MØTER MED MENNESKER: Katrine og Mariann hilser på en syrisk sjubarnsfamilie som har flyktet fra syriske Kobane, en by som ligger i ruiner etter at den ble invadert av IS.  Foto: Anna Edlund
MØTER MED MENNESKER: Katrine og Mariann hilser på en syrisk sjubarnsfamilie som har flyktet fra syriske Kobane, en by som ligger i ruiner etter at den ble invadert av IS. Foto: Anna Edlund Vis mer

Dråpen I Havet

- Det føles viktig å prøve å gjøre en forskjell

I flyktningleiren i Skaramagas, et stykke utenfor Aten, er innbyggernes liv satt på pause. Men den norske organisasjonen Dråpen i Havet gjør en viktig innsats på stedet.

«Dance? Dance?» Tre jenter i 8-årsalderen kommer løpende over asfalten når de får øye på et par av Dråpen i Havets frivillige. Hver ettermiddag klokken fem arrangeres det disko for barna. Nå er klokken litt over elleve på formiddagen, men jentene er utålmodige, de elsker stunden på ettermiddagen da de får ha det gøy og bare være barn – i en verden der mange av dem må vokse opp altfor fort.

– De er så skjønne og snille, sier 29 år gamle Katrine Salomonsen.

Vi befinner oss i en flyktningleir i Skaramagas et stykke utenfor Aten, hovedstaden i Hellas. Her bor det drøyt 3500 mennesker, en stor andel av dem er syrere. Noen bor i telt, men de aller fleste bor i brakker som inneholder to små rom og et bad. Vanligvis deler to familier på en brakke.

LES OGSÅ: -Jeg kan knapt lese om barna i Syria før jeg kjenner tårene trille og jeg får umåtelig vondt i hjertet mitt

Ville se med egne øyne

– Jeg hadde ikke forventet meg det vi så da vi kom til leiren, sier Katrine.

– Vi så en asfaltverden. Men menneskene her er helt herlige. De hilser og smiler og er så gjestfrie. De har nesten ingenting, men vil likevel by på det lille de har. Jeg kjenner meg som hjemme, og jeg liker det.

Katrine og venninnen Mariann Pettersen (25) har reist fra Norge til Skaramagas for å jobbe som frivillige hos Dråpen i Havet i en uke.

– De siste årene er jeg blitt mer og mer bevisst på hvor bra jeg har det, fortsetter Katrine.

– Og da flyktningkrisen skjøt fart, ville jeg hjelpe til. Jeg ville til og med reise hit for å se selv hvordan de har det her. Man kan ikke forestille seg det før man står midt oppi det.

– Jeg er veldig interessert i frivillig arbeid, forteller Mariann og fortsetter: 

– Jeg synes at det føles viktig i alle fall å prøve å gjøre en forskjell. Jeg har jobbet som frivillig i Afrika, og siden den gang banker hjertet mitt for frivillig arbeid og å hjelpe dem som ikke har det så bra. Det føles viktig å gjøre noe, selv om man, som vi, bare kommer for en uke. Man gjør en forskjell uansett.

VIKTIG ARBEID: Åsta Marte (t.v.) og noen av Dråpen i Havets frivillige hjelper Røde Kors med utdeling av klær, tepper og soveposer. Foto: Anna Edlund
VIKTIG ARBEID: Åsta Marte (t.v.) og noen av Dråpen i Havets frivillige hjelper Røde Kors med utdeling av klær, tepper og soveposer. Foto: Anna Edlund Vis mer

LES OGSÅ: Jenny Skavlan: -Når man ser bildene av små barn i redningsvester på flukt, tenker man jo på sitt eget barn

Helsestasjon

I en brakke rett ved inngangen til leiren har Dråpen i Havet på dagtid åpent for mammaer med små barn. Dit kan man komme for å amme, bade babyene sine og få rene klær i bytte mot barnas skitne. To amerikanske og en spansk frivillig holder stillingen, og en av dem forteller at to driftige menn som er beboere i leiren tar seg av vasken av babytøyet.

– De fikk tak i en vaskemaskin for 20 euro som de klarte å frakte hit til leiren. Nå har de en liten vaskerivirksomhet – det er helt fantastisk!

På kveldene er det helt andre aktiviteter som råder grunnen i småbarnsbrakken hos Dråpen i Havet. Da åpnes dørene for tenåringsjenter og kvinner som inviteres til blant annet håndarbeidskvelder og engelskundervisning. I en annen bygning har man fått låne et rom for å kunne tilby liknende aktiviteter for menn og gutter. Koordinator Åsta Marte Evensberget (25) har jobbet i Skaramagas i snart seks uker og forteller om hvor glade menneskene i leiren er for det Dråpen i Havet gjør.

LES OGSÅ: -Du glemmer aldri lyden av mennesker som tror de skal dø

– Skaramagas er en mellomstasjon, konstaterer Åsta Marte.

– Menneskene her er mennesker som venter på resten av livet sitt. De har ingenting å gjøre, de venter bare på å få komme videre – og vi forsøker å gjøre ventetiden litt bedre. Det er det som er målet til Dråpen i Havet, og hver dag ser jeg hvor takknemlige menneskene her er for det vi gjør. De kommer stadig tilbake og etterspør våre tjenester.

Åsta Marte, som ellers er elektroingeniør, arbeidet i sommer som frivillig i en leir nord i Hellas.

– Jeg ville reise og se med egne øyne hva som skjer, ikke bare via media, sier hun. – Jeg hadde også lenge hatt lyst til å jobbe med flyktninger. Og jeg er kjempeglad for at jeg reiste ned som frivillig, at jeg fikk oppleve det før jeg begynte å jobbe som koordinator.

Hun forklarer at hun som koordinator ikke får samme kontakt med menneskene
i leiren som hun fikk da hun jobbet som frivillig.

– Jeg savner det. Etter mine to uker i sommer hadde jeg fått massevis av venner. Og egentlig hadde jeg tenkt å reise ned som frivillig en gang til, men så var det behov for en koordinator. Men jeg er takknemlig for å ha fått prøve dette også. Det er tøft å ha dette ansvaret, men på en positiv måte. Du vokser som menneske.

BYGGER NYTT: Den 68 år gamle amerikanske frivillige LaVern Yutzy snekrer på et Community Centre Dråpen i Havet holder på å bygge sammen med beboerne i Skaramagas flyktningleir. Foto: Anna Edlund
BYGGER NYTT: Den 68 år gamle amerikanske frivillige LaVern Yutzy snekrer på et Community Centre Dråpen i Havet holder på å bygge sammen med beboerne i Skaramagas flyktningleir. Foto: Anna Edlund Vis mer

Langvarig prosess

I Hellas finnes det i dag drøye 61 000 flyktninger og migranter, som ble sittende fast i landet da Europa stengte grensene sine. Asylprosessen tar tid, og informasjonen er mangelfull. Noen av dem som håper å bli omplassert til et annet land gjennom EUs omfordelingsprogram, er Iman og Mustafa, som flyktet fra Kobane i Syria sammen med sin to år gamle sønn Lazar. Familien, som kom til Hellas i mars, har fått tid for intervju. Det er en del av asylprosessen og skal skje i løpet av noen uker. Mer vet de ikke. Men etter måneder i total uvisse er dette et steg i riktig retning.

– Huset vårt finnes ikke lenger, IS kom, forteller Iman, som i likhet med Mustafa er geografilærer.

De sier de gjerne vil til Norge, der en av brødrene til Mustafa bor, men egentlig spiller det ikke noen rolle hvilket land det blir.

– Vi vil bare kunne arbeide. Her gjør vi ingenting, sier Iman.

LES OGSÅ: Gaby måtte flykte uten babyen sin

Kommer tilbake

Et steinkast fra Iman og Mustafas brakke holder Dråpen i Havet på å bygge et Community Centre. Frivillige, sammen med noen av flyktningene i leiren, står for snekkerarbeidet, og tanken er at senteret skal huse blant annet bibliotek og internettkafé. For Åsta Marte er det snart tid for å reise hjem til Norge.

– Det var tungt å reise hjem sist, sier hun. – Jeg kommer helt sikkert til å reise tilbake som frivillig.

Hun tar en kort pause før hun fortsetter:

– Jeg beundrer de frivillige som kommer hit enormt. Mange har hoppet inn i situasjonen uten å ha gjort noe liknende tidligere. Dråpen i Havet får alle slags frivillige, med ulik bakgrunn, og resultatet blir så bra.

Og til den som har lyst til å forsøke å jobbe som frivillig, har Åsta Marte bare ett råd: «Gjør det!»

MULIG FOR ALLE: Åsta Marte snakker med Iman og Mustafa, som håper på snart å få komme videre fra Hellas. Åsta Marte anbefaler alle å reise som frivillig. – Dråpen i Havet stiller ingen krav, det er behov for alt mulig. Man trenger ikke være redd for at man ikke har det som kreves. Foto: Anna Edlund
MULIG FOR ALLE: Åsta Marte snakker med Iman og Mustafa, som håper på snart å få komme videre fra Hellas. Åsta Marte anbefaler alle å reise som frivillig. – Dråpen i Havet stiller ingen krav, det er behov for alt mulig. Man trenger ikke være redd for at man ikke har det som kreves. Foto: Anna Edlund Vis mer

– Den eneste faren er at du etterpå kommer til å reise hver gang du har ferie, legger hun til med et skjevt smil. LES OGSÅ: Sonja Wanda (31): -Mamma ofret alt for meg. Til og med sin egen familie.

Dråpen i Havet

BRAKKELEIR: Selv om håpløsheten i leiren i Skaramagas nesten er til å ta og føle på, lever tross alt drømmen om et bedre liv hos de fleste. – Det er deprimerende å bo her, men folk gleder seg til det som skal komme, sier koordinatoren Åsta Marte. Foto: Anna Edlund
BRAKKELEIR: Selv om håpløsheten i leiren i Skaramagas nesten er til å ta og føle på, lever tross alt drømmen om et bedre liv hos de fleste. – Det er deprimerende å bo her, men folk gleder seg til det som skal komme, sier koordinatoren Åsta Marte. Foto: Anna Edlund Vis mer

I slutten av august 2015 reiste fembarnsmoren Trude Jacobsen til den greske øya Lesvos med mål om i løpet av noen dager å gjøre hva hun kunne for å hjelpe til under flyktningkrisen. Facebook-gruppen Dråpen i Havet startet hun for at venner og familie skulle kunne følge med på turen tanken var aldri at det skulle bli så stort som en bistands-organisasjon. Men vel hjemme igjen hadde Facebook-gruppen vokst, og mange ville hjelpe til. Et team frivillige reiste til Lesvos, og fra september 2015 til oktober 2016 har Dråpen i Havet hatt mer en 2200 hjelpearbeidere på plass i de flyktningleirene de har vært virksomme i. I dag skjer arbeidet på øya Khíos, i Skaramagas, samt i to leire nord i Hellas. For mer informasjon, eller om du er interessert i å reise som frivillig, se www.drapenihavet.no.

– Hvordan har det seg at du har engasjert deg sånn i flyktningkrisen?

– Jeg vet ikke helt hva som skjedde den sensommerdagen i fjor, da jeg bestemte meg for at noe måtte jeg kunne bidra med. Jeg hadde aldri tidligere jobbet med flyktninger eller humanitært arbeid. Det var som om noe bare slo ned i meg og sa; ikke bare stå der og se på!

– Hvordan føles det å tenke tilbake på tiden som er gått siden den første turen din?

– Jeg tenker ofte på alle de nye menneskene som har kommet inn i livet mitt dette siste året. Jeg er blitt kjent med så utrolig mange fine mennesker, folk som virkelig bryr seg om sine medmennesker. Jeg tenker også mye på mange av de sterke møtene jeg har hatt med mennesker på flukt. Mange av møtene var kortvarige og sterke, og jeg lurer på hvor de er
i dag og hvordan det går med dem. Enkelte møter har også resultert i vennskap, og jeg holder kontakt med flere som er spredt rundt om i Europa.

– Hadde du trodd at Dråpen i Havet skulle bli så stort?

– Jeg hadde aldri, i min villeste fantasi, forestilt meg at jeg ville komme til å opprette en humanitær hjelpeorganisasjon. Å se tilbake nå, på alt vi har fått til, gjør meg både stolt og veldig takknemlig. Det at man ikke kan hjelpe alle bør ikke stå til hinder for å hjelpe noen. Jeg ser at vi både har reddet liv og at vi har gjort hverdagen lettere for tusenvis av mennesker på flukt, og vi skal fortsette å hjelpe så lenge det er behov for det. 

– Hva er tankene dine foran vinteren?

– Det er mange som går sin andre vinter i møte i flyktningleirer i Hellas. Vi skal gjøre det vi kan for å skaffe varme klær, samt distribuere ut mat flere ganger om dagen. Dessuten er det viktig å holde folk i aktivitet. Ventetiden og uvissheten er for mange det verste, og det å ha konkrete aktiviteter og mål for dagen betyr mye. Derfor ønsker vi å inkludere menneskene i leirene i det meste vi gjør, samt å skape gode og trygge opplevelser for barna. 

Denne saken står også i Allers nr 51, 2016

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: