at jeg hadde tatt bilnøkkelen med meg.

Hanne demonstrerer kraftige armtak:

– Det måttet åtte mann til for å løfte bort bilen min. Jeg har aldri vært så flau i hele mitt liv.

– Har du sluppet unna med mye i livet?

– Det vet jeg ikke, svarer Hanne, kjapt som en mitraljøse.

– Jeg har aldri levd et annet liv enn mitt.

Hanne Krogh ble født på Lambertseter i Oslo i 1956. Da avisa dokumenterte den årlige dukkevognparaden i drabantbyen i 1960, gikk Hanne fremst, med sin dukke­baby trygt pakket ned i vogna. Mellom høyhusene sang hun ustanselig, en gave hun hadde fra pappas side. Likevel, artister var det dårlig med i familien. Ja, om man så bort fra farmor, da. Hun som skrev dikt, laget smykker og fortalte fengslende historier – og var så «stor i uttrykket» at hun ble innlagt på Blakstad psykiatriske og fikk barna tatt fra seg.

– Pappa vokste jo opp på barnehjem som følge av det. Men jeg har sett dagboken hennes og skjønner at farmor ikke var syk. I dag ville hun nok vært overalt i mediene. Kanskje realitykjendis eller hatt program med Stian Staysman. Det er kanskje på grunn av farmor jeg er blitt så ordentlig.

– Er du ordentlig?

Hanne nikker.

– Mor sa alltid: «Pass deg, Hanne. Nå ligner du på bestemamma.» Jeg svarte: «Ja, men ikke SÅ lik!» og ble fort veldig ordentlig. Men det var farmor som lærte meg å tråkke opp min egen løype, og det kjennetegner virkelig min karriere.

Hanne var ni år da hun opptrådte for første gang, under åpningen av fornøyelsesparken i Haugesund, hennes nye hjemby etter at foreldrene skilte seg. Siden gikk det slag i slag på scener og på NRK. Hanne tar journalistblokka og tegner det som ser ut som en appelsinbåt, holder den opp mot ansiktet og demonstrerer sitt mest ikoniske Hanne Krogh-smil:

– Ser du? Det er helt likt. I Thorbjørn Egners bøker smiler alle sånn. Jeg var jo perfekt for å synge Thorbjørn Egner.

– Jeg var veldig langt nede

Etter å ha sunget for Norge i Grand Prix i Dublin ble ­15-år gamle Hanne lansert i Tyskland og Sverige, og året etter vant hun norsk Grand Prix enda en gang. Det var med andre ord en garvet artist som ville begynne på skuespillerlinja i Oslo, og som 16-åring vinket moren sin adjø.

– Det er jo nådeløst å ha barn. Du bruker all intelligens og styrke på å gjøre dem uavhengige, og hvis du lykkes, så blir de nettopp det, og så drar de, sier Hanne, som selv har vinket to barn ut av redet.

– Jeg rev jo hjertet ut av kroppen til moren min da jeg reiste. Jeg har tenkt på det. Den største gave en mor kan gi en datter, er å la henne reise.

Hun smiler:

– Det er det beste valget jeg har gjort, å velge meg moren min som mor. Vi snakket sammen hver dag så lenge hun levde. Og mor døde på samme dato som jeg forlot henne, nemlig den dagen jeg vant MGP første gang, den 20. februar.

Et intervju med Hanne Krogh er å godta et premiss om å se sammenhenger i tilsynelatende tilfeldige hendelser. Som stingene i et broderi, som hver for seg bare er et sting, men hører til samme bilde. Kall det gjerne skjebnetråder. Som da sanger Radka Toneff ble avbildet med Hanne i dukkeparaden, og begge senere skulle få en karriere på scenen.

– De sier at kamera finner sine, og at det finner dem tidlig, sier Hanne.

Hun forteller om Minken Fosheim, bestevenninnen på dramalinja på Hartvig Nissen videregående, og senere gudmor til datteren hennes. Minken var også var en av Hannes to venninner som kom inn på Teaterhøgskolen, mens hun selv kastet drømmene på båten og ikke orket å søke.

– Jeg har lest et sted at det er farlig å miste anonymiteten sin før man har funnet identiteten sin, og det traff meg hardt, som det har gjort med mange unge artister. Jeg bodde alene i Oslo, og i tredje gym gikk jeg inn i en sikkert forståelig depresjon, forteller Hanne.

– Jeg var veldig langt nede og ante ikke hva jeg skulle gjøre. Artist ville jeg hvert fall ikke bli.

Og da er vi tilbake ved telefonen. «Ring», sa det på skrivebordet på det trekkfulle kontoret på Grünerløkka. Hanne antok det var jobbrelatert og vurderte å blåse i å ta den. På vei ut for å ta juleferie snappet hun likevel til seg røret, nærmest i forbifarten:

– Da hørte jeg en stemme som sa: «God dag, det er fra Norsk Film. Kunne du tenke deg å prøvefilme for Sonja i ‘Reisen til julestjernen i morgen?»

Hanne stråler:

– I det øyeblikket var det som om julestjerna dalte inn i det kalde kontoret på Grünerløkka.

Hun gjenskaper følelsen med lukkede øyne:

– Dagen etter tok jeg trikken utover til Norsk Film på Jar. Det var vinter og iskaldt, og det knaste under føttene. I det øyeblikket jeg gikk inn de to store portene, var det som å gå inn porten til eventyret.

God selvtillit

Hun er på vei på juleturné da vi møtes. Selv om mange forbinder henne med nettopp jul, er julesang bare en del av Hanne Kroghs karriere i dag. Hun trekker fram store produksjoner, som Stemmerettsjubileet, turneen med «Tre Tenorer» og konferansieroppdrag. Norsk biografisk leksikon beskriver henne som en «verbal Vøringsfoss». Selv mener Hanne det er godt sagt.

– I samme leksikon blir jeg kalt insisterende uavhengig, og selv moren min sa det da jeg var liten: «Du kan få Hanne Krogh til å gjøre hva som helst, bare du ikke bestemmer over henne», forteller Hanne.

– At jeg var kvinne og sportsinteressert, vakte en viss oppsikt

Hun har aldri hatt manager, ­booker alle jobbene selv og har funnet på alle ideene selv. Men Hanne kan ikke få fullrost mannen Trygve, som har hjulpet henne å virkeliggjøre drømmene, og som har stått for den praktiske gjennomføring gjennom en lang karriere.

– Trygve er gal nok til å tro på alle mine sprø ideer. Men som han selv sier: «Jeg er en ­diskusjonspartner ikke helt uten motstand.» Hehe.

Hanne forteller at hun alltid har sørget for å jobbe med folk som er flinkere enn henne.

– Jeg har aldri vært redd for å havne i skyggen av noen.

– Har du mye selvtillit?

– Kanskje jeg har det. Men Ola Solum, som regisserte «Reisen til Julestjernen», sa det: «Jeg har aldri møtt noen som har så mye selvtillit som deg, Hanne, og samtidig så lite.»

– Hva mente han med det?

Hun drar på det.

– Jeg har vanskelig for å beskrive meg selv, men jeg vet at jeg er sterk. Jeg har en tro på at jeg vil klare meg like bra på en regnværsdag som en solskinnsdag.

Hun utdyper:

– Når man går på scenen, kan man enten tenke «se på meg» eller «jeg ser deg». Mange tror man blir artist for å få applaus og beundring, men ikke jeg, i hvert fall. Jeg liker ikke hyllingstaler. Det er mye viktigere å komme på scenen og puste og bli fri. Scenen er det tryggeste stedet for meg.

Giftet seg etter to år

Hanne traff ham som skulle bli mannen hennes, ved en av disse tilsynelatende tilfeldighetene. 15. mars 1977 kjente nysingle Hanne plutselig en trang til å dra til Voss på World Cup i alpint, uten at hun hadde stått slalåm i hele sitt liv. Etter ti timer over Hardangervidda stanset hun på Narvesen for å kjøpe Det Nye.

Hun skulle visstnok være på forsiden. Bare for å finne at alpinist Ingemar Stenmark hadde stjålet forsiden og fortrengt henne lenger bak i bladet, med tittelen: «Vi tar en titt i Hanne Kroghs klesskap». Framme på hotellet introduserte venninnen henne for en ung mann og spurte: «Hanne, har du truffet Trygve Sundbø?»

– Da jeg så den testosteronfylte gutten med brune krøller, tenke jeg: «Ja vel. Var det derfor jeg skulle til Voss?»

Hanne ler.

– Jeg ringte Minken og sa: «Jeg har truffet den gutten fra Oslo 3, men ikke vær redd, jeg skal være singel lenge nå, og vi skal ha mye moro.» Egentlig var det ment å være en ukeflørt, men jeg er midt i den ennå. Vi kjøpte leilighet etter en måned, og to år etter giftet vi oss.

Trygve var journalist i VG, og for å ta nok et sammentreff, eller sammenheng om du vil: Trygve var den som hadde tatt ­bildet av Ingemar Stenmark på ­coveret av Det Nye.

– Jeg burde jo skjønt at han kom til å fortsette å dytte meg bakover i bladet. Haha. Men Trygve var den som fikk meg til å begynne å synge igjen. Det er litt av en gave. Den tryggheten han ga meg, gjorde at jeg begynte igjen.

Bobbysocks

Fortsatt kan Hanne gjenskape øyeblikket da Bobbysocks i 1985 tok Norge til seier i Melodi Grand Prix. Eller snarere, det er øyeblikket før hun og Bettan gikk på scenen i Göteborg, som har brent seg fast i Hanne:

– Det er noe med det å kaste seg utfor hoppkanten og ut i svevet, mens alle forventninger og illusjoner fortsatt er ­intakte. Før vi løp inn på scenen, sa jeg til Bettan: «Vi er norske. Vi kan ikke vinne dette, men vi skal se ut som om vi vinner.» Dirigenten hadde høy puls og talte opp raskere enn vanlig, så det svingte skikkelig. Og da vi gikk på, følte jeg bare at vi traff på hoppkanten, og at det tok av.

Bobbysocks var Hannes idé. Faktisk skulle duoen bli en av krigens utilsiktede gaver. Hanne hadde vokst opp med morens minner fra New York etter krigen. Morfaren var kaptein og dekorert krigsseiler, men på grunn av regjeringens behandling av krigsseilerne, nektet han å komme hjem til Norge da freden kom i 1945.

– Mamma og mormor reiste fra Haugesund til New York for å finne ham, men han ville ikke tilbake og ble i Amerika. Det er en sørgelig historie, men den har lys også, for mor møtte jo pappa i New York.

Hanne smiler.

– Mor fortalte meg hvor lykkelig hun var i New York. Om jentene i Brooklyn som hadde ponytails og bobbysocks. Det var det jeg ønsket å gjenskape med Bobbysocks. Gleden, energien og forelskelsen.

Hun rister på hodet.

– Men plateselskapet sa jo jeg var gal som ville lage en duo når jeg var den jenta i Norge som solgte flest plater.

Hanne sto på sitt, og flettet eget liv inn i karrieren, slik hun alltid hadde gjort. Snart fant hun sin «andre sokk», i Elisabeth «Bettan» Andreasson. Grand Prix-seieren åpnet dører verden rundt, og Hanne tegner bilder av en formidabel internasjonal karriere.

– Bettan og jeg er mer som søstre enn venninner. Vi er skjebnevevd i hverandres liv, fordi vi fikk oppleve alt dette store sammen.

Hanne Krogh-faktor

I 2020 er det 50 år siden Hannes første singel, «Lukk opp min dør». Hanne blar på telefonen og finner et klipp fra 1970 med tittelen: «Se opp for Hanne».

Hun leser høyt:

– «Hanne Krogh er mest kjent for sine opptredener på tilstelninger og restauranter.» Haha. Da var jeg 14 år.

– Hva slags vurderingen tror du moren din gjorde seg?

– Mamma stolte sånn på meg. Hun hadde en utrolig tillit. Jeg dro jo alene på tv-show rundt i Tyskland som 15-åring.

– Som ung jente, opplevde du noen uønskede tilnærmelser?

– Uønsket oppmerksomhet har vært alle kvinners problem til alle tider, sier Hanne.

– Kunsten er å avvise på en måte som ivaretar guttas ære, slik at det kan bli mulig å jobbe sammen med dem etterpå. Jeg lot som om jeg ikke skjønte det og spilte usedvanlig uskyldig. For meg var det en god beskyttelse.

Da Eurovision for moro skyld skulle sjekke om tidligere deltakere tilfeldigvis var i slekt, kom Hanne ut av DNA-testen som 50 prosent skandinav og 28 prosent skotsk/keltisk.

– Det var jo som å komme hjem. Alt falt på plass, sier Hanne med et hjertesukk.

– De prosentene som var igjen, var finsk/samisk/kvensk, og det forklarer også mye. Morfar kom nordfra, og jeg elsker direktheten der oppe. Jeg husker jeg var i Finnmark på jobb ­etter at jeg hadde fått barn, og hun som tok imot meg sa: «Hanne Krogh, har du barn? Herregud det e det ­nærmeste en jomfrufødsel æ har hørt om.»

Hanne ler og mener folk jevnt over kanskje har et for snilt bilde av henne:

– Folk tror at jeg er god på å bake og sånne ting, men alle mine feminine egenskaper er brukt opp på utsiden. Folk føler seg litt lurt når de møter meg. Som sønnen min sier: «Moren min er den jeg kjenner med aller lavest Hanne Krogh-faktor.»

Familielivet

Sverre ble født i 1981. Datteren Amalie 12 år senere. Sånn sett har hun hatt to enebarn. Hanne beskriver seg som en kunnskapsjunkie, og har sjelden servert barna svar på spørsmålene, men oppmuntret dem til å finne det ut selv. Faktisk gråt hun da hun kastet 12 bind av konversasjons­leksikonet på fyllinga etter lang og tro tjeneste. For øvrig er hun sensitiv, men gråter sjelden av filmer. Jevnt over tror hun at det er lett å undervurdere henne:

– Det er lett å forveksle vennlighet med veikhet. Mange blir overrasket over at jeg er sterkere enn de trodde. Men vennlighet er et valg. Ikke tro at man ikke kan ha hatt det vanskelig.

Da Hanne gikk gravid med Amalie i 1993, oppsto det komplikasjoner. I to måneder var hun innlagt på sykehus, med en voksende bokstabel på nattbordet som selskap.

– Jeg leste 25 bøker, og den første var en bok om ­Prøysen, forteller Hanne.

Det var den som ga henne ideen om å lage «Prøysen ­barnesanger», en plate som skulle være like påkostet som en voksenplate.

– Platen var jo til datteren min. Som alt annet i ­karrieren min er mitt eget liv den eneste røde tråden.

At sønnen Sverre traff kvinnen i sitt liv, er delvis Hannes fortjeneste. Mor og sønn hadde vært på dragshow for å se Hannes venner opptre, og på et bord satt en vakker dame med flommende hår.

– Jeg merket at Sverre så på henne, og han gikk bort og snakket med henne. Da vi skulle hjem, så vi henne og venninnen gå tynnkledde langs veien i høye hæler i kulda. Jeg stoppet og spurte om vi skulle kjøre dem hjem. Cecilie har sagt etterpå: «Hadde det ikke vært for at det var Hanne Krogh som kjørte, ville jeg aldri satt meg inn.»

Hanne smiler lurt:

– Jeg er jo en voksen dame og har vært ute en vinternatt før, så jeg kjørte venninnen hennes først, sånn at Cecilie og Sverre fikk sjansen til å prate. Det var et lykketreff, for jeg har virkelig en fabelaktig svigerdatter.

I dag er Hanne farmor til to jenter som kaller henne for Fanne. Hanne kunne ikke trivdes bedre med betegnel­sen, som er gangbar også for eventuelle barnebarn fra datteren. Amalie har skuespillerutdannelse fra tunge institusjoner i Storbritannia, i motsetning til Hanne som er selvlært. Og det var nettopp Amalie som fikk rollen som Sonja da Folketeateret i 2020 satte opp «Reisen til Julestjernen». Hanne understreker at datteren har fått alle roller uavhengig av sin kjente mor, og roser hennes tilstedeværelse:

– Etter at Amalie hadde spilt Ellida Wangel i Kildens oppsetning av «Fruen fra Havet», fikk hun nydelige anmeldelser. Men det som rørte meg mest, var da jeg kom tilbake til Kilden og scenemesteren kom bort og sa: «Det ble tomt i Fjæreheia da Amalie dro.»

Hanne smiler rørt:

– Jeg begynte å gråte. Det har jeg forsøkt å lære barna mine: Det er bare tilfeldig at det er ditt navn som står øverst på plakaten.

Hanne og Trygve bor i samme gate som da de giftet seg. Hennes årlige jentefest i huset ved foten av Holmenkollen er kjent for å være ujålet. Mens «Trygve er i Kitzbühel og alle er på slanker’n i januar», toger 40–50 damer inn til ­reker og hvitvin på papirduk:

– Det er et av de mest vellykkede selskapene, for alle går derfra med masse selvtillit. Alle kommer jo inn og ­tenker: «Det der kan jeg lage mye bedre selv!»

Hanne bryr seg lite om at hun er blitt beskyldt for en litt heksete stil:

– Jeg er blitt valgt til «verst kledd» flere ganger. Men man må jo toppe lista den veien man kan. Og jeg kan jo ikke vinne «best kledd».

– I en utseendefiksert bransje, hva slags forhold har du til utseende?

– Gir ikke det seg selv? utbryter Hanne og kaster et blikk nedover seg selv.

– Jeg får brev fra damer om at jeg bør klippe håret. Det er kanskje et godt råd, men jeg vil jo ha langt hår. Jeg tror at det er mye egen utrygghet i sånne meldinger. Om man selv har brukt hele livet på utseendet, så oppleves det provoserende at andre ikke er opptatt av det. Jeg er opptatt av å ha min egen stil. Det vil jeg si til alle unge kvinner, er: Om du aldri er ­moderne, blir du heller aldri umoderne.

- Å være ung kan jo være utrolig vanskelig

Å eldes, det ønsker Hanne å gjøre med ­verdighet. Og hun har en klar oppfordring sin sine jevnaldrende:

– Det verste du kan si til unge er: «Din beste tid er nå.» Å være ung kan jo være utrolig vanskelig, og om det ikke blir bedre enn dette, så er det jo fælt. Det å være voksen er fantastisk, så kan ikke de unge få ha skjønnheten sin i fred? Vi voksne har jo alt det andre.

Før Norge stengte, rakk Hanne og Trygve å dra på bilferie i Palm Springs og Las Vegas. Sist Hanne var i spillehoved­staden, var da hun og Bettan sang «Ja vi elsker» før bokseren Steffen Tangstad skulle i ringen mot Michael Spinks i 1986. Hanne blar på telefonen og viser et avisoppslag av seg selv med Mike Tyson.

– Da det sto på trykk, ringte pappa til mamma og spurte om hun hadde sett meg i avisen. «Ja», sa mamma. «Hanne er jo i avisen hele tiden.» Men at det var Tyson, det syntes han var stas.

Hun finner fram et bilde til:

– Ser du, det er Mohammed Ali og Trygve! Hehe. Jeg tror nok at Trygve føler at han leder over meg.

I megahiten «Kjære Kristine» fra 1980, sang Hanne om den bedragerske Kristine som sviktet sin beste venninne med mannen hennes. Selv tror Hanne at hun til slutt ville ha tilgitt ­Kristine. Det var tross alt mannens skyld.

I hennes eget ekteskap, hvordan har kjærlig­­heten overlevd i 40 år? Hanne trekker selv fram at journalister og artister ligger øverst på skilsmissestatistikken.

– Trygve og jeg har begge reist og vært mye borte på jobb, men vi har vært sjenerøse og latt den andre lykkes med sitt. Det føles veldig godt å være gift med ham jeg har barn og barnebarn med, og at vi har klart oss. Og jeg hadde valgt Trygve en gang til.

Hun legger til:

– Om jeg skal gi et råd, må det være å la ting ligge en stund. Livet går jo i faser, så gi det litt tid.

Hun beskriver det som en gave å få lov til å bli del av folks minner. Likevel, det hender at Hanne Krogh blir for mye Hanne Krogh. At Thorbjørn Egner-smilet blir mer henne enn hun selv er.

– Når du blir så uhorvelig kjent, er det som om du ikke eier deg selv lenger. Da hender det at jeg setter meg i bilen og kjører til Lambertseter, visualiserer den lille jenta i dukke­toget og sier til meg selv: «Hun het Hanne Krogh. Det er deg.» Da jorder jeg meg, til et normalt levende menneske.

– Dette er mitt siste intervju