Vibeke Løkkeberg:

– Det er undervurdert hvor vondt det er, selv om man er gammel

Høsten 2021 ble Vibeke Løkkeberg enke. Nå snakker hun ut om sorgen over å miste sitt livs kjærlighet.

VIBEKE LØKKEBERG: Selv om det siste året har vært tungt for Vibeke Løkkeberg etter at hun mistet mannen sin gjennom 50 år, har hun fortsatt glød og pågangsmot. FOTO: AGNETE BRUN.
VIBEKE LØKKEBERG: Selv om det siste året har vært tungt for Vibeke Løkkeberg etter at hun mistet mannen sin gjennom 50 år, har hun fortsatt glød og pågangsmot. FOTO: AGNETE BRUN. Vis mer
Publisert

– Og her pleier jeg å sitte å skrive.

Forfatter, kunstner, regissør og legende Vibeke Løkkeberg peker mot en mørk, men akk så innbydende krok av hjemmet sitt.

Omgitt av ambassader ligger det, huset hun bor i, eller kanskje bør vi si villa. For helt siden 1899 har «Villa Nissen», etter arkitekt Henrik Nissen som også selv bodde i huset, kastet glans over gaten det hører hjemme i. Huset sto der da Kong Håkon ble Norges første konge etter unionsoppløsningen, gjennom to verdenskriger har det stått støtt, gjennom kvinnefrigjøringen på 1970-tallet. Og det var der da Vibeke Løkkeberg ble enke i 2021.

Mange overraskelser

Treet på andre siden av gaten må, i år som i fjor, gi fra seg sin gule manke til vinden. Den høstvinden man nesten kan kjenne helt inn gjennom de store karnappvinduene. Vibeke inviterer til den hvite sofaen foran disse vinduene, serverer te og setter seg. Det er dunkelt i rommet. Hun ser nesten mektig ut der hun sitter, men også sårbar.

– Jeg har fått mange overraskelser etter at Terje døde. Det å få lov til å synke ned i en sorg er ikke opplagt når du blir enke.

Hun var den som kunne sitte å se ut i luften mens hun lot sin indre kreativitet arbeide på full guffe i forbindelse med ett av sine bokprosjekter. Terje var den som sørget for at bunken med regninger aldri vokste seg for høy og han passet på det forretningsmessige i filmselskapet.

Slik er det ikke lenger. Plutselig har Vibeke måttet ta på seg oppgaver hun ikke har vært vant med. Både når det gjelder filmselskapet og som styreleder i huset.

Jeg tenker mye på andre enker som ikke har en sånn økonomi som jeg har. Veldig mange som blir alene må bli både mannen sin og seg selv, kanskje har de ikke barn eller barna har ikke tid. Mange har ikke betalt regningene sine digitalt før. Kanskje får de følelsen av å ikke være ressurs lenger, jeg føler veldig med dem.

LIVETS HØST: Vibeke Løkkeberg er blitt 77 år gammel og har opplevd at flere av hennes nærmeste har gått bort. Selv sier hun at hun lever med sorgen hver eneste dag, men er ikke redd. FOTO: AGNETE BRUN.
LIVETS HØST: Vibeke Løkkeberg er blitt 77 år gammel og har opplevd at flere av hennes nærmeste har gått bort. Selv sier hun at hun lever med sorgen hver eneste dag, men er ikke redd. FOTO: AGNETE BRUN. Vis mer

Tøft selv om man er forberedt

Sist gang KK snakket med Løkkeberg var i 2018. På det tidspunktet hadde hun akkurat gjort ferdig boken «Frokost på stupet», som var inspirert av hvordan hennes og Terjes relasjon endret seg etter at han ble dødssyk.

De fikk 50 år sammen. De siste ti var preget av den livsfarlige diagnosen beinmargskreft. Vibeke beskriver det som å ha vært i dødens tjeneste, at livet ble et slags skyggeliv.

– Det å komme tilbake til virkeligheten etter det, er ikke så lett. Vi er alle i familien veldig påvirket av at vi har vært igjennom det, kan du si, tonen senker seg mens hun forteller og tenker tilbake til de tunge årene da Terje var syk.

Han var bare 68 år da han fikk den alvorlige diagnosen benmargskreft i 2012.

Det er tøft å miste den man elsker selv om man er forberedt på det. Vibeke greier ikke å venne seg til at han er borte, tenker hele tiden at han når som helst skal komme inn døren igjen. Men så gjør han jo ikke det. Og kanskje kjenner hun seg ensom i sorgen. For når eldre mennesker mister sin partner blir det ofte en annerledes «mobilisering» enn det som skjer når den døde er i «livets vår».

– Det er undervurdert hvor vondt det er, selv om man er gammel.

Vibeke mener folk tenker at når man er blitt gammel, må man forvente å miste hverandre, at den voldsomme lidenskapen og forelskelsen ikke er der lenger og at folk har så mange meninger om eldre folk som ikke stemmer.

Han er umistelig

Et halvt århundre var de sammen. Nesten hver dag. Ikke bare var de kjærester, men jobbet sammen, tenkte sammen, var foreldre og morfar og mormor. Et univers, som hun kaller det, har de skapt seg. Derfor var det som hele verden raste sammen da Terje forsvant. Likevel: Han har satt spor etter seg, hans vesen og lidenskap er å finne i filmer de laget sammen. Bøker hun skrev, og bygninger de har bodd i sammen. Han er å se i deres barn og i deres barnebarn som sier de også vil bli kunstnere.

De hadde lært hverandre å kjenne gjennom et langt liv, alle sider. For Vibeke var Terje den beste hun kunne finne. Med egenskaper som hun syntes var beundringsverdige. Hun så at han hadde en personlighet som mange andre også ble trukket mot. Han var ikke bare karismatisk, men han hadde innhold og en evne til å kommunisere som gjorde at folk ble veldig glad i han.

– Til hans ære vil jeg si at han virkelig har skapt et ettermæle, men han er umistelig.

I høst skrev hun en ytringen Et samfunn uten hjerte, som ble publisert av NRK. I denne pekte hun på hvordan pasienter ikke får enkelte livsforlengende medisiner av betalt helsevesenet. Disse medisinene som kan gi mennesker mer tid i denne verden sammen med sin familie, er for kostbare og må betales for selv.

Det siste året Terje levde var han på Aleris hver tredje uke hvor han fikk injeksjon med medisin. Det kostet 45 000 kroner per gang. Det er veldig mye mer enn hva mange tjener i måneden. Men medisinene hjalp Terje. De fungerte bedre enn alt annet han gikk på, forteller Vibeke. Det var nesten som at han ikke var syk. Den tiden var viktig for dem alle. Derfor håper Vibeke at helsemyndighetene blir rausere.

– For det er det beste av våpen staten kjøper, men de våpen som skal hjelpe folk til å leve litt lenger, er staten uvillig til å betale for. Men den medisinen var mye bedre enn alt Terje hadde fått før det. Jeg har ikke opplevd han så upåvirket av medisiner som da han fikk den.

LYKKELIGE: Terje Kristiansen og Vibeke Løkkeberg møttes da hun var 20-årene. Han var den beste mannen hun visste om, og de hadde et langt ekteskap og et tett profesjonelt samarbeid. Her bilde av paret fra 1985. FOTO: NTB.
LYKKELIGE: Terje Kristiansen og Vibeke Løkkeberg møttes da hun var 20-årene. Han var den beste mannen hun visste om, og de hadde et langt ekteskap og et tett profesjonelt samarbeid. Her bilde av paret fra 1985. FOTO: NTB. Vis mer

Ikke ukjent med døden

Ofte når man står midt i en krise og prøver å fungere som best en kan, forstår man ikke hvor uholdbart og tøft det er både for den kreftsyke og familien som lever i en sone adskilt fra de friske og fungerende.

Først nå når hun ser tilbake på alle årene Terje led under sykdommens herjinger, går det opp for henne hvor forferdelig det var. Hvor tungt det var å se mannen sin tenke på hva han kan gjøre for å lure døden, men så oppleve at medisiner slutter å virke, at kroppen hans jobbet mot seg selv.

– Jeg skjønner egentlig ikke hvordan vi greide det så lenge. Det var helt forferdelig, hele tiden fikk han blodforgiftninger. Da måtte jeg reagere veldig raskt og kjøre han til sykehuset. Når han fikk det, var det nesten umulig å få han ut av søvnen, jeg måtte jage han ut i bilen. Han var så syk. Vibeke blir fuktig i øynene mens hun forteller om den vanskelige tiden.

Vibeke sier heldigvis, men vi skriver dessverre; Dessverre var hun ikke ukjent med døden fra før. Første gang hun opplevde å miste noen som sto henne nær var hun bare en liten jente. Kusinen hennes, som den ene dagen gredde håret hennes og lekte med Vibeke, var bare ikke mer den andre dagen. Hun druknet.

Da Vibeke var 15-16 år mistet hun faren sin til lungekreft og moren ble rammet av tarmkreft og døde da Vibeke var 50. Det Vibeke mener med heldigvis, er at hun var til en viss grad forberedt på det Terje skulle gjennom. Det var ikke han.

– Han følte seg udødelig, han hadde aldri opplevd døden slik som jeg. Han var veldig redd.

En grav som venter

Men hun ville aldri vært foruten det å få lov til å følge han så langt. Når man vet at man skal dø og at det er uunngåelig, blir forholdet til den andre helt spesielt. Vibeke var ikke redd, men han var det. Han var redd. Og det var en uvanlig følelse for han, for han var en sånn som egentlig aldri var redd og derfor ikke vant med å kjenne på den følelsen.

Men etter hvert som det gikk opp for han hvilken vei det ville gå, oppsto det en ny intimitet mellom dem. En overgivelse til kjærlighet og en slags avvikling av verden utenfor. Noe som var en helt utrolig opplevelse, forteller hun. Hun husker godt at hun hadde et bilde av gården deres i Italia, som de hadde hatt i over 30 år. Hun trodde det gledet han å sitte å se på bildet.

– Skal jeg ikke sette det slik at du ser det? spurte hun han,

– Nei, vi er ferdig med det, det er bare oss to nå, svarte han henne.

Terje var hjemme hele den tiden mens han var syk. Men en dag får han et hjerteinfarkt. Ambulansen henter han. Terje dør på sykehuset med familien rundt seg 27. oktober i fjor.

- Han var en spesielt god far, så jeg tror det har gått veldig inn på mine barn. De savner han så veldig, og barnebarna også.

På kirkegården står det nå en gravstein med mannens navn på. Under er det holdt av plass til hennes navn. Men Vibeke syns det er vanskelig å gå til graven. Når hun går dit, kjenner hun på en skuffelse, for noe i henne søker fortsatt bekreftelse på han aldri ble borte. Derimot føler hun seg bare mer forlatt når hun besøker Terjes siste hvilested.

– Min datter reagerte etter at vi hadde ordnet med steinen. For der står hans navn øverst også er det et stort mellomrom før minneordene. «Mamma, det er forferdelig for det står åpent der for deg.» og det gjør det jo. Den står der og venter på meg, sier hun og ler.

STOLT: Vibeke er utrolig stolt av og snakker varmt om sine to døtre, Tonje og Marie. Hun ser frem til å feire jul med dem og barnebarna i USA i år. FOTO: AGNETE BRUN.
STOLT: Vibeke er utrolig stolt av og snakker varmt om sine to døtre, Tonje og Marie. Hun ser frem til å feire jul med dem og barnebarna i USA i år. FOTO: AGNETE BRUN. Vis mer

Peker på skjevheter

For Vibeke er det ikke slik at tiden leger alle sår. For henne har sorgen blitt en følgesvenn hun lever med hver eneste dag. For selv om det er mange år siden hun mistet foreldrene er også de i tankene hennes hver dag. Hun tror ikke hun er alene om å kjenne det sånn, men at mange bærer sorgen med seg i det daglige. Derfor syns hun man skal åpne opp for å snakke om det, fordi hun vil at folk skal føle seg normale.

– Jeg sitter hvert fall igjen med at jeg er stolt av det som jeg og Terje greide å få til. Den følelsen kan ikke døden ta fra meg.

Og selv etter at Vibekes navn er satt på gravsteinen, vil nye generasjoner få kunne bli kjent med henne og Terje. Alt arbeidet deres blir nå arkivert og filmene restaurert av Nasjonalbiblioteket. Nylig ble hennes omstridte film Hud fra 1986, vist på kino på Kunstnernes hus. Og selv om filmen er over 30 år gammel, var salen full av også unge mennesker som ønsket å bli kjent med Løkkeberg og Kristiansens verk.

Løkkeberg har vært i sorg lenge og er preget av det, men det har ikke gjort henne matt og tilbakelent. Hun har alltid kjempet for kvinners rettigheter. Og da hun skulle dele ut Amanda-prisen i år, tok hun rett og slett til orde for å peke på skjevhet mellom kvinner og menn i filmbransjen.

Hun mener at som regissør og forfatter har man en unik mulighet til å velge hvordan man vil fortelle og tegne et bildet av hva en kvinne er. Og her vil hun hedre Terje. For den nevnte filmen, Hud, var helt avhengig av en produsent som forstår hvilke sider av kvinners liv og skjebne som er underslått. Hun sier ingen annen produsent ville gitt henne mulighet til å satse på en så stor og påkostet film.

YNGRE DAGER: Filmparet Vibeke Løkkeberg og Terje Kristiansen i 1983, mens de bodde på Ås, hvor Kristiansen var kinosjef. FOTO: NTB.
YNGRE DAGER: Filmparet Vibeke Løkkeberg og Terje Kristiansen i 1983, mens de bodde på Ås, hvor Kristiansen var kinosjef. FOTO: NTB. Vis mer

Bekymret

Men generelt syns hun at det er mest forbeholdt menn å få formidle hvem vi kvinner er på film. Fordi de skriver manus, lager filmen, er regissør og produsent og blir tildelt mest penger.

– Og de lager helst mannefilm: «På ski over Grønland» og «Krigsseilerne» - ja, filmer hvor de er heltene. Pluss at de som regel forelsker seg i en yngre kvinne, sier hun og legger til:

– Så står vi igjen da, og får ikke muligheten til å definere oss selv i et slikt bilde. Men i en billigere bransje, så kan vi skrive: som forfattere, for det koster ikke så mye for staten som bevilger penger til film.

– Er du bekymret for fremtiden for barnebarna dine?

– Klart jeg er det. Når jeg ser disse barna med sin hengivenhet og uskyld så tydelig i seg. Tenk på alle de bekymringene i skal stå i emosjonelt. Vi skal inn i en tid hvor folk blir fattigere, og det opplevde jo jeg da jeg vokste opp etter andre verdenskrig. Alle tanter og onkler hjalp hverandre med husbygging og barnepass. Vi fikk hjemmesydde klær og tre appelsiner til jul. Jeg lurer på hvor den hjelpen ligger i dag i en stresset familie.

Men selv om hun er bekymret og fortsatt i sorg, har ikke Vibeke latt seg knekke. Hun skriver på noe nytt, men vil ikke avsløre for mye enn så lenge. Men når høst går over i vinter og løvet for lengst har forlatt treet utenfor vinduene hennes, flyr hun over dammen. Hun, døtrene og barnebarna skal feire jul sammen i USA. Og selv om ikke Terje er sammen med de i fysisk forstand, ville han være med dem i hjertene deres.

Oppdag mer mote, livsstil og historier fra virkeligheten på KK.no

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

KK er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer