– Jeg søker min identitet i mitt hjem og i mine ting, sier Helena von Zweigbergk, som likevel mener mye er blitt forandret i det siste. FOTO: Anna-Lena Ahlström
– Jeg søker min identitet i mitt hjem og i mine ting, sier Helena von Zweigbergk, som likevel mener mye er blitt forandret i det siste. FOTO: Anna-Lena Ahlström Vis mer

Helena von Zweigbergk:

- Det er synd at det er så mye unødig skam rundt denne typen hjelp

Forfatter Helena von Zweigbergk innrømmer at hun fortsatt spiser antidepressiv medisin mot angst - noe hun ikke ville klart seg uten.

Helena von Zweigbergk svever rundt i en luftballong. En mental sådan. Og hun vil gjerne komme ned, men hun er litt usikker på landingen. Det er på grunn av det som har hendt det siste året, at hun ikke har fast grunn under føttene. Det har vært en kaotisk periode. Hun er blitt skilt fra mannen sin, forfatterkollegaen Bengt Ohlsson, hun har solgt sitt ferieparadis på Gotland, delt et felles hjem i to og byttet en leilighet fra årtusenskiftet med en praktisk treroms fra 60-tallet. Dessuten er hun stadig bekymret for sin syke mor. Og hun har kledd seg naken (i mental forstand) i sin nye bok «Grejen med saker», der hun innrømmer at hun har en shoppingoppførsel som både er pinlig og skambefengt.

– Jeg er ufattelig sliten. Jeg kom nettopp hjem fra en litteraturfestival i Kina, og jeg har ikke rukket å bo meg inn i den nye leiligheten ennå. Og den boken ... Jeg fatter egentlig ikke hvordan jeg har klart å skrive den. Men samtidig føler jeg meg befridd. Jeg trenger ikke å gjemme meg lenger. Når man blotter seg på denne måten, blir man sterk. Det er akkurat som å vise seg naken for noen for første gang. Når det er gjort, så er det gjort, og spenningen slipper taket.

– Jeg har vært plaget med mye skam

Vi sitter på et hjørne på Café Rival i Stockholm. Her er veggene dekket med fotografier av byens kulturstjerner, og Helena von Zweigbergk har et eget portrett rett ved inngangen. Vi tygger oss igjennom hver vår porsjon med vegetarmat med spirer og alle mulige slags grønne ting, mens vi bekjenner vårt søtsug og øyeblikkene av smugspising hjemme ved kjøkkenbenken.

Vi snakker om den der følelsen av ikke å være bra nok som man er. At man enten er for tjukk eller for trist eller for lite sjenerøs. At man er støyende og rotete i stedet for stille og unnvikende – og sjelden helt riktig, cool, sindig eller søt. Når er man egentlig bra nok som man er?

– Jeg har vært plaget med mye skam, forteller Helena.

– Hatt dårlig selvfølelse. Det begynte allerede da jeg var liten. Boken «Grejen med saker» er en frigjøring fra det. Den handler om å vise meg som jeg er, rett og slett. Jeg har hatt en misbrukeroppførsel når det gjelder shopping. Jeg kjøper ting som jeg tror at andre vil mene er fine. Jeg søker min identitet i mitt hjem og i mine ting. Men det er blitt bedre, takk og lov. Jeg kom til et punkt der jeg innså at jeg bare ble lei meg av alle kjøpene. Gleden uteble. Det føltes som en eneste lang bakrus.

– Når man blotter seg på denne måten, blir man sterk, sier Helena om det å fortelle åpent om sin shoppingavhengighet. FOTO: Anna-Lena Ahlström
– Når man blotter seg på denne måten, blir man sterk, sier Helena om det å fortelle åpent om sin shoppingavhengighet. FOTO: Anna-Lena Ahlström Vis mer

«Overhodet å innrømme at man fantaserer om hva andre skal mene om det man har og eier, er mer pinlig enn å fortelle om sexfantasier», skriver hun i boken. «Det er pinlig å innrømme det kokette i utvalget av ting man har hjemme. Se på meg, jeg skiller meg ut, jeg har smak, jeg er herlig, litt sånn passe gal.»

Egentlig har den indre reisen pågått i flere trinn. I romanen «Totalskada», som kom ut i fjor høst, går Helena von Zweigbergk i dybden i spørsmålet om hvem mennesket er uten sitt hjem og sine ting – hovedpersonen Agneta brenner tilfeldigvis ned familiens hus. Og parallelt oppstår ideen om å dissekere sitt eget hjem – å gjøre en privat utgraving både fysisk og psykisk. Hvordan hadde hun selv opplevd det som Agneta gjorde, å miste alt? Hvor ligger et menneskes verdighet? Tryggheten? Kan man kvitte seg med et gammelt bord som barna har vokst opp med uten å miste en bit av sin historie?

I skilsmisseprosessen valgte Helena å vinke farvel til mange ting med høy personlig verdi, og da auksjonsfirmaets bil forsvant rundt hjørnet, følte hun at hun ble lettere, at bøye etter bøye løsnet fra føttene, like uventet som velkomment.

– Men jeg har fortsatt for mange ting. Det er galskap. Vi lever jo i et samfunn som er nærmest bulimisk i sin konsumering. Skaffe, skaffe, rense, rense. På den ene siden bedømmes vi ut fra hva vi eier og har, og på den andre siden gir det poeng ikke å ha noe. Jeg vil virkelig kvitte meg med mer, tømme alle lager. Mange av vennene mine har det på samme måte. Vi trenger ikke alle ting på samme måte lenger. Vi vil ha tid til å leve i stedet for å forvalte.

– Har det med alder å gjøre?

– Ja, det har det sikkert. Det sies jo at årene mellom 60 og 70 er en gyllen kvinnealder, livets store og morsomme nachspiel. Jeg håper det er sant. Men spørsmålet er jo så utrolig interessant: Hvem er man om man bare har sitt eget skinn, sitt eget kjøtt og blod?

Sånne ting funderer hun på, både privat og i sine bøker. Helena von Zweigbergk er ikke redd for det helt nære, det mørke og det skeive, og hennes hovedperson provoserer i sin ynkelighet. Se bare på den svaiende presten Ingrid Carlberg, som løser ekle krimsaker. Kan en så skjør type engang være prest? Hvordan skal hun kunne trøste andre når hun knapt henger sammen selv?

– Nei, hun er ikke akkurat noe forbilde, det er ingen av mine kvinner. Langt ifra superhelter. Men jeg vil ikke at de skal være for sterke, jeg vil ikke forskjønne dem. Jeg er lei av den typen karakterer.

– Jeg vil ikke styre unna verken yngre eller eldre menn, alderen er ikke det viktige

Helena er ofte blitt kalt for mesteren av skitten hverdagsrealisme, et uttrykk som ikke engang gir positive assosiasjoner. Men få kan få hverdager til å lyse så klart som henne, få gjenkjennelsesfaktoren til å bli så høy at man iblant nesten tror man leser sine egne, hemmelige tanker. Og karakterene er jo til sjuende og sist sterke på sin egen måte ut fra sine egne forutsetninger.

– Jeg vil virkelig kvitte meg med mer, tømme alle lager, sier Helena. FOTO: Anna-Lena Ahlström
– Jeg vil virkelig kvitte meg med mer, tømme alle lager, sier Helena. FOTO: Anna-Lena Ahlström Vis mer

Sansen for fine ting har Helena med seg fra barndommen. Hun vokste opp med sin alenemor og sine to søstre i Stockholm i en leilighet der antikviteter og kunst var viktige. I morens vennekrets fantes det kostymemakere og scenografer, og vakre ting fløt inn og ut av hjemmet. Foreldrene skilte seg da Helena var tre, og moren og døtrene flyttet til Stockholm, mens faren fortsatte å bo i Skåne. Helena idealiserte ham, som barn ofte gjør med sine fraværende foreldre.

– Som voksen har jeg jo innsett at pappa var en engstelig type som ikke slapp oss barna for nær, en entertainer som elsket at vi lyttet til ham. Han gjemte seg bak sine fortellinger. Han kunne ikke leve opp til å være en vanlig pappa, tror jeg. Barndommen min ble veldig kvinnepreget. Jeg gikk sågar på jenteskole de første årene, og derfor er jeg så utrolig glad for at jeg har fått to sønner. Alt føles så enkelt. Begge lærer meg mye. Jeg er nesten forundret over hvor trivelige de er.

Det siste sier hun med et smil, som om det skulle være merkelig at nettopp hun fikk så herlige unger. Yngstesønnen Erik bor fortsatt hjemme. John er ute av redet og er nyutdannet journalist, som sin mor. Eksen Bengt har en ny kjæreste, men selv vil ikke Helena si for mye. I hvert fall ikke ennå. Men redd for nye relasjoner er hun iallfall ikke, det er ikke der selvtilliten svikter.

– Jeg vil ikke styre unna verken yngre eller eldre menn, alderen er ikke det viktige. Kjærlighet og sex føles ganske bra nå, det er jo bare det morsomme som står igjen når kravene om barn og fellesbo og satsing på livet er over. Det åpner opp for en helt ny type tilværelse uten å måtte ting. Men så er det jo en sorg å venne seg av med et annet menneske som man har levd så nært med i mange år, og som har gitt deg så mye av din identitet. Hvem tilhører jeg nå, som singel?

Hun har noen nye prosjekter som for tiden er hemmelige. Hun blir glad når hun tenker på dem, det er en anledning til å lande ballongen trygt og sikkert. Helena vet at hun er i en faresone. Utmattelsesdepresjonen hun ble rammet av for noen år siden, har lært henne å gjenkjenne signalene. Øyeblikkene av glemsel, tankene som snurrer for fort.

– Jeg spiser fortsatt antidepressiv medisin mot angst, og jeg ville nok ikke klart meg uten den. Medisinen har gjort meg mer nærværende, og det føles viktig for min helbredelse. Det er synd at det er så mye unødig skam rundt denne typen hjelp. Jeg var først redd for at jeg skulle bli avstumpet og ikke føle meg som meg selv, men slik er det ikke blitt.

Medisinen gir henne overskudd og mulighet til å være den hun vil være. Og nå ønsker hun å bygge opp sin egen trygghet igjen. Skape et hjem som er koselig, men som ikke tar over livet hennes, et hjem der hun kan ligge en hel søndag og lese en bok. Et sted på de nye veggene henger hun sannsynligvis opp bildene hun kjøpte på reisen til Kina. Hun blir nok aldri en minimalist, for kjøpelysten finnes fortsatt i henne, om enn i en mer kontrollert form. Eller?

– Jeg klarte ikke å stå imot, jeg syntes bildene var så interessante og morsomme. Jeg nøyde meg ikke med å kjøpe ett eller to, det ble jo seks stykker. Altfor glupsk, jeg vet det. Jeg må nok gi bort noen.

Om sex i hennes alder har Helena dette å si: – Det er jo bare det morsomme som står igjen når kravene om barn og fellesbo og satsing på livet er over. FOTO: Anna-Lena Ahlström
Om sex i hennes alder har Helena dette å si: – Det er jo bare det morsomme som står igjen når kravene om barn og fellesbo og satsing på livet er over. FOTO: Anna-Lena Ahlström Vis mer

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: