LOTTE KIRKEBY: - Jeg har ikke rukket å ha 12 elskere, og jeg har aldri vært i New York. Men jeg har rukket å gjøre noe jeg er glad for, sier Lotte Kirkeby. FOTO: Ulrik Jantzen
LOTTE KIRKEBY: - Jeg har ikke rukket å ha 12 elskere, og jeg har aldri vært i New York. Men jeg har rukket å gjøre noe jeg er glad for, sier Lotte Kirkeby. FOTO: Ulrik JantzenVis mer

Lotte Kirkeby

- Det er vi som er de voksne nå

Lotte Kirkeby var ikke forberedt på hvor tøft det kan være å være midt i livet – når barna flytter ut og foreldregenerasjonen blir gamle, syke og forsvinner.

Snart vil alt bli annerledes. Snart vil ikke lenger Lotte Kirkebys sønn på 18 år komme luntende inn på kjøkkenet og sjekke om det er noe spiselig i kjøleskapet. Snart vil også rommet til hennes 15 år gamle tvillinger være tomt. For snart er Lotte mor til tre barn som har flyttet hjemmefra.

Hun sitter på kjøkkenet og sier at det har overrumplet henne at hun, som har følt seg i konstant bevegelse siden hun flyttet hjemmefra, nå føler seg statisk. Den livsfasen hun er i nå, er rett og slett vemodig og voldsom, fordi det nære livet slik hun kjenner det, er på vei til å forsvinne.

Så er det også det nære livet Lotte setter under lupen i sin roman «De nærmeste». Barna, som blir store og skal videre. De gamle, foreldregenerasjonen, som dør. Følelsen av å være den som står tilbake i midten. Med sorger, lengsler, tap, vemod, problematiske valg, spilt kjærlighet …

LES OGSÅ: - Jeg var redd vi ville gli fra hverandre

I romanen er Anna en fraskilt mor til to tenåringsdøtre. Faren hennes har nettopp dødd, og hennes mor, viser det seg raskt, har begått selvmord rett etterpå fordi hun ikke ville fortsette alene. Anna og hennes søsken Eva og Christian skal arrangere begravelsen. Romanen foregår i det korte tidsrommet fra død til begravelse, mens Anna tenker tilbake. Den er ikke selvbiografisk, sier Lotte, som fortsatt er gift med Thorstein, som er far til deres tre barn, men:

– De emnene boka tar opp, er dem jeg går rundt med i hverdagen nå – i krysningen mellom store barn og gamle foreldre.

Selv er Lotte overrasket over at hun skriver så vemodig.

– Vi mennesker er stemt i forskjellig toneleier. Mannen min er overhodet ikke sentimental. Når jeg sier: «Å, barna blir så store og skal snart flytte hjemmefra», sier han: «Ja, men det jo bra at de kan klare seg selv.» Men jeg har alltid hatt en stor lengsel etter det som var. Og jeg merker det ekstra sterkt når det gjelder barna mine, og det synes jeg er vemodig.

Med barna sier du farvel til noe du kun får én gang i livet. Du kan jo alltids bli forelsket igjen eller få en ny mann, men med barna går det rett og slett så raskt. Plutselig er de vekk. Der jeg står nå – og hvor Anna står i romanen – sier jeg i realiteten farvel til alt det jeg har kjent. Jeg har av og til en fornemmelse av at vi som er middelaldrende, står stille. De unge er på vei ut og videre, og de gamle er på vei inn i senilitet, sykdom eller en form for reduksjon der vi ikke lenger kjenner dem.

– Så du skulle ønske at ting forble som de alltid har vært?

– Ja, det er rart. Mannen min og jeg er som noen av de eneste i min familie ikke er blitt skilt. Og vi er blitt sånne som liksom samler nevøer og nieser rundt dette spisebordet. Det hadde jeg ikke trodd, at vi skulle bli senteret eller det stabile.

– Hvorfor er dere ikke blitt skilt?

– Det vet jeg neimen ikke. Statistisk sett skulle vi blitt det, for tvillingforeldre har en mye høyere skilsmisserate, og jeg er selv skilsmissebarn. Men jeg tror at vi har vært enormt gode til å arbeide sammen. Vi fikk tre barn på tre år, og da ble vi virkelig sammensveiset. Vi har alltid delt mange ting, og så er vi flinke til å gi hverandre plass. Og apropos skilsmisse: Det er aldri noen som har innbilt oss at det skulle være lett. Vi er ekstremt gode til å brette opp ermene og ta fatt. Akkurat nå har vi sykdom og død i bøtter og spann blant de gamle i familien, og det er vi også egentlig flinke til å jobbe oss ut av.

LES OGSÅ: Dette øker risikoen for en skilsmisse med 75 prosent

-Jeg har av og til en fornemmelse av at vi som er middelaldrende står stille, sier Lotte. FOTO: Ulrik Jantzen
-Jeg har av og til en fornemmelse av at vi som er middelaldrende står stille, sier Lotte. FOTO: Ulrik Jantzen Vis mer

I byen Skive, der Lotte vokste opp, hørte skilsmisse til sjeldenhetene.

– Det var eksotisk der. Foreldrene mine ble skilt i 1973, da jeg var tre år. Jeg og søsteren min var de eneste skilsmissebarna på skolen. Vi var også de eneste vi kjente. Når jeg forteller dette i København, sier folk: «Det kan ikke stemme.» Men skilsmissene slo altså senere igjennom i Skive. Vi hadde den klassiske deleordningen med annenhver helg hos far og resten av tiden hos mor. Moren min kjørte bil og slo gress og gjorde alt selv. Det gjorde man ikke nødvendigvis som kvinne i Skive.

Det er kun litt over et år mellom Lotte og storesøsteren. Ikke desto mindre: Et av bokens temaer er at vi ikke nødvendigvis har de samme opplevelsene av vår barndom og våre foreldre selv om vi har vokst opp i den samme familien. At man faktisk kan føle at man har hatt vidt forskjellige foreldre – også selv om man nærmest er pseudotvillinger. Og at det blir blottlagt når foreldrene dør.

– Sorg kan i virkeligheten aldri bli et felles anliggende, for du vil grunnleggende alltid være alene i din sorg, fordi mennesker sørger ulikt over noe. Selv om det mennesket har hatt samme rolle overfor en – som ens far eller mor – har man ikke mistet det samme. Sorgen er aldri lik, og derfor vil den alltid være ensom.

– Det er det som er så rart når man mister noen. Man kan også miste forestillingen om den barndommen man har hatt, fordi man oppdager at den i virkeligheten har sett annerledes ut. Min far døde da jeg var 19, og min søsters og mitt forhold til faren vår var forskjellig, så vi syntes vi hadde mistet noe ulikt. Det var noe av vår sorg vi kunne dele, men det var også noe som var hennes forhold til ham og som var mitt forhold til ham og som man ikke egentlig kunne gå noen steder med.

– Du var 19 år – det høres tøft ut?

– Ja, det var det også. Det skjedde brått. Han hadde fått en leverinfeksjon. Han var ute på reise, og så døde han i løpet av en uke. Og det var så skjørt, fordi vi var så unge, og det skjedde på et tidspunkt da vi var på vei alle mulige steder hen. Og apropos å være alene i sorgen: Vi kjente ikke andre som hadde mistet en forelder. Det tok lang tid for oss etterpå. Det som var spesielt med det, var at søsteren min og jeg begge skulle i gang med et ungdomsliv. Vi skulle til Aarhus og studere, og på høgskole og alt mulig – og så hadde vi dette i bagasjen.

Lottes sønn Claes kommer ut på kjøkkenet og åpner kjøleskapet, henter noe spiselig og rusler ut igjen, da Lotte sier:

– Jeg kan nok ikke si at vemodet mitt stammer derfra, men det er klart at det var en spesiell erfaring å få. Jeg var omtrent like gammel som han der, som sover lenge og går på fester. Søsteren min var 20, og jeg var 19 da vår far døde, og jeg har ofte tenkt: Ja, men vi var tross alt voksne, vi var på vei til å flytte hjemmefra.» Men når jeg nå ser på sønnen min, tenker jeg: «Det var vi slett ikke!»

LES OGSÅ: Å miste foreldrene sine: -Det kan være ensomt å ikke være noens barn lenger

Hun er selv klar over det, at hennes fars død har vært en medvirkende årsak til at hun i dag er et utpreget familiemenneske. I nesten ekstrem grad.

– Jeg er svært tett på familien min, en «family first»-person. Og det er jo veldig umoderne å være det i disse tider, da man sier at familie er noe man selv velger. Jeg kjenner mange som ikke er tettere på andre familiemedlemmer enn de er på venner. Sånn har ikke jeg det. Jeg er totalt familiefascist.

Det er jo, sier hun, ikke likegyldig hvilket liv man velger. Men uansett hva man velger, så må man velge noe bort.

– Jeg har rukket å få en familie og har holdt sammen med den. Jeg har ikke rukket å ha tolv elskere, og jeg har aldri vært i New York. Men jeg har rukket å gjøre noe jeg er glad for. Mange av venninnene mine som er blitt skilt, har dette parallelle livet. De er ute og reiser, og det er jaggu meg ikke måte på hva de kan gjøre. På den måten er min mann og jeg herr og fru Hvermansen. Men jeg ser også en styrke i det lange, seige, hverdagslige. At selv om det ikke alltid har vært perfekt, så har man gått en lang vei sammen. Men hvordan man bevarer romantikken og sånt, må du ikke spørre meg om.

– Hvorfor ikke?

– Man kan se hos dem som blir skilt, at de har det med å bli invitert ut for å spise, få diamantring og dra på reiser … Når man har barn, er det vanskelig å få til slike ting i et alminnelig liv. Men så får man noe annet. Et fellesskap som jeg ikke vet hvordan man ellers skulle få. Jeg synes at det er noe vakkert i at vi har vært sammen så lenge, at det er mange ting vi bare gjør for hverandre.

Lotte er ikke bekymret for hva alderen gjør med utseendet hennes. – Det eksistensielle krysningspunktet jeg står i nå, er mye mer voldsomt enn hva som måtte komme av estetiske tap, sier hun. FOTO: Ulrik Jantzen
Lotte er ikke bekymret for hva alderen gjør med utseendet hennes. – Det eksistensielle krysningspunktet jeg står i nå, er mye mer voldsomt enn hva som måtte komme av estetiske tap, sier hun. FOTO: Ulrik Jantzen Vis mer

Det Lotte sier, er at det kanskje ikke må være perfekt for at man skal være lykkelig. Og kanskje behøver man heller ikke å være helt lykkelig.

– Nei, det er verken en rett eller en konstant tilstand. Lykkelig er noe man er i glimt.

Midt i tidens skilsmisse- og singel-rekorder er Lotte rett og slett opptatt av hvordan folk fant ut av hvordan å bli sammen før.

– Jeg er med på at mange ble sammen fordi de økonomisk og sosialt ikke kunne bli skilt. Slik var det jo for min mormor, som var hjemmeværende. Hva pokker skulle hun ha levd av hvis hun ble skilt? Det morsomme var at hun tjente mer enn han da de ble kjent med hverandre. Men så måtte jo han tjene nok penger, og så skulle hun gå hjemme, det var middelklassens store drøm at kvinner skulle det. Da barna flyttet hjemmefra, ville hun gjerne ut og arbeide, men det ville han ikke ha noe av. Og det er klart: Hun kunne ikke gå. Det var også stigmatiserende å bli skilt den gang, så det var mange gode grunner til at folk ikke ble det. I dag er det mange gode ting ved at man kan bli skilt, fordi kvinner har sin egen økonomi og ikke er avhengig av sine menn sosialt eller økonomisk. Så det er også noe strukturelt i at det er flere som blir skilt – det er fordi det kan la seg gjøre. Men jeg er fortsatt fascinert av hvordan de gjorde det den gang. Det var også færre ting å slåss om da. Mye av det folk kives om nå, er alt det praktiske, det er så mange ting man skal gjøre.

Men det er i hvert fall én ting man ikke lenger må gjøre som kvinne: be sin mann om husholdningspenger.

– Det er jo tilbake til historien om min mormor og morfar. På den måten er det ufattelig viktig å tjene sine egne penger. Ikke fordi man hele tiden skal gå og tenke at man alltid kan flytte ut til en treromsleilighet, men det betyr enormt mye for meg, det er nærmest et mantra, det kan jeg merke. Min mormor sa en gang til meg: «Det er så fint at dere går ut hver for dere selv om dere er gift.» Så sa jeg: «Det kunne da dere også ha gjort. Dere hadde da nok penger.» Så sa hun: «Ja, men det var ikke mine penger.»

Noe sånt som felles lønnskonto ville være fullstendig utenkelig for Lotte. Når hun ser seg i speilet, ser hun en 49-årig, selvstendig kvinne som er på et utfordrende sted i livet.

– Det mange kvinner i min alder snakker om med kropp og forfall og alt det man sier farvel til som middelaldrende … for meg er det helt seriøst ikke interessant. Det eksistensielle krysningspunktet jeg står i nå, er mye mer voldsomt enn hva som måtte komme av estetiske tap. De tapene har uansett allerede startet for mange år siden, så det er ikke de fysiske og estetiske tingene jeg spekulerer på i denne alderen. Det er simpelthen å få definert min rolle eller hvem jeg er på dette tidspunktet, fordi jeg synes at det er et underlig sted å være, fordi alt forsvinner eller i hvert fall blir noe annet.

– Og akkurat det er voldsommere enn å tape en tiendedel av håret mitt. Som jeg skriver til mine venner hele tiden: «Det er virkelig vi som er de voksne nå.» Og det er det. Vi kan jo ikke løpe gråtende bort. Da vi var unge og fikk barn, kunne vi dra hjem til våre foreldre og få hjelp. Slik var det i mange år, fordi de stadig var de de var. Det er de ikke lenger, og det krever styrke.

– Vi måtte ha mye styrke da barna våre var små, men det synes jeg virkelig at vi må ha nå også. Noen skal levere en skriftlig oppgave, noen skal ha eksamen, noen skal velge studieretning, noen skal i en begravelse, noen skal hente farmor på sykehuset, noen skal alt mulig.

– For meg har det ikke noe som helst med overgangsalder eller fysikk å gjøre. Det har noe med den livssituasjonen jeg befinner meg i. Og hvor det samtidig er vemod forbundet med det, fordi man haster rundt og gjør alle disse tingene og har en fornemmelse av at snart er de nærmeste borte – barna og foreldrene. Det har tatt meg litt på senga, for jeg har rett og slett ikke vært forberedt. Folk sier: «Du rekker å bli lei av barna dine. De bli kjempeirriterende, og til slutt vil du bare at de flytter ut.» Hulk, hulk … det vet jeg nå ikke …

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: