HISTORISKE REPLIKKER: Jakob Oftebro har spilt i flere historiske drama, men også hatt roller i samtidsdrama. Om forskjellen sier han: 
– Man er friere til å improvisere i samtidssjangeren. I «Unge lovende» for eksempel. Der kunne man endre på replikkene. Det er ikke like lett i et historisk drama. Og du sier ikke «Hva skjer a?» i et fantasyunivers. FOTO: Ida Bjørvik
HISTORISKE REPLIKKER: Jakob Oftebro har spilt i flere historiske drama, men også hatt roller i samtidsdrama. Om forskjellen sier han: – Man er friere til å improvisere i samtidssjangeren. I «Unge lovende» for eksempel. Der kunne man endre på replikkene. Det er ikke like lett i et historisk drama. Og du sier ikke «Hva skjer a?» i et fantasyunivers. FOTO: Ida BjørvikVis mer

Jakob Oftebro om å bli far:

– Det er veldig deilig for en selvopptatt skuespiller å få noe annet å tenke på

Er det en ting Jakob Oftebro vet, er det at han skal ha en skikkelig lang pappaperm.

– Jeg er overlykkelig og flyter liksom på en sky. Jeg har aldri følt noe så sterk før. En voldsom kjærlighet og nærhet og intens glede. Jeg er så forelsket i både mor og datter, sier Jakob Oftebro til KK, etter at han nylig ble far for første gang.

Under intervjuet KK gjorde med ham en måned tidligere holdt han kortene tett til brystet. Han røpet ingenting om graviditeten og helst ville han ikke snakke om ulykken på filmsettet der han fikk brannskader heller.

Vekker oppsikt

La oss fly på dragevinger tilbake til nettopp intervjuet. Sette oss ned med Jakob Oftebro, mellom tømmerveggene på Frognerseteren. Han har selv valgt møtested. Synes dragestilen er en passende ramme siden anledningen for intervjuet er filmtrilogien «Skammerens datter». En fantasiverden med nettopp drager, hekser og magi, der Jakob på klingende dansk spiller Nicodemus, den rettmessige arvingen til fyrstedømmet, som må kjempe mot den onde Drakan.

– Det er jo en kjempeguttedrøm å løpe rundt med sverd og kjempe mot drager. Hadde du fortalt meg det da jeg var åtte år, at jeg en dag skulle gjøre det, så ville jeg bare telt dagene og krysset av i kalenderen, sier Jakob.

Akkurat nå er det kaffebrettet han bærer. For journalisten. Balanserer det høflig mellom skikledde turister. Smilet er karakteristisk. Er du sønnen til Nils Ole Oftebro, slipper du ikke unna kinnbeina og øynene. Se bare på halvbroren Jonas. Forskjellig mor, men til forveksling lik storebror.

– Halvbror høres så ekkelt ut, sier Jakob.

– Som en halv person jeg bærer rundt på ryggen og som har mistet beina i Vietnam. Med glassøye.

Han legger om til knirkende eventyrmål og rister innfult:

– Her er halvbroren min. Nhe. Nhe. Nhe. Utskuddet fra skogen. Mens storesøstrene mine Elisabeth og Ida, de er hel ved!

Han slår ut med hendene:

– Halv eller hel, det har jo ingen betydning. Jonas er bare broren min, og jeg elsker ham.

Jakob vokste opp på Kjelsås, med to eldre søstre og skilte foreldre. Hver helg var det ut på ski. På ukedager også, forresten:

– Jeg drev med fotball og langrenn, men merket at det ikke var der talentet mitt lå. Jeg var god til å få de andre til å ha det bra på treningene. Mange av kompisene mine drømte om å bli fotballspillere, men jeg så min begrensning på det området. Likevel holdt jeg på, selv om jeg kom på sisteplass hver gang i langrenn.

– Du gikk onsdagsrenn?

– Ikke bare onsdagsrenn. Hverdagsrenn! Når man bor på Kjelsås, går man på ski hele tiden. Om man ikke er oppe klokka 08.00 med nysmurte ski i sporet, er det noe galt. Haha.

Moren er journalist i Aftenposten. Faren har spilt seg gjennom det meste på scene, lerret, tv og spel. For Jakob, var det noe alternativ til å bli skuespiller?

– Som barn hadde jeg ikke noen drøm om å bli skuespiller. Men da jeg var ti–elleve år, begynte jeg med barne- og ungdomsteater på Kjelsås. Uten at mamma og pappa viste det, gikk jeg på audition på skolen og fikk en rolle i «Den levende skogen».

– Spilte du et tre da, eller?

– Ha ha. Nei, jeg var en av dem som hadde en talende rolle. Det var veldig gøy. Plutselig fant jeg noe jeg hadde talent for.

LES OGSÅ: Vi som elsket Dylan

JAKOB PÅ BJERGET: Jakob Oftebro gikk ut av Teaterhøgskolen som 21-åring.
– De fleste rollene var jo siktet inn mot eldre folk. Jeg syntes det var dumt at jeg måtte vente til jeg var 25 eller 26 år for å få spille noe annet en lille Marius i Kiellands «Gift». FOTO: Ida Bjørvik
JAKOB PÅ BJERGET: Jakob Oftebro gikk ut av Teaterhøgskolen som 21-åring. – De fleste rollene var jo siktet inn mot eldre folk. Jeg syntes det var dumt at jeg måtte vente til jeg var 25 eller 26 år for å få spille noe annet en lille Marius i Kiellands «Gift». FOTO: Ida Bjørvik Vis mer

Etter at Jakob Oftebro som tidenes nest yngste kom inn på Teaterhøgskolen, satte han tre år senere kursen mot København, for et fjerde påbygningsår. Siden ble han liksom bare værende og har opp gjennom årene vært å se i et utall danske filmer, gjerne i 1800-tallsuniform med gylne knapper. Hvordan er det, går han selv spesifikt etter historiske roller, eller er det bare det at han kler dobbeltspente uniformer særs godt?

Jakob ler.

– Ofte blir man som skuespiller assosiert med sin siste rolle og får roller som ligner. En periode ble det laget mye historisk drama, men nå lages det mye spenning, krig og terror. Om du spør meg om noen år, kommer du sikkert til å spørre om jeg bare jobber i terrorfilmer.

Se! Der er han kjekke. Han skuespilleren. En ungdomsskoleklasse er på akedag i Korketrekkeren. Inne på Frognerseteren snur et helt langbord med luekledde jenter seg etter Jakob. Det smugfilmes mens det lates som det tas bilder av venninner.

– Nå fikk du hodene til å snu seg?

– Å? Det la jeg ikke merke til, sier Oftebro. Programforpliktet.

– Hvordan er det i Danmark? Kjenner folk deg igjen på gata der?

– Han drar på det:

– Det vet jeg ikke. Jeg legger ikke merke til sånt.

– Jeg prøver bare å kartlegge din betydning i dansk kulturliv.

Han drar på det.

– Jeg blir nok gjenkjent. Jeg har jo gjort 15 danske filmer og tv-serier. For meg har det vært en gave å flytte til København og få nye venner. Jeg er blitt voksen der og skaffet meg de voksne vennene jeg har valgt selv. Å flytte til Danmark er det beste jeg har gjort.

LES OGSÅ: KK anmelder filmen Ut og stjæle hester

Vandret gatelangs i København

«Det var i den tid jeg gikk omkring og sultet i Kristiania, denne forunderlige by som ingen forlater før han har fått merker av den …», skrev Hamsun i «Sult» i 1890. Kanskje hadde Oftebro det på samme måte da han 21 år gammel befant seg i København for å gå på skuespillerskole.

– Jeg kjente ingen og flyttet inn til en i klassen som jeg bare hadde snakket med på telefon. Han skjønte ikke et kvekk norsk. Det var ingen der som visste hva jeg kunne eller visste noe om meg, og jeg måtte starte helt fra scratch. Det var både befriende og spennende. Jeg kunne vandre gatelangs i timevis. Dette var jo før smarttelefoner også, så jeg satt ikke og snappet om alt jeg gjorde heller.

Han skriver på dansk på Instagram, og i de danske filmene snakker han flytende. Og da mener vi flytende, ikke «Kamelåså»-dansk. Hvordan gikk han egentlig fra norsk førstereis til dansk dreng?

– Det var ganske vanskelig å lære seg dansk, innrømmer Jakob.

– Jeg kjøpte meg et danskkurs med bok og cd, og gikk rundt og hørte på setninger og gloser. Jeg snakket kjempedårlig i starten, men skjønte at jeg var nødt til å legge helt om. Kollegene ble jo helt blanke i ansiktet når jeg snakket norsk. Andre norske på skolen tilpasset seg ved å snakke en blanding mellom norsk og dansk, men jeg skjønte at det ville ødelegge begge språkene for meg.

Han demonstrerer en kraftig fordansket setning.

– Da er det jo mye morsommere å lære seg et helt nytt språk. Målet mitt med å flytte til Danmark var jo å få dobbelt arbeidsmarked – ikke miste begge på grunn av dårlig språk. Ha ha.

Samboeren heter Hannah Chocron og er filmklipper og caster, altså en som besetter filmroller. To år etter at de møttes, deler paret leilighet på Bjølsen, mens Jakob i tillegg har en leilighet i København.

– Hannah og jeg møttes gjennom venner, røper Jakob.

– Det var veldig tilfeldig og veldig deilig. Med jobben min er det mye reising fram og tilbake til København, men så treffer man en som man har lyst til å dele livet med. Det er veldig koselig. Jeg så ikke den komme, for å si det sånn. Den kom inn fra venstre.

HISTORISK HELT: Jakob Oftebro er aktuell i filmen «Skammerens datter». basert Lene Kaaberbøl bokserie: 
– Det er litt sånn Harry Potter, bare at det er en jente som har magiske krefter. En blanding av Matilda og Game of Thrones. Det er veldig gøy at det satses på fantasy, sier Jakob. 
FOTO: Ida Bjørvik
HISTORISK HELT: Jakob Oftebro er aktuell i filmen «Skammerens datter». basert Lene Kaaberbøl bokserie: – Det er litt sånn Harry Potter, bare at det er en jente som har magiske krefter. En blanding av Matilda og Game of Thrones. Det er veldig gøy at det satses på fantasy, sier Jakob. FOTO: Ida Bjørvik Vis mer

Trodde han ville få arr

Våren 2018. Norges kjekkeste filmansikt er på innspilling i Sverige. Har kapret rollen som Hamilton, Jan Guillous spion, tidligere portrettert av blant andre Mikael Persbrandt. Nå er det Oftebro som skal forvalte Sveriges «machonalskatt». Tre uker ut i innspillingen sier det pang. Avisene slår det opp på førstesidene: Jakob Oftebro er blitt alvorlig brannskadd. En Molotov-cocktail eksploderte under en scene. Hvor ille var det? Kom han til å klare seg? Var karrieren ødelagt?

– Å få brannskader i ansiktet for en skuespiller er jo det samme som om en fiolinist skader hånden. Jeg avfant meg ganske fort med at jeg kom til å få et stort arr i ansiktet, sier Jakob.

Forteller at legene, for å begrense arrdannelse og infeksjonsrisiko, ga ham beskjed om å være inne i tre måneder – og ikke utsette huden for sol på ett år.

– Det var uflaks med tanke på den varme sommeren som var i fjor. Og jeg skulle jo spille Peer Gynt utendørs på Gålå. Jeg måtte spille med sun block.

Han beskriver det ufrivillige sofalivet før det. Nedtrukne gardiner. «Hamilton» som ble satt på vent.

– Det var en psykisk påkjenning. Jeg liker å jobbe og være i gang. Å måtte være inne i tre måneder var en frihetsberøvelse. Du kunne like godt satt meg i fengsel. Men kjæresten min var en klippe i denne tiden. Å ha hennes støtte gjorde det med skaden og ulykken lettere. Det er i sånne situasjoner man virkelig viser karakter. Hannah har vært helt fantastisk i tiden etter ulykken.

Han smiler:

– Men det var synd, for jeg var i veldig god form da vi begynte innspillingen. Hadde trent fem timer hver dag. Og nå fikk jeg beskjed om ikke å trene for det kunne gå infeksjon i sårene. Det er så mange ting jeg har tatt for gitt når det kommer til helse. Det var et sjokk ikke lenger å kunne gjøre som jeg ville. Jeg er jo skandinav og har vokst opp i Oslo, og om det er godt vær, må jeg ut. «Kan du ikke se på tv?» sa vennene mine, men jeg følte meg skitten om solen skinte og jeg skrudde på tv-en.

En topptrent mann som lå på sofaen og forvitret. Først tre måneder etter ulykken ga legene ham lov til å gå ut. Det naturlige førstevalget for Jakob ble Roskilde-festivalen.

– Jeg sto der i hatt, bandana og solbriller og så ut som en skikkelig skurk. På en måte var det gøy å være maskert. Det ga meg en frihet, som i de tidlige årene i København. Men jeg er veldig glad for at det har gått så bra som det har gjort. At jeg ikke har fått noen varige men. Ulykken viser bare hvor sårbare vi er som skuespillere. Vi går til ytterligheter for å skape et godt produkt. Filmer produseres for mindre penger og skal ut på den og den datoen. Det kan gå ut over sikkerheten. Jeg håper bare at noen har lært av dette, sånn at det ikke skjer igjen. Man hører jo glansbildet om Tom Cruise som gjør alle sine stunts selv. Det man ikke tenker på, er at han har hatt en stuntmann som har testet ut alle stuntene på forhånd og gått opp løypa. I mitt tilfelle skjedde det rett og slett bare en feil.

To somre på rad sto Jakob på scenen med pappa Nils Ole, i «Peer Gynt» på Gålå. Jakob som den unge Peer, pappa som den eldre. Å jobbe med sitt kjødelige opphav, er det en gave eller en forbannelse?

– Aller mest en gave. Pappa er min mentor og den jeg har lært mest av. Jeg kan bruke ham til alt mulig. Å ha gått i pappas fotspor har ikke vært noe problem for meg. Da jeg søkte Teaterhøgskolen, hadde jeg jo studert inn «Bukkerittet» sammen med pappa.

I 2012 kom nyheten om at Nils Ole Oftebro hadde fått prostatakreft. Hvordan var det for Jakob å få en sånn beskjed og samtidig befinne seg i utlandet?

– Jeg prøvde å være mye hjemme i denne perioden. Men det er klart, det er jo ikke noe gøy å få den beskjeden uansett hvor du er, sier Jakob.

Han legger til:

– Derfor var det veldig fint at pappa og jeg kunne gjøre «Peer Gynt» sammen. Og også det med ulykken, den ga oss mer tid til å være sammen. Ulykken har lært meg ikke å ta noe for gitt. Nå setter jeg om mulig enda mer pris på familien, kjæresten og venner.

LES OGSÅ: Jeg er like menneskelig og usikker som alle andre

NÆRE BÅND: Da Jakob gikk på Teaterhøgskolen satte han opp en ti minutters musikal med pappa Nils Ole i rollen som sau, og ham selv som sauebonde. 
– Det var veldig gøy. Pappa er ikke en fet sanger, for å si det sånn, og det gjorde det enda morsommere, sier Jakob.
NÆRE BÅND: Da Jakob gikk på Teaterhøgskolen satte han opp en ti minutters musikal med pappa Nils Ole i rollen som sau, og ham selv som sauebonde. – Det var veldig gøy. Pappa er ikke en fet sanger, for å si det sånn, og det gjorde det enda morsommere, sier Jakob. Vis mer

Tilbake til Hamilton

Om noen måneder drar han tilbake til Sverige for å fortsette innspillingen av «Hamilton». Hva slags tanker gjør han seg om å komme tilbake til åstedet?

– Jeg gleder meg veldig til å «komme opp på hesten igjen». At det ble stans i produksjonen på grunn av ulykken, har vært noe veldig uforløst for meg. Jeg hadde forberedt meg i fire måneder, så filmet vi i to uker, og så var jeg syk i seks måneder. Det skal bli deilig å fullføre og komme tilbake på sett.

– Har du fått mye støtte fra kolleger?

Han nikker:

– Alle dem rundt meg har vært veldig støttende. Men så er det noen med ansvar som har strutset litt.

– Strutset?

– Ja. Bare forsvunnet. Når noe skjer, er det veldig viktig å bli behandlet godt av dem som har ansvaret. For meg var det noe veldig uforløst i ikke å gjøre serien ferdig. At det skjedde en ulykke og man ikke fikk gjort seg ferdig. Men det skjedde, og så må man gå videre. Man kan ikke flykte fra det. Men rent psykologisk blir det bra for meg å komme tilbake på settet og gjøre serien ferdig.

STERKE SCENER: Jakob Oftebro i Skammerens datter. FOTO: Filmweb
STERKE SCENER: Jakob Oftebro i Skammerens datter. FOTO: Filmweb Vis mer

Hvor stanser drømmene til Jakob Oftebro? Vil han til Hollywood? Eller er det kanskje et dumt spørsmål? Det er kanskje noe alle skuespillere vil?

– Jeg har vært heldig som har vært med i store prosjekter. De gangene jeg har kunnet velge, har jeg valgt å jobbe i Norge om sjansen har bydd seg. Med idrettsutøvere ønsker vi at de skal jobbe hjemme. Vi sender ikke Aksel Lund Svindal av gårde for å kjøre på ski for Italia. Men skuespillere ønsker vi å sende ut av landet, av gårde til Hollywood.

– Interessant tanke, men vi nordmenn liker jo å smykke oss med norsk suksess i utlandet?

– Ja, og jeg har hatt en lang karriere i utlandet. Men det er klart, Hollywood hadde vært kjempegøy for meg, om det var riktig prosjekt.

På spørsmål om han har et ønskeprosjekt, utover det å leve guttedrømmen og svinge sverd mot drager, svarer Jakob:

– Som skuespiller ønsker jeg at man tør tenke ut av boksen når man caster. Å spille skurk hadde for eksempel vært gøy. Det er jo veldig langt unna meg selv. Jeg føler meg ikke så skurkete privat.

Hva med framtiden, nå som han er blitt far? Vi foretar en tidsreise. Frem til et velfylt barneværelse i Oslo, der barneklær og babyutstyr har ligget klart lenge:

– Babyen var en sinnssyk koselig ting oppi alt det andre. Først var det ulykken, og så ble Hannah gravid, og da ble jo alt annet helt uviktig. Da handlet det ikke lenger om meg og ulykken. Fra da av var det bare babyen som betydde noe. Og jeg hadde jo hatt lyst på barn veldig lenge.

Han nøler ikke med å utdype hvordan det har vært, etter at datteren ble født:

– Å bli far er virkelig det største i livet. Jeg er fylt opp med så mange følelser og klarer ikke å ta øynene av hverken mor eller barn. At Hannah har klart å lage denne lille jenta inne i magen sin er jo et mirakel. Hun var så utrolig sterk og fantastisk under fødselen og jeg er så uendelig stolt av Hannah. Og den lille jenta er helt perfekt, sier Jakob.

Hvordan blir det å pendle til København med en liten datter som venter hjemme? Vil han fortsette å jobbe utenlands?

– Det får vi bare se på, sier Jakob.

– Kanskje blir alt annerledes. Vi må bare se hva som er lettest og best. Men det er spennende. Jeg har jo aldri prøvd dette før. Et helt nytt menneske som har kommet inn i vår verden, og som samtidig er sin egen.

Han smiler:

– Nå skal den lille luringen bare få masse oppmerksomhet. Jeg skal gjøre meg ferdig med «Hamilton», og så skal jeg ha en skikkelig lang pappaperm.

Delta i konkurranse:

Saker spesielt utvalgt for deg:

Flere populære saker: